lørdag 23. januar 2010

Fra norsk skole til eliteuniversitet?


Rundt juletider skrev Frode Saugestad en kronikk i Aftenposten som utløste en interessant debatt. Norske universiteter preges av middelmådige lærere og studenter, og Norge sakker akterut når det gjelder internasjonal utdanning og forskning, skriver Saugestad. Dette belegger han med sine erfaringer som stipendiat ved det prestisjetunge Harvard University i USA.

Kronikken utløste en veritabel bølge av tidvis besynderlige reaksjoner. Jeg er glad for at noen ble satt på plass relativt raskt. Espen Andersen tok f.eks. et raskt oppgjør med den særnorske oppfatningen at skoleflinke ("nerder") nødvendigvis være sosialt dysfunksjonelle og derfor ikke bare suspekte men direkte kontraproduktive i vårt sosialdemokratiske idealsamfunn.

Det er helt utrolig hvor sementert denne oppfatningen av ufravikelig kausalitet er hos norske ungdommer - er du flink på skolen kan du umulig ha noe liv! Alle som har undervist og oppnådd gode resultater med elever vet at dette er sludder.

Saugestads innspill satte altså søkelyset på norske studenter og studier. Det kan være nyttig nok, men jeg ser visse problemer med hans sammenligning:

1. En skal ikke være redd for å tenke stort og dristig, men sammenligningen med Harvard er kanskje litt i drøyeste laget? Det blir litt som å vurdere og sammenligne Hønefoss IL med Barcelona. Hønefoss blir ikke nødvendigvis et mye bedre lag om de blir rundspilt av Barca i 90 minutter?

2. Dernest, og etter min mening mer viktig: hans kontrastering blir urimelig fordi han begynner i feil ende.

Hvis jeg bor i en falleferdig rønne - og jeg gjerne vil ha et hus som er like flott som det gedigne palasset til naboen så tror jeg ikke det er noen genistrek å begynne med taket mitt. Da risikerer jeg at hele huset raser sammen. Det må bygges fra grunnen. Der sliter vi litt i Norge.

Tar du den ferske norske gjennomsnittsstudenten og stiller vedkommende de samme kravene til studieinnsats som gjelder for en Harvardstudent så er jeg redd sjokket vil være fatalt. Det tar tid å innarbeide arbeidsvaner og -disiplin. Flertallet av Harvards studenter har nok et bedre grunnlag i så måte. Skal vi ruste opp dette huset må vi begynne med grunnmuren. Kua har vært kalv, heter det. Studenten har vært elev.

For oss som til daglig befinner oss ombord i den norske skolen kan det føles som om vi ikke er på stø kurs i retning av å forme fremtidens Harvardstudenter, for å si det sånn. Spesielt ille er det at mange lærere opplever at det er signalene fra fyrtårnet det er noe feil med.

Den nye utdanningsministeren har denne høsten fremstått som handlekraftig og bestemt. Spørsmålet er imidlertid om dette er handlekraft, eller om det er fortvilte forsøk på å styre en skute med rorproblemer?

To eksempler:

Først kom den famøse "julehilsenen" fra Utdanningsdirektoratet, om at det ikke lenger skulle være tillatt å sette pluss eller minus på en skoleprøve. Etter at latterbølgene hadde plasket over skolenorge lenge nok til at det ble politisk pinlig, måtte selvsagt statsråden på banen og rydde opp. Julefreden senket seg.

Dernest kom den store sykelønnsdebatten i Norge. Er gamlelandet vårt både verdens friskeste nasjon og Europas syke mann på en gang? (I seg selv en imponerende bedrift, men det får ligge til en annen gang.) I sin søken etter sannheten i dette spørsmålet klarte avisen VG å snuble over et interessant moment. På samme måte som det er norske skoleelever som etterhvert blir studentene våre, så er det også norske skoleelever som blir arbeidstakere, resonnerte VG-journalistene seg frem til. Og det skal de ha ros for.

Da oppdaget journalistene noe besynderlig ved norsk skole, nemlig at man ikke har vært borte selv om man har vært fraværende! Lesere av avisen fikk, til sin forbauselse, vite at dette er i tråd med direktoratets retningslinjer for vitnemålsføring i skolen.

Det er en utbredt praksis blant arbeidsgivere i Norge at de ser på søkernes fravær i skoletiden. En søker med lite eller null skolefravær må jo være en pålitelig og solid fremtidig medarbeider, tenker sjefen. Salig er de enfoldige. Hvor mange av landets personalsjefer og ansettelsesansvarlige (og intetanende foreldre, for den saks skyld) er klar over at den obligatoriske fraværsrubrikken på våre vitnemål og kompetansebevis faktisk ikke sier noe om innehaverens fravær?

Og, som VG resonnerer, hvilke holdninger får norske ungdommer til fravær i arbeidslivet, når de oppdras i et skolesystem der fravær "blir borte"?

Selv har jeg lyst til å tilføye min sympati med de mange samvittighetsfulle elever som pliktoppfyllende møter opp dag etter dag. Stakkar - de tror kanskje deres pålitelighet blir verdsatt?

Hei, alle sammen! Vær så god, sitt ned!
- Og alle er tilstede i dag også, ser jeg...

Også etter dette medieoppslaget måtte statsråden på banen. I media uttalte hun at departementet nok måtte se nærmere på denne praksisen, slik den er instruert av fagdirektoratet.

Jeg tror vi har en lang vei å gå med norsk skole - før vi kan begynne å sammenligne våre studenter med Harvardstudenter. I Norge har vi en utdannelseskultur som preges av egalitære idealer og angst for enhver form for premiering av skoleprestasjoner. Vi ser det f.eks. i den pågående debatten omkring lekser i skolen.

I disse konspirasjonsteoretiske tider er det også fristende å spekulere i forholdet mellom den skolepolitiske ledelsen i departementet og deres fagdirektorat. I direktoratet arbeides det jevnt og trutt med å reformere seg vekk fra skoletid, karakterer, eksamen og lekser. Når den politiske ledelsen gjentatte ganger må rykke ut og korrigere signaler fra sitt fagdirektorat kan man tenke seg to mulige scenarier:

1. Direktoratet er en løs kanon.

2. Direktoratet brukes bevisst som isbryter / bulldoser, så kan man heller vise "handlekraft" og gripe inn i de tilfellene der opinonen reagerer i overkant sterkt.

Mon tro hva som er riktig?

mandag 4. januar 2010

Må det være så kaldt?

Jeg gleder meg til snømennene begynner å gå i begravelse!