mandag 2. september 2013

Tenk om han var blitt løslatt!

I den populære serien: "Norske journalister prøver å skrive av fra engelske aviser" kan vi i dag gi våre lesere et nytt glimrende bidrag, kun få dager etter at vi avla norsk kvalitetsjournalistikk et besøk sist.

Dagbladets nettavis kan i dag avsløre for sjokkerte lesere at den walisiske fotballspilleren Gareth Bale var nær ved å bli løslatt! Faktisk var han bare 90 minutter unna å bli løslatt!

90 minutter, dere!

Stakkars Gareth - skarve 90 minutter unna en løslatelse! Dette er rystende - godt vi har investigative journalism, tenker jeg i mitt stille sinn. 

Ivrig klikker jeg meg videre innover i dette banebrytende journalistiske arbeidet. Hva har denne talentfulle idrettsmannen gjort? Hva slags anstalt vil han evt bli løslatt fra? Er det snakk om prøveløslatelse? ("On Bale"?? Tok du den, kanskje?)

Dette må vi finne ut av!


Jo - artikkelen kan fortelle at han var nær ved å bli løslatt fra ungdomsakademiet i Southampton. "Ungdomsakademi" tenker leseren? Er det et nytt, politisk korrekt, uttrykk for fengsel? Kanskje en form for Youth Detention Centre, eller Borstal som nå har fått nytt navn? Slike politisk korrekte navneendringer er jo utbredt. Det heter f.eks. ikke lenger "brannmann" - vi bruker heller "Combustion Control Engineer" og de jobber nå i "Flame Suppressant Units".

Nå viser det seg at (også denne) journalisten har sittet og lest engelske aviser på nettet. Da kan, som vi vet, alt skje!

Dagbladets artikkel er nesten 100% ren avskrift fra The Telegraph. Faktisk så ser det ut til at det eneste Dagbladets unge håpefulle har gjort er å regne ut avtanden fra Cardiff til Norwich i kilometer. Undersøkende journalister overlater nemlig ingenting til tilfeldighetene.

I den engelske artikkelen skrives det at klubben Southampton vurderte unge Gareths fremtidsutsikter ved deres fotballakademi. Skulle de satse på ham - or release him?

Release?

= Løslatelse, selvsagt!

lørdag 24. august 2013

Ny serie: Historielæreren fortviler.....

Historielæreren har tidligere beklaget seg over kunnskapsnivået hos norske journalister (som f.eks. her, her og her). En er fristet til å tro at de stort sett sitter og leser utenlandske (les: engelske, for de kan ikke andre språk) nettaviser.

For ikke lenge siden leste jeg en artikkel som handlet om Koreakrigen. Journalisten skrev om harde kamper i et reservat. Ordet reservat og reservatet gikk igjen hele tiden.

"Reservatet", tenkte jeg. Hva er dette for noe sludder?

Et kjapt søk på et par engelske nettaviser brakte raskt opp en artikkel som ganske riktig handlet om Koreakrigen. Det var det engelske ordet reservoir denne journalisten hadde oversatt med reservatet.

I dag kom imidlertid rosinen i pølsa!

VGs helge-flaggskip VG Helg (kåret til årets avismagasin, må vite!) leverer følgende prakteksemplar:

Den nest viktigste talen i verdenshistorien er altså, i følge VGs journalist, talen som George Washington holdt 19. november 1863. Litt av en bedrift av den godeste George, tatt i betraktning at han døde 17 desember 1799, altså rundt 64 år tidligere!

PS: les likegodt en ordentlig journalists artikkel, som her eller her.

onsdag 21. august 2013

Historielærerens sommerekskursjon - Del 7: Tusen takk, Jon Arne Riise! Men - hvor er franskmennene begravet?

Historielærerens byvandring i sjarmerende Liverpool fortsetter.

I den eldre delen av byen, på vei til Liverpool Town Hall, finner vi puben Ye Hole In Ye Wall, Liverpools eldste pub. Her snakker vi tidlig1700-tall, dere! For sikkerhets skyld er puben bygget over en gammel kveker-gravplass, så her er spøkelsene også inkludert.

Puben har imidlertid dokumentert høy grad av endringskompetanse og hengt med i tiden - i 1977 åpnet den nemlig også for kvinner!

Ye Hole In The Wall, fra 1726.
Kvinner har også adgang!

 
Men - vi er seriøse og historieinteresserte. Blikket opp og frem - vi lar oss ikke friste av puber eller andre verdslige distraksjoner. Som en Odyssevs bundet til masten seiler vi rakrygget forbi pub-sirenenes sang, mot vårt egentlige mål: Liverpool Town Hall.  

"One of the finest surviving 18th-century town halls", skriver National Heritage List for England om denne flotte bygningen, påbegynt i 1749. Denne virtuelle omvisningen anbefales.

"Dette har jeg lyst til å se! Tror du det er åpent for publikum?", spør Historielærerens kone.
Historielæreren er av den beskjedne sorten og antyder at vi kanskje kan stikke hodet inn og forsiktig undersøke om det er mulig.

 Liverpool Town Hall!
Våger vi oss inn?

Døren er åpen og vi går inn i nølende ærbødighet. En ansatt ser spørrende på oss og forklarer at det dessverre er stengt i dag, fordi det skal være et arrangement på ettermiddagen.

I det vi snur oss spør han imidlertid plutselig (på et bare såvidt forståelig scousermål): "Hvor er dere fra?"

Digresjon: lurer du på hvordan Scouse accent høres ut? OK - skru opp lyden og hør her:


Ytterligere interessert? Sjekk denne.

Digresjon slutt.

"Norge", svarer vi pliktskydigst.
"Er dere fra NORGE!", utbryter han henrykt!
 - "Bli med meg - vi rekker en rask omvisning", sier han og går resolutt mot den monumentale trappen opp til finstasen!

Tusen takk, John Arne Riise, tenker Historielæreren - I Liverpool glemmer man aldri en som har scoret et praktmål mot selveste erkefienden, ManU:


Dermed får det norske paret sin egen private omvisning i Liverpool Town Hall! Vi får se ballsalene, kunstskattene og selvsagt selve "bystyresalen". 

"Ordføreren er ikke inne for øyeblikket, så dere skal få se stua hans også", sier guiden og vi løper etter i vantro henrykkelse.
Trappen opp fra inngangshallen. Vi får en "lukket visning"!

 Den praktfulle kuppelen.

 Bystyresalen. Helt til venstre står Hillsborough-klokken. I likhet med The Munich Disaster (omtalt i Del 2 ) har også Liverpool sin fotballtragedie å minnes. Klokken er 8 fot høy, fra 1780-tallet, med urviserne satt til kl 3:06, som er tidspunktet da kampen formelt ble utsatt pga tragedien.

Takknemlige og rørt over vennligheten og imøtekommenheten vandrer to imponerte nordmenn ut i sommerheten igjen.

Neste post på programmet: den mektige St George's Hall. Vi går fra altså det ene praktbygget til det neste!

St George's Hall, åpnet i 1854, er (sammen med de tidligere omtalte The Three Graces, selvsagt) byens stolthet - og det med rette. Dette er Englands største nyklassisistiske, eller neoclassical, som engelskmennene sier, bygning. Den er et syn:
 St George's Hall i vakker aftensol.
"It is possibly the only building where you could be tried for murder, have a ball or listen to a concert all under one roof!"
 
 Staselige Lime Street Station til venstre, ansikt til ansikt med St George's Hall.

Midt foran hallen ligger fire store løver og vokter over krigsminnesmerket fra 1930, begge sider bestående av hvert sitt 9 meter lange bronserelief.

Historielæreren har imidlertid fått los på noe interessant. Vi går rundt hallen, til den flotte parken på baksiden. (Skjønt - hva er "bak" og "foran" på slike monumemtalbygg?)

 Her finner vi nemlig en vakker park, midt i byens hektiske sentrum. Dette er St John's Gardens.
 Både St George's Hall og St John's Gardens er World Heritage Sites.
 Her står en av byen Liverpools største sønner, William Gladstone. Gladstone (1809-1898) hadde en politisk karriere som strakte seg over 60 år og var statsminister for Liberals i fire adskilte perioder (1868–1874, 1880–1885, 1886 og 1892–1894)! Ingen annen britisk statsminister har regjert så lenge. Han var også den eldste statsminster i landets historie, med sine 84 år da han gikk av. Han hadde i tillegg stillingen som finansminister også i fire perioder (1853–1855, 1859–1866, 1873–1874, og 1880–1882). Gladstones politiske karriere kjennetegnes av hans rivalisering med den andre store statsministeren i annen halvdel av 1800-tallet, Benjamin Disraeli. Dronningens preferanse er velkjent: Dronning Victoria beklaget seg om Gladstone:
"He always addresses me as if I were a public meeting.!"

Og her, ikke langt fra statuen av Gladstone, finner vi det vi leter etter! I muren får vi øye på en plakett. Skriften er ikke så lett å lese lenger:
 A SES ENFANTS MORTS POUR ELLE EN CAPTIVITE A LIVERPOOL 1772-1803 ET DONT LES CORPS REPOSENT ICI DANS L'ANCIEN CIMETIERE DE ST JEAN BABTISTE LA FRANCE RECONNAISSANTE 11 NOVEMBRE 1924
"Til hennes sønner som døde i fangenskap i Liverpool 1772-1803 og hvis kropper ligger begravet her på den gamle kirkegården til St Johannes døperens kirke er Frankrike for alltid takknemlig"

Dette krever vel en oppklaring!

Gjennom nesten hele 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet var britene nærmest i konstant konflikt med Frankrike. Liverpool var, som vi har vært inne på, en stadig viktigere sjøfarts-, og dermed også marine-, by. I de 70 årene mellom 1741 og 1811 ble nesten 40 større marinefartøyer bygget for Royal Navy i Liverpool, ofte med lokalt mannskap. I tillegg kommer de mange såkalte "privateers", handelsskip som var utrustet med våpen og kongelig fullmakt til å drive legalt sjørøveri mot fiendens skip på det åpne hav.

Gjennom så mange år med krig sier det seg selv at mange av disse skipene returnerte til Liverpool med krigsfanger. De franske krigsfangene som døde under sitt opphold ble begravet nettopp her på kirkegården til St. John the Baptist.

Det hører med til historien at mange av disse franskmennene valgte å bli værende i Liverpool da fangenskapet tok slutt. Ofte fordi de hadde funnet seg koner og ønsket å etablere seg i byen.

St George's Hall sett fra parken, med King's Regiment-monumentet.

Sentralt i monumentet over King's Regiment er Britannia-figuren.

Inngangen til parken.
Står vi akkurat slik som fotografen står når dette bildet blir tatt, og så vender oss mot venstre, ser vi rett på enda to praktbygg:

Til høyre i bildet, den buete bygningen som ligger i flukt med museet, er det imponerende Central Library. Biblioteker liker vi jo! Vi må inn:

For et inngangsparti! Her er det lett å snuble i egne bein mens man ser ned i bakken:



Utvendig ser sentralbiblioteket gammelt og tradisjonelt ut. Men - skinnet bedrar!

Innvendig er biblioteket fullstendig renovert (åpnet våren 2013). Det er blitt en utrolig kombinasjon av helt moderne lokaler og originale boksamlinger og "reading rooms" fra 1860-tallet.

 The Picton Reading Room, fra 1879, er tegnet etter inspirasjon fra lesesalen i British Museum i London. Da det åpnet i 1879 var det det første biblioteket i England med elektrisk belysning!

Historielæreren nyter lesesalsatmosfæren!

Kunnskap i smijernstrappformat!

Så får vi øye på en dør! "The Hornby Library", står det. Vi går inn - og finner enda en perle!


The Hornby Library, fra helt på begynnelsen av 1900-tallet.

Historielæreren drømmer om å ominnrede biblioteket sitt hjemme....

Etter biblioteket er det bare å smette inn nabodøra - så er vi i World Museum. dette er et nokså tradisjonelt, hva vi kanskje ville kalle et naturhistorisk og historisk museum. Men - det er verdt et besøk, særlig er det gode tematiske utstillinger (f.eks. om mumier). Det er heller (selvsagt) ikke så overveldende som f.eks. Natural History Museum og British Museum i London.



Med dette setter Historielæreren sluttstrek for årets sommerekskursjon til Manchester og Liverpool. Dette er to byer som anbefales å besøke. Med Norwegians flyforbindelse til Manchester Airport og gode tog forbindelser til, og mellom, begge byene er dette en fin kombinasjon. Er man i tillegg så heldig å bli omfattet av Historielærerens unike værgaranti, er suksessen i boks.

Prisnivået er også merkbart lavere enn i London.

For historieinteresserte er det mer enn nok å forsyne seg av.
 - Og: History matters!

tirsdag 13. august 2013

Historielærerens sommerekskursjon - Del 6: Mange reiste. Mange kom. Og, jammen fant vi en kirke til!


I Del 5 av Historielærerens sommerekskursjon var vi inne på Liverpool som en av verdens viktigste transitthavner. Emigrasjon og immigrasjon er altså begreper som er sentrale i byens historie. Herfra reiste de styrtrike og de lutfattige. Som tidligere skrevet: ca 9 millioner mennesker forlot Europa gjennom denne havnen.

De rike reiste fra London til Liverpool, før de steg ombord i de mektige ocean liners som brakte dem i overdådig luksus over Atlanteren. Før avreise måtte de imidlertid ta inn på byens fasjonable og klassiske hotell:  Adelphi Hotel. Hotellet har fremdeles en aura av fordums storhet. Her har både president Roosevelt og statsminister Churchill bodd, såvel som Frank Sinatra og Judy Garland.

Ja - historien vil til og med ha det til at, ikke bare alle gutters helt, Roy Rogers, men også hesten hans, Trigger, bodde her på hotellet!


Britannia Adelphi Hotel heter det i dag.

Historielæreren bare måtte inn og se!

Mer om de som reiste til og fra Liverpool (og ikke fullt så rike, kanskje):


 "Oh Ireland, my first and only love
 - where Christ and Cæsar are hand in glove"
Dette James Joyce-sitatet står å lese over døren til puben The Liffey i Liverpool. Ingen tvil om tilknytningen til Irland her, nei!

 Men - Liverpool har også Europas eldste Chinatown!
Portalen inn til Chinatown er 15m høy (visstnok den høyeste i Europa) og har, for sikkerhets skyld, hele 200 drager, noe som Feng Shui-ekspertene mener gjør beskyttelsen av bydelen optimal og gir alle forutsetninger for lykke og fremgang i forretningslivet! 

Det var rundt midten av 1800-tallet den kinesiske innvandringen til Liverpool skjøt fart. Sentralt sto rederiet Blue Funnel Line, på folkemunne i Liverpool ofte bare omtalt som "The China Company". Rederiet drev utstrakt handel særlig med Hong Kong og Shanghai og hadde også mange kinesiske ansatte ombord i sine skip.

Til sine kinesiske mannskap etablerte rederiet innkvarteringsmuligheter i dokkområdene i Liverpool. Med kinesernes sterke samhold vokste det, rundt disse husene, raskt frem egne butikker, restauranter, vaskerier osv. Byen hadde fått sin Chinatown. (Om New Yorks berømte Chinatown, og den berømte "Chinese Exclusion Act", har Historielæreren tidligere skrevet dette.)

Med den intense bombingen av de strategisk viktige dokkene i Liverpool under andre verdenskrig ble mye av denne originale bebyggelsen ødelagt og byens Chinatown krøp gradvis litt lengre opp i byen, mot området nedenfor Liverpool Cathedral.


Blue Funnel Line - "The China Company"
 
Når vi nå er inne på både sjømenn, skipsfart og bombingen under krigen passer det med et nytt kirkebesøk. I Del 5 var det de monumentale katedralene vi fokuserte på - nå vil vi se på en ganske liten kirke, helt nede på havnen:
 
St. Nicholas Church (egentlig Church of Our Lady and Saint Nicholas) er en kirke viet sjømennene (St Nicholas er sjøfolkenes skyttshelgen). Kalles ofte "The Sailor's Church" eller "St Nicks".

 
 Alterduken i denne enkle men vakre kirken viser tydelig kirkens maritime tilknytning.

Når historielæreren er så interessert i denne kirken er det imidlertid av en litt annen grunn. Utenfor kirken står nemlig et ganske unnseelig lite monument. Men - i all sin enkelhet - er dette et av de mest talende og gripende minnesmerker denne historielæreren vet om.

Liverpool, og særlig havneområdene, ble gjenstand for en voldsom bombing under blitzen. Like før julaften 1940 fikk også St Nicholas Church en fulltreffer og ble svært ødelagt. Først i 1952 var kirken ferdig gjenoppbygget.
 Panoramabilde av Liverpool, sett mot havnen, som viser ødeleggelsene under blitzen. Byens strategiske betydning som havn gjorde at Liverpool ble den hardets rammete byen utenom London. Rundt fire tusen ble drept.

 Minnesmerket over blitzen i Liverpool: "The Spirit of the Blitz". (Se også et praktfullt bilde her!)
Plakat fra 70-årsmarkeringen for blitzen i Liverpool. St Nicholas ligger rett bak Liver-bygningen, til venstre i bildet.

Ikke stort, pompøst og ruvende. Men - enkelt og gripende: moren som fortvilet vil redde gutten fra uhyggen fra himmelen. Gutten selv forstår ikke faren som truer, men drives av barnets fascinasjon for flyene der oppe.
 Apropos barn: visste du at, midt under ett av disse bombeangrepene, ble denne lille gutten født?

Så er vel tiden kommet for noen seriøse fremstøt mot Liverpools mange museer! Man er da historielærer! Nede på havnen ligger både Merseyside Maritime Museum og Museum of Liverpool  nesten side om side. Vi unner oss noen smakebiter fra begge:



Det maritime museet har blant annet en stor utstilling om "Titanic". "Titanic" var jo registrert med Liverpool som hjemmehavn, men rakk aldri noengang å komme til byen.


 
Liverpool Overhead Railway var verdens første elektrifiserte "elevated railway", dvs at den gikk "i luften" på en slags sammenhengende brokontruksjon 4,9 meter over bakkenivå. På folkemunne fikk den derfor navnet "havnearbeidernes paraply". Banen åpnet i 1893 og ble etterhvert forlenget til ca én mil. På denne måten ble alle dokkene forbundet med en rask og effektiv kommunikasjon.


Museene gir et godt innblikk i leveforholdene i gamle Liverpool.

Denne pansertrillebåren (?) som politiet kunne skyve foran seg når de løp illustrerer de tøffe 20- og 30-årene i en havneby som ble hardt rammet av depresjonen og stagnasjonen i verdenshandelen .

En klassisk "Chippy", den lokale (og uunnværlige) sjappa hvor man kunne kjøpe fish & chips, ofte bare chips for de fattigste.


Krigene er selvsagt også viet mye plass.
En hel vegg med en flott illustrasjon som viser Liverpool. Det tok tre år å male bildet. Opp til høyre: Liverpool Cathedral, litt til venstre for den "Paddy's Wigwam", i forgrunnen Albert Docks, Liverpool Museum, The Three Graces og helt til venstre i bildet vår lille St Nicholas Church. Oppe til venstre ser vi Anfield.

Det er spesielt å se modellen av The Three Graces (se Del 4) og så bare heve blikket og se dem rett utenfor vinduet:
Og hva finner vi her? Jo den praktfulle modellen av "The Cathedral of Dreams", eller "The Cathedral that never was" (se Del 5). Modellen er kolossal!
"This is one of the largest, most elaborate architectural models ever made," says Julian Treuherz, curator of the exhibition. "It gives a vivid idea of what the cathedral would have looked like, towering over the city's skyline. It would have taken two centuries to complete, like the medieval cathedrals. We are fortunate that, at least, we still have the model of what would have been Lutyens' supreme creation."


Med dette stemningsbildet fra et sommevarmt Liverpool avsluttes Del 6 av Historielærerens sommerekskursjon. Da gjenstår bare én del til!

Stay tuned!