York - byen innenfor murene! Historielærerens vårtur, Del 1

Den, om enn pensjonerte, Historielærerens årlige anglofile historiske pilegrimsreise gikk denne våren til vakre og historiske viktige York. 

Hvorfor York?

Spørsmålet kan besvares enkelt: Fordi denne nordengelske byens historiske betydning er uomtvistelig! Dessuten er York en svært sjarmerende og hyggelig by å besøke.

Yorks historie strekker seg tilbake til det romerne kalte Eboracum, grunnlagt i år 71 etter Kristus. Byen var den nordligste av alle de romerske provinshovedstedene.

Her, i Eboracum, i den romerske provinsen Britannia, ble selveste Konstantin den Store utropt til keiser av det romerske riket, i år 306. Og da snakker vi om en av de sentrale keiserne, ikke sant? (Forøvrig kan det også skytes inn at to romerske keisere også døde her i denne byen.)

Historielæreren (til venstre) og Konstantin utenfor York Minster. Konstantin er den første kristne romerske keiser og er helgen for mange kristne trossamfunn, deriblant den anglikanske kirke.

Senere, etter at romerne var ute av bildet, tidlig på 400-tallet, ble York etterhvert hovedstaden i det anglo-saksiske kongeriket Northumbria. Men så kom vikingene - og byen ble den vi kjenner som Jórvik. De mange gate-navnene minner oss om disse rundt 200 årene da dansker og nordmenn satte sitt preg på byen..

Så, etter Harald Hårdrådes nederlag ved Stamford Bru, og det etterfølgende slaget ved Hastings, tok normannerne over for skandinavene og i middelalderen ble York faktisk Englands nest største by. 

Rikdommen kom først og fremst fra sauene i Yorkshire. Vi snakker selvsagt om ull! Rosekrigene på annen halvdel av 1400-tallet bidro også til Yorks posisjon - denne blodige kampen sto jo mellom husene Lancaster og, ja nettopp, York! Mang en dramatiker og moderne TV-serieskaper har latt seg inspirere av denne borgerkrigen.

 Rosekrigene har, om enn noe feilaktig - begrepet oppsto først senere, fått sitt navn etter de to partenes symboler. Huset Lancasters røde rose og huset Yorks hvite rose. Med Henrik VII og huset Tudor ble Tudor-rosen til - en sammensmelting av de to:

Med industrialiseringen ble York et viktig trafikknutepunkt på tognettet. (Og tog er vi jo interessert i, kfr fjorårets besøk i Newcastle!) Da den nye stasjonen i York åpnet sommeren 1877, var den verdens største jernbanestasjon!

Men - mer om alt dette senere - først må vi jo komme oss til York!

Som med besøket i Newcastle i fjor, så har Historielæreren noen sannhetens ord å formidle til flyselskapene våre. Det er helt ubegripelig at ikke f.eks. Norwegian tilbyr flygninger til annet enn London, Manchester og Edinburgh. Hvorfor ikke til Englands nest største by, Birmingham? Eller Leeds/Bradford? Eller Newcastle? Det kan da umulig være vanskelig å fylle flygninger hit med shopping- og fotballgale nordmenn? Her snakker vi kortere flytid, mindre kø-kaos, langt rimeligere hotellpriser, sammenlignet med London. For ikke å snakke om hyggelige folk og generelt lavere prisnivå enn sørpå.

I fjor løste vi dette med hjelp av skotske Loganair til Newcastle, via Aberdeen. Forøvrig et meget praktisk og hyggelig alternativ. Men, rutetidene passet ikke helt for oss i år. Derfor falt valget på Norwegian til og fra Manchester. (Forøvrig en by Historielæreren har gode minner fra, se her, her og her.)

  Manchester Piccadilly Station: Historielæreren fatter umiddelbart interesse for en skulptur rett utenfor inngangen. Det er kunstneren Johanna Domke-Guyot som står bak dette verket, som heter "Victory Over Blindness". Motivet er velkjent: soldater blindet av stridsgass under første verdenskrig.

Det er selvsagt 100% politisk ukorrekt å uttrykke begeistring for et kunstverk det faktisk er mulig å se hva er.-Dette ville neppe blitt antatt til Høstutstillingen her hjemme.

 

 Kunstneren har latt seg inspirere av John Singer Sargents berømte maleri, "Gassed", og av autentiske fotografier fra Vestfronten.

 

Nåvel - vi må videre.

Norwegians rute til Manchester ankommer ganske sent, så, med kofferter og kanskje noe forsinkelser, så må man nesten beregne en overnatting, før man kan reise videre. Dette innebærer dessverre ekstra hotellutgifter og en "tapt dag". I ettertid innser Historielæreren at det hadde vært bedre å valgt Loganair (Newcastle) bort, og Norwegian (Manchester) hjem. Lesson learned.

Anyway - England er togets hjemland. Og togreiser her på øya er en nytelse. Vi leser mye om streiker og togkaos, men Historielæreren kan, med hånden på hjertet, fastslå at han aldri, på sine mange reiser i England og Wales, har opplevd annet enn god service, komfortable tog, presise avganger og hyggelig og hjelpsomme jernbanefolk. Touch wood!

 

Historielæreren blir betatt av den enorme flislagte veggen på Victoria Station i Manchester. Tenk hva disse navnene forteller, om jernbanehistorie og om den industrielle revolusjon!

Vi går ombord i Trans Pennine Express, fra Liverpool, Lime Street (der har vi vært før!) til Newcastle. Strekningen Manchester - York tar mellom halvannen og i underkant av to timer, avhengig av avgang/rute. Vi er innom blant annet Huddersfield og Leeds - to velkjente fotballnavn.

Så, omsider, er vi i York.

Førsteinntrykket er imponerende. Det første som slår en er bymurene. York har flere kilometer med intakte bymurer enn noen annen engelsk by, rundt 3,5 km. I snitt er de ca 4 meter høye og litt under 2 meter brede. Det er faktisk mulig å gå på muren rundt nesten hele byen. Her er noen stemningsbilder fra en kveldstur på bymurene i York:

Bymurene hadde fra middelalderen fire hovedporter, "bars", eller "gatehouses". Her slapp folk inn og ut av byen - mot å betale toll og avgifter, selvsagt. Disse fungerte også som forsvarsverk og kunne stenges mot inntrengere. En av disse fire "bars" er Walmgate Bar (bildet over). Det spesielle med denne er at den har et helt intakt "barbican" - det eneste gjenværende i England (i en bymur, altså utenom en festning). Det skal visstnok bare finnes en eneste til slik intakt i Europa - i bymuren i Krakow.

En barbican er en slags byport som fungerte som en "sluse", en overbygd, låsbar dødsfelle for eventuelle angripere. Overbygget hadde såkalte "murder holes", slik at forsvarerne kunne tømme kokende vann, stein, piler osv ned på de innesperrede angriperne. (Nei - kokende olje er nok en myte fra filmer og tegneserier....)

En annen er Micklegate Bar (bildet over). Navnet kommer av norrønt "mykla gata", eller ganske enkelt "Storgata", som begynner her, innenfor porten, i dag fremdeles med navnet Micklegate.

Dette var den stasligste av byportene - her passerte, og passerer fremdeles, kongelige og standspersoner. Selvsagt var det derfor også her at hodene til henrettede ble satt på utstilling til skrekk og advarsel.  

I moderne tid har det blitt laget flere trafikkale åpninger i bymurene. Men dette arbeidet er imponerende pietetsfullt utført.

Sentrale orienteringspunkter i byen er også broene. Midt i York møtes de to elvene, River Ouse og River Foss. Disse elvene ga byen viktige handelsveier og fungerte som en del av byens forsvarsverk. (Tilgangen til innlandet gjennom elver som Ouse og Humber innebar selvsagt også en mulighet for vikingene til å trenge langt inn i landet på sine hær- og plyndringstokt.)

Etterhvert som handelsskipene vokste i størrelse, mistet Ouse sin betydning. Og, med jernbanens inntog, ble mesteparten av varefrakten flyttet over på skinner.

Som i London må man altså også her i York orientere seg litt etter broene. Men avstandene her er så korte at det ikke er langt å gå til "neste bro". Det er tre broer i sentrum av byen, Lendal Bridge (nærmest katedralen), Ouse Bridge (midt i shoppingstrøket) og Skeldergate Bridge, like ved der Ouse og Foss møtes.

River Ouse, sett nordover, altså før den passerer gjennom York sentrum. Skimter vi vikingskip i det fjerne? (Eller har Historielæreren forlest seg på romanene til Bernard Cornwell....)

Lendal Bridge, i realiteten en del av bymuren, med festningsverk på begge sider.

Ouse Bridge, midt i sentrum, forbinder Micklegate med Coppergate. Her er vi midt i City Centre, med et myldrende shoppingstrøk.

 

 En varm sommerettermiddag ved elvebredden, sett fra Ouse Bridge, sørover mot Skeldergate.

Det sentrale blikkfanget, nesten hvor enn man befinner seg i York, er mektige York Minster. Den mektige katedralenruver i landskapet, slik den har gjort bortimot 900 år.

(Dette siste bildet er fra Wikipedia)

York Minster blir første post på programmet i York, i Del 2 av Historielærerens vårtur..

Men - det er mye annet spennende å se, fra romertiden og helt til den kalde krigen.

Stay tuned!