onsdag 28. juni 2017

Historielærerens sommerekskursjon - Del 4: Full navneforvirring om U-båter - og Norges første skipssimulator!


Historielæreren har tidligere rapportert om sin marinehistoriske ekskursjon til Portsmouth, Royal Navys enorme anlegg og det storslåtte Portsmouth Historical Dockyard, her, her, her, her og her.
Har vi noe slikt i Norge?

Ikke i samme størrelse, selvsagt.

Men - en marinehistorisk ekskursjon til Vestfold gir liten mening, uten å besøke både Stavern og Horten.

Midt i Stavern ligger stilfulle Fredriksvern, Norges første hovedstasjon og verft for den norske marinen. I anleggets historie dukker selvsagt vår gamle venn, Ulrik Frederik Gyldenløve opp igjen! Han lot bygge festninsverkene på Citadelløya mot slutten av 1600-tallet.


Citadelløyas festningsverk beskytter Stavern havn.


Men - det var kong Fredrik V som, midt på 1700-tallet, bestemte at det skulle bygges et militært verft her. Den østerrikske arvefølgekrigen og den etterfølgende Sjuårskrigen stilte krav til Danmark-Norges evne til å håndheve sin nøytralitet. Og bakom lurte selvsagt den konstante frykten for Sverige....

En sommevandring gjennom vakre Fredriksvern er både stemningsfullt og lærerikt:



"Tør Fiendens Flag
mod vores Wern og Fæstning vaie,
Saa vil min Tordenmund saa gloende han praie,
at han forglemme skal at komme nærmere
mig, femte Fredrik, saa kiækt forbedrede.
Aar 1756."











Historielæreren er imidlertid interessert i et annet byggverk som bare ligger en kort spasertur langs kyststien. Den grå pyramidale steinkonstruksjonen i bakgrunnen på bildet nedenfor lokker:



Historielæreren utenfor Minnehallen i Stavern.


Minnehallen over falne sjøfolk ble innviet av kong Haakon i august 1926. Opprinnelig var dette et nasjonalmonument over handelsflåtens sjømenn som mistet livet under første verdenskrig, men minnesmerket har senere blitt utvidet til også å omfatte andre verdenskrig.

Historien bak byggingen av nasjonalmonumentet bringer oss inn på det såkalte "Kullfondet" ("Kølafondet", blant sjøfolk) og den kontroversielle behandlingen av både dette fondet og sjøfolkene fra norske myndigheters side. Fondet ble til gjennom at skipsrederne overførte sine andeler av krigsforsikringens overskudd til et fond til minne om norske sjøfolks innsats i første verdenskrig.

Over 2 000 norske sjøfolk mistet livet under første verdenskrig, på tross av at Norge var nøytralt. De største tapene kom etter at Tyskland gikk til "uinnskrenket U-batkrig" på slutten av 1916.

Marerittet for norsk skipsfart var måneden april 1917. Denne måneden mistet vi 68 norske handelsskip pga miner og torpederinger. Dette tilsvarte over 100 000 tonn skipstonnasje, med det det innebærer av menneskeliv! Ved utbruddet av verdenskrigen hadde Norge verdens 3. største handelsflåte. Da krigen sluttet i 1918 var Norge på 6. plass! Ca 900 skip hadde gått tapt. I krigshistorien om første verdenskrig omtales Norge som "The Neutral Ally".

"Only the navy can stop this"
Denne amerikanske vervingsplakaten, tegnet av W. A. Rogers fra New York Herald viser blodtørstige og brutale Tyskland som, bokstavelig talt, vader gjennom et hav av druknede mennesker. 
Det var den uinnskrenkede U-batkrigen, og, for amerikanernes del, særlig senkningen av "Lusitania", som vekket denne harmen (og etterhvert bidro til å snu stemningen i USA fra isolasjonisme til deltakelse i krigen). 
Med USAs inntreden i krigen mistet imidlertid lille Norge en stor og viktig nøytral støttespiller - og dermed ble situasjonen vanskeligere for norske myndigheter vis a vis de krigførende stormaktene.


Minnehallen er enkelt men vakkert utsmykket og Historielæreren verdsatte den hyggelige og kunnskapsrike pensjonerte sjømannen som tilbød omvisning og forklaringer.
De elleve kransene på veggen symboliserer den 11. i 11. klokken 11 - altså tidspunktet for våpenhvilen i november 1918.
De fire massive, 7 meter lange, bronseplatene langs veggene er av Nicolai Schiøll og forestiller sjøfolks liv i krig og fred.  


Nede i krypten er navn på norske sjøfolk som mistet livet under begge verdenskrigene risset inn i kobbertavler. Her er også den samme Nicolai Schiøll bronseskulptur, "Bølgen", som viser hvordan sjømannen trekkes under av havets krefter.

Fra Minnehallen er det fin utsikt mot Fredriksvern...


... og nevnte Citadelløya.

Fra 1814 var altså Fredriksvern Verft hovedbase for den norske orlogsflåten. Men, i 1818 ble det bestemt at det skulle anlegges en ny havn for den norske flåten, nå i Horten. Havnen i Stavern var simpelthen blitt for liten for den  raskt voksende norske marinen. Da Sjøkrigsskolen, i 1864, også flyttet til Horten, var det det endelige punktum for Staverns sentrale rolle for den norske marinen. (Senere skulle en annen våpengren, luftforsvaret, overta - men det er en annen historie.)


Historielærern setter kursen mot Horten. Fra Fredriksvern til Karljohansvern!

Disse to navnene sier jo mye i seg selv - fra Danmark til Sverige, ikke sant?

I Horten venter Marinemuseet, ett av Forsvarets mange museer. Faktisk kan det her være snakk om verdens eldste marinemuseum!





På plassen utenfor musset ligger en vaskeekte U-båt av "Kobben-klassen". Dette er den tidligere KNM "Utstein", en av 15 slike og levert i 1965. Den var i aktiv tjeneste frem til høsten 1990. Disse dieselelektriske U-båtene ble bygget i årene 1961 - 67 og utgjorde stammen i den norske U-båtflåten frem til de gradvis ble avløst av den nyere "Ula-klassen" fra midt på 1980-tallet.

Sommeren 1998 ble hun lagt på land og omgjort til museum har i Horten. Slikt liker Historielæreren - han har vært i U-båt før!

I marinekretser skapes lett forvirring omkring navn, siden det er en utbredt skikk å bruke navn "om igjen". I dag har vi således en operativ U-båt som heter KNM "Utstein", men det er en båt av Ula-klassen.

Den som ligger utenfor museet i Horten er forøvrig heller ikke den samme KNM "Utstein" som, mens den ennå het HMS "Venturer", skrev seg inn i marinehistorien som den første U-båten i verdenshistorien som senket en annen U-båt, mens begge var i neddykket tilstand. Det var heller ikke hvilken som helst motstander den senket. Det var nemlig den tyske U-båten U-864, og det skjedde utenfor Fedje i Nord-Hordaland, så sent som i februar 1945. Det tyske fartøyet var på vei til Japan og ombord var det store mengder kvikksølv ("Operation Caesar").




Selv om de utvendige dimensjonene er imponerende, er det noe helt annet å bevege seg i båtens indre! Her er det trangt.







Sammenlignet med det svære Portsmouth Historical Dockyard, blir selvsagt det utvendige museumsområdet i Horten betydelig mer beskjedent. Historielæreren finner imidlertid en flytende godbit som må undersøkes nærmere!

I kanalen mellom de ruvende magasinene, i gamle dager brukt til førtøyning av seilskuter, ligger i dag MTBen KNM "Blink". Nå snakker vi kald krig!


MTBene var et produkt av Flåteplanen fra 1960. Fokuset ble flyttet fra det sentrale Europa og nordområdene ble langt viktigere i de strategiske planene. Disse MTBene, av "Storm-klassen" ble bygget i Bergen og var i operativ tjeneste i fra 1965 til utpå 1990-tallet. Sammen med utbyggingen av kystartilleriet skulle de 20 MTBene være ryggraden i kystnærforsvaret. 
Kanonen vi ser her på framdekket er en 76 mm Bofors.

KNM "Blink" på prøvetur en gang på 60-tallet
(Kilde: Forsvarets museer.)








MTBene var bygget for høy fart. 
To Maybach dieselmotorer ga til sammen over 7000 hestekrefter.
Toppfart: 36 knop.

Her på akterdekket finner en rørt historielærer igjen en kjær gammel venn som han sist møtte i London i 2013.
En 40 mm Bofors L70 luftvernkanon - "both one of the longest-serving artillery pieces of all time as well as most wide spread".


Her ligger også den kongelige sjaluppen "Stjernen" fra 1899.
Opprinnelig ble denne altså bygget for unionskongen Oscar II, men sjaluppen er nok langt mer berømt for sin aller "viktigste" tur. 
Det var sjaluppen "Stjernen" som, 25. november 1905, fraktet Norges nye kongefamilie fra ett skip til et annet i Drøbaksundet!
Norges nye konge, Håkon VII, ankom landet ombord på danskenes kongeskip "Dannebrog" , men hans nye landsmenn så helst at han gikk i land på Honnørbrygga i Kristiania fra et norsk fartøy. 
Sjaluppen "Stjernen" tok derfor kongen over til det norske marinefartøyet KNM "Heimdal" som seilte inn til hovedstaden.
I dag ligger "Stjernen" vakker og nyrestaurert like aktenfor KNM "Blink".


Marinemuseet i Horten har faktisk en mye større og mer imponerende innendørs utstilling enn Historielæreren hadde forventet. Her er mer enn 2000 kvadratmeter med utstillingstema som Den dansk-norske marine, Oppbyggingen av en norsk marine etter 1814, Unionsoppløsningen i 1905 og, selvsagt, de to verdenskrigene.

Av de mer enn 150 større og mindre fartøysmodellene er det spesielt én som fascinerer Historielæreren. Det er den 8 meter (!) lange modellen av fregatten "Freia".

"Freia" ble bygget her ved verftet i Horten og sjøsatt i 1828. Fregatten hadde en bestykning på totalt 44 kanoner.
Modellen av "Freia" er så stor og riggen så detaljert at den har vært brukt under opplæring i seilføring. Sånn sett kan dette kanskje kalles Norges første skipssimulator?
 
Dette bildet, lånt fra Marinemuseets hjemmesider, gir en indikasjon på modellens størrelse!



Her finner vi også flotte modeller av "panserskipene vi aldri fikk".
I år 1900 fikk den norske marinen de to panserskipene "Eidsvold" og "Norge". (Begge disse gikk tapt i kamp med tyskerne i Narvik i 1940, med tap av 282 norske liv.)
Like før første verdenskrig bestilte vi to nye panserskip fra verft i Storbritannia. Da krigen brøt ut ble imidlertid disse to (som skulle hete "Nidaros" og "Bjørgvin") konfiskert av britene og innlemmet i Royal Navy i stedet.


Marinemuseet i Horten anbefales!

History matters!

mandag 5. juni 2017

Have they done it again? Politisk korrekt museal vandalisme på fremmarsj!


Historielærerens forkjærlighet for britenes mange museer vil være kjent for trofaste lesere av spalten "Historielæreren på tur".

Det absolutte favorittmuseet, helt fra Historielæreren første gang besøkte det tidlig på 1980-tallet, var Imperial War Museum i bydelen Lambeth i London. Et fast innslag på alle turer med familie og, ikke minst, de årlige historieekskursjonene med Vg3-elevene mine.

Så inntraff katastrofen!

Museet fikk store bevilgninger til renovering og modernisering. Da kom selvsagt alle de politisk korrekte bedreviterne inn i bildet - og museet var ødelagt.

Lesere bes gråte seg igjennom Historielærerens sørgelige gjensyn med sin gamle favoritt her.


Nå er det mye som tyder på at det har skjedd igjen!


Denne gangen er det gode gamle National Army Museum i Royal Hospital Road, Chelsea som har vært "stengt for renovering" i hele tre år. Historielæreren har selvsagt også vært her tidligere, se mot slutten av dette innlegget.

National Army Museum, slik det fremsto sist Historielæreren besøkte museet, i 2011.

Det nye museet - kanonene er selvsagt fjernet. Kanoner passer ikke med moderne politisk korrekt fremstilling av "krig og fred og sånn..."?
Til og med treet ser ut til å mistrives med forandringene?


Historielæreren har ikke fått sett museet i sin nye form ennå. Men - han er allerede betenkt og bekymret. Museet ble gjenåpnet av dronningen nå i våres.

Har vandalene seiret - igjen?

Den annerkjente, og meget lesverdige, krigshistorikeren Andrew Roberts har ventilert sin skuffelse i tidsskriftet The Spectator. Dette har også blitt snappet opp i dagspressen

Hør hva Roberts skriver i The Spectator:
"I used to love the National Army Museum in Royal Hospital Road, Chelsea, which was crammed with the memorabilia of four centuries of the British Army. I even visited it on the morning of my wedding. It taught you about the history of the British Army in a completely non-political way, allowing the objects — which were carefully factually annotated — to speak for themselves. It was housed in a hideous 1971 building, but the artefacts inside were superb."

 Historikeren Andrew Roberts er ikke nådig i sin kritikk!

Et vesentlig moment i hans kritikk er nøyaktig det samme som vi så i det nyoppussede Imperial War Museum, London, og, ikke minst, i Imperial War Museum North, like ved siden av Old Trafford i Manchester (se Historielærerens besøk her).

Kronoligi er bannlyst. Alt skal nå være tematisk og arkitektene får bygge "siloer", slik at museene (og historien) kan brytes ned i tema. Arkitekter, stylister, sosiologer, barnevernspedagoger og det som verre er, regjerer, der historikere tidligere fikk vokte over vår arv. Litt sånn som læreplanene i norsk skole altså - vage, tematiske og fulle av gode hensikter og politisk korrekthet.

Roberts fortsetter:
"... but instead of chronologically taking you through the history of the Army it is now broken down thematically into spaces such as ‘Society’, which ‘explores the Army as a cultural and military force that impacts on our customs, technologies and values’, and ‘Army’, which ‘explores the Army’s major role in the political development of the country’. Instead of seeing artefacts in a historical context, as part of a chronological narrative, the visitor is forced to explore themes, and as ever this has provided an opening for guilt, apology and political correctness."
Til The Mail on Sunday utdyper Roberts:
"Speaking to The Mail on Sunday last night, Mr Roberts said he had been inundated with emails from people astonished at the level of political correctness. He added: ‘It is such a shame, there are so many places these days where the Army is shown in a negative light. This used to be a place that focused on the positive.’"

Have they done it again?

Mye tyder på det, ja....

Så får vi kanskje trøste oss med de gamle museene - de som (heldigvis) ikke får bevilgninger til å bli vandalisert - eh, jeg mener modernisert?

Hva med gamle gode Royal Artillery Museum, midt i historiske Woolwich Arsenal - der Historielæreren møtte igjen en gammel kjenning?


Sorry! dette museet ble stengt og avviklet sommeren 2016.

Bydelen vil heller prøve å etablere et "significant new cultural and heritage quarter".


onsdag 31. mai 2017

Det konstante direktorale kaos




De fleste vil ha registrert en viss oppgitthet i skolekretser, omkring Utdanningsdirektoratets til tider absurde logikk hva angår eksamensordninger i Kongeriket. Se for eksempel her og her

Historielæreren har tidligere vært inne på dette temaet i forbindelse med den mildt sagt underlige praksisen omkring muntlig eksamen.

I disse dager er det imidlertid den sentralgitte skriftlige eksamen som er i medienes fokus. Problemet er spørsmålet om tilgang på hjelpemidler på eksamen.

I dag er det altså slik at fylker og skoler lokalt gjør stort sett som de selv vil under eksamensavviklingen. Kortreist eksamen, altså.

Sensuren derimot er sentral, og går gjerne på tvers av fylkesgrensene. Og - sensorene får ikke vite om de besvarelsene han/hun retter er fra elever som har sittet på internett, eller om det er elever som har blitt nektet dette under sin eksamen.

Etterpå konkurrerer de samme elevene om studier gjennom Samordna Opptak. I god norsk egalitær tradisjon er dette opptaket (i stor grad) basert på hva de ovennevnte sensorene satte som karakter på eksamensbesvarelsene. Da må jo nødvendigvis denne ulike eksamenspraksisen bli problematisk.

Når Utdanningsdirektoratet konfronteres med skolenes, elevenes og sensorenes frustrasjon, hvirvles det opp et tett skydekke av tåkesvar, av typen: «Elevene må få en eksamenssituasjon som er mest mulig lik den de er vant med fra undervisningen….». Kua er som kjent brunere på ryggen enn om sommeren.


Forleden dag var det avgangseksamen i norsk hovedmål (dvs samtlige avgangselever i hele Norge). Der fikk kandidatene følgende hjelp og råd med på veien i det trykte og sentralgitte eksamenssettet:
 
Eksamensinformasjon til eleven.
Dette er jo klart som blekk: Internett er ikke tillatt, 
men hvis du bruker internett, må du ikke kommunisere med andre!
 

På avgangseksamen i trekkfaget norsk sidemål (som altså ikke lenger er obligatorisk) presterte de en ny blemme. For å fremstå som progressive og elevvennlige, er hver oppgave supplert med noen hjelpende «kommentarer» (for at elevene skal skjønne hva de skal svare?). Da ble det raskt oppdaget at «kommentarene» til én og samme oppgave var ulike på henholdsvis nynorsk og bokmålssettet!

Erre så nøye ‘a?

Årets høydepunkt er nok imidlertid dagens eksamensoppgave i faget samfunnsøkonomi2, dvs på Vg3, det høyeste nivået i dette faget på videregående skole i Norge.

Hold dere fast, dette er en godbit!

Vi sakser fra oppgavesettets to deler, nynorsk og bokmål:


Enhver elev, lærer, eksamensvakt og sensor må jo lure litt på hva som skjer her. Hva er lov og hva er ikke lov? Er det slik at internett ikke er tillatt, men eleven kan bruke nettbaserte hjelpemidler

Og - for å gjøre forvirringen total - så oppfordres faktisk eleven til å konsultere Utdanningsdirektoratets egne nettsider! Er ikke de på det mye omtalte internettet?

(Digresjon: Alle som er fortrolige med det såkalte «Oxford-kommaet» vil forøvrig nyte en godt skjult filologisk godbit her - en godbit som faktisk kan avgjøre om det er lov å bruke internett eller ikke?)
 



Nesten verre enn ovennevnte uklare klargjøring er det at det her også forekommer enda en forvirrende faktor:

Den skarpe observatør vil raskt legge merke til at man her altså har valgt å gi nynorskelevene en annen eksamensveiledning enn bokmålselevene! Og det er faktisk ikke uvesentlig hvilken målform man leser.

En har lært seg å ikke bli overrasket over fantasifulle utslag av særnorsk distrikspolitikk, men er dette tilsiktet?


Og slik går nu dag’an.

I verdens beste skole!