Det er to katedraler i Newcastle. Det er forøvrig ikke helt uvanlig i britiske byer. Historielæreren har tidligere observert det samme i Liverpool, se her. (Liverpool er forøvrig også kjent for "The Cathedral that never was", se samme lenke.)
Like ved siden av den nye borgen, dengang: novum castellum, altså new castle, ligger den anglikanske katedralen. Da har vi altså å gjøre med Church of England, eller "C of E" blant venner. Den heter formelt the Cathedral Church of St Nicholas og den skal vi komme tilbake til senere.
Men - ikke langt fra den store jernbanestasjonen (nevnt i Del 1) finner vi Newcastles katolske katedral, the Cathedral Church of St Mary, eller bare Saint Mary's Cathedral. Denne er fra tidlig på 1840-tallet. Vi har, med andre ord, å gjøre med en ikke spesielt gammel bygning, etter engelsk målestokk. Katedralen er i typisk nygotisk stil, tegnet av Augustus Pugin. Og, bare for å ha sagt det - denne Pugin er ingen hvem som helst! Han regnes som en av de fremste representantene for nygotisk arkitektur og tegnet mye av interiøret i Westminster Palace, det vil si parlamentet i London, da det skulle gjenoppbygges etter storbrannen i 1834. Pugin er også arkitekten bak det store klokketårnet der, Elizabeth Tower, bedre kjent under navnet Big Ben.
Det som umiddelbart slår en besøkende i katedralen er at noen av glassmaleriene skiller seg ut! Dette er ikke hva vi er vant med å se i katolske katadraler fra 1800-tallet. Forklaring følger:
En skal ikke lang tilbake i historien før en kommer til en tid da Newcastle og Tyneside var et pulserende industriområde, dominert av høye skorsteiner, sot, smog og svære skipskraner. Dette var hjertet i The Industrial North. På engelsk bruker man uttrykket "carrying coals to Newcastle" i samme betydning som når vi på norsk ikke tar med torsk til Lofoten. (Det engelske uttrykket stammer faktisk fra tidlig på 1500-tallet!) Byen har en (minst) 600 år lang historie som utskipningshavn for kull. Her på elven Tyne var de først ute med å anvende dampdrevne slepebåter til å trekke kullprammene. Mosley Street i Newcastle var den første gaten i verden som fikk elektriske gatelys (i februar 1879, snaue tre måneder før Cleveland, Ohio). Den berømte Swing Bridge her i byen var verdens første av sitt slag, og til og med maskineriet i den ikoniske Tower Bridge i London ble bygget her.
Og nå må Historielæreren atter en gang slippe til med en påkrevd og høyst relevant digresjon:
I denne bloggen har vi tidligere stiftet bekjentskap med det som av mange regnes som det vakreste maleriet i britisk kunsthistorie; "The Fighting Temeraire", malt av Joseph Mallord William Turner, se her. Den slepebåten som hadde den tunge oppgaven (pun intended) med å slepe heltinnen fra Trafalgar var, ja - du gjettet riktig, bygget av H. S. Waite som holdt til her i North Shields utenfor Newcastle. Damperen het "Monarch" og motivet har fått hedersplassen på Bank of Englands £20-sedler fra 2020.
Maleren Joseph Turner og hans berømte oljemaleri fra 1838. Pengeseddelen yter selvsagt ikke kunstverket rettferdighet. Alle som er i London bør unne seg å se det med egne øyne. Det henger i National Gallery.
Digresjon slutt.
På slutten av 70- og gjennom 80-tallet ble hele denne regionen kastet ut i en dyp krise. Gruve- og verftsindustrien ble avviklet og arbveidsledigheten skjøt i været. Den 18. februar 2021 meldte BBC News at den aller siste skipslasten med kull hadde forlatt Tyneside. En æra som begynte på 1300-tallet var over, men ildsjeler arbeidet for at den ikke skulle bli glemt. Slik ble ideen om The Tyneside Industrial Heritage Window født. Det er dette vinduet vi ser i den katolske katedralen. Og det er flott!
.jpg)
Det var kunstneren Joseph Nuttgens som, i 2006 fikk oppdraget med å utforme dette og to andre vinduer i katedralen. Glassmaleriene er er detaljerte og må studeres nøye. La oss ta en seksjon om gangen:
.jpg)
Øverst til venstre ser vi gruvearbeideren med hakke som utvinner kull. Rett under ham ser vi en sveiser i arbeid, og under der igjen står en verftsarbeider og drar til store bolter på en skipsmaskin. Så blir det enda mer interessant: det neste motivet er en kvinne som arbeider i våpenindustrien. Vi er altså kommet til andre verdenskrig og den betydelige mobiliseringen av kvinnelig arbeidskraft. Det nederste motivet illustrerer stentøysindustrien som ble så viktig for hermetisering og matforsyning, en forutsetning for industrialisering og urbanisering.
.jpg)
I den høyre vindusrammen er det en annen type hyllest. Her er det oppfinnerne, ingeniørene og gründerne som portretteres. Øverst ser vi lokomotivet, nærmere bestemt Robert Stephensons "Rocket". Deretter kommer de velkjente siluettene av to av Newcastles landemerker, Tyne Bridge, innviet i 1928, og Gateshead Millennium Bridge, fra 2001. Under de to broene ser vi en smelteovn, symbolet på tungindustrien som så lenge dominerte regionen. Nederst til høyre vises to andre revolusjonerende oppfinnelser med historiske bånd til byen; dampturbinen og glødelampen. Dampturbinen forbinder vi med Charles Parsons og glødelampen med Joseph Swan, begge knyttet til virksomheter i Newcastle.
.jpg)
"Terraced houses". Fra bydelen Byker, øst i Newcastle. Bildet er tatt midt på 1970-tallet. Tyne Bridge skimtes i bakgrunnen. (Kilde: Newcastle Chronicle)
Foto fra 1969: arbeiderboliger i Newcastle fra tidlig på 1900-tallet.
Ved Wallsend Slipway & Engeneering Company ble Parsons nye turbinteknologi anvendt da de fikk oppdraget med å bygge dampturbinene som skulle drive Cunard Lines nye stolthet RMS "Mauretania". Skipet ble sjøsatt i 1906 og var da verdens største mobile byggverk! Allerede året etter vant "Mauretania" det sagnomsuste Blå bånd for raskeste østgående atlanterhavskrysning. I 1909 tok hun også båndet på vestgående seilas. Ikke nok med det - hun beholdt begge rekordene de neste tyve årene, frem til 1929!
RMS "Mauretania" fotografert på Tyne i 1907.
I 2007 kjøpte det indiske selskapet Bharati Shipyard Ltd rubbel og bit av Swan Hunter's skipsverft i Wallsend, demonterte det og fraktet alt til Dabhol på vestkysten av India. Enda en æra var over for Tyneside-regionen.
En liten gutt som vokste opp like ved Swan Hunter's skipsverft i Wallsend var Gordon Summer. Faren leverte melk (milkman) og moren var frisør. Vesle Gordon gikk på St Cuthbert's Grammar School, i dag St Cuthbert's Catholic High School, i Newcastle og prøvde seg senere som blant annet busskonduktør og bygningsarbeider, før han utdannet seg til lærer. Som nyutdannet lærer i 1974 underviste han i to år på en barneskole litt nord for Newcastle. Så ble han en kjent sanger og musiker.
Drar du ikke kjensel på navnet Gordon Summer, så kjenner du ham kanskje bedre under navnet Sting? Etter at skipsverftet han vokste opp ved stengte, ble Sting inspirert til å skrive musicalen "The Last Ship". Stykket hadde premiere i Chicago sommeren 2014 og ble deretter satt opp på Broadway. Senere har det turnert på de britiske øyer.
"The Last Ship". Som vi ser så brukes motiver fra glassmaleriet i katedralen i Newcastle.
Sting har også utgitt et album med musikken fra "The Last Ship".
Historielæreren kan imidlertid ikke se på dette glassvinduet i Saint Mary's uten å assossiere med en annen historisk hendelse, også denne fra denne samme regionen:
.jpg)
Jarrow marchers passing through the village of Lavendon, near Bedford, on their way to London. Kilde: BBC
Oh, the roar of the chains and the cracking of timbersThe noise at the end of the world in your earsAs a mountain of steel makes its way to the seaAnd the last ship sailsIt's a strange kind of beautyIt's cold and austereAnd whatever it was that you've done to be hereIt's the sum of your hopes, your despairs, and your fearsWhen the last ship sails
(Sting: "The Last Ship")
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar