onsdag 8. august 2018

... men så kom angrepet vestfra i stedet!


Bare en snau 45 minutters kjøretur fra Oslo, i Eidsberg kommune, ligger Høytorp fort. Avkjøringen er godt skiltet fra motorveien (E18) mot Ørje (samme avkjøring som til Mysen). En søndagstur til fortet, med innlagt omvisning kl 14.00 på søndager, kan trygt anbefales. Har man i tillegg et avslappet forhold til bilturer, EU og handelslekkasjer, er det bare rundt 20 minutters kjøring videre, så kan man kaste seg ut i hemningsløs harry-handling på Tøcksfors, etter den historiske utflukten.

Historielæreren har tidligere omtalt dette fortet, i forbindelse med sin ekskursjon til Schneider Canet-kanonen på Fredriksten festning ved Halden. En av mange varme søndager denne sommeren var det tid for et besøk på Høytorp.

For; hvor mange vet at dette, med sine drøyt 400 mål (og 41 bygninger), faktisk er Norges største landbefestningsanlegg?

Fortets historie er interessant. Vi tar opp igjen tråden fra besøket i Halden, men fokuserer denne gangen på årene rett etter unionsoppløsningen og de dramatiske krigsforberedelsene i 1905. Som alle historieinteresserte vil huske, så var spørsmålet om grensefestninger det store stridstemaet i de såkalte Karlstadforhandlingene høsten 1905. Svenskene stilte krav om nedleggelser, eller demolering, av norske festninger. Begge land mobiliserte til krig.

Resultatet ble lykkeligvis som kjent et kompromiss. Norge fikk beholde noen av festningsanleggene, riktignok mot at en del av de moderne installasjonene ble demontert. Andre måtte rives. I tillegg ble det fastsatt en nøytral sone på begge sider av grensen. Denne nøytrale og demilitariserte sonen skulle være minst 15 km og strakk seg på begge sider av grensen, fra Hvaler til den 61. breddegrad, dvs til Finnskogen, omtrent på høyde med Elverum. Sonen fulgte imidlertid ikke grensen helt systematisk og symmetrisk - den ble tegnet opp mye utfra de norske festningenes plassering. Ved Kongsvinger var således sonen 4 mil bred og gikk vesentlig dypere inn på norsk side. (Sonen besto faktisk helt frem til 1993.)


Den nøytrale, eller demilitariserte sonen fra 1905 til 1993.
Kartet under er zoomet inn på "Glomma-linjen", mellom hovedstaden Kristiania og Ørje.
(Kilde) Klikk på bildene for forstørrelser.



Med den demilitariserte sonen langs grensen forsvant imidlertid ikke frykten for Sverige! I årene etter unionsoppløsningen var det fremdeles forholdet til naboen i øst som la premissene for de vedtatte forsvarspolitiske bevilgninger og strategiske disposisjoner. Fokus på østlandet ble nå satt på de elementene i den såkalte "Glomma-linjen" som allerede lå, og som nå ble anlagt, øst for sonen. Her skulle Høytorp fort bli viktig. Fortet ble påbegynt i 1912 og var fullt operativt fra 1918. (Også i Trøndelag ble befestninger bygget ut for å forsvare landet mot svensk aggresjon, f.eks Hegra festning i Stjørdal. Helt opp til Ofoten forelå det tilsvarende planer om befestninger.)

Et fellestrekk ved disse festningsanleggene var at de var vesentlig større enn tidligere og eksisterende forsvarsverk. Kunnskap om moderne krigføring ble vektlagt, ikke minst erfaringene fra den russisk-japanske krig i 1904-05. Utviklingen av moderne artilleri nødvendiggjorde at store deler av festningsanleggene ble sprengt ut i fjell og forsterket med betydelige betongkonstruksjoner.

I 1888 ble Christiania Cement Aktiebolag grunnlagt og åpnet landets første sementfabrikk på Slemmestad. Betong ble nå hyppig brukt i utbyggingen av militærarsenaler og festningsanlegg. Da Høytorp fort sto ferdig i 1915, var reduiten i hjertet av fortet landets største betongbygning. (En "rekord" som først ble overtatt av Oslo Havnelager på slutten av 1920-tallet!)

Vi kommer tilbake til reduiten senere. La oss først vandre inn i leiren!

 

Noen stemningsbilder fra den pent vedlikeholdte leiren.
 

  

Leirområdet sett fra veien opp mot reduiten.
 

Flyfoto lånt fra "Opplevelsessenteret Høytorp" (2016).
Vi får et godt inntrykk av størrelsen på det indre leirområdet og reduiten oppe til venstre i bildet.


Før omvisningen begynner kan det være lurt å ta seg en tur opp på og rundt reduiten og i de omkringliggende nærforsvarsstillingene.
Høyeste punkt er ved den store Schneider Canet-kanonen til venstre på bildet over (227 m.o.h.)
I fjellet under her er det altså sprengt ut og støpt 1100 meter med ganger og trapper. 
 





Reduiten er avstengt for adkomst utenom den organiserte omvisningen.
Historielæreren poserer her utenfor piggtrådsperringen, med to av kanonene i bakgrunnen. Kanonen til høyre og øverst er den karakteristiske og tidligere omtalte 12 cm Schneider Canet, mens vi til venstre, med løpet plongert, ser en av de to 7,5 cm belgiskproduserte Cockerill-kanonene på Høytorp. 

 Den massive reduiten sett fra rett utenfor sperringen. Denne består altså av en kombinasjon av støpt betong og utgravinger i fjellet.
 
Klokken 14 på søndager starter omvisningen. Den tar ca 90 minutter og gir en grundig innføring i fortets historie, konstruksjon, bestykning og, ikke minst, arbeidet med vedlikehold og restaurering.



For å komme opp på toppen av reduiten, må man krysse den vollgravlingnende utsprengte kulverten rundt selve hjertet i fortet: kanonstillingene.
Denne brua er egentlig to broer. Underst skimter vi restene av en tysk bro fra krigens dager, men oppå er det lagt en klassisk krigshistorisk godbit - en vaskeekte Bailey Bridge, anlagt av Forsvaret etter krigen.
Ordet reduit betegner en borgs, eller befestnings, innerste "siste skanse", altså den delen som forutsettes å holde ut lengst ved en beleiring, eller om fienden skulle ha trengt inn i de ytre forsvarsverkene. I gamle borger brukes gjerne begrepet citadell, eller i engelske borger, the keep. Vi kan altså snakke om en slags "borgen inni borgen", slik Historielæreren tidligere har beskrevet "The Norman Keep" inne i Cardiff Castle

 Schneider Canet-kanonen, 227 m.o.h.
Når en står her skjønner en hvorfor Høytorp ble valgt. Vinden rusker godt i håret, selv på en av denne sommerens mange brennhete og skyfrie dager. 
Og utsikten (skuddsektoren) er upåklagelig, spesielt i retning Sverige!




De tre store kanonene på Høytorp fort i dag, en fransk Schneider Canet og to belgiske Cockerill. Egentlig skal det være to av de førstnevnte, og det arbeides for å få tilbakeført og montert også den siste kanonen, slik at fortet har sin originale bestykning. 
I tillegg til de fire tårnkanonene var fortet utstyrt med feltkanoner, haubitsere og mitraljøser. Totalt var det 17 kanoner. 
Her var også 12 kraftige lyskastere og et omfattende kabeltrukket sambandsnett, bl. a. helt til Trøgstad fort.
 Den tyske okkupasjonsmakten demonterte og flyttet de fire hovedkanonene på Høytorp i 1943. Hitler var mindre bekymret for svenskene og desto mer oppsatt på å bygge ut "Festung Norwegen" (se kartet over kystartilleri!) som en del av "Atlanterhavsvollen". De to 7,5 cm Cockeril-kanonene ble satt opp på Storøy fort utenfor Haugesund og de to 12 cm Schneider Canet-kanonene på Eigerøy fort utenfor Egersund.
 
Inngangen til reduiten - det aller helligste!
Omvisningen gir et innblikk i de 1100 metrene med korridorer og oppholdsrom for kanonmannskapene. (Det kan være lurt å ta med seg en lun jakke, da det er betydelig kjøligere inne i fjellet enn på en varm sommerdag utenfor!)

Lange korridorer forbinder oppholdsrom, ammunisjonslagere o.l. med trapper opp til de fire kanontårnene.

Ut til mitraljøse- og geværstillinger er det sprengt ut litt mer primitive tunneler som forbinder de støpte skyteskårene med fortet.




Fra fortets kjøkken serveres det nystekte sveler!
Her er også bakerovnen (i bakgrunnen) restaurert og satt i "stridsdyktig" stand.



Apropos kjøkken: Historielæreren snublet også over en genuin "gulasj-kanon"!


Med den tyske invasjonen i april 1940 ble Høytorp kastet ut i kamp. Dessverre var beredskapssituasjonen heller ikke her optimal, da det gjaldt som mest. 1930-tallets mangel på bevilgninger til forsvaret hadde tæret på både utrustning, trening og vedlikehold. Det var ikke mannskaper med den nødvendige opplæringen i bruk av kanonene og fortet var nediset. Det manglet ammunisjon og noe av ammunisjonen skal etter sigende ha vært feil kaliber.

Dessuten var hovedtanken bak fortet at det skulle forsvare mot angrep østfra - mot hovedstaden. Når fienden nå kom vestfra, fra hovedstaden, avskar de fortets forsyningslinjer, ikke minst m.h.t. ammunisjon.

Bare to av Høytorps fire store kanoner ble avfyrt mot den tyske angrepsstyrken og etter ca 24 timer overga fortet seg til tyskerne den 14. april.

Etter krigen ble Høytorp brukt som opplæringssted for Tysklandsbrigaden, før fortet ble hovedsete for Transportregimentet. I 1994 avviklet Forsvaret sin virksomhet på Høytorp.




Denne meget solide døren, inne i festningens "borggård" er et vitnesbyrd om at ikke bare Forsvaret har vært interessert i Høytorp solide forsvarsinstallasjoner! Bak denne døren hadde Norges Bank et beredskapslager for oppbevaring i krisesituasjoner.

I dag er Norges Banks gamle lager ominnredet til fortets eget lille museum.


På Høytorps område befinner det seg også et lite artillerimuseum. Her utstilles hovedsakelig norsk skyts fra hundreårsperioden mellom 1870 og 1970. Det er i hovedsak landskyts, men her er også f.eks. en 20 mm Oerlikon, slik mange norske krigsseilere stiftet bekjenstskap med på norske handelsskip under andre verdenskrig. Vi skimter også tårnet på en NM116 "Chaffee"-stridsvogn.





Historielæreren anbefaler varmt et besøk til Høytorp fort!

Les mer på:
Opplevelsesenteret Høytorp
Wikipedia
Forsvarsbygg
Festningsverk
Visit Østfold
Sluttrapport om retaureringsprosjektet
Kulturminne
Høytorp fort på Facebook
Stor bildesamling, men fra 1914. (Og her.)


lørdag 17. februar 2018

Behøver kirurger å kunne noe særlig anatomi?


Selv etter over 30 års historieundervisning i videregående skole, er det med en viss sitrende forventning jeg får en ny historiebok i hende.

Forleden dag fikk jeg et eksemplar av Aschehougs nye læreverk i Historie for videregående skole, med tittelen I ettertid. På omslag og i omtale fortelles det at verket allerede har blitt belønnet med sølvmedalje fra BELMA (Best European Learning Materials Awards).

Boka har slått sammen Vg2-faget (2 uketimers fellesfag) og Vg3-faget (4 uketimers fellesfag) til ett samlet læreverk. Det er ikke en helt ny tanke - og kan ha sine klare fordeler, såvel praktisk-pedagogisk for eleven, som økonomisk for skoleeier.


Historielæreren blar ivrig i boka - spent på hvordan de erfarne og høyst kompetente forfatterne Dørum, Hellerud, Knutsen og Njåstad har angrepet oppgaven. Har de disponert og periodisert på en ny måte? Vil vi her finne nye og originale vinklinger på stoffet? Har boka spennende illustrasjoner, plansjer eller kart? Kan jeg hente ideer og impulser her? I siste instans; bør vi bytte til dette læreverket på min skole?

Og det har de.

Det første som slår meg er volumet, altså sidetallet. Ser vi bort fra forord, innholdsfortegnelse, stikkordregister, bildefortegnelse osv, så er boka på 260 sider. I ordinært bokformat. Og verket er rikt på illustrasjoner, oppgaver og tekstbokser. 

Da blir det oppsiktsvekkende lite tekst, sammenlignet med de tradisjonelle historiebøkene for videregående skole. Eller, for å sette det på spissen, 3 000 års historie og 2 års undervisning (Vg2 og Vg3) - på 260 sider. Allerede på omslaget sies det rett ut; "I ettertid er en kortere og enklere lærebok. For å gjøre historien mer håndgripelig og engasjerende, fortelles historien gjennom enkeltmennesker og hendelser."

forlagets hjemmeside utdyper de forfatternes nye konsept:
"Verket legger opp til at elevene skal arbeide med historie, ikke lese om den. Lite å lese, mye å gjøre har vært et motto i arbeidet med læreverket noe som har resultert i halvparten så mange sider som i en tradisjonell historiebok."

Den aldrende Historielæreren blir litt urolig og ubekvem. Han kjenner en svak murring i den faglige bekymringsnerven. Kan dette være forsvarlig?

Det første sjokket kommer raskt! 

Læreverket har ganske enkelt hoppet over hele Romerriket!
Da jeg fortalte dette til kolleger, ble jeg ikke trodd. Derfor tar vi det en gang til: Hele Romerrikets historie er utelatt!
Den eneste befatningen elevene skal få med gamle kjenninger som keiser Augustus og Qvirinius, han som var landshøvding i Syria, vet du - blir heretter, vel å merke om de har vært heldige med valg av foreldre, kun et årlig kort møte i juleevangeliet!

Da er jeg redd det fort kan bli mange som blir innskrevet i Mandal i fremtiden....

Etter kapitlet om antikkens Athen, begynner neste kapittel på Frostatinget i år 933 og heter "En middelalderkonge i vikingtiden". Hele kapitlet om Norges historie før svartedauen dreier seg utelukkende om Håkon den Gode Adalsteinsfostre (som altså var konge i Norge fra 933 til 961). Norsk middelalder formidles gjennom 28 år. Ord som Lindisfarne, Hafrsfjord, Ormen Lange eller endog Stiklestad forekommer ikke i boka. Fremtidige elever vil heller ikke assosiere navnet Stamford Bridge med annet enn Chelseas hjemmebane i London.
Å skrive en lærebok i norsk historie for gymnaset - uten at ordet Stiklestad er nevnt en eneste gang i teksten, er vel nesten litt oppsiktsvekkende?
Hva så med kapitlet om europeisk middelalder? Hva leser elevene om den kulturelle, arkitektoniske og teknologiske blomstringstiden i høymiddelalderen? "Tusen års grotid", som både Johan Schreiner og Sverre Bagge lærte oss om. Vil elevene lese om bruddet med den gamle oppfatningen - om den mørke middelalder? Vil de møte riddere og utforske middelalderborger og katedraler?

Så godt som hele kapitlet er, jeg er fristet til å skrive selvsagt, men det er kanskje litt tendensiøst, viet korstogene. Helt fundamentale historiske institusjoner som middelalderkirken og føydalsystemet er bare behandlet som et slags supplement til korstogene. Ordene føydalisme og serf forekommer overhode ikke. Kan det bare være at forfatterne har valgt de norske begrepene fremfor de latinske? Nei - ordene len og lensherre forekommer to ganger, men da i forbindelse med eneveldet på 1600-tallet.


Hva så med den nyere historien? Den som er et 4-timers fellesfag på avgangstrinnet, Vg3. Det som elevene på Norges høyeste allmennutdannelse leser etter at de alle er blitt myndige voksne samfunnsborgere med stemmerett ved valg og straks får generell studiekompetanse. 

Kan det være at lærebokforfatterne bare har "tonet ned" Vg2-delen litt? Våre skolepolitikere har jo allerede klart å rasere undervisningen i den eldre historien radikalt, gjennom å skjære ned til 2 uketimer (det samme som faget Kroppsøving - men nå har de visst funnet ut at Kroppsøvingsfaget må ha flere timer?). Som om ikke det var nok, så vred de for sikkerhetsskyld kniven noen ekstra omdreininger gjennom å ta bort vitnemålskarakteren i faget! Dét var selvsagt en genistrek, overfor karakterbevisste og taktisk smarte poengkalkulerende elever.....

Det er de samme politikerne som ynder å slå om seg med frasen "verdens beste skole".


Dessverre - den allerede nokså bestyrtede Historielæreren blir ikke mer beroliget av å bla seg frem til annen del av boka - den nyere historien.

Leseren skal få slippe mer oppramsing av utelatte emner eller fakta. La oss gjøre det kort og bare nevne noen eksempler på hva som ikke er omtalt i boka. Det vil selvsagt være opp til den enkelte å ha en mening om hva som er sentralt kunnskapsstoff, men det kan være lurt å holde seg godt fast nå:
  • Dronning Victoria (Hvordan skal en elev forstå begreper som "victoriansk" og "victoriatiden"?)
  • Imperialisme 
  • Adam Smith
  • Parlamentarisme
  • 7.-junivedtaket 
  • Lenin. Nei - jeg tuller ikke - han er ikke nevnt i boka! (Men "Lesbisk kvinnegruppe" er oppført i stikkordregisteret, må vite.) 
  • Bolsjevik eller bolsjevisme (Den russiske revolusjon er overhode ikke tatt med. Karl Marx er, gudsjelov, oppført med én sidehenvisning og altså én omtale.)
  • Sovjet (Sovjetunionen er omtalt, men hvordan skal eleven forstå hvor det navnet kommer fra?)
  • Spartakistoppstanden
  • Weimarrepublikken
  • Inflasjon (Heller ikke deflasjon, for den saks skyld.)
  • Mussolini
  • Fascisme 
  • Altmark
  • Elverumsfullmakten
  • Pearl Harbor
  • Roosevelt (Heller ikke hans "New Deal" er det ett ord om, men "Nyfeministene" derimot er med.)
  • Franco
  • Stalingrad
Det skal selvsagt sies, til forfatternes forsvar, at hendelser, fenomener og ideer godt kan være behandlet i boka, selv om akkurat de begrepene jeg har nevnt ovenfor ikke nødvendigvis er stavet ut i teksten. Selv er jeg imidlertid av den oppfatning at en avgangselev skal kunne både forstå og anvende operative begreper, for å kunne vise forståelse av faget. "Uten ord er vi dyr", sa Henrik Groth.

Lærebokforfatterne har selvsagt reflektert over dette. De har helt opplagt sett at en slik kritikk vil komme. Derfor skriver også forlaget videre:
"Det ligger mye god læring i å diskutere hva som er med, og hva som kunne vært med av historiske emner og personer. Ved å velge denne innfallsvinkelen til faget unngår forfatterne å måtte ta for seg alle detaljene og ende opp med en overflatisk beskrivelse historien. I stedet for å formidle historien som en død materie, noe som har skjedd, som er opplest og vedtatt, så har forfatterne funnet fram til gode historie som kan gi elevene en forståelse av hvordan fortid, nåtid og framtid henger sammen – og hvordan nye generasjoners spørsmål stadig endrer vårt syn på det som har skjedd."
Utgangspunktet for forfatterne er det velkjente dilemmaet som alle vi som underviser i Historie opplever og fortviler over; mengden stoff og ambisiøse læreplanmål - satt opp mot svært begrenset undervisningstid. Tanken deres er altså at eleven, gjennom en mye kortere (og mer oversiktlig?) tekstuell fremstilling, skal stimuleres til egen leting etter mer (og dypere) kunnskap om stoffet.

Dette er gode intensjoner. Men er de gjennomførbare i virkeligheten?

Er fokuset på (og evnen til?) egenrefleksjon hos eleven realistisk? 

En ting som slår meg er at dette konseptet kanskje vil virke kontraproduktivt. Forfatterne vil komme elever i møte - elever som sliter med at faget har for mye lærestoff, for mange fakta (og begreper, javel). Men - er det disse elevene som vil profittere på en bok som skal stimulere til større faglig egeninnsats? 

Jeg er ikke overbevist om det. Min erfaring er at det er de, i utgangspunktet, mest reflekterte elevene, de som allerede er de faglig sterkeste, de som har den nødvendige lesekapasiteten, de som kommer fra hjem som kan tilby den etterspurte fordypningsmuligheten, som vil klare denne jobben på egenhånd. De andre må få det gjennom læreboka og undervisningen.

En helt annen sak er spørsmålet om hva elevene, på egenhånd, forventes å finne av "dypere" kunnskap ved å bli stilt spørsmål som:
  • "Ville du ha vært villig til å slåss for demokratiet i en krig? Hvorfor eller hvorfor ikke?" (s 25)
  • "Det gikk lang tid fra skuddene i Sarajevo til krigen brøt ut. Tror du det ville gått kortere tid i dag?" (s 177)
  • "Hvem mener du har størst eierskap til den nordiske modellen? Høyresiden, venstresiden, både høyre- og venstresiden, ingen eller andre alternativer? Begrunn svaret ditt." (s 237) 
  • "Kunne nazistenes maktovertakelse vært unngått om Hitler ikke var født"? (s 191)
Det siste spørsmålet stilles etter tre avsnitt (1/2 side) om "Hvordan kom nazistene til makten?". Ord som Weimarrepublikken, Spartakistoppstanden, parlamentarisme, fullmaktslover, riksdagsbrannen eller inflasjon er altså ikke nevnt i boka.

Faren for et klasserom som flommer over av (enda mer) ungdommelig dilletantisk synsing om alt mulig rart er overhengende! Sikkert engasjerende - men er det god historieundervisning?


Hvordan har så forfatterne gått frem for å vise elevene betydningen av å se viktige historiske problemstillinger, når elevene nå altså selv, på egenhånd, skal fordype seg og tilegne seg en større innsikt og forståelse? Hvordan demonstrerer forfatterne for eksempel viktigheten av å kunne skille mellom årsak(er) og utløsende faktor(er)?

Sagt med andre ord: vil eleven forstå forskjellen på at skuddene i Sarajevo var årsaken, eller (en av) de(n) utløsende faktoren(ene) til første verdenskrig?

Vi kan se på bokas behandling av det såkalte Sepoyopprøret i India som eksempel (s 156). En elev vil, såvidt jeg kan skjønne, sitte igjen med det nokså klisjéaktige inntrykket at opprøret skyltes det animalske fettet som patronene til de nye Enfield-riflene var innsmurt med. Altså at skuddene i Sarajevo var årsaken til første verdenskrig.

Nå skal jeg ta det forbehold at den, av forlaget svært oppskrytte, medfølgende lærerveiledningen ikke har kommet meg i hende. Vil den gi et mer nyansert bilde av de underliggende årsakene til opprøret? (Det endrede rekrutteringsgrunnlaget til sepoyhæren, indre indiske motsetninger, den nye hærinstruksen fra 1856, selskapets gradvise nedtoning av vasallforholdet til mogulen, den tiltagende opplevelsen av utlendingene som en religiøs og kulturell trussel, britenes stengning av madrassaer, innslaget av plyndremotivert mob m.m.)

Men - hvis det er slik at det er læreren som skal formidle dette, ja - da er vi vel like langt?


Historielæreren sitter igjen med en lærebok som, etter hans mening, er uforsvarlig tynn. Det er en illusjon at skoleelever skal beherske historiefaget som en ferdighet - uten å ha de grunnleggende kunnskapene (OK - si gjerne faktakunnskapene).

Jeg vil ikke opereres av en kirurg som har gode ferdigheter med kniv og tråd - men ikke er helt stø i hvor milten faktisk befinner seg!

Dette er selvsagt 100% politisk og pedagogisk ukorrekt - og plasserer meg sammen med den foraktelige adjunkt Aalbom hos Kielland.

Men - jeg altså insistere på noen flere byer i Belgia.

torsdag 19. oktober 2017

Historielærerens Norges-ferie - Del 2: Historielæreren drar på harry-tur!


Når Historielæreren legger ut på harry-tur til shoppingsenteret i Töcksfors, så ser han samtidig muligheten for en historisk avstikker.

Like før svenskegrensen passerer nemlig E18 Ørje. Her ligger både Ørje sluser og Haldenvassdragets kanalmuseum, bare noen få meter fra hovedveien til EUs yttergrense, med sin billige kyllingfilet, ribbe og godis i løs vekt.

Her er noen stemningsbilder fra slusene ved Ørje:

Vakre DS "Turisten" ligger og hviler seg ved kai i Ørje. 
Hun går i dag i sommertrafikk med turister på Haldenkanalen.


Her må Historielæreren (igjen) be om tid, og leserens overbærenhet, til en digresjon:

Som den erfarne leser av denne bloggen vil ha lagt merke til, så er Historielæreren noe over middels opptatt av historien bak gamle båter. Selve rosinen i pølsa må vel være den utrolige historien til denne udødelige damen i Bristol, men det er også nærliggende å peke på tilsvarende stevnemøter med flytende come backs i Portsmouth, London, Stockholm og, mot slutten av dette innlegget, Fredrikstad

Saken er altså den at DS "Turisten" er enda et eksempel på skip som gjenoppstår fra de døde - eller fra dypet, om du vil. Skuta lå nemlig 30 år på bunnen av Femsjøen i Østfold!

Hun ble bygget ved Nylands Mek i 1887 og trafikkerte Haldenkanalen helt frem til 1963. Fire år etter at hun ble tatt ut av trafikk, i 1967, ble hun senket i Femsjøen. Og der lå hun altså i nøyaktig 30 år, til hun ble hevet i 1997, og det møysommelige restaureringsarbeidet ble påbegynt.

DS «Turisten» i Haldenkanalen i 1925
Foto: Anders Beer Wilse


Etter åtte års restaureringsarbeid var hun igjen klar for å seile!
Foto fra Telemarksavisa, april 2009
Se også noen flotte bilder her

Her ligger også lille DS "Hans" . Også denne lille båten har sin historie: D/S "Hans" var opprinnelig en bensindrevet slepebåt, bygget i Umeå, sjøsatt i 1927, og gitt navnet ”Klaran”. Slepebåten holdt til i Karlstad og trakk tømmer på Klaraelven.
På begynnelsen av 2000-tallet, da det ikke lenger var tømmerfløting hos broderfolket heller, ble "Klaran" donert til norske båtentusiaster.
De restaurerte og bygget om båten til det de kalte "et luksuriøst lystfartøy som de store godseierne kunne ha brukt på 1920 tallet".
Dampmaskinen hentet de fra en tidligere isbryter som het "Vestervik" og sommeren 2007 ble båten sjøsatt og omdøpt til DS "Hans".

 


DS "Hans" sett aktenfra.
Mellom DS "Turisten" og DS "Hans" ligger DS "Engebret Soot", bygget i 1862 og en av verdens eldste propelldrevne dampskip som fremdeles seiler.

Denne kanalbåten gir Historielæreren assosiasjoner til de klassiske engelske Narrowboats, eller Canal boats.


Kanalmuseet på odden midt i bildet og Ørje sluser til venstre for odden. 
Museet holder til i det som tidligere var Ørje Brug, et tresliperi som var i drift fra 1883 til 1942.


Slusene i Ørje har 3 kamre og en total løftehøyde på 10 meter.
Kobberstikk fra 1885 (Wikipedia)
Ørje sluser sto ferdige i 1860. Til venstre for slusene ses slusemesterboligen.

1982 var siste året det ble fløtet tømmer i slusene i Ørje


Sett fra øverste sluseport. 

I forrige episode av Historielæreren sommertur besøkte vi Fetsund og Bingen lenser i Akershus. Og - vi skal se at det faktisk er en sammenheng mellom Vorma/Glomma-vassdraget og Haldenvassdraget. Den øverste kilden til Haldenvassdraget befinner seg faktisk i Nes i Akershus. Da er vi jo bare noen lange tømmerstokker fra Glomma! (Zoom inn på kartet under.)

Stikkordet her er Engebret Soot.

Midt på 1820-tallet fikk den unge husmannsgutten og autodidakten Engebret Soot i oppdrag å konstruere løsninger som gjode det enklere å frakte tømmer fra vassdrag på svensk side av grensen over i det norske Haldenvassdraget, eller Fredrikshaldsvassdraget, som det jo het dengang.  Resultatet ble Otteidkanalen i Aremark. Dette er Norges første kanal.

Så skulle den samme Soot får æren av også å bygge Norges første sluseanlegg; Sootkanalen. Denne ble åpnet i 1849 og hadde 15 sluser. Ved bruk av sluser, tømmerrenner og en hestedrevet jernbane (Grasmobanen i Aurskog-Høland), kunne tømmert nå transporteres motstrøms fra et vassdrag som renner ut på svensk side av grensen til det "norske" Haldenvassdraget.

Vi er nå midt på 1800-tallet og prisene på tømmer stiger. Dette er "plankebaronenes" tid. Trelast- og treforedlingsindustrien i Halden og langs Haldenvassdraget investerer i kanalutbygging som kan øke fløtningsvolumet. Slik ble sluseanleggene ved Brekke (Skandinavias høyeste sluseanlegg!) og Krappeto bygget. Og, i 1860, året etter at Soot døde, sto altså Ørje sluser ferdige.

I Wikipedias artikkel om Engebret Soot er gjengitt en strofe av dikterhøvdingen Aasmund Olavsson Vinjes dikt "Ingebret Soot":
Det er’kje utav silkelut
den mann må vere gjort
som skal i Noreg verta gut
og verka noko stort.
Han mest i kulden som en stein
må svetta skal eg tru.
Han vera må netopp ein
sovoren mann som du.
... og på gravstenen til Soot, mere Aasmund Olavsson Vinje:

Kvil etter lange Verkedag,
du gode gamle Soot
Du var ein mann av rette slag,
just av den gamle Rot.
Du vel saa mykjit rakk som ti
paa Baat og Stoggu golv
paa Veg og op i Furulid







Slusevokterboligen og minnestøtten for Engebret Soot i forgrunnen. (Bilde fra Wikipedia.)


I det tilliggende Kanalmuseet er det mange interessante tablåer og gjenstander. Historielæreren vil imidlertid først og fremst anbefale å se den filmen som kjøres kontinuerlig og som gir et godt innblikk i både fløtingen og kanalbyggingen.