fredag 27. mai 2011

Et ordentlig drittinnlegg! Dessuten var det bilen som reddet oss fra undergangen! Ny digresjon!


Tid for en ny digresjon. Det er viktig å ikke holde tråden! Slikt vet en lærer.

Historielæreren har allerede, i episode 4, redegjort for sitt besøk på Museum of American History. Der var det, naturlig nok, mange transportmidler utstilt. Spesielt mange biler.

Amerikanere er et automobilt folk"
Hvorfor det? Jo - amerikanere er et mobilt folk. I mer en én forstand.

Det å stå fritt til å forflytte seg (og forsvare seg) er et gjennomgående trekk i USAs historie, kultur og nasjonale myter.

Særlig det å kunne forflytte seg vestover. "West" er alltid en metafor for frihet og nye muligheter.


Vi kjenner selvsagt til Manifest Destiny fra midt på 1800-tallet. Mot slutten av hundreåret, i 1893, formulerte så Frederick Jackson Turner sin berømte "Turner Thesis". Det var nettopp denne mobiliteten, disse mulighetene for stadig forflytning vestover, som skapte den amerikanske mentaliteten og folkesjelen, hevdet Turner. Da jeg tok Engelsk grunnfag i 1977 lærte vi at 20% av alle amerikanere flytter på seg i løpet av et år. Privatbilen og "trailer homes" er hhv en rett og en selvfølge for mange amerikanere. Du messer ikke med noe som oppfattes som en rett og en selvfølge!


I Norge er bilen og bileiere fritt vilt for politikere. Det er open season - all year round, på alle som har gått hen og kjøpt seg en bil i Norge!

I USA derimot er bilen hellig.

Denne bloggeren vil derfor skandalisere seg selv ved å levere et pasjonert forsvar for bilen! Erik Solheim: Can you hear me?!

Automobil estetikk, med Central Park i bakgrunnen.


Det var bilen som reddet oss!

Mer eller mindre slik er det Christina Dionne konkluderer i en artikkel i det amerikanske History Magazine. Artikkelen heter: "Horse and Buggy: Good Ol' Days or Nightmare?".

I samme kontekst kan nevnes en bok fra 2010: The London Bus Story, av John Christopher. Også han slår fast at forbrenningsmotoren reddet oss fra å drukne i dritten!

Ikke 100% politisk korrekt, med andre ord. Det liker vi!

Dionne gir oss et fascinerende innblikk i det urbane USA i annen halvdel av 18-hundretallet. De som har romantiske illusjoner om idylliske glansbildetilstander, med lyden av hestesko mot brolegning og trivelige hestevrinsk i solnedgang er hermed advart. Glem karjolturer med den utkårete. Slå fra dere drømmen om en "knight in shining armour" på en hvit hingst.

Dere er modne for en solid dose realitetsorientering!

New York før bilismens inntog. Idyllisk, sa du??

Bare i byen New York er det regnet ut at 4 fotgjengere ble drept av hester pr uke i 1868. Det vil si én av hundre personer pr år i New York. I 1998, til sammenligning, ble én fotgjenger pr 40 000 påkjørt av bil i samme byen. Faktisk var nok dødsraten med stor sannsynlighet enda mye større, som et resultat av datidens mangelfulle akuttmedisinske muligheter for å behandle andre hesterelaterte skader som bitt, fall, spark o.l. (tetanus, indre blødninger, brudd osv.). All in a day's work i en by som New York på slutten av det nittende århundre.

En må heller ikke la seg forlede til å tro at dette var noe som primært rammet de lavere sosiale lag i samfunnet. Utenriksminister for presidentene Abraham Lincoln og Andrew Johnson, William Seward, ble livstruende kvestet da hestene som trakk vognen hans løp løpsk i Washingtons gater i april 1865. (Seward er forøvrig mannen som har fått æren for kjøpet av Alaska, noe han ble mobbet hemningsløst for i samtiden! Men - det får bli en annen digresjon...)

President Ulysses S. Grant opplevde også hestedramatikk da hans presidentvogn kjørte over en liten gutt. Gutten ble så skadet at benet måtte amputeres.

President Theodore Roosevelt (ja, akkurat - han med Teddy-bjørnen!) var, i 1902, ute og kjørte i Pittsfield, Massachusetts, da vognen hans kolliderte med en trikk og en av presidentens Secret Service-agenter, William Craig, ble drept i sammenstøtet. (Craig er den første Secret Service-agenten som er blitt drept i tjeneste. Men - det får bli en annen digresjon...)

Hestetrukken sporvogn i New York, tidlig 1900-tallet. Finn frem kost og spade!

Ulykker er en ting. Et annet problem ble imidlertid oppfattet som langt alvorligere av samtiden: Møkka!

So much for idyll og romantikk - nå kommer drittpraten!
Det er anslått at det, bare i New York og Brooklyn alene, i 1880 var mellom 150 ooo og 175 000 hester!
Hver hest produserte ca 10 - 15 kg møkk og ca én liter urin pr døgn.
Det tilsvarer ca 3 millioner kilo dritt og 160 000 liter piss hver dag i byens gater og staller!
Forestill deg en trafikkert gate en varm sommerdag.

Eller i øsende regnvær, for den saks slyld...

Nye muligheter åpner seg for de driftige og tilpasningsdyktige: "Crossing sweepers" påtok seg å skuffe vei i møkka for velkledde og betalende borgere som skulle krysse gaten!

I en periode var det slik at bøndene utenfor byen betalte for denne gjødselen, men ganske raskt ble det så mye av den at bunnen falt ut av dette markedet. En enorm folkevekst førte til en tilsvarende økning i antall byhester.
På bare ti år, mellom 1900 og 1910, fordoblet New Yorks folketall seg!
Møkka fra hestene var ikke utfordringen alene. Hestekadavere ble et vel så stort problem. En byhest hadde en gjennomsnittlig levetid på mellom 2 og 3 år.
På 1880-tallet måtte New Yorks myndigheter frakte vekk ca 150 000 hestekadavere fra byens gater pr år!
Ja - men så kom jo den voldsomme amerikanske jernbaneutbyggingen, sier du! Den må jo ha "avløst" hest-og-vogn og gitt et rensligere samfunn!

Feil igjen, påpeker Christina Dionne.

Jernbaneutbyggingen i USA var eksplosiv rundt århundreskiftet. Og - den førte til et enda større behov for hester! Veksten i varetransport over jernbanenettet ledet til at nettopp jernbaneselskapene var blant de selskapene som hadde flest hester i drift! Varene skulle distribueres fra stasjonene til grossister, detaljister og privatpersoner.

Også i London ble problemet akutt. År 1900 hadde London 11 000 hestedrosjer og flere tusen hestetrukne busser. Hver buss trengte 12 hester i døgnet for å være i drift.

En "Knifeboard horse bus", London ca 1855.
Hestetrukne busser hadde en vesentlig synergieffekt i form av at buss- og sporvognselskapene ga arbeid til en mengde smeder, hovslagere, stallkarer, kusker, konduktører og, selvsagt, vognbyggerindustrien.
Og - ca 1000 tonn møkk pr dag!


Hesteholdet forårsaket også sykdommer og epidemier - ja, til og med storbranner!

For å ta det siste først: arbeidshestene hadde oftest kummerlige forhold. De var stuet sammen i trange og dårlig opplyste og ventilerte garasjelignende staller, ofte i direkte tilknytning til siloer og kornlagre. Kornstøv, tørt høy og ammoniak-gass fra gjødselbinger kunne ikke sjelden ende med forgiftninger eller, i verste fall, eksplosjoner og storbrann.

Ett av Jacob Riis' berømte bilder.
Mulberry Bend, New York, ca 1896: sammen med deler av East End i London var dette verdens kanskje tettest befolkede område på den tiden. Her bodde over 30 000 mennesker på et område tilsvarende 6 fotballbaner. Et beryktet sykdomsbefengt mareritt av barnedødelighet, gjengkriminalitet, forurensning, prostitusjon og fattigdom.
Eller, som det også kalles: "The Melting Pot".

All gjødselen i gatene tiltrakk og ynglet fluer. I tett befolkede byer besørget disse fluene en effektiv spredning av sykdommer som typhoidfeber, diarré, typhus, og gul feber. Hester er også bærere av tetanus, stivkrampe, som var en hyppig dødsårsak hos nyfødte. Slakterier og garverier lekket til drikkevannskildene og utløste koleraepidemier. Boligforholdene var ideelle for tuberkulose.

Mulberry Street, ca 1900.
(Eller trodde du dette kanskje var et scenebilde fra "Gudfaren II"?)
I dag er det bilene som står på stallen i New York!

Men også hestene kunne bli syke! I 1872 brøt det ut en hesteinfluensa i Nord-Amerika som nesten lammet hele samfunnet. Togtrafikken stoppet opp fordi det manglet hester til å transportere kullet frem til lokomotivene. Skip ble ikke losset og lastet. Sporvogner var ute av drift. Branner løp ut av kontroll fordi brannvesenets hestetrukne vogner sto. Butikkene gikk tomme for livsnødvendige matvarer. Til og med US Cavalry gikk tomme for hester midt i kampene mot Apache-indianerne!

New York City Fire Department (FDNY) er klare til å rykke ut.
Under den store hesteinfluensaen brant over 700 bygninger ned under en storbrann i Boston. Brannmannskapene var hjelpeløse tilskuere. Brannpumpene var svære dampdrevne beist og måtte trekkes av minst tre hester.


"Det moderne underet" - løsningen på det umulige problemet!
Trolleybussen(1938)
- bare ordet gir meg assosiasjoner til barndommens Oslo.


I 1894 skrev The London Times at London ville være:
"buried nine feet deep in horse manure by 1950"!
Dystre utsikter...

Men her er min favoritt:
I 1898 var New York vertskap for verdens første internasjonale 10-dagers konferanse for byplanleggere. Øverst på dagsorden: hva gjør vi med all hestemøkka?
Etter 3 dager ga de opp hele konferansen. Ingen kunne se for seg noen løsning på problemet!

I år 1900 ble 200 innbyggere i New York drept i hesteulykker. (Da er ikke sykdommer og andre ovenfornevnte "bivirkninger" av hestedrift medregnet.) Ett hundre år senere, i 2003, mistet samme by 344 mennesker i "auto-related fatalities".

Regner vi pr capita av befolkningen var de hesterelaterte dødsfallene 75% høyere enn dagens tilsvarende tall for biltrafikken. Tall fra Chicago viser at det i 1916 var syv ganger så høye dødstall for hestetrafikken, sammenlignet med biltrafikken 80 år senere.

Christina Dionne slår fast:
"With all that said, what really changed in our society and what was the major solution to our problem of horsepower gone wild?
- You guessed it. Behold, the automobile."

Du verden!
Slike utsagn gir vel ubetinget fengsel i Norge i dag?

Behold, the automobile!

Epilog:

Den 30. januar 1836 publiserte The Times i London instrukser til sine lesere, om hvordan de burde oppføre seg for at bussturene skulle bli hyggeligere. Verdt å lese, både som en normativ kilde og som en inspirasjon til Ruter om å sette opp noe lignende på Oslos busser, trikker og T-baner:

  1. Keep your feet off the seats.
  2. Do not get into a snug corner yourself and then open the windows to admit a North-wester upon the neck of your neighbour.
  3. Have your money ready when you desire to alight. If your time is not valuable, that of others may be.
  4. Do not impose on the conductor the necessity of finding you change: he is not a banker.
  5. Sit with your limbs straight, and do not with your legs describe an angle of 45, thereby occupying the room of two persons.
  6. Do not spit on the straw. You are not in a hogsty but in an omnibus travelling in a country which boasts of its refinement.
  7. Behave respectfully to females and put not an unprotected lass to the blush, because she cannot escape from your brutality.
  8. If you bring a dog, let him be small and be confined by a string.
  9. Do not introduce large parcels - an omnibus is not a van.
  10. Reserve bickerings and disputes for the open field. The sound of your own voice may be music to your own ears - not so, perhaps, to those of your companions.
  11. If you will broach politics or religion, speak with moderation: all have an equal right to their opinions, and all have an equal right to not have them wantonly shocked.
  12. Refrain from affectation and conceited airs. Remember that you are riding a distance for sixpence which, if made in a hackney coach, would cost you as many shillings; and that should your pride elevate you above plebeian accommodations, your purse should enable you to command aristocratic indulgences.
Det ble kanskje litt mye drittprat her, men..
History matters!

Ingen kommentarer: