Fra vindmøller til atombomber. Historielærerens vårtur, Del 4:

Noe av det Historielæreren finner mest innbydende ved York er, foruten de hyggelige menneskene, de korte avstandene. Faktisk tilbrakte vi fem dager i denne byen - uten å ta et eneste kollektivt transportmiddel! Ingen buss eller taxi. Alt kan nås til fots, så lenge man er i stand til å gå noen få minutter. Bare to ganger var vi utenfor bymurene, da vi besøkte jernbanemuseet (5 min å gå fra York Station) og på denne episodens ekskursjon.

Dermed la vi ut på den lengste ekspedisjonen - ca 20 minutters rolig gange gjennom villastrøk i behagelig varmt solskinn.

Vi rusler ut gjennom Micklegate Bar, altså en av de 4 byportene, og nedover Blossom Street, før vi dreier vestover på broen over jernbanen. (Micklegate-porten er den lengst til venstre på kartet.)

Målet for dagens historiske utflukt er et minne om den kalde krigens atomspøkelse, som truet gjennom flere tiår. Og som uhyggelig nok kanskje er i ferd med å aktualiseres igjen i disse dager. Vi skal besøke en av Royal Observer Corps sine bunkeranlegg, slik det så ut og fungerte da deres oppgave var å varsle om eventuelle atombombenedslag og radioaktiv strålespredning.

På veien til York Cold War Bunker må vi imidlertid gjøre en lite avstikker, svært kort geografisk - men flere hundre år i tid.

Vi passerer nemlig et gammelt klenodium fra 1700-tallet, Holgate Windmill. Dette er den eldste fem-vingede vindmøllen i England, virksom fra 1770. Den er fullt restaurert og er faktisk i drift fremdeles!

 Holgate Windmill var i drift fra 1770 til 1933. Så, etter flere års forfall, ble Holgate Windmill Preservartion Society etablert i 2001. (Navnet høres litt ut som noe Monty Python kunne funnet på, men dette er jo England.) Etter ti års arbeid sto møllen ferdig restaurert og fullt fungerende i 2012. I en liten butikk på bakkeplan kan man få kjøpt mel som er malt i de vinddrevne møllesteinene. Møllesteinene, en av dem ses på bildet over, veier ca ett tonn hver. Hvor mange steiner som kan kobles inn og kverne samtidig avhenger av vinden.

Holgate-møllen, malt tidlig på 1800-tallet, med York i bakgrunnen.

 

Så, ikke langt unna, kommer vi til turens egentlige mål: York Cold War Bunker. Vi befinner oss midt inne i et idyllisk boligområde.

Nå skal det med en gang sies at "bunker" kanskje er å ta litt hardt i, spesielt for oss nordmann som forbinder ordet med dype fjellanlegg, slik mange av oss husker fra førstegangstjenesten. Dette anlegget i York, bygget i 1961, er faktisk ikke et fjellanlegg i det hele tatt - det er bare i helt ubetydelig grad under det opprinnelige bakkenivået! Bunkeren ble støpt, og deretter ble jordmasser fylt oppå.

I dag er det organisasjonen English Heritage som har ansvaret for bunkeren i York.

Bunkeren tar kun i mot besøkende til organiserte omvisninger. Besøk må bookes på forhånd - til oppsatte klokkeslett. Da møtes vi i porten og låses inn av omviseren. Dette fordi guiden er svært opptatt av at ingen må ta på noen gjenstander. Bare det å legge hånden på en stolrygg blir umiddelbart påtalt. Alt her er originalt. Og uerstattelig.

Royal Observer Corps ble formelt etablert i 1925, men kan spores tilbake til første verdenskrig og erfaringene med de tyske luftskipene som angrep England. Korpset har alltid bestått av hovedsakelig frivillige sivilister. Deres oppgave var å visuelt observere og identifisere flyvende trusler i luftrommet over Storbritannia. Disse observatørene kom til å spille en sentral rolle under andre verdenskrig, spesielt under Slaget om Storbritannia høsten 1940 og våren 1941.

Opprinnelig var dette et samarbeid mellom RAF, hæren, politiet og postverket (General Post Office, etablert i 1635, hadde ansvaret for telekommunikasjonssystemene i landet - derfor måtte de være med).

 

 Det mest ikoniske bildet i Royal Observer Corps historie. En ROC "Spotter" på et hustak i London, med St Paul's i bakgrunnen.

 

I løpet av krigsårene ble observatørenes arbeid mer og mer verdsatt og deres kompetanse i flyidentifisering anerkjent. De ble en viktig del av luftforsvaret. Da D-dagen kom ble spesialtrente ROC-folk, ROC Seaborne, plassert ombord på allierte krigs- og frakteskip, med myndighet over luftvernartilleristene. På denne måten ville lederne av landgangsoperasjonen komme såkalt "friendly fire" til livs. Trigger-happy og nervøse skyttere, uten spesialkompetanse på flyidentifisering, hadde en tendens til å skyte på alt de fikk øye på. 

Sammen med det såkalte Chain Home radarnettverket spilte ROC altså en viktig rolle gjennom å oppdage og identifisere fly gjennom hele krigen. Mot slutten av krigen fungerte de i tillegg som varslere om de såkalte "flyvende bombene", V1. Det var ROC som oppdaget og rapporterte de første av disse nye våpnene, slik at jagerfly fra RAF kunne ta opp jakten på dem.

 

Men, så, i 1955, fikk korpset enda en ny oppgave: å spore / registrere nedslag av atomvåpen, og å overvåke radioaktive skyer etter slike våpen. Etterhvert som radarteknologien ble mer moderne og avansert opphørte den opprinnelige oppgaven til ROC; å speide etter fly. Fra 1960-tallet ble organisasjonen utelukkende satt til å overvåke og varsle om kjernefysisk våpenbruk og spredning av nedfall i Storbritannia. Mellom 1958 og 1968 ble det anlagt 1 563 nokså primitive underjordiske observasjonsbunkere over hele England, Scotland, Wales og Nord-Irland. Disse rapporterte så til slike kontrollsentere som denne i York.

På 1980-tallet hadde ROC i underkant av ett hundre fast ansatt militært personell og over ti tusen (!) frivillige "deltidsarbeidere", som kunne mobiliseres på kort varsel og gå inn i bunkere over hele landet. Midt på 1990-tallet var det slutt. Muren hadde falt. Den kalde krigen var over. Alt var bare fryd og gammen (for ikke å si fred og gammen). Det var ikke bruk for dem lenger...

"Every generation has its war. I have just been reminded of mine. It ended in 1989, 43 years after it began, the longest war Britain fought and certainly the most expensive. Its climax was total victory. Yet there was no parade, no medals, no colours hung in cathedrals. The Cold War saw no battles and cost almost no blood. Where there is no blood there is no glory and hence no history. Asked: What did you do in the war, Daddy?, I could say only that I paid my taxes and left it at that."

Simon Jenkins

 

Men - hva skjer i dag?

Bunkeren har selvsagt sitt eget dieselaggregat, med tilhørende drivstofftank.

Første prioritet er å lokalisere et evt nedslag. Den hvite "bøtta" til høyre på bildet over spiller her en viktig rolle. Dette er en Ground Zero Indicator.

Oppe til høyre på den gule bakveggen henger også et viktig instrument, Geigertelleren.

 

En Ground Zero Indicator hadde fire små hull - rettet henholdsvis mot nord, øst, sør og vest. Inni "bøtta" ville så film registrere lysglimtet fra en kjernefysisk eksplosjon gjennom det hullet som pekte mot nedslaget. Når flere slike instrumenter innenfor samme område ble triangulert, kunne man fastslå med en viss nøyaktighet hvor eksplosjonen hadde skjedd.

Geigertelleren.

Og her står selveste "AWDREY". (Nei - det er ikke skrivefeil, hun heter det.)

AWDREY står for Atomic Weapons Detection Rcognition and Estimation of Yield. Dette instrumentet var i konstant beredskap ved 12 ulike ROC-sentre mellom 1968 og 1992. Det ble testet for funksjonalitet daglig.

I operasjonsrommet satt plotterne og matet kartene med data som muliggjorde trianguleringer og samkjøring av informasjon fra andre sentre. Deretter kunne berørte områder varsles.

Ved full beredskap ville opp til 60 personer oppholde seg i denne bunkeren - totalt isolert fra omverden. Ingen kunne ta med seg familie...

Se også hva lokalavisen i York skrev ved 70-årsmarkeringen for den første atombombesprengningen.

Annet lesestoff:

 

https://web.archive.org/web/20050601085254/http://freespace.virgin.net/richard.wordsmith/roc/rochist.htm

https://www.britainexpress.com/attractions.htm?attraction=3567

 

Som nevnt ovenfor: Bunkeren i York er nok noe mindre enn Historielæreren hadde forestilt seg. Dette er ikke noe dypt fjellanlegg, slik vi har en del av i Norge. Men - autentisiteten gjør besøket vel verdt. Dette er "the real thing" - slik var det. (Og vi får håpe vi kan beholde preteritumsformen, selv om Putins siste medie-utspill skremmer...)

I neste episode av Historielærerens vårtur vender Historielæreren tilbake til innenfor de trygge bymurene i York. Og til en tid da ingen hadde hørt om atombomben eller kjernefysisk nedfall. 

Men det var vel ikke så "uskyldige" tider før heller?

Stay tuned!