lørdag 17. februar 2018

Behøver kirurger å kunne noe særlig anatomi?


Selv etter over 30 års historieundervisning i videregående skole, er det med en viss sitrende forventning jeg får en ny historiebok i hende.

Forleden dag fikk jeg et eksemplar av Aschehougs nye læreverk i Historie for videregående skole, med tittelen I ettertid. På omslag og i omtale fortelles det at verket allerede har blitt belønnet med sølvmedalje fra BELMA (Best European Learning Materials Awards).

Boka har slått sammen Vg2-faget (2 uketimers fellesfag) og Vg3-faget (4 uketimers fellesfag) til ett samlet læreverk. Det er ikke en helt ny tanke - og kan ha sine klare fordeler, såvel praktisk-pedagogisk for eleven, som økonomisk for skoleeier.


Historielæreren blar ivrig i boka - spent på hvordan de erfarne og høyst kompetente forfatterne Dørum, Hellerud, Knutsen og Njåstad har angrepet oppgaven. Har de disponert og periodisert på en ny måte? Vil vi her finne nye og originale vinklinger på stoffet? Har boka spennende illustrasjoner, plansjer eller kart? Kan jeg hente ideer og impulser her? I siste instans; bør vi bytte til dette læreverket på min skole?

Og det har de.

Det første som slår meg er volumet, altså sidetallet. Ser vi bort fra forord, innholdsfortegnelse, stikkordregister, bildefortegnelse osv, så er boka på 260 sider. I ordinært bokformat. Og verket er rikt på illustrasjoner, oppgaver og tekstbokser. 

Da blir det oppsiktsvekkende lite tekst, sammenlignet med de tradisjonelle historiebøkene for videregående skole. Eller, for å sette det på spissen, 3 000 års historie og 2 års undervisning (Vg2 og Vg3) - på 260 sider. Allerede på omslaget sies det rett ut; "I ettertid er en kortere og enklere lærebok. For å gjøre historien mer håndgripelig og engasjerende, fortelles historien gjennom enkeltmennesker og hendelser."

forlagets hjemmeside utdyper de forfatternes nye konsept:
"Verket legger opp til at elevene skal arbeide med historie, ikke lese om den. Lite å lese, mye å gjøre har vært et motto i arbeidet med læreverket noe som har resultert i halvparten så mange sider som i en tradisjonell historiebok."

Den aldrende Historielæreren blir litt urolig og ubekvem. Han kjenner en svak murring i den faglige bekymringsnerven. Kan dette være forsvarlig?

Det første sjokket kommer raskt! 

Læreverket har ganske enkelt hoppet over hele Romerriket!
Da jeg fortalte dette til kolleger, ble jeg ikke trodd. Derfor tar vi det en gang til: Hele Romerrikets historie er utelatt!
Den eneste befatningen elevene skal få med gamle kjenninger som keiser Augustus og Qvirinius, han som var landshøvding i Syria, vet du - blir heretter, vel å merke om de har vært heldige med valg av foreldre, kun et årlig kort møte i juleevangeliet!

Da er jeg redd det fort kan bli mange som blir innskrevet i Mandal i fremtiden....

Etter kapitlet om antikkens Athen, begynner neste kapittel på Frostatinget i år 933 og heter "En middelalderkonge i vikingtiden". Hele kapitlet om Norges historie før svartedauen dreier seg utelukkende om Håkon den Gode Adalsteinsfostre (som altså var konge i Norge fra 933 til 961). Norsk middelalder formidles gjennom 28 år. Ord som Lindisfarne, Hafrsfjord, Ormen Lange eller endog Stiklestad forekommer ikke i boka. Fremtidige elever vil heller ikke assosiere navnet Stamford Bridge med annet enn Chelseas hjemmebane i London.
Å skrive en lærebok i norsk historie for gymnaset - uten at ordet Stiklestad er nevnt en eneste gang i teksten, er vel nesten litt oppsiktsvekkende?
Hva så med kapitlet om europeisk middelalder? Hva leser elevene om den kulturelle, arkitektoniske og teknologiske blomstringstiden i høymiddelalderen? "Tusen års grotid", som både Johan Schreiner og Sverre Bagge lærte oss om. Vil elevene lese om bruddet med den gamle oppfatningen - om den mørke middelalder? Vil de møte riddere og utforske middelalderborger og katedraler?

Så godt som hele kapitlet er, jeg er fristet til å skrive selvsagt, men det er kanskje litt tendensiøst, viet korstogene. Helt fundamentale historiske institusjoner som middelalderkirken og føydalsystemet er bare behandlet som et slags supplement til korstogene. Ordene føydalisme og serf forekommer overhode ikke. Kan det bare være at forfatterne har valgt de norske begrepene fremfor de latinske? Nei - ordene len og lensherre forekommer to ganger, men da i forbindelse med eneveldet på 1600-tallet.


Hva så med den nyere historien? Den som er et 4-timers fellesfag på avgangstrinnet, Vg3. Det som elevene på Norges høyeste allmennutdannelse leser etter at de alle er blitt myndige voksne samfunnsborgere med stemmerett ved valg og straks får generell studiekompetanse. 

Kan det være at lærebokforfatterne bare har "tonet ned" Vg2-delen litt? Våre skolepolitikere har jo allerede klart å rasere undervisningen i den eldre historien radikalt, gjennom å skjære ned til 2 uketimer (det samme som faget Kroppsøving - men nå har de visst funnet ut at Kroppsøvingsfaget må ha flere timer?). Som om ikke det var nok, så vred de for sikkerhetsskyld kniven noen ekstra omdreininger gjennom å ta bort vitnemålskarakteren i faget! Dét var selvsagt en genistrek, overfor karakterbevisste og taktisk smarte poengkalkulerende elever.....

Det er de samme politikerne som ynder å slå om seg med frasen "verdens beste skole".


Dessverre - den allerede nokså bestyrtede Historielæreren blir ikke mer beroliget av å bla seg frem til annen del av boka - den nyere historien.

Leseren skal få slippe mer oppramsing av utelatte emner eller fakta. La oss gjøre det kort og bare nevne noen eksempler på hva som ikke er omtalt i boka. Det vil selvsagt være opp til den enkelte å ha en mening om hva som er sentralt kunnskapsstoff, men det kan være lurt å holde seg godt fast nå:
  • Dronning Victoria (Hvordan skal en elev forstå begreper som "victoriansk" og "victoriatiden"?)
  • Imperialisme 
  • Adam Smith
  • Parlamentarisme
  • 7.-junivedtaket 
  • Lenin. Nei - jeg tuller ikke - han er ikke nevnt i boka! (Men "Lesbisk kvinnegruppe" er oppført i stikkordregisteret, må vite.) 
  • Bolsjevik eller bolsjevisme (Den russiske revolusjon er overhode ikke tatt med. Karl Marx er, gudsjelov, oppført med én sidehenvisning og altså én omtale.)
  • Sovjet (Sovjetunionen er omtalt, men hvordan skal eleven forstå hvor det navnet kommer fra?)
  • Spartakistoppstanden
  • Weimarrepublikken
  • Inflasjon (Heller ikke deflasjon, for den saks skyld.)
  • Mussolini
  • Fascisme 
  • Altmark
  • Elverumsfullmakten
  • Pearl Harbor
  • Roosevelt (Heller ikke hans "New Deal" er det ett ord om, men "Nyfeministene" derimot er med.)
  • Franco
  • Stalingrad
Det skal selvsagt sies, til forfatternes forsvar, at hendelser, fenomener og ideer godt kan være behandlet i boka, selv om akkurat de begrepene jeg har nevnt ovenfor ikke nødvendigvis er stavet ut i teksten. Selv er jeg imidlertid av den oppfatning at en avgangselev skal kunne både forstå og anvende operative begreper, for å kunne vise forståelse av faget. "Uten ord er vi dyr", sa Henrik Groth.

Lærebokforfatterne har selvsagt reflektert over dette. De har helt opplagt sett at en slik kritikk vil komme. Derfor skriver også forlaget videre:
"Det ligger mye god læring i å diskutere hva som er med, og hva som kunne vært med av historiske emner og personer. Ved å velge denne innfallsvinkelen til faget unngår forfatterne å måtte ta for seg alle detaljene og ende opp med en overflatisk beskrivelse historien. I stedet for å formidle historien som en død materie, noe som har skjedd, som er opplest og vedtatt, så har forfatterne funnet fram til gode historie som kan gi elevene en forståelse av hvordan fortid, nåtid og framtid henger sammen – og hvordan nye generasjoners spørsmål stadig endrer vårt syn på det som har skjedd."
Utgangspunktet for forfatterne er det velkjente dilemmaet som alle vi som underviser i Historie opplever og fortviler over; mengden stoff og ambisiøse læreplanmål - satt opp mot svært begrenset undervisningstid. Tanken deres er altså at eleven, gjennom en mye kortere (og mer oversiktlig?) tekstuell fremstilling, skal stimuleres til egen leting etter mer (og dypere) kunnskap om stoffet.

Dette er gode intensjoner. Men er de gjennomførbare i virkeligheten?

Er fokuset på (og evnen til?) egenrefleksjon hos eleven realistisk? 

En ting som slår meg er at dette konseptet kanskje vil virke kontraproduktivt. Forfatterne vil komme elever i møte - elever som sliter med at faget har for mye lærestoff, for mange fakta (og begreper, javel). Men - er det disse elevene som vil profittere på en bok som skal stimulere til større faglig egeninnsats? 

Jeg er ikke overbevist om det. Min erfaring er at det er de, i utgangspunktet, mest reflekterte elevene, de som allerede er de faglig sterkeste, de som har den nødvendige lesekapasiteten, de som kommer fra hjem som kan tilby den etterspurte fordypningsmuligheten, som vil klare denne jobben på egenhånd. De andre må få det gjennom læreboka og undervisningen.

En helt annen sak er spørsmålet om hva elevene, på egenhånd, forventes å finne av "dypere" kunnskap ved å bli stilt spørsmål som:
  • "Ville du ha vært villig til å slåss for demokratiet i en krig? Hvorfor eller hvorfor ikke?" (s 25)
  • "Det gikk lang tid fra skuddene i Sarajevo til krigen brøt ut. Tror du det ville gått kortere tid i dag?" (s 177)
  • "Hvem mener du har størst eierskap til den nordiske modellen? Høyresiden, venstresiden, både høyre- og venstresiden, ingen eller andre alternativer? Begrunn svaret ditt." (s 237) 
  • "Kunne nazistenes maktovertakelse vært unngått om Hitler ikke var født"? (s 191)
Det siste spørsmålet stilles etter tre avsnitt (1/2 side) om "Hvordan kom nazistene til makten?". Ord som Weimarrepublikken, Spartakistoppstanden, parlamentarisme, fullmaktslover, riksdagsbrannen eller inflasjon er altså ikke nevnt i boka.

Faren for et klasserom som flommer over av (enda mer) ungdommelig dilletantisk synsing om alt mulig rart er overhengende! Sikkert engasjerende - men er det god historieundervisning?


Hvordan har så forfatterne gått frem for å vise elevene betydningen av å se viktige historiske problemstillinger, når elevene nå altså selv, på egenhånd, skal fordype seg og tilegne seg en større innsikt og forståelse? Hvordan demonstrerer forfatterne for eksempel viktigheten av å kunne skille mellom årsak(er) og utløsende faktor(er)?

Sagt med andre ord: vil eleven forstå forskjellen på at skuddene i Sarajevo var årsaken, eller (en av) de(n) utløsende faktoren(ene) til første verdenskrig?

Vi kan se på bokas behandling av det såkalte Sepoyopprøret i India som eksempel (s 156). En elev vil, såvidt jeg kan skjønne, sitte igjen med det nokså klisjéaktige inntrykket at opprøret skyltes det animalske fettet som patronene til de nye Enfield-riflene var innsmurt med. Altså at skuddene i Sarajevo var årsaken til første verdenskrig.

Nå skal jeg ta det forbehold at den, av forlaget svært oppskrytte, medfølgende lærerveiledningen ikke har kommet meg i hende. Vil den gi et mer nyansert bilde av de underliggende årsakene til opprøret? (Det endrede rekrutteringsgrunnlaget til sepoyhæren, indre indiske motsetninger, den nye hærinstruksen fra 1856, selskapets gradvise nedtoning av vasallforholdet til mogulen, den tiltagende opplevelsen av utlendingene som en religiøs og kulturell trussel, britenes stengning av madrassaer, innslaget av plyndremotivert mob m.m.)

Men - hvis det er slik at det er læreren som skal formidle dette, ja - da er vi vel like langt?


Historielæreren sitter igjen med en lærebok som, etter hans mening, er uforsvarlig tynn. Det er en illusjon at skoleelever skal beherske historiefaget som en ferdighet - uten å ha de grunnleggende kunnskapene (OK - si gjerne faktakunnskapene).

Jeg vil ikke opereres av en kirurg som har gode ferdigheter med kniv og tråd - men ikke er helt stø i hvor milten faktisk befinner seg!

Dette er selvsagt 100% politisk og pedagogisk ukorrekt - og plasserer meg sammen med den foraktelige adjunkt Aalbom hos Kielland.

Men - jeg altså insistere på noen flere byer i Belgia.

torsdag 19. oktober 2017

Historielærerens Norges-ferie - Del 2: Historielæreren drar på harry-tur!


Når Historielæreren legger ut på harry-tur til shoppingsenteret i Töcksfors, så ser han samtidig muligheten for en historisk avstikker.

Like før svenskegrensen passerer nemlig E18 Ørje. Her ligger både Ørje sluser og Haldenvassdragets kanalmuseum, bare noen få meter fra hovedveien til EUs yttergrense, med sin billige kyllingfilet, ribbe og godis i løs vekt.

Her er noen stemningsbilder fra slusene ved Ørje:

Vakre DS "Turisten" ligger og hviler seg ved kai i Ørje. 
Hun går i dag i sommertrafikk med turister på Haldenkanalen.


Her må Historielæreren (igjen) be om tid, og leserens overbærenhet, til en digresjon:

Som den erfarne leser av denne bloggen vil ha lagt merke til, så er Historielæreren noe over middels opptatt av historien bak gamle båter. Selve rosinen i pølsa må vel være den utrolige historien til denne udødelige damen i Bristol, men det er også nærliggende å peke på tilsvarende stevnemøter med flytende come backs i Portsmouth, London, Stockholm og, mot slutten av dette innlegget, Fredrikstad

Saken er altså den at DS "Turisten" er enda et eksempel på skip som gjenoppstår fra de døde - eller fra dypet, om du vil. Skuta lå nemlig 30 år på bunnen av Femsjøen i Østfold!

Hun ble bygget ved Nylands Mek i 1887 og trafikkerte Haldenkanalen helt frem til 1963. Fire år etter at hun ble tatt ut av trafikk, i 1967, ble hun senket i Femsjøen. Og der lå hun altså i nøyaktig 30 år, til hun ble hevet i 1997, og det møysommelige restaureringsarbeidet ble påbegynt.

DS «Turisten» i Haldenkanalen i 1925
Foto: Anders Beer Wilse


Etter åtte års restaureringsarbeid var hun igjen klar for å seile!
Foto fra Telemarksavisa, april 2009
Se også noen flotte bilder her

Her ligger også lille DS "Hans" . Også denne lille båten har sin historie: D/S "Hans" var opprinnelig en bensindrevet slepebåt, bygget i Umeå, sjøsatt i 1927, og gitt navnet ”Klaran”. Slepebåten holdt til i Karlstad og trakk tømmer på Klaraelven.
På begynnelsen av 2000-tallet, da det ikke lenger var tømmerfløting hos broderfolket heller, ble "Klaran" donert til norske båtentusiaster.
De restaurerte og bygget om båten til det de kalte "et luksuriøst lystfartøy som de store godseierne kunne ha brukt på 1920 tallet".
Dampmaskinen hentet de fra en tidligere isbryter som het "Vestervik" og sommeren 2007 ble båten sjøsatt og omdøpt til DS "Hans".

 


DS "Hans" sett aktenfra.
Mellom DS "Turisten" og DS "Hans" ligger DS "Engebret Soot", bygget i 1862 og en av verdens eldste propelldrevne dampskip som fremdeles seiler.

Denne kanalbåten gir Historielæreren assosiasjoner til de klassiske engelske Narrowboats, eller Canal boats.


Kanalmuseet på odden midt i bildet og Ørje sluser til venstre for odden. 
Museet holder til i det som tidligere var Ørje Brug, et tresliperi som var i drift fra 1883 til 1942.


Slusene i Ørje har 3 kamre og en total løftehøyde på 10 meter.
Kobberstikk fra 1885 (Wikipedia)
Ørje sluser sto ferdige i 1860. Til venstre for slusene ses slusemesterboligen.

1982 var siste året det ble fløtet tømmer i slusene i Ørje


Sett fra øverste sluseport. 

I forrige episode av Historielæreren sommertur besøkte vi Fetsund og Bingen lenser i Akershus. Og - vi skal se at det faktisk er en sammenheng mellom Vorma/Glomma-vassdraget og Haldenvassdraget. Den øverste kilden til Haldenvassdraget befinner seg faktisk i Nes i Akershus. Da er vi jo bare noen lange tømmerstokker fra Glomma! (Zoom inn på kartet under.)

Stikkordet her er Engebret Soot.

Midt på 1820-tallet fikk den unge husmannsgutten og autodidakten Engebret Soot i oppdrag å konstruere løsninger som gjode det enklere å frakte tømmer fra vassdrag på svensk side av grensen over i det norske Haldenvassdraget, eller Fredrikshaldsvassdraget, som det jo het dengang.  Resultatet ble Otteidkanalen i Aremark. Dette er Norges første kanal.

Så skulle den samme Soot får æren av også å bygge Norges første sluseanlegg; Sootkanalen. Denne ble åpnet i 1849 og hadde 15 sluser. Ved bruk av sluser, tømmerrenner og en hestedrevet jernbane (Grasmobanen i Aurskog-Høland), kunne tømmert nå transporteres motstrøms fra et vassdrag som renner ut på svensk side av grensen til det "norske" Haldenvassdraget.

Vi er nå midt på 1800-tallet og prisene på tømmer stiger. Dette er "plankebaronenes" tid. Trelast- og treforedlingsindustrien i Halden og langs Haldenvassdraget investerer i kanalutbygging som kan øke fløtningsvolumet. Slik ble sluseanleggene ved Brekke (Skandinavias høyeste sluseanlegg!) og Krappeto bygget. Og, i 1860, året etter at Soot døde, sto altså Ørje sluser ferdige.

I Wikipedias artikkel om Engebret Soot er gjengitt en strofe av dikterhøvdingen Aasmund Olavsson Vinjes dikt "Ingebret Soot":
Det er’kje utav silkelut
den mann må vere gjort
som skal i Noreg verta gut
og verka noko stort.
Han mest i kulden som en stein
må svetta skal eg tru.
Han vera må netopp ein
sovoren mann som du.
... og på gravstenen til Soot, mere Aasmund Olavsson Vinje:

Kvil etter lange Verkedag,
du gode gamle Soot
Du var ein mann av rette slag,
just av den gamle Rot.
Du vel saa mykjit rakk som ti
paa Baat og Stoggu golv
paa Veg og op i Furulid







Slusevokterboligen og minnestøtten for Engebret Soot i forgrunnen. (Bilde fra Wikipedia.)


I det tilliggende Kanalmuseet er det mange interessante tablåer og gjenstander. Historielæreren vil imidlertid først og fremst anbefale å se den filmen som kjøres kontinuerlig og som gir et godt innblikk i både fløtingen og kanalbyggingen.




søndag 8. oktober 2017

Historielærerens Norges-ferie - Del 1: Tømmersopper, flåteganger og selveste Storofsen!



Bare en snau 30-minutters kjøretur fra Oslo sentrum ligger en norgeshistorisk godbit. Historielæreren setter seg bak rattet og begir seg nesten strakt østover, til det gamle fergestedet i nordenden av Øyern.

I over 100 år, fra 1861 til 1985, var Fetsund lenser et sentralt tømmersorteringsanlegg, ideelt beliggende nedenfor der hvor elvene Vorma og Glomma forenes ved Vormsund. I følge norske Wikipedia skal Fetsund lenser være det eneste bevarte tømmerfløtningsanlegg i sin størrelsesorden i verden.

Glommas totale nedslagsfelt utgjør ca 1/8 del av Norges totale landareal. 
(Kartet er hentet fra https://mia.no/fetsundlenser/glomma )

 
(Mer om Bingen lenser til slutt i dette innlegget.)

En sommerlig vandring i dette store anlegget gir den historieinteresserte faglige assosiasjoner i hopetall, fra oppgangssagenes gjennombrudd på 1500-tallet til opphevelsen av de merkantilistiske "Navigation Acts" midt på 1800-tallet og norsk industrihistorie langs Glomma-vassdraget. I tillegg får en besøkende også et godt innblikk i et stykke fascinerende kulturhistorie: tømmerfløtingens tid.

I dag er det MiA (Museene i Akershus) som har ansvaret for det fredete anlegget, med over 25 bygninger. Lensemuseet har fine hjemmesider.

Nyt noen stemningsbilder fra et sted der også historielærere kan gå på vannet:









I elvevassdragene ble tømmeret fløtet "løst" og helst i vårflommen, da også sideelvene hadde god vannføring. Men - der hvor elvene randt ut i innsjøer, måtte tømmeret samles sammen og sorteres i store bunter eller "sopper". Disse ble så trukket i lange slep over innsjøene og deretter sluppet nedover neste vassdrag. Til disse slepene trengtes slepebåter.

På et 2,5 kilometer langt nettverk av "flåteganger" kan besøkende bevege seg som fløtere på vannet.

På det meste jobbet det over 800 mann i tilknytning til tømmerfløting og -sortering i dette området rundt Øyern. Omlag 300 hadde sitt arbeid på selve lenseanlegget her i Fetsund. Fløterne hadde anstrengende dager og flytende "anleggsbrakker" ga en kjærkommen hvilemulighet.

Historielærern forestiller seg hvordan sorteringsarbeidet foregikk.

 
Slik så det ut i 1967, i en Dagblad-reportasje fra Fetsund.

 
Fløtningsanlegget fotografert i 1985.

Her er også interessante utstillinger, med verksteder, smie, maskiner, båter og om tømmerfløtingens historie.





En vaskeekte sag hører selvsagt med. 
Her kunne sagtømmeret trekkes rett opp fra vannet.


Flomstøtten viser med uhyggelig klarhet hvor utsatt dette området er for naturens krefter. Historielæreren så med egne øyne flommen i 1995, men står man her og ser seg omkring, er det nesten ubegripelig å forestille seg årene 1789 og 1860.




Etter en velfortjent lunch i museets kafé foreslår Historielæreren for sin bedre halvdel og reisefølge å gjøre en tematisk avstikker til et mindre besøkt (og mindre kjent?) men nokså beslektet anlegg litt lenger opp i Glomma.

Ikke lange kjøreturen nordover på østsiden av elven kommer vi til Sørumsand. Her krysser vi igjen over til vestsiden og, etter en litt kronglete, men godt skiltet gårdsvei, kommer vi til Bingen lenser.

Dette anlegget av massive lensekar, tømmerkasser fylt opp med stein, er et imponerende syn! Her ble fløtningstømmeret "holdt igjen" og sluppet igjennom i passende "porsjoner" nedover til sorteringen på Fetsund.


 De kolossale bunnfaste steinkarene ved Bingen skulle klare å "holde igjen" store krefter, når mengdene med tømmer kom sigende ned Glomma!
(Bildet er hentet fra: https://mia.no/fetsundlenser/glomma )


Billedtekst: "Opphopning av tømmer ved Bingen lenser. Bildet er tatt litt nedenfor det gamle fergeleiet fra Elvestad til Kuskerud. Vi ser over mot Kuskerud, Rebakken og Vestby-Toppen på Sørumsand." (Kilde: http://www.opplevsorum.no/documents/nyheter.php?entry_id=1426682964 )

Et av Anders Wilses postkort: "Sørum, 1930"


Steinkarene sett fra luften. Det er kanskje ikke så rart dette på folkemunne ble kalt "den spanske armada"?


Her ved Sørumsand knyttes fløtningshistorien og Glomma sammen med en annen side ved norsk industrihistorie - jernbaneutbyggingen og sluseprosjektene.

Den nesten 6 mil lange såkalte Urskog - Hølandsbanen, i dag kjent som "Tertitten", ble bygget for å kunne frakte tømmer mellom Glomma-vassdraget og Halden-vassdraget.

De to viktige vassdragene med sine nedslagsfelt. 
Urskog - Hølandsbanen og, ikke minst, ingeniørbragden Sootkanalen, bygget mellom 1847 og 1849, muliggjorde en utstrakt transport av tømmer i en tid lenge før de store tømmerbilene overtok denne jobben.


... men dette kommer Historielæreren tilbake til i en senere episode...


onsdag 28. juni 2017

Historielærerens sommerekskursjon - Del 4: Full navneforvirring om U-båter - og Norges første skipssimulator!


Historielæreren har tidligere rapportert om sin marinehistoriske ekskursjon til Portsmouth, Royal Navys enorme anlegg og det storslåtte Portsmouth Historical Dockyard, her, her, her, her og her.
Har vi noe slikt i Norge?

Ikke i samme størrelse, selvsagt.

Men - en marinehistorisk ekskursjon til Vestfold gir liten mening, uten å besøke både Stavern og Horten.

Midt i Stavern ligger stilfulle Fredriksvern, Norges første hovedstasjon og verft for den norske marinen. I anleggets historie dukker selvsagt vår gamle venn, Ulrik Frederik Gyldenløve opp igjen! Han lot bygge festninsverkene på Citadelløya mot slutten av 1600-tallet.


Citadelløyas festningsverk beskytter Stavern havn.


Men - det var kong Fredrik V som, midt på 1700-tallet, bestemte at det skulle bygges et militært verft her. Den østerrikske arvefølgekrigen og den etterfølgende Sjuårskrigen stilte krav til Danmark-Norges evne til å håndheve sin nøytralitet. Og bakom lurte selvsagt den konstante frykten for Sverige....

En sommevandring gjennom vakre Fredriksvern er både stemningsfullt og lærerikt:



"Tør Fiendens Flag
mod vores Wern og Fæstning vaie,
Saa vil min Tordenmund saa gloende han praie,
at han forglemme skal at komme nærmere
mig, femte Fredrik, saa kiækt forbedrede.
Aar 1756."











Historielæreren er imidlertid interessert i et annet byggverk som bare ligger en kort spasertur langs kyststien. Den grå pyramidale steinkonstruksjonen i bakgrunnen på bildet nedenfor lokker:



Historielæreren utenfor Minnehallen i Stavern.


Minnehallen over falne sjøfolk ble innviet av kong Haakon i august 1926. Opprinnelig var dette et nasjonalmonument over handelsflåtens sjømenn som mistet livet under første verdenskrig, men minnesmerket har senere blitt utvidet til også å omfatte andre verdenskrig.

Historien bak byggingen av nasjonalmonumentet bringer oss inn på det såkalte "Kullfondet" ("Kølafondet", blant sjøfolk) og den kontroversielle behandlingen av både dette fondet og sjøfolkene fra norske myndigheters side. Fondet ble til gjennom at skipsrederne overførte sine andeler av krigsforsikringens overskudd til et fond til minne om norske sjøfolks innsats i første verdenskrig.

Over 2 000 norske sjøfolk mistet livet under første verdenskrig, på tross av at Norge var nøytralt. De største tapene kom etter at Tyskland gikk til "uinnskrenket U-batkrig" på slutten av 1916.

Marerittet for norsk skipsfart var måneden april 1917. Denne måneden mistet vi 68 norske handelsskip pga miner og torpederinger. Dette tilsvarte over 100 000 tonn skipstonnasje, med det det innebærer av menneskeliv! Ved utbruddet av verdenskrigen hadde Norge verdens 3. største handelsflåte. Da krigen sluttet i 1918 var Norge på 6. plass! Ca 900 skip hadde gått tapt. I krigshistorien om første verdenskrig omtales Norge som "The Neutral Ally".

"Only the navy can stop this"
Denne amerikanske vervingsplakaten, tegnet av W. A. Rogers fra New York Herald viser blodtørstige og brutale Tyskland som, bokstavelig talt, vader gjennom et hav av druknede mennesker. 
Det var den uinnskrenkede U-batkrigen, og, for amerikanernes del, særlig senkningen av "Lusitania", som vekket denne harmen (og etterhvert bidro til å snu stemningen i USA fra isolasjonisme til deltakelse i krigen). 
Med USAs inntreden i krigen mistet imidlertid lille Norge en stor og viktig nøytral støttespiller - og dermed ble situasjonen vanskeligere for norske myndigheter vis a vis de krigførende stormaktene.


Minnehallen er enkelt men vakkert utsmykket og Historielæreren verdsatte den hyggelige og kunnskapsrike pensjonerte sjømannen som tilbød omvisning og forklaringer.
De elleve kransene på veggen symboliserer den 11. i 11. klokken 11 - altså tidspunktet for våpenhvilen i november 1918.
De fire massive, 7 meter lange, bronseplatene langs veggene er av Nicolai Schiøll og forestiller sjøfolks liv i krig og fred.  


Nede i krypten er navn på norske sjøfolk som mistet livet under begge verdenskrigene risset inn i kobbertavler. Her er også den samme Nicolai Schiøll bronseskulptur, "Bølgen", som viser hvordan sjømannen trekkes under av havets krefter.

Fra Minnehallen er det fin utsikt mot Fredriksvern...


... og nevnte Citadelløya.

Fra 1814 var altså Fredriksvern Verft hovedbase for den norske orlogsflåten. Men, i 1818 ble det bestemt at det skulle anlegges en ny havn for den norske flåten, nå i Horten. Havnen i Stavern var simpelthen blitt for liten for den  raskt voksende norske marinen. Da Sjøkrigsskolen, i 1864, også flyttet til Horten, var det det endelige punktum for Staverns sentrale rolle for den norske marinen. (Senere skulle en annen våpengren, luftforsvaret, overta - men det er en annen historie.)


Historielærern setter kursen mot Horten. Fra Fredriksvern til Karljohansvern!

Disse to navnene sier jo mye i seg selv - fra Danmark til Sverige, ikke sant?

I Horten venter Marinemuseet, ett av Forsvarets mange museer. Faktisk kan det her være snakk om verdens eldste marinemuseum!





På plassen utenfor musset ligger en vaskeekte U-båt av "Kobben-klassen". Dette er den tidligere KNM "Utstein", en av 15 slike og levert i 1965. Den var i aktiv tjeneste frem til høsten 1990. Disse dieselelektriske U-båtene ble bygget i årene 1961 - 67 og utgjorde stammen i den norske U-båtflåten frem til de gradvis ble avløst av den nyere "Ula-klassen" fra midt på 1980-tallet.

Sommeren 1998 ble hun lagt på land og omgjort til museum har i Horten. Slikt liker Historielæreren - han har vært i U-båt før!

I marinekretser skapes lett forvirring omkring navn, siden det er en utbredt skikk å bruke navn "om igjen". I dag har vi således en operativ U-båt som heter KNM "Utstein", men det er en båt av Ula-klassen.

Den som ligger utenfor museet i Horten er forøvrig heller ikke den samme KNM "Utstein" som, mens den ennå het HMS "Venturer", skrev seg inn i marinehistorien som den første U-båten i verdenshistorien som senket en annen U-båt, mens begge var i neddykket tilstand. Det var heller ikke hvilken som helst motstander den senket. Det var nemlig den tyske U-båten U-864, og det skjedde utenfor Fedje i Nord-Hordaland, så sent som i februar 1945. Det tyske fartøyet var på vei til Japan og ombord var det store mengder kvikksølv ("Operation Caesar").




Selv om de utvendige dimensjonene er imponerende, er det noe helt annet å bevege seg i båtens indre! Her er det trangt.







Sammenlignet med det svære Portsmouth Historical Dockyard, blir selvsagt det utvendige museumsområdet i Horten betydelig mer beskjedent. Historielæreren finner imidlertid en flytende godbit som må undersøkes nærmere!

I kanalen mellom de ruvende magasinene, i gamle dager brukt til førtøyning av seilskuter, ligger i dag MTBen KNM "Blink". Nå snakker vi kald krig!


MTBene var et produkt av Flåteplanen fra 1960. Fokuset ble flyttet fra det sentrale Europa og nordområdene ble langt viktigere i de strategiske planene. Disse MTBene, av "Storm-klassen" ble bygget i Bergen og var i operativ tjeneste i fra 1965 til utpå 1990-tallet. Sammen med utbyggingen av kystartilleriet skulle de 20 MTBene være ryggraden i kystnærforsvaret. 
Kanonen vi ser her på framdekket er en 76 mm Bofors.

KNM "Blink" på prøvetur en gang på 60-tallet
(Kilde: Forsvarets museer.)








MTBene var bygget for høy fart. 
To Maybach dieselmotorer ga til sammen over 7000 hestekrefter.
Toppfart: 36 knop.

Her på akterdekket finner en rørt historielærer igjen en kjær gammel venn som han sist møtte i London i 2013.
En 40 mm Bofors L70 luftvernkanon - "both one of the longest-serving artillery pieces of all time as well as most wide spread".


Her ligger også den kongelige sjaluppen "Stjernen" fra 1899.
Opprinnelig ble denne altså bygget for unionskongen Oscar II, men sjaluppen er nok langt mer berømt for sin aller "viktigste" tur. 
Det var sjaluppen "Stjernen" som, 25. november 1905, fraktet Norges nye kongefamilie fra ett skip til et annet i Drøbaksundet!
Norges nye konge, Håkon VII, ankom landet ombord på danskenes kongeskip "Dannebrog" , men hans nye landsmenn så helst at han gikk i land på Honnørbrygga i Kristiania fra et norsk fartøy. 
Sjaluppen "Stjernen" tok derfor kongen over til det norske marinefartøyet KNM "Heimdal" som seilte inn til hovedstaden.
I dag ligger "Stjernen" vakker og nyrestaurert like aktenfor KNM "Blink".


Marinemuseet i Horten har faktisk en mye større og mer imponerende innendørs utstilling enn Historielæreren hadde forventet. Her er mer enn 2000 kvadratmeter med utstillingstema som Den dansk-norske marine, Oppbyggingen av en norsk marine etter 1814, Unionsoppløsningen i 1905 og, selvsagt, de to verdenskrigene.

Av de mer enn 150 større og mindre fartøysmodellene er det spesielt én som fascinerer Historielæreren. Det er den 8 meter (!) lange modellen av fregatten "Freia".

"Freia" ble bygget her ved verftet i Horten og sjøsatt i 1828. Fregatten hadde en bestykning på totalt 44 kanoner.
Modellen av "Freia" er så stor og riggen så detaljert at den har vært brukt under opplæring i seilføring. Sånn sett kan dette kanskje kalles Norges første skipssimulator?
 
Dette bildet, lånt fra Marinemuseets hjemmesider, gir en indikasjon på modellens størrelse!



Her finner vi også flotte modeller av "panserskipene vi aldri fikk".
I år 1900 fikk den norske marinen de to panserskipene "Eidsvold" og "Norge". (Begge disse gikk tapt i kamp med tyskerne i Narvik i 1940, med tap av 282 norske liv.)
Like før første verdenskrig bestilte vi to nye panserskip fra verft i Storbritannia. Da krigen brøt ut ble imidlertid disse to (som skulle hete "Nidaros" og "Bjørgvin") konfiskert av britene og innlemmet i Royal Navy i stedet.


Marinemuseet i Horten anbefales!

History matters!