Historielærerens sommerekskursjon - Del 3: Hun ligger der i tussmørket, halvt på siden, mystisk, innbydende og dampende fuktig!

Marinebasen HMNB Portsmouth er den eldste marinebasen i Royal Navy og var en gang verdens største industrianlegg ("industrial site"). I dag er basen én av tre operative Royal Navy-baser. De andre to er HMNB Clyde, utenfor Glasgow, og HMNB Devonport, utenfor Plymouth (den største marinebasen i Vest-Europa). Anlegget her i Portsmouth er hjemmebase for rundt 2/3-deler av Royal Navys overflateskip.

Det er imidlertid spesielt én del av denne basen som interesserer Historielæreren. Det er den delen som er åpen for publikum: Portsmouth Historic Dockyard.

Dette er en virkelig godbit for historieinteresserte.

 Portsmouth Historic Dockyard, sett fra det 170 meter høye utkikkstårnet Spinnaker Tower.

I forgrunnen ser vi HMS "Warrior" fra 1860. Litt opp til høyre i bildet, inne i den oval mørke bygningen, som minner litt om Vikingskipet på Hamar, ligger "Mary Rose". Helt inntil "Mary Rose", i dokken nesten midt i bildet, ser vi den massive riggen til HMS "Victory".

De fleste bygningene vi ser i bildet er også museer. Her er med andre ord nok å ta seg til for en besøkende! (Til venstre ligger forøvrig hangarskipet HMS " Illustrious" fortøyd - den siste av "The Great Three", de tre hangarskipene av Invincible-klassen. Mer om det senere.) 

Et besøk på Historic Dockyard er litt av et prosjekt. Billettene er dyre, men så gjelder de i ett år! Det er nok ikke så dumt - for her trenger man mye tid.

I forrige bloggpost var Historielæreren inne på The Battle of the Solent og den store franske armadaen som angrep England sommeren 1545. Nå er tiden kommet til å besøke "Mary Rose", skipet som kong Henrik VIII hadde oppkalt etter sin datter (hun fikk altså mer enn en drink oppkalt etter seg!).

Historien om skipets lange og kronglete vei fra sjøslaget utenfor Portsmouth og til der det ligger i dag er minst like dramatisk som det tragiske forliset i 1545. Historielæreren har tidligere blitt bergtatt av den utrolige beretningen om SS "Great Britain" og hvordan noen få idealister klarte å redde henne for ettertiden. Det er klare paralleller mellom hvordan "Mary Rose" og "Great Britain" begge gjenoppstod fra de døde.

"Mary Rose" i all sin prakt.

Hvorfor kullseilte hun? Var det fordi de åpne kanonportene kom under vannlinjen, eller var skipet blitt ustabilt etter ombyggingen? 

Allerede måneden etter forliset hadde dykkere (er det lov å omtale dem som dykkere - dette var altså i 1545?) lokalisert havaristen på sjøbunnen. Den 1. august slo disse dykkerne bråkjekt fast at "by Monday or Tuesday the "Mary Rose" shall be weighed and saved". Teknikken var enkel: kraftige tau ble senket fra to skip og festet stramt til vraket ved lavvann. De to skipene måtte være store, slik at de, i fellesskap, hadde bæreevne nok til et så stort "løft". For det var naturen og tidevannet som ordnet resten. På denne måten kunne man "lirke" en havarist lenger og lenger inn på grunna, ved hele tiden å stramme tauene ved lavvann. Kongens svoger fikk kommandoen over arbeidet og 30 venezianske eksperter ble hyret inn.

Bergingsteknikk, illustrasjon fra 1734. Slik prøvde de i å heve "Mary Rose" i 1545.

Optimismen og selvtilliten var imidlertid overdrevet. Skipet lå i ca 60 graders slagside til styrbord og satt for godt fast i mudderet til at de fikk tauene under henne. Bergingsmannskapene klarte hverken å heve det eller å trekke det inn mot grunnere farvann. Utpå vinteren 1545 ble arbeidet oppgitt, etter at en del av riggen og noen kanoner var brakt opp til overflaten.

Både i 1547 og 1549 ble enkeltgjenstander, for det meste kanoner, hentet opp. Til sent på 1500-tallet var vraket fremdeles synlig ved lavvann. Men så tok naturen over: sand og mudder dekket til skuta og treverket gikk gradvis i oppløsning.

300 år senere, i 1836, ble vraket gjenoppdaget, mye takket være dykkerpionerene John og Charles Deane. Denne sommeren opplevde lokale fiskere at nettene hang seg fast i noe. Endringer i strømforhold hadde vasket av noe av sedimentene og litt av vraket ble blottlagt. Victoriatidens mange og ustoppelige "movers and shakers" ga seg jo som kjent i kast med alle tenkelige utfordringer. Blant disse finner vi altså brødrene Deane. (Tillat at Historielæreren enda en gang legger inn et godt ord for en fornøyelig bok ved navn What the Victorians Did for Us, av Adam Hart-Davis, se leselisten i høyre marg. En humoristisk og lettlest bok og et must for alle med interesse for 1800-tallet!)

Iført en nyutviklet dykkerdrakt av gummi, og med en metallhjelm forbundet til overflaten av en luftslange, kunne modige pionerer nå utforske vraket på en helt annen måte enn noen gang tidligere. En rekke gjenstander ble hentet opp til overflaten, men datidens teknologi kunne ikke konservere f.eks. gjenstander i tre, så de råtnet eller gikk i oppløsning. Dessverre påførte disse dykkerne på 1830-tallet skipet store skader. For å prøve å komme igjennom slam og sedimentlag detonerte de en rekke eksplosjoner i og rundt vraket!

Det skulle gå nok et hundreår før neste utforsking av "Mary Rose". På nyåret i 1966 dukket det opp et draft fra 1841 som viste vrakets nøyaktige beliggenhet. Hun lå nå på 11 meters dyp, ved lavvann. Ved hjelp av moderne sonarteknologi, og godt hjulpet av en vinterstorm i 1971, ble konturene av et skip kartlagt.

I februar 1973 ble et "hull" i lovgivningen mht beskyttelse av skipsvrak tettet av parlamentet i London, gjennom vedtaket av The Protection of Wrecks Act. En sterk kombinasjon av tunge interessenter, deriblant sjøfartsmuseet i London (som Historielæreren anbefaler!), Royal Navy, BBC og Prince Charles bidro til økt publikums- og sponsorinteresse og The Mary Rose Trust ble etablert.

Bergingsfartøyet "Sleipner" ble rekvirert som flytende base for arbeidet og 22 000 dykkertimer (tilsvarende nesten tolv årsverk!) ble investert. "Sleipner" hadde vært sentral i arbeidet med hevingen av "Vasa" i Stockholm 20 år tidligere (som Historielæreren selvsagt også har besøkt!).

Den 11. oktober 1982, klokken 09.03: "Mary Rose" bryter vannskorpen - etter nesten fire og et halvt århundre på havets bunn!

 60 millioner mennesker fulgte med på dette på TV over hele verden!

Nysgjerrige skuelystne får sjansen til å se henne inne i stålrammen hun ble hevet i. Nå begynner den møysommelige og langvarige konserveringsprosessen.

Først i 2013, 30 år etter hevingen, sto hennes nye tilholdssted klart: The Mary Rose Museum.

Og - se hvem som er nærmeste nabo!

Litt under 200 skjeletter (92 så godt som komplette), pluss skjelettet av skipshunden "Hatch", ble reddet opp, sammen med noe over 26 000 ulike gjenstander. Arbeidet med "Mary Rose" representerer en milepæl innenfor fagfeltet marin arkeologi. Avdekking, kartlegging og dokumentasjon av alle funn, før heving, ble gjennomført med arkeologisk grundighet, etter mønster av utgravinger på land. Den største utfordringen meldte seg imidlertid etter hevingen.

Som med "Vasa" i Stockholm så er jobben langtfra gjort, fordi om skip og gjenstander er trygt på land og i hus. Fremdeles pågår den møysommelige konserveringsprosessen. Kjemikere, biologer og ingeniører ble minst like viktige som arkeologene og historikerne i denne prosessen. Først i 2016 regner museet med at skipet kan komme ut av det varme "tørksekapet", en slags kokong det fremdeles i dag befinner seg inni.

Leseren oppfordres til å se denne:

Illustrasjonen gir en pekepinn om hvilken del av "Mary Rose" som er bevart i museet og hvilke deler av skipet som for alltid er borte.

Utfra skjelettfunnene har man også anvendt såkalt "forensic science" til å rekonstruere ansiktene til mannskapet. Alle skjelettene var gutter og menn, noen helt nede i 13-årsalderen. Rundt 80% var under 30 år.

Etter mange års sprøyting med vann og kjemikalier, og deretter tørking i varmluft, vil glassveggene, som i dag skiller skipet fra publikum, bli fjernet i 2016.

"Mary Rose" har gradvis blitt reist opp i vertikal stilling fra sin opprinnelige 60 graders slagside. Et besøk hos henne vil imidlertid fremdeles oppleves som ganske hemmet av det tørkekammeret hun ligger i. Spesielt hvis en sammenligner med Vasamuseet, der en jo opplever skipet på mye nærere hold. I Portsmouth må alt sees gjennom glassvinduer og skipet fortoner seg dunkelt og litt fjernt. Dette vil helt sikkert oppleves ganske annerledes når hun kommer ut av sitt kammer i løpet av neste år.

Museumsfolkene har til gjengjeld gjort en imponerende jobb med alle utstillingene av gjenstander fra skipet.

På sin vandring forbi alle disse ulike hverdagsscenarier og gjenstander i museet stusser Historielæreren over en del lange trekister. De virker å være litt lengre enn likkister kan ha vært på 1500-tallet? Og - hva skulle man eventuelt med en mengde likkister ombord? En av de mange hyggelige ansatte forklarer at dette er buekister. Store mengder med piler og hele 137 intakte Longbows ble funnet i skipet.

Ah - Longbows!

En ny digresjon er på sin plass!

Her henledes nemlig Historielærerens tanker på Bernard Cornwells roman Azincourt, om et av de mest myteomspundne slag i britisk historie. I de store slagene ved Agincourt i 1415, ved Poitiers i 1356 og ved Crécy i 1346 skulle de engelske langbuene spille en avgjørende rolle.

For franskmennene ble Agincourt for alltid la malheureuse journée. For engelskmennene vil slaget, takket være William Shakespeare og hans skuespill Henry V, for alltid være der oppe, på lik linje med Trafalgar og Waterloo. Langbuenes dødbringende effekt formidles brutalt i filmatiseringen av skuespillet.

Ombord i "Mary Rose" ble det funnet nesten 140 intakte langbuer!
I dag kan besøkende, godt instruert av museumsfolkene, få prøve seg på å stramme buen på en slik Longbow. Det er ingen enkel øvelse!

Cornwell skriver om disse buene og bueskytterne i en svært leseverdig Historical note, til slutt i boken. En dyktig bueskytter (archer) kunne skyte 15 piler med presisjon pr minutt, de beste kanskje 20. Dette betyr i praksis at den franske hæren ved Agincourt brått ble møtt av en skur bestående av over 60 000 tunge piler i løpet av angrepets første minutt. I løpet av 10 minutter hadde 600 000 piler regnet ned over dem! Kanskje ikke så rart at det franske angrepet mistet momentum og stoppet opp?

Moderne forskning har påvist at disse pilene, med jernspisser, penetrerte selv de beste milanesiske rustningsplater og hjelmer. (På Youtube kan man se en slik pil gå tvers igjennom en 1200-siders telefonkatalog!). En kan bare forestille seg de sekundære effektene av pileregnet, for eksempel svære stridshester som løp løpsk i egne rekker, etter å ha blitt truffet osv.

Allerede på 1200-tallet, under Henrik III, ble alle engelskmenn i alderen 15 til 60 år pålagt å være utstyrt med bue. I 1363 bestemte Edward III, i lovs form, at alle gutter og menn skulle trene bueskyting etter kirketid hver søndag og alle helligdager. Å drive med andre former for sport eller tull og tøys ble strengt straffet! Slik bygget man opp en befolkning av godt trente og dødelig effektive archers.

Buene skulle helst være av importert barlind pga den ideelle kjerneveden. Stokkene måtte herdes i opp til fire år, før de kunne bearbeides til buer. En bue var normalt ca 1.80 lang, altså godt over den gjennomsnittlige kroppshøyden, derav navnet Longbow. Ved spenning av buen måtte pilen trekkes helt tilbake til øret med en kraft tilsvarende mellom 80 og 90 kilo. Dette krever en ekstrem styrke i både overarmer og skuldre. 

I museet kan du prøve selv!