Historielæreren er altså på en marinehistorisk skattejakt i Portsmouth Historic Dockyard.
Vel ute av "Mary Rose"-museet (se Del 3) bærer det rett bort til den nærmeste naboen. Vi forflytter oss litt over 200 år fremover i tid, til midt på 1700-tallet. HMS "Victory" ble påbegynt i 1759, altså midt under Syvårskrigen. Britene var alliert med Preussen, den dominerende landmilitære makt i Europa, og kunne derfor fokusere på å bygge ut sin sjømilitære overlegenhet. 1759 var også britenes annus mirabilis, miraklenes år, året med mange store seire, noe som kan ha medvirket til navnevalget, "Victory".
Først våren 1765 ble hun sjøsatt. Da hadde 6000 trær gått med til byggingen, i all hovedsak eik. Men - da var krigen over og hun ble lagt i opplag i 13 år, frem til 1778. Det året allierte franskmennene seg, ikke overraskende, med britenes motstandere, amerikanerne, i den amerikanske uavhengighetskrigen.
Dermed var vi i gang igjen.
Det ovale "Mary Rose"-museet skimtes såvidt i venstre bildekant. Rett over den lille plassen, og trygt forvart i en av de gamle tørrdokkene, ligger HMS "Victory" - kanskje det mest ikoniske av alle skip som har seilt i Royal Navy.
Her har hun ligget siden hun ble lagt i dokken i 1922.
Slik så hun ut, ankret opp i Portsmouth havn, så sent som i år 1900. Da var hun allerede nesten 150 år gammel.
Legg merke til at mesteparten av riggen er demontert i dag. Det har sammenheng med det omfattende vedlikeholdsarbeidet som pågår. Vi merker oss også et fargene ikke er de samme. Det pågår faktisk en heftig debatt om hvilke farger som er de "riktige". Så sent som den 2. oktober, mens dette innlegget skrives, sto denne artikkelen å lese. Skipskonservatorene har kommet til at den originale fargen ikke var den senneps-oransje vi er blitt vant med, men snarere en terracotta-lignenede farge med et islett av rosa.
Historielæreren tok dette bildet i sommer. Nå er altså den gamle og kjente brungule fargen erstattet av en historisk "riktigere" farge.
"We are calling it Victory Hull Ochre. It varies in different light, but I believe it is close to a pale terracotta colour. What we can say is that this is the colour HMS Victory was at the time of Trafalagar. When Nelson sailed out on Victory to Trafalgar this is what he would have seen."
Andrew Baines, Head of Historic Ships at
The National Museum of the Royal Navy
"Restoring HMS Victory"
av William Lionel Wyllie (1925)
Vedlikehold og restaurering er imidlertid et evig tilbakevendende problem, se dette filmklippet på BBC fra januar i år.
Karakken, slik som "Mary Rose", hadde de karakteristiske høye for- og bakbygningene, såkalte "castles", på norsk: "kasteller". Dette var for å gi skipet en "høydefordel", både ved bording av fiendtlige skip og som plattform for bueskytterne, når de skulle beskyte fienden. Det var forøvrig nettopp for å bygge skipet høyere at "Mary Rose" gjennomgikk den (kanskje) skjebnesvangre (destabiliserende) ombyggingen midt på 1530-tallet.
Med større og bedre kanoner og en annen sjømilitær taktikk ble de høye for- og akterkastellene avleggs. Bording av fiendens skip og nærkamp på dekkene ble mindre viktig i den da moderne "line of battle". Følgelig ble skipene lavere, men med flere og lengre kanondekk, slik at de kunne fyre av en "bredside" mot motstanderen. (Herav det norske uttrykket å gi noen det glatte lag, som tilsvarer en bredside).
HMS "Victory" var et "first rate" "Ship of the Line", dvs den største kategorien skip (first rate) som ble brukt i den dominerende sjømilitære taktikken gjennom hele 1700-tallet og frem til rundt midt på 1800-tallet (line of battle, på norsk: slaglinje).
Som det fremgår av illustrasjonen ovenfor så hadde hun hele 3 kanondekk. HMS "Victory" var normalt utrustet med 104 kanoner.
Line of battle, slaglinje, var den dominerende taktikken. Her illustrert gjennom Slaget på Københavns red i 1801. Skip som kunne tåle den voldsomme påkjenningen det var å bli hamret med bredsider på denne måten måtte være svære og solide. Og - de måtte ha en voldsom ildkraft.
Skipene fra tiden med line of battle er opphavet til de moderne "battle ships", altså slagskipene.
Skipene fra tiden med line of battle er opphavet til de moderne "battle ships", altså slagskipene.
Her, på "Victory"s Quarter Deck, akterdekket, befant admiral Nelson seg da han ble truffet av en kule fra en fransk snikskytter.
Det nøyaktige stedet der Nelson segnet om er merket med denne plaketten.
Vi beveger oss nedover og innover i skipet.
Byssa: en massiv kullfyrt ovn sørger for mat til besetningen.
Hele den nesten 900 mann store besetningen fikk dagens ene varme måltid fra denne ovnen.
Mannskapets spiseforhold var enkle.
Offisersmessa: en litt høyere standard!
Admiralens lugar.
Praktiske hengekøyer utnytter plassen over kanonene. Dette er sykelugaren - de vanlige mannskapssengene var mye enklere hengekøyer og hang dessuten vesentlig tettere sammen.
Men - det er selvsagt kanondekkene som gjør sterkest inntrykk, når man vandrer litt krumbøyd gjennom dette formidable skipet, på dekksplanker som nærmer seg 300 år gamle.
Over 100 kanoner - det må ha vært litt av et inferno inni her, når bredsidene ble fyrt av!
Ved Trafalgar var dette skipet alene bestykket med 104 kanoner. Til sammenligning: I slaget ved Waterloo hadde hele den engelske hæren 167 kanoner til sammen (men det var flyttbare feltkanoner av langt mindre tyngde og kaliber enn disse skipskanonene)!
Den samlede vekten av alle prosjektilene som ble avfyrt i den første fulle bredsiden "Victory" løsnet i slaget ved Trafalgar veide til sammen 1,25 tonn! En kan jo prøve å forestille seg hvordan det opplevdes å befinne seg på dekket av et skip som glir inn i skuddlinjen for en slik skur!
I dag er mange av kanonene replikaer, men 8 av de originale kanonene fra Trafalgar befinner seg faktisk fremdeles ombord. En 24-punds kanon veier ca 3 tonn, en 32-punder veier 4 tonn! Hver kanon hadde et mannskap på 12. Et godt drillet kanonmannskap kunne fyre av ett skudd hvert 90. sekund.
Ammunisjonslageret, med ferdig pakkede kruttposer. På Nelsons tid brukte de fremdeles svartkrutt og kanonløpene var ennå ikke riflet. Derfor måtte kanonene være ekstremt solide for å tåle påkjenningen av en avfyrt salve.
Feltskjærerens bord får en besøkende til å tenke på hvilke scener som har utspilt seg her. Kanonene var ikke alltid ladet med kuler. Når skipene var på nært hold fyrte man ofte av ladninger med jernskrap.
HMS "Victory" var involvert i en rekke kjente militærhistoriske slag på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. (Under andre verdenskrig, i 1941, ble hun til og med truffet av en tysk bombe!) Hun vil imidlertid alltid først og fremst bli forbundet med det legendariske slaget ved Trafalgar.
Året er 1805 og napoleonskrigene raser. Atter en gang, som da vi besøkte "Mary Rose", planlegger franskmennene en invasjon av England. Med en invasjonshær, hans Armée d'Angleterre, bestående av nesten 100 000 mann, samlet i Boulogne, var Napoleons krav til marinen enkelt og greit: "Gi meg seks timer med kontroll over kanalen, uten trussel fra Royal Navy, så vil invasjonen være et faktum!".
Dette var nok et i overkant optimistisk postulat fra en general som behersket landkrig langt bedre enn sjøkrig. Uansett - britenes posisjon var klar nok: de måtte ha kontroll over kanalen og opprettholde sin blokade av Napoleons utskipningshavner. En stor kombinert fransk-spansk flåte må altså ikke slippe inn i kanalen, slik at Napoleon får sitt ønskede "vindu" å utnytte.
Dette var nok et i overkant optimistisk postulat fra en general som behersket landkrig langt bedre enn sjøkrig. Uansett - britenes posisjon var klar nok: de måtte ha kontroll over kanalen og opprettholde sin blokade av Napoleons utskipningshavner. En stor kombinert fransk-spansk flåte må altså ikke slippe inn i kanalen, slik at Napoleon får sitt ønskede "vindu" å utnytte.
Gjennom mesteparten av dette året pågår det derfor en nesten kontinuerlig katt og mus-lek mellom Royal Navy og den sammensatte flåten fra Frankrike og Spania. De leker gjemsel med hverandre over enorme avstander både i Middelhavet, Atlanterhavet og det karibiske hav, men støter også sammen i en rekke trefninger. Først i oktober og november skulle de avgjørende slagene stå. Slaget ved Trafalgar den 21. oktober ble det store nederlaget og slaget ved Kapp Ortegal to uker senere var spiker'n i kista for restene av den fransk-spanske flåten.
Like ved siden av "Victory" ligger et lite museum med en spennende og livaktig "opplevelse" av slaget ved Trafalgar.
En av offiserene ombord, den 20 år gamle Marine Lieutenant Lewis Roatley, skrev:
"A man should witness a battle in a three-decker from the middle deck, for it beggars all description: it bewilders the senses of sight and hearing!"
Da det store slaget nærmet seg overrasket admiralen alle sine kapteiner med å skissere en taktikk som brøt fundamentalt med den etablerte line of battle, altså slaglinjen, slik vi så den illustrert i maleriet fra Københavns red.
Normalt skulle altså den engelske flåten posisjonert seg på linje og holdt en kurs enten rett i møte med, eller parallelt med, den fransk-spanske flåten. Så skulle de to linjene altså enten passere hverandre, omtrent som når to fotballag hilser på hverandre før en kamp, eller seile parallelt med hverandre, mens de fyrte av bredsider mot "det paralleltliggende skipet". Fordelen med denne taktikken var at man unngikk å beskyte egne skip. Kanonene var lite manøvrerbare, så det var i prinsippet selve skipet som siktet inn kanonene, gjennom å få lagt bredsiden mot fienden.
Istedet gir Nelson ordre om at hans skip skal danne to separate linjer og seile for fulle seil og maksimal hastighet rett mot siden på fiendens linje, altså slik:
Denne angrepsformasjonen kan synes risikabel, siden den eksponerer de britiske skipene for fiendens fulle bredsider, mens de selv ikke har avfyringskapasitet rett fremover. I moderne sjøkrig ville dette vært en katastrofal blunder av britene i det det ville gitt fienden fordelen av det som kalles "crossing the T". Men - i moderne sjøkrig har skipene dreibare kanontårn og lengre skuddrekkevidde (blant annet pga radarstyrt ildgivning, riflede kanonløp og en helt annen ammunisjons- og kanonteknologi). Nelson hadde vinden i ryggen (som ga maksimal hastighet) og liten tiltro til fiendens rekkevidde og treffsikkerhet - bare hans to linjer raskt kunne smadre inn i fiendens linje og skape så mye kaos som mulig i motstanderens rekke. Straks de hadde lykkes i å splitte opp den fransk-spanske linjen, mente Nelson at hans egne kanonmannskaper var bedre trente og mer effektive enn motstanderens.
Taktikken lykkes over all forventning. Den forreste delen av den fransk-spanske flåten ble avskåret fra kampene, siden de brukte lang tid på dreie mot vinden og vende tilbake. Den resterende delen ble kastet ut i kaos av de to spydspissene som skar inn i linjen på tvers. Nelson startet slaget med 27 skip og unngikk å tape ett eneste skip. Motstanderen hadde opprinnelig 33 skip og mistet 18 av dem!
Istedet gir Nelson ordre om at hans skip skal danne to separate linjer og seile for fulle seil og maksimal hastighet rett mot siden på fiendens linje, altså slik:
Illustrasjon fra et britisk skoleatlas fra 1914.
“But I’ll tell you what I think of it. I think it will surprise and confound the Enemy. They won’t know what I am about. It will bring forward a pell-mell battle, and that is what I want.”
(Admiral Nelson)
Denne angrepsformasjonen kan synes risikabel, siden den eksponerer de britiske skipene for fiendens fulle bredsider, mens de selv ikke har avfyringskapasitet rett fremover. I moderne sjøkrig ville dette vært en katastrofal blunder av britene i det det ville gitt fienden fordelen av det som kalles "crossing the T". Men - i moderne sjøkrig har skipene dreibare kanontårn og lengre skuddrekkevidde (blant annet pga radarstyrt ildgivning, riflede kanonløp og en helt annen ammunisjons- og kanonteknologi). Nelson hadde vinden i ryggen (som ga maksimal hastighet) og liten tiltro til fiendens rekkevidde og treffsikkerhet - bare hans to linjer raskt kunne smadre inn i fiendens linje og skape så mye kaos som mulig i motstanderens rekke. Straks de hadde lykkes i å splitte opp den fransk-spanske linjen, mente Nelson at hans egne kanonmannskaper var bedre trente og mer effektive enn motstanderens.
Taktikken lykkes over all forventning. Den forreste delen av den fransk-spanske flåten ble avskåret fra kampene, siden de brukte lang tid på dreie mot vinden og vende tilbake. Den resterende delen ble kastet ut i kaos av de to spydspissene som skar inn i linjen på tvers. Nelson startet slaget med 27 skip og unngikk å tape ett eneste skip. Motstanderen hadde opprinnelig 33 skip og mistet 18 av dem!
Prosentvis tap av mannskaper på de spanske (røde) og franske (blå) skipene i slaget, i den rekkefølgen de lå i slaglinjen (Wikipedia). De første skipene slapp heldig unna fordi de ble avskåret da Nelson lot dem "krysse T'en". Men vi ser at tapene var svært høye (opp mot 90%!) der hvor de to rekkene braste inn i linjen og kunne fyre av bredsidene i begge retninger.
I museet er det også en modell som viser slagets utvikling.
Som det fremgår av plansjene over så seiler Nelson med "Victory" helt i spissen for den nordligste av de to engelske rekkene. Her har vi altså ikke å gjøre med en leder som gjemmer seg når det gjelder. Som det forreste skipet får selvsagt skipet hans en voldsom ild rettet mot seg, der han bryter inn i linjen rett bak det franske skipet "Redoutable".
Denne franske 74-kanoneren påfører faktisk "Victory" så store skader at hun nesten blir satt ut av spill, men hun reddes av HMS "Temeraire" som seiler på "Victory"s styrbord side og kommer admiralskipet til unnsetning gjennom å pepre det franske skipet med voldsomme kardesk-skurer, en uhyggelig ladning av blykuler (grapeshot).
Som vi ser av diagrammet ovenfor så kostet dette "Redoutable" et tap på over 80% av mannskapet! HMS "Temeraire"s modige inngripen for å avlede fiendens oppmerksomhet fra admiralens skip skulle imidlertid også koste henne dyrt: 47 av mannskapet hennes ble drept og 67 ble såret. Det ble en makaber arbeidsdag for skipets feltskjærer.
Historielæreren klarer simpelthen her ikke å la være å yte HMS "Temeraire" litt ekstra ære, gjennom å henlede leserens oppmerksomhet mot et av de vakreste og samtidig mest symbolladede malerier som finnes; William Turners "The Fighting Temeraire" fra 1839.
"The Fighting Temeraire" - helten fra Trafalgar. Turner skildrer den gamle stoltheten i det hun slepes av en dampbåt på vei til opphugging og tilintetgjørelse i 1838. Bildet symboliserer gammel storhet som kastes på historiens skraphaug. Den fresende og prustende dampbåten spyr ut ild, røyk og sot og representerer den støyende moderne tidsalder, mens den vakre og majestetiske "Tameraire" glir stille mot sin skjebne, mens solen går ned over en stolt epoke - seilskutetiden.
I 2005 ble dette bildet kåret til folkets mest kjære maleri i en konkurranse i regi av BBC.
Alle lesere av denne bloggen oppfordres til å se Turners mesterverk med egne øyne, der det henger i National Gallery i London.
(Og - hvor i London ligger det? Jo - selvsagt: på Trafalgar Square!)
Les denne avisartikkelen for mer om HMS "Temeraire" (med bl.a. en flott skisse/tversnitt av skipet).
Men - tilbake til Nelson og "Victory", som altså ligger tynt an en stund. En kanonkule deler Nelsons sekretær, John Scott i to, der de står sammen på dekket. Nå får "Victory" også direkte ild fra det hele 140-kanoners store spanske skipet "Santisima Trinidad" - det tyngst kanonbestykkede skipet som noensinne har seilt, gjennom hele seilskutetiden!
Enda ett av vår venn J.M.W: Turners malerier, "The Battle of Trafalgar" (1808), viser slaget, slik kunstneren tenker seg at det fortonte seg på dekket av "Victory".
"Hardy - I do believe they have done it at last.... my backbone is shot through"
(Nelson til skipets kaptein, Thomas Hardy. Maleri av Denis Dighton.)
Litt etter klokken ett segner Nelson om på dekket, truffet av en snikskytter oppe i riggen på "Redoutable". Omlag tre timer senere dør han. Da har han fått nyheten om at slaget er vunnet.
Litt før halv fem dør admiralen, dypt nede i skipets indre.
Her, på banjeren (the Orlop deck på skissen ovenfor), ble den hardt sårede admiralen lagt og her døde han. En kule fra en muskett hadde gått inn gjennom brystet og ødelagt ryggsøylen.
"England expects thay every man will do his duty"
Det berømte flaggsignalet til flåten som Nelson lot heise før slaget braket løs.
Det samme signalet ble heist på HMS "Victory" ved 200-årsjubileet for slaget, i 2005.
"England expects thay every man will do his duty"
Det berømte flaggsignalet til flåten som Nelson lot heise før slaget braket løs.
... og det samme "signalet" finner vi igjen i plakater fra andre verdenskrig!
Hva gjør man så med den døde kroppen til admiralen som skulle komme til å bli Englands aller største sjøhelt? Det normale ville jo vært en tradisjonell begravelse til sjøs, slik rutinen var i marinen på denne tiden. Med Nelson måtte det imidlertid bli annerledes. Nyheten om den store seieren nådde London med en av marinens skonnerter, HMS "Pickle", som anløp Falmouth den 4. november.
Nyhetsplakat fra 1805.
Etter seieren ved Trafalgar ble admiralens kropp ble lagt i en tønne med brandy som ble surret fast til hovedmasten på "Victory", mens skipet ble slept til Gibraltar for reparasjoner. Der ble liket flyttet over i en blyforet kiste fylt med akevitt.
Først i begynnelsen av januar ankom HMS "Victory" utløpet av Themsen og kisten ble losset og fraktet til praktfulle Royal Naval College i Greenwich og lagt i The Painted Hall, en av Historielærerens absolutte favorittseverdigheter i London. (Se flotte bilder av dette fantastiske stedet her!)
Den 9. januar 1806 ble kisten brakt til St Paul's Cathedral for begravelsen, eskortert av 32 admiraler og over 100 skipskapteiner. De franske og spanske flaggene som hang i kirken ble kapret fra fiendtlige skip under slaget ved Trafalgar.
Her, i den flotte krypten under St Paul's, kan besøkende i dag avlegge sjøhelten et besøk.
I 2002 gjennomførte BBC en kåring av "de 100 største briter gjennom historien". Admiral Nelson endte på 9. plass.
Visste du forresten at uttrykket "det blinde øyet", som f.eks. i "å snu det blinde øyet til/mot" noe, er et idiom som stammer fra den samme Nelson ("turning a blind eye")?
Joda - Nelson hadde tidlig i sin karriere mistet synet på det ene øyet og i, det flere ganger ovenfornevnte, slaget i København valgte han bevisst å ignorere en klar ordre ved demonstrativt å sette kikkerten foran det blinde øyet og si til sine medoffiserer: "I really do not see the signal!".
Hva så med overskriften på dette blogginnlegget?
Det har seg slik at man på engelsk også har et annet merkelig uttrykk; "Tapping the admiral". Dette uttrykket brukes om å ta seg en liten slant av noe sterkt (og er derfor et populært pub-navn).
Bakgrunnen for dette forunderlige utsagnet er nettopp den tønna med brandy som liket av sjøhelten ble oppbevart i. Rykter ville ha det til at tønna, på ett eller annet mystisk vis, stadig måtte fylles på fordi innholdet minket. Forklaringen skulle være at de kronisk "tørste" sjømennene ombord hadde boret et lite hull i tønna og forsynt seg av innholdet! Altså: tappet litt av admiralen. (Evt "sucking the monkey".)
"Nelson's blood" blir, av samme årsaker, også brukt i sjømannsviser og som betegnelse på sjømannsdrikk.
Tønna står der ennå....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar