Den gamle nye borgen. Eller var det den nye gamle? Og: den gamle (ikke den nye) katedralen. Historielærerens vårtur til Newcastle - Del 3

Det ligger jo i navnet.  

Newcastle. 

Det må være en ny borg.

Men - som så mye annet i engelsk historie. Det som er "nytt" kan ofte være ganske gammelt.

Store deler av Newcastle sentrum er dominert av de massive borgmurene. De skjærer igjennom byen og gir en pekepinn om fordums mektige dimensjoner.

Byens mange historiske navn. Det opprinnelige romerske festningsanlegget het Pons Aelius. I anglo-sakisk tid, etter Romerrikets fall, gikk byen under navnet Monkchester (Munucceaster) i kongeriket Northumbria. På slutten av 1000-tallet reiste normannerne en treborg på ruinene etter danenes herjinger. Etterhvert ble treborgen forsterket og erstattet med en steinborg, den nye borgen, altså Novum Castellum. På 1300-tallet sto borgen i mot flere angrep fra skottene, men byen falt under borgerkrigen, da den var på kongens side mot Cromwell.

I dag er det spesielt to bygningsstrukturer som står intakt, den befestede portbygningen og den indre borgen, The Keep. En keep er, som denne bloggeren har forklart tidligere, en slags "borg inni borgen". Det korrekte norske begrepet er visst "kjernetårn" eller "borgtårn". Den ytre bormuren finnes i større eller mindre bruddstykker rundt omkring i bybildet, men utgjør i dag ingen komplett mur.

Borgens historie strekker seg helt tilbake til den romerske befestningen Pons Aelius. Wilhelm Erobrerens eldste sønn, Robert Curthose, gjenoppbygget en normannisk tømmerborg på restene av den romerske på slutten av 1000-tallet. Hans bekymring var selvsagt skottene i nord. Under henholdsvis Henrik II og Henrik III ble steinfestningen bygget og fullført rundt midt på 1200-tallet.

 The Black Gate, den befestede borgporten, også kalt barbican etter fransk: "barbacane". Her er billettsalget, et borgmuseum og en museumsbutikk.

 The Keep er borgens pièce de résistance og et absolutt must for besøkende i Newcastle. Ikke bare er det nokså intakt, men det er også velsignet fritt tilgjengelig for de som har kjøpt billett. Historielæreren er lei av historiske bygninger der mesteparten er avstengt fordi man frykter erstatningssøksmål fra turister med dårlig balanse eller mangelfullt utviklet trappekompetanse. Her i The Keep er det meste åpent for utforskning, selv om det er bratt og kronglete.  

 

 

 Den nesten 15 meter høye hallen er et imponerende skue. Julen 1292 satt kong Edward I og tronet her i hallen.

 l

Oppe på borgmuren på toppen av The Keep står fremdeles en bueskytter og vokter borgen mot trusler. Her sikter han riktignok sørover, over elven mot Gateshead. Han burde kanskje heller rettet et vaktsomt øye i motsatt retning, mot skottene i nord?

Historielæreren (til venstre), bueskytteren og elven Tyne, med sine broer i bakgrunnen.

 

Utsikt fra borgen mot, fra høyre, den gamle High Level Bridge, Swing Bridge og den ikoniske Tyne Bridge, alle omtalt i Del 1.

 

Utsikten fra borgtårnet er imponerende - og gir også en illustrasjon på hvor kupert topografien i Newcastle er, sammenlignet med de store byene sørpå.

Dypt nede under borgen finner vi det som er igjen av det gamle normanniske kapellet, med sine unike tidstypiske og forseggjorte utskjæringer og dekorasjoner.

 

 Etter besøket i borgen føler Historielæreren sterkt for et nytt sakralt besøk. Vi har jo en katedral til å besøke! I Del 2 besøkte vi den romersk-katolske katedralen. Nå er det anglikanerne, C of E, som står for tur!

 Newcastle Cathedral, eller strengt tatt The Cathedral Church of St Nicholas, er Newcastles Church of England-katedral. Her sett fra toppen av borgen, med The Gatehouse i mellom dem. Legg merke til det karakteristiske spiret. Dette lanterne-spiret fungerte i flere hundre år som navigasjons-punkt for skipene på Tyne.

Katedralen ble påbegynt i 1091, altså omtrent samtidig med borgen vi nettopp har besøkt. Denne opprinnelig normanniske kirken ble imidlertid ødelagt i en brann i 1216. Den katedralen vi ser i dag ble gjenoppbygget og sto ferdig i 1350, og er i sen-gotisk stil, såkalt "Perpendicular" , dvs den siste fasen av gotiske arkitektur i England. Kirken har også et veldig karakteristisk spir fra 1400-tallet, et lantern spire. 

Katedralen er, som navnet tilsier, viet helgenen St Nicholas, som er helgenen for sjøfolk og skip. Det er kanskje ikke så unaturlig der den troner høyt over elven Tyne, med dens lange skipsfartstradisjoner. (Nå skal det kanskje tilføyes at han også regnes som helgenen for handelsreisende, bueskyttere, angrende tjuvradder, barn, ølbryggere, pantelånere, ugifte og studenter. For de fleste er han nok mest kjent som selveste julenissen!)

I et kirkehistorisk perspektiv er det nok mer interessant at ingen ringere enn den skotske kalvinisten og reformatoren John Knox virket som prest her i denne kirken på begynnelsen av 1550-tallet. John Knox er, som vi vet, ingen hvem-som-helst. Han regnes som grunnleggeren av den skotske presbyterianske kirken. (Og en fascinerende skikkelse; galeislave, teolog, dømt til døden på bålet i England og tiltalt for høyforræderi i Scotland!)

 

 

Inne i katedralen påtreffer vi også en annen gammel kjenning!

Denne nydelige marmorbysten forestiller og gjør ære på en av byens største sønner, født og oppvokst bare et steinkast fra kirkeveggene og både døpt og viet her i denne kirken.

Cuthbert Collingwood ble født i 1748. Bare 12 år gammel mønstret han på fregatten HMS "Shannon". Slik startet en lang sjømilitær karriere som skulle ende helt til topps, som admiral i Royal Navy, og med adelstittelen Lord Collingwood of Hethpool and Coldburn, 1st Baron Collingwood.

 

Collingwoods navn vil for alltid være knyttet til hans etter hvert gode venn og kollega, Horatio Nelsons. Deres veier (eller skal vi si kurser?) krysset hverandre gang på gang, helt siden 1777, da de for første gang tjenestegjorde ombord på samme fregatt. På 1780-tallet hadde de begge steget i gradene og fått komandoen over større linjeskip. I en periode befant de seg i farvannene rundt de Vestindiske øyer og da gikk de like godt bort og ble stormforelsket i den samme kvinnen! At den åpenbart så ettertraktede Mary Moutray var gift med den kongelige utsendingen til Antigua, bidro nok heller ikke til å gjøre situasjonen lettere for de to forelskede marineoffiserene.

 

I slaget ved Trafalgar i 1805 var både Nelson og Collingwood viseadmiraler. Nelson, ombord i HMS "Victory", hadde den øverste kommandoen og Collingwood på HMS "Royal Sovereign" var hans nestkommanderende. De to ledet an i hver sin skipskolonne, i Nelsons legendariske  "Crossing the T-gamble". Dette var admiraler som ledet fra front - her var det ikke snakk om å gjemme seg for kuleregnet. Da Nelson ble skutt under slaget, var det Collingwood som tok over kommandoen over den britiske flåtestyrken. Mannskapet på Collingwoods skip ble kalt "Tars of the Tyne" siden flesteparten var fra Collingwoods hjemtrakter, Newcastle og Northumbria. Når det gjelder det fascinerende slaget ved Trafalgar og Nelsons endeligt, så vises det til Historielærerens besøk ombord i selveste HMS "Victory".

 

 

Collingwood selv døde også til havs, i 1810. Han var på vei hjem til England, men svært syk. Skipet hans befant seg da i Middelhavet, utenfor Menorca. Han ligger begravet ved siden av sin venn og admiralskollega, Lord Nelson, i krypten undet St Paul's i London.

 

 Det er forskjell på admiraler også!

I forgrunnen ser vi den nokså beskjedne sarkofagen til Collingwood. I bakgrunnen det langt mer prangende siste hvilestedet til hans venn Nelson. (Bilde fra The Collingwood Society.)

 

Neste gang du besøker krypten under St Paul's i London - ta en titt inn i hjørnet og tenk på "den andre helten fra Trafalgar".