onsdag 14. august 2019

Historielæreren fatter interesse for droger! Men - hva i all verden er ådring? Og: hvorfor etablere forretningsprovisorium?



Historielæreren avsluttet sommerens museale rundreise med en tur til Elverum og et besøk på et av Nordens største friluftsmuseer, Glomdalsmuseet.

Her kan kultur- og historieinteresserte, foruten å se innendørsutstillingene i hovedbygningene, også vandre fritt blant hele 92 gamle bygninger, samlet fra Os, Tynset, Folldal og Rendalen i nord, til Solør i sør. Dette er altså et imponerende stort og omfattende museum, viet Hedmarks kulturhistorie og Østerdalen og Glåmdalen i særdeleshet. 

Beklager - men allerede her må Historielæreren begi seg ut på den første digresjonen. Nøkkelen her er altså Norges viktigste elv, Glomma. Og Glomma har vi både utforsket og omtalt ved flere anledninger tidligere, ikke sant?

Det hersker allikevel en del forvirring omkring stavemåter her. På Wikipedia finner vi således navnet Glåmdalen definert som navnet på:
"..distriktene Odalen, Vinger og Solør i den sørlige delen av Hedmark fylke, som dekker Glåmas (sic!) dalføre mellom Elverum i nord og Romerike i sør." 
Her bruker altså Wikipedia den gamle skrivemåten Glåma. Klikker man imidlertid på selve navnet i samme artikkel, så lenker den til Wikipedias egen artikkel om elven - med stavemåten Glomma! Wikipedia kan heldigvis berolige sine lesere med at:
"Begge navneformene er autoriserte og i offentlig bruk. I den nedre delen av elveløpet er formen Glomma mest utbredt, mens i det øvre løpet er Glåma vanligere." 
Museet vi skal besøke heter altså offisielt Glomdalsmuseet, mens f.eks. avisen som utgis i Kongsvinger heter Glåmdalen.


OK - nok om det. Norske målformer, målføre og, ikke minst, rettskrivning, er som kjent mer enn ett kapittel for seg....

Historielæreren begir seg forventningsfullt inn på innendørsutstillingene først. Og blir umiddelbart henrykt!


Den midlertidige utstillingen "Marmor og akantus - dekorasjonsmaling i Østerdalen"gir et fascinerende innblikk i gamle malerteknikker, som f.eks. rosemaling, marmorering og ådring.


Det skal godt gjøres å "avsløre" marmoreringen på toppen av dette vakre skapet!

Kommode fra Lundeby i Våler. En slik etasjeoppsats ble kalt en "Pyramide". Hvor mange "hemmelige rom" har denne?


Dette skapet er godt og vel 2,5 m høyt!


Kista var, sammen med senga og bordet, det sentrale møbelet i middelalderens hjem. Og - alle gifteferdige piker hadde selvfølgelig sin "utstyrskiste".

For ordens skyld: Denne utstillingen varer frem til 31. oktober 2019.


En permanent opplevelse er derimot utstillingen "Norsk stilhistorie og folkekunst i Solør og Østerdalen".


Fra praktfull kirkekunst fra 1600-tallet.....



... til 1800-tallets borgerhjem.





Historielæreren fatter umiddelbar interesse for det vakre bokskapet med glassdører.
Hvorfor?


Jo - fordi det ligner da veldig på hans eget!

Vi begir oss videre innover i bygget - til utstillingen "Latjo drom" - om taternes kultur og historie i Norge.

Taterne, eller romanifolket, som er betegnelsen som brukes i dag, kom til Norge på begynnelsen av 1500-tallet. (Den engelske betegnelsen "gypsies", og spanske "gitanos", har nok sitt opphav i at dette folket selv fortalte at de kom fra Egypt, dvs gjennom Midt-Østen.)


"Reisende i skogen" (Bilde fra museets sider.)


"Det som primært kjennetegner romanifolket/taterne er deres livsform som reisende. Reisingen har både vært vesentlig for dette folkets økonomiske tilpasning og en grunnleggende del av deres identitet. I dag er de fleste tatere bofaste, men om sommeren er de ofte på farten i campingvogna, for som folket selv sier: «Når våren kommer, så koker det i blodet»."





I 1951 kom Dyrevernloven og det ble forbudt for "omreisende" å bruke hest og kjerre.
"Bare noen måneder etter at hesten ble tatt fra oss, skaffet vi oss den første bilen, en 28-modell Buick. Jeg kjørte tre turer med en kjørelærer i Tønsberg og så fikk jeg lappen. Dette var i 1951 og jeg var 19 år." 
Langs kysten ble de "sjøreisende" - ombord på "fanteskøyter".


Med forbudet mot hestehold overtok campingvognen og bilen.

Museets sider om denne utstillingen er spennende og tankevekkende lesning.


Hovedbygget, med sine utstillinger, er vel og bra. Men - sommerværet innbyr til utforskning av uteområdet!

Og det er svært!



Friluftssamlinger

1   Stræte skole
2   Steinbygningen (utstillinger)
3   Schrøderbutikken
4   Petershagen kro
5   Leketunet
6   Tynsettunet
7   Os, Alvdal, Folldal
8   Vassdrevne anlegg
9   Samisk boplass fra Engerdalen
10 Rendalstunet
11 Stor-Elvdalstunet
12 Åmottunet
13 Elverumstunet
14 Telthuset
15 Solørtunet
16 Finnetunet
17 Husmannsplassen
18 Koier/hus fra skogen
19 Setergrend


For en, om enn nylig pensjonert, historielærer, er det naturlig å begynne med en skolebygning! Vi begir oss inn i gamle Stræte skole, fra Strætåsen i Våler, slik den må ha fortonet seg på annen halvdel av 1800-tallet. (Skolen ble nedlagt i 1954.)

Stræte skole, slik den sto i Våler (Kilde)
... og slik den står på Glomdalsmuseet i dag.


I første etasje ser vi leiligheten til læreren med hans familie.

I andre etasje ligger klasserommet (og også en liten hybel til skolens lærerrinne).
Dette er et klasserom etter Historielærerens smak!


Ved siden av skolen ligger den såkalte steinbygningen, den første utstillingsbygningen på Glåmdalsmuseet, fra 1939. Her finner vi utstillingen "Apoteket", som viser Rena apotek fra 1902, med en imponerende samling av tøkede urter - droger (på svensk brukes ordet i dag om narkotika, jfr drugs på engelsk).
Utenfor steinbygningen finner vi nettopp en rikholdig urtehage - Apotekerhagen.




Drogesamlingen!


Noen eksempler på apotekhagens mdisinske urteplanter finner du her.

Utstillingen "Gammeldoktoren - distriktslegenes historie i Norge ca 1850 - 1950" er den eneste museumsutstillingen i Norden som tar for seg distriktslegenes historie i hundreårene etter 1850. Her føres vi bl.a. inn i et autentisk legekontor fra 1920-tallet.

Tuberkulosesanatoriet er en uhyggelig påminnelse om sykdommen tæring - og en tid før antibiotika endret mye.
Distriktslegens kontor


Røntgenfotografering i sin spede barndom.
Teknologisk utvikling innen medisinen: hofteproteser og pace makere.


I den samme steinbygningen finner vi også en utstilling om Hedmarks militære historie gjennom 1000 år, "Fra sverd til stridsvogn".


Om 1800-tallets legekontor var primitivt, så var ikke den militære feltskjærerens praksis noe særlig mer å trakte etter...




Dette militærhistoriske perspektivet bringer oss over til Elverums rolle under angrepet på Norge i april 1940. Historielærerens elever vil være godt kjent med Elverumsfullmaktens ordlyd, etter grundig kildeanalyse i historietimene.
Den 11. april ble byen herjet av nesten 20 tyske Heinkel 111 bombefly. Tallet på omkomne oppgis å ligge et sted mellom 35 og 40 og store deler av bebyggelsen ble lagt i ruiner. Invasjonsstyrkene var godt kjent med at kongen ikke lenger befant seg på Elverum, derfor var dette en ren avstraffelse for det vi i dag kjenner som "kongens nei" på Elverum.

Den såkalte Schrøderbutikken er et eksempel på det som ble kalt et forretningsprovisorium. Dette var midlertidige bygg som ble reist i all hast for å få i gang forretningslivet etter bombingen i april 1940.


Historielæreren poserer foran et forretningsprovisorium.

Men nå - ute i friluft - beveger vi oss tilbake i tid.

De over 90 bygningene på Glomdalsmuseet er, for en stor del, gruppert i tids- og geografiske tun. Da er det naturlig å starte med det største, Elverumstunet:


Elverumstunet
Haugstua, opprinnelig fra tidlig på 1700-tallet, men 2. etg ble bygget på omkring 1800.


Det er også her på Elverumstunet barna vil finne glede i å se dyra på museet.





Vi vandrer videre og kommer inn på Solørtunet:




Finnetunet får vi et innblikk i den fascinerende historien om de finske innvandrerne som bosatte seg på Finnskogen så tidlig som på begynnelsen av 1600-tallet. Finnetunet er en fremstilling av en slik gård, slik den må ha fortonet seg på 1800-tallet.
Finnene drev sitt spesielle svedjebruk, så her finner vi treskehus for rug og, selvsagt badstu! 

Røykstue fra Austmarka i sørenden av Finnskogen.

Videre går vi til Rendalstunet:

Denne østerdalsstua er fra Bjønngarden og datert til 1792.
Dette var det første huset som ble flyttet til Glomdalsmuseet


Aller lengst nord i Østerdalen finner vi Os kommune. På museet er Os lagt i tun sammen med Alvdal og Folldal. Disse tre er nært knyttet til bergverksindustrien fra midt på 1600-tallet (Røros Kobberverk og Folldal verk).

Olenstua, fra Øvre Stein i Alvdal ble antagelig bygget omkring 1770.


Så - Tynsettunet:


Historielæreren lot seg spesielt fascinere av dette vinterfjøset fra Brennbakken.
Fjøset er murt i naturstein og hadde plass til 12 kuer på bås, i tillegg til kalvebinge og soveplass for budeiene. På Tynset er det kaldt, så her er også ildsted for tining av vann til dyra.



Nærhet til Glomma og rikelig med rennende vann har også gitt grunnlag for vannkrevende virksomhet. Foruten møller og sagbruk er det en annen slik vannbasert virksomhet som vi ikke må glemme: stampemøllene og garveriene!
Garveriene ble gjerne lagt litt unna bolighusene pga den intense lukten. Foruten lukten fra forråtnelsesprosessene ble det også brukt store mengder urin i garvingen....


På garveriet roterer den kjempestore tønna med huder som vaskes og bløtes.



Herfra ser vi også en av de to broene som fører over til Norsk skogmuseum. Kjøp av billetter til begge museene under ett gir rabatt og de er, som vi ser, forbundet rent fysisk med broene. Historielæreren valgte imidlertid å dele museumsbesøkene opp i to dager.

Glomdalsmuseet er et museum som kan anbefales. Det er stort og variert - og har tilbud til alle aldersgrupper. Kjøretiden fra Oslo er heller ikke avskrekkende, selv for en dagstur. Dieselskam må påregnes.
Skulle Historielæreren komme med noen kritiske bemerkninger til slutt, måtte det bli at han irriterte seg over manglende / mangelfulle informasjonstavler ved de ulike tunene. Det utdelte oversiktskartet (felles for både Glomdalsmuseet og Norsk skogmuseum) gir en grei oversikt og gjør at en kan orientere seg over dette nokså store området. På de enkelte tunene derimot, var informasjonen av dårligere kvalitet.
På f.eks. Finnetunet sto en liste over bygningene, men ikke noe tilhørende kartplansje som forklarte hva som var hva.
Dette er enkle pedagogiske tiltak som en pensjonert historielærer ville kunnet lage på ganske kort tid. 

Ja - jeg er klar over at mye informasjon ligger på nettet. Det er jo slik jeg har funnet mye i ettertid. Historielæreren motsetter seg imidlertid på det sterkeste konstant å måtte gå og glane ned i mobiltelefonen når han er på museumsbesøk!

Det behøves over hode ikke lysende PC-skjermer med interaktive "opplevelsesknapper" i hver bygning - fri og bevare oss! Men - en oversiktsplansje med grunnleggende informasjon ved hvert tun burde ikke være vanskelig (eller dyrt) å etterse/vedlikeholde.

God tur til Elverum!