onsdag 9. desember 2009

Slik blir vi best!

Nytt banebrytende tiltak, dere!


Det er hektisk juleinnspurt ved alle landets skoler. Bare hyggelig at det kommer en liten julehilsen fra våre ideologiske fyrtårn i pedokratiets høyborg i denne søte juletid.

Men, tenker vi, - er det dette de har brukt en hektisk termininnspurt til å klekke ut?

Siden tidenes morgen har det vært slik at lærere har kunnet antyde for sine elever om en karakter på en prøve eller innlevering er "sterk" eller "svak", i øvre eller nedre del av denne karakteren. Dette gjøres vanligvis med et minus-/plusstegn ("4+") eller en brøk ("4/5"). Slik kan læreren, utfra en vurdering av hva som er pedagogisk mest hensiktsmessig, kanskje gi en elev en liten oppmuntring eller pekepinn i den kontinuerlige vurderingsprosessen som skjer underveis i en undervisningsprosess. Til eksamen og på vitnemål er det selvsagt en endelig og "hel" karakter som gjelder, slik har det alltid vært.

Sånn kan vi ikke holde på!

I sin julehilsen til landets lærere skriver direktoratet følgende:

"Bare hele tallkarakterer skal brukes når det gis vurdering med karakter i fag. Karakterer som 4+, 3/4, 3- eller liknende skal ikke brukes. En tallkarakter må eventuelt tydeliggjøres gjennom beskrivelser av elevens kompetanse, altså ved vurdering uten karakter. Dette gjelder også på enkeltprøver."
Akkurat!

Nei, det skulle bare mangle om landets mange engasjerte lektorer og pedagoger fortsatte å gi elevene sine de fortløpende tilbakemeldingene de alltid har gjort. Vi må kontinuerlig styres, slik at vi ikke innbiller oss noe!

Sist var det endringen av karakterskalaen i forbindelse med innføringen av Kunnskapsløftet.

What next? Når får vi "Bestått" og "Ikke bestått" i stedet for disse stigmatiserende tallene?

fredag 4. desember 2009

Gidder'u, eller?

Å tilhøre stortingets presidentskap har alltid fortonet seg som en litt kjedelig jobb, synes jeg. Riktignok er det snakk om den som står nest etter kongen i landet vårt, det er så. Men, endeløse debatter, der det eneste du skal gjøre (bortsett fra å holde deg våken) er å holde rede på taletid og hvem som skal holde neste innlegg - det må jo være en prøvelse for enhver med godt sovehjerte.

Noen ganger kan det selvsagt være dramatiske høydepunkter, øyeblikk der nasjonens interesse og TV-kameraer er rettet mot denne talerstolen. Hverdagen derimot er nok, stort sett, dominert av ørkesløse innlegg for og i mot slike saker som Lov om tilvirking av potetmel i private hjem.

Kanskje forståelig om ordstyreren dupper av litt under slike seanser.

Jeg undres på om det var det som skjedde i vår nasjonalforsamling i går?

Han gadd ikke....

Jeg har, for bare noen uker siden, gjennomgått med mine Vg3-elever, den prosessen som kulminerte med riksrettssaken i 1884 og som gjerne betegnes som innføringen av parlamentarismen i Norge.

Det er ikke direkte enkelt å forklare dagens 18-åringer hva parlamentarisme er. Jeg tipper at, om du stopper 50 personer på gaten og ber dem gi en definisjon av parlamentarisme, så ville du få mange interessante svar.

Den kjente amerikanske senatoren og politiske nestoren J. William Fulbright skrev i 1966 en bok som gjorde et stort inntrykk på meg da jeg leste den som ung og fersk student på 70-tallet. Fulbright representerte staten Arkansas i senatet fra 1945 til 1975! Han er også mannen bak det kjente Fulbrightstipendet. Boka jeg tenker på heter The Arrogance of Power.

Det som skjedde i vår nasjonalforsamling var altså at en statsråd, Verdensredningsminister Erik Solheim, i følge avisene, presterte å svare på et spørsmål fra en av de folkevalgte: "Det gidder jeg ikke å svare på¨!

"Det gidder jeg ikke å svare på!"

Man kan mene hva man vil om spørsmålet fra Trine Skei Grande. Men, svarer en statsråd slik, når statsråden står i den folkevalgte nasjonalforsamlingens sal? Har Solheim i det hele tatt lest Locke? Eller er han altfor opptatt med å redde verden til å kunne kaste bort sine gudegaver på slikt?

Og verre: satt stortingspresidenten og sov? Jeg har ikke registrert i pressen at det ble reagert fra godstolen under maleriet i det hele tatt. En stortingspresident med et minimum av kunnskaper (og med høreapparatet påslått) burde slått klubba i bordet så flisene føk. Gud nåde Solheim om det hadde vært en ordstyrer av C. J: Hambros kaliber som presiderte - da hadde det vært tid for å skifte underbukser, tipper jeg.

Og enda verre: storparten av norsk presse synes å ikke ha stusset noe særlig over dette heller. Der går det stort sett i fjollete oppslag av typen: "Trine Skei Grande fikk passet sitt påskrevet".

Arrogance of power?

Solheims pompøse maktarroganse? Stortinget som et brysomt hinder i veien for hans heltemodige forsøk på å redde verden?

Hybris, Solheim?

Help me out, dere - hvordan skal jeg forklare parlamentarisme for elevene mine nå?

History matters - but not to Solheim?

After all - some animals are more equal than others....

lørdag 21. november 2009

Because it's there!

8,849.868 meter over havet!

Hvem var først?

- Og hva gjelder som "først"?

Ta Ferdinand Magellan for eksempel. Han får jo gjerne æren av å være den første som reiste jorda rundt. Men, det gjorde han ikke. Det var ekspedisjonen hans som gjorde det, Magellan selv døde på Filippinene i april 1521.

Eller Robert Peary, amerikaneren som var først på den geografiske nordpol. Det skjedde 6. april 1909. Eller, gjorde han det? I dag er Pearys påstand omdiskutert.

En kuriositet i denne sammenhengen er vel oppdageren Christopher Columbus. Columbus visste som kjent ikke hvor han reiste da han dro, han visste ikke hvor han var da han var der - og han visste heller ikke hvor han hadde vært da han kom tilbake. Det er jo imponerende av en oppdager, får en si.

Sir Edmund Hillary, mannen som den 29 mai 1953, sammen med Tenzing Norgay, besteg Mount Everest og dermed ble de første menneskene på verdens høyeste fjell, skal ha uttalt at en slik bestigning ikke gjelder hvis du ikke også vender trygt tilbake til utgangspunktet. Da får vår venn Magellan et problem.

Dessuten: Hillary og Tenzing kunne selv fort blitt en liten fotnote i historiebøkene. Den 26. mai 1953 var nemlig de to britiske klatrerne Tom Bourdillion og Charles Evans på vei mot toppen av verdens høyeste fjell. Bare 100 meter (ett hundre meter!) fra toppen måtte de snu på grunn av utmattelse. Bourdillion ville fullføre, men den eldre og mer erfarne Evans forutså det som er blitt everestklatrernes nemesis - det er på vei ned du dør!

To dager senere kunne ekspedisjonens andre klatrerpar, Hillary og Tenzing, dra nytte av spor, rutevalg og deponerte oksygentanker og lykkes!

Tom Bourdillion, stående nr 3 fra venstre. 100 meter skilte ham fra historiebøkene.
Edmund Hillary, en av new zealenderne i ekspedisjonen, sitter foran til høyre.

Alle har hørt om Hillary og Tenzing. Men, hvem har hørt om Bourdillion og Evans? Ett hundre meter skilte dem fra historiebøkene! Makes you think....

Kom til poenget, sier du?

OK - jeg har lest en bok igjen.

Bøker får en til å begynne å gruble på ting.

Den nokså omstridte britiske forfatteren, eks-politikeren og fengselsdømte Jeffrey Archer har tatt meg med til en av historiens ubesvarte gåter: Var Mallory der før Hillary?

Med andre ord: hvem besteg verdens høyeste fjell først? Boka heter Paths of Glory.

Det første Edmund Hillary og hans følgesvenn, sherpaen Tenzing Norgay angivelig skal ha gjort da de nådde toppen av Mount Everest, eller Chomolungma ("Hellige Mor"), som de innfødte sier i Nepal, var å sjekke om det var noe tegn på at engelskmannen George Mallory hadde vært der 29 år tidligere. De fant ingenting. Mallorys kropp ble ikke funnet før 1. mai 1999, hele 75 år etter at han og klatrermakkeren Andrew Irvine forsvant.

Andrew ("Sandy") Irvine og George Mallory før fremstøtet mot Everest

I de snart 86 årene som er gått har klatrermiljøene diskutert gåten: var de på vei ned fra toppen, da ulykken inntraff?

Det har blitt gjort forsøk på å "rekonstruere" Mallorys ekspedisjon, dvs uten kart og ferdig monterte stiger, med datidens klær, telt, proviant og klatreutstyr. Mest kjent i denne forbindelse er Conrad Anker, mannen som fant Mallorys kropp i 1999.

Liket av George Mallory ble ikke funnet før i 1999, 75 år etter han omkom. Han lå med ansiktet ned, delvis tildekket av små steinras. Det spesielle klimaet har nærmest mumifisert kroppen, selv om mange av kleslagene er tæret bort av vind og snø. En undersøkelse av liket viste en tydelig skade i pannen, et brukket ben og tydelige vev- og bløtdelsskader rundt livet.

Klatereren Andy Politz ved siden av Mallorys kropp. Skadene rundt livet er tydelige og er, i følge klatrere, velkjente skader etter brutale fall i tau.

I dag diskuteres dette spørsmålet intenst i klatrermiljøene verden over. Dessverre er aldri Irvine funnet, selv om det spekuleres i at kineserne vet mer om dette enn de vil ut med. Minst én kinesisk klatrer skal ha hevdet å ha funnet Irvine. Mount Everest danner som kjent grensen mellom Nepal og Tibet. Den historiske utviklingen i dette politisk sensitive området, sammen med rene klatretekniske forhold, gjør at de fleste bestigninger i dag skjer fra Nepalsiden og ikke fra det kinesiskokkuperte Tibet, slik tilfellet var da Mallory gjorde sitt forsøk i 1924.

Irvines isøks er funnet, men han hadde også med et kamera. Dette kameraet, med en mulig film som dokumenterer at toppen ble nådd, er blitt en slags hellig gral for everestinteresserte. Hva om det dukker opp en dag?

Paradoksalt nok er det imidlertid nettopp en ikke funnet gjenstand som er kronargumentet til de som heller til at Mallory faktisk klarte bestigningen og altså omkom på veien ned fra toppen. Mallory hadde alltid med et bilde av kona Ruth i brystlommen. Dette bildet hadde han lovet å legge på toppen. Slik Mallory lå, med brystet ned, var innholdet i lommene intakt.

Bildet var ikke der.

Slik beskriver de som fant ham den 1. mai 1999 funnet:
In the early afternoon of that same day, just below CampVI, the team's efforts were rewarded. After searching for less than two hours, Conrad Anker called the team over, saying he'd found something he wanted them to see. The climbers made their way across the steep, rocky slope to Anker, and found him standing over a man who had been missing for almost 75 years. Reporting to MountainZone.com, the Seattle-based website that broke the news to the world, climber Dave Hahn described what he saw: "Already the answers to age-old questions were flooding our senses. He had died from a fall. Trauma was present, but not overwhelming, so it most likely had not been a fall from the Northeast Ridge Crest where the legendary ice axe had been found in 1933. That would be too much for a body. Yes, this man had fallen in the rocks, and he then must have slid some distance down snow slopes, but he lived through it all. He'd arrested his fall with outstretched arms, and grasping hands, and he'd composed himself to die, crossing his broken leg over the other to get some last relief."

The climber's many layers of cotton, wool and tweed clothing had been worn away by the cruel weather. His still muscular back was exposed, bleached white by the years of high-altitude sun. A faded white climbing rope was wrapped around his waist, showing that he and his partner had climbed together until the last. Small stones had tumbled down the mountain, piling up on his shoulders, head and outstretched hands.

The climbers then began the reverential task of searching this tired, broken body for clues. Time had frozen him to his rocky bed, making him a part of the mountain he had so much wanted to climb, and making it difficult to search under him for the elusive camera.

In the process of examination, a manufacturer's label on a shirt was lifted and beneath it was a tag with a neatly stitched "G. Mallory". They had found the man himself.

The climbers continued their search, finding letters from Mallory's family tucked into his chest pocket. Another pocket held his sun goggles, suggesting that the sun had set before he fell. They retrieved a skin sample, for DNA testing, from Mallory's muscular forearm. When they had finished their work, at the request of the Mallory family, the team performed a committal ceremony for him and covered his long-lost body with painstakingly gathered stones.
Jeffrey Archers roman er ikke litteratur i toppklasse. Snarere balanserer Archer ofte på kanten av ukebladromanen. Men, historien om Mallory fenger. Særlig fenger den lesere som er opptatt av den samtidige historien, ikke bare fjellklatring. Boka er snarere en skuffelse for de som er opptatt av everestklatring. Archer sier selv at dette ikke er hans fagfelt og at han bevisst ikke har villet lese seg opp på senere everestlitteratur, av frykt for å "miste" samtidsperspektivet og tidskoloritten i romanen. I så måte har han lykkes, for beretningen om George Mallory mangler ikke kontaktpunkter med historien:
  • George Mallorys yngre bror var Trafford Leigh-Mallory, Air Chief Marshal og øverstkommanderende i RAF under andre verdenskrig. Denne Mallory skulle spille en sentral rolle både under Battle of Britain og den allierte landgangen i Normandie. (Skjebnens ironi ville at også han skulle miste livet til et fjell - han omkom da flyet hans styrtet i de franske alpene i 1944.)

  • Arthur C Benson, George Mallorys lærer ved Cambridge, er kjent som mannen som skrev teksten til den berømte "Land of Hope and Glory".
  • Den unge dikteren Rupert Brooke blir Mallorys studiekamerat. Brooke skulle senere skrive seg inn i litteraturhistorien med sin lyrikk fra første verdenskrig, spesielt "The Soldier". En annen medstudent er økonomen John Maynard Keynes.
  • Under første verdenskrig tjenestegjorde Mallory i artilleriet i Frankrike. Hans overordnede var major Gwilym Lloyd George, sønn av den britiske statsministeren David Lloyd George.

Archer fanger inn tidsånden i Storbritannia i tiden før og etter den store krigen. Han tar leserne med på møte i det fornemme Royal Geographical Society for å høre marineoffiseren Robert Falcon Scott fortelle om den forestående ekspedisjonen til sydpolen. På spørsmål fra salen om hva som gjenstår når begge polene er beseiret svarer Scott bestemt: "Everest!"

Da Mallory senere ble spurt hvorfor han på død og liv (sic!) måtte bestige dette fjellet svarte han:
"Because it's there!"
Krigen la mange kjelker i veien for unge menneskers drømmer og planer. Mallorys klatrementor i Alpine Club var Geoffrey Young. Han ville vært det naturlige valget som leder for klatreekspedisjonene til Everest, om han ikke hadde mistet et ben som frivillig sanitetsmann i skyttergravskrigen (han var samvittighetsnekter). I 1928 klatret han Matterhorn og i 1935 (59 år gammel!) Zinalrothhorn - med trebein!

Mallorys tid er årene for imperiets svanesang. Tiden da britene fremdeles betraktet seg som herskere over en fjerdedel av jorda og som om de hadde en selvsagt rolle i teten når nye barrierer skulle brytes. Tiden for "all our glorious failures", som de litt kyniske gjerne sier.

Scotts ulykkelige skjebne er velkjent. Mallory skulle heller ikke vende triumferende hjem. Et interessant poeng er at "førstelaget" i 1953, Bouillard og Evans, begge var oxfordutdannede briter. Selv på 1950-tallet falt det noen tungt for brystet at det var en innfødt sherpa, Tenzing, og en new zealender, Hillary, som skulle lykkes, som lag nr 2.

Det rigide britiske klassesamfunnet i mellomkrigstiden ble også, etter mange eksperters mening, det som felte Mallory. Det suverent beste, og opplagte, klatrerparet var George Mallory og George Finch, eller "the other George", som han ble kjent som i klatremiljøet.

"The other George"

Finch var kanskje den beste klatrer i verden på denne tiden. I tillegg var han en skolert kjemiker, med oksygenbruk i tynn luft som sitt spesialfelt!

Hvorfor var det den unge og relativt urutinerte Irvine som ble Mallorys makker på den skjebnesvangre ekspedisjonen i 1924, og ikke Finch, som hadde satt ny høyderekord i Everest sammen med Mallory to år tidligere? Svaret må ses i sammenheng nettopp med den engelske klassebevisstheten og kulturen:
  • Finch var skilt (Not a decent chap at all!).
  • Finch mente man måtte bruke oksygen for å nå toppen (I say, definitely not cricket!).
  • Finch hadde tatt i mot honorar for å holde noen foredrag (My goodness, not an amateur?).
  • Finch var ikke oxbridge (No class!)
  • Finch var australier (Not one of our boys!).
Hva som veide tyngst her er ikke godt å si, mest sannsynlig det siste. Her ligger det en del gruff den dag i dag. Leser en anmeldelser av Archers bok i new zealandske aviser er kommentarfeltene nesten mer interessante enn selve anmeldelsen! Da er vi i Hillary-land!

George Finch er forøvrig faren til den oscarvinnende skuespilleren Peter Finch.

Minneplaten over Mallory og Irvine står ved Base Camp.

George Mallorys barnebarn, George Leigh Mallory II, bor i dag i Australia. Tidlig på morgenen den 14. mai 1995 sto han på toppen av Mount Everest. Der plasserte han et bilde av sine besteforeldre for, som han selv sa:
"I was completing a little outstanding family business!".

History matters for ham også, tydeligvis!

... og et sted der oppe ligger det et kamera....

tirsdag 17. november 2009

Tror de vi alle er helt idioter?

Til dere som har ligget våkne om natten og grublet på dette: Nei - det var ikke et PR-stunt!



Tid for en gjenganger: våre venner i Dagbladet og VG.

Journalistutdanningen er visstnok en av de vanskeligste studiene å komme inn på i vårt land. Derfor lurer jeg litt på hvor det blir av disse unge talentfulle menneskene. De kan umulig havne i avisene?

En rask titt på nettutgavene for mandag 16.11.09 demonstrerer med all tydelighet at vi her har å gjøre med kvalitetsjournalistikk:

Her har faktisk en liten snutt om bilindustrien i USA lurt seg inn i alt kvalitetsstoffet. Boooooring!



Dagens avsløring: hun angrer!

Og så til slutt min faste favoritt - VGs krigsjournalistikk! Stol på VG - på dette fagfeltet svikter de aldri. Dette er, hver gang, så skingrende hjelpeløst at jeg blir rørt helt inn i hjerterota. Sist var det sanitærsoldaten. Nå demonstrerer VG sin dype innsikt i artillerivåpen:


Du verden! Her skytes det med "et Hasubitser-våpen"! (Stor bokstav, bindestrek og greier!)

Kjære VG-journalist: Det hadde tatt deg 0,7 sekunder å sjekke dette merkelige våpenet på nettet. De fleste som har lest minst én tegneserie om krigen i løpet av guttedagene vet at det her er snakk om en haubitser (stor bokstav er vel unødvendig?), altså en type feltartilleri, noe midt i mellom en kanon og en bombekaster. På engelsk sier vi en howitzer.

Hold det gående, VG. "Make my day!", som Clinter'n sier.

mandag 16. november 2009

Denne har døm itte vøri heldig med!

Neida - slapp av, idrettshatere - dette innlegget
er ikke om idrett, men om sang! (Marie: du kan
med andre ord trygt lese videre!)

I serien "Kjente sanger" ser jeg meg i dag i stand til å levere et nytt bidrag.

For noen år siden ble det plutselig også her på berget veldig in å ha live sangere til å fremføre nasjonalsangene ved landskamper i ulike idretter. Jeg skal ikke være skråsikker, men jeg tror inspirasjonen kom fra USA, for eksempel deres storslagne Super Bowl-arrangementer.

Når jeg, i overskriften, siterer tidligere statsminister Odvar Nordlis berømte utbrudd (etter å ha fått servert kinesernes maotai ved en statsmiddag i Beijing) så har det sammenheng med et ikke helt heldig eksempel på denne nye sangskikken. (Jeg har selv fått servert maotai i Beijing og kan innstå for Nordlis bedømmelse.)

I helgen var det landskamp i den flotte sporten rugby, mellom Frankrike og Sør-Afrika. Det franske vertskapet i Toulouse hadde skaffet til veie den Durban-fødte reggaesangeren Ras Dumisani for å lede avsyngingen av nasjonalsangen før kampstart. Pressen konkluderer lakonisk og nådeløst som bare britisk presse kan:
"Ras Dumisani was off-key, out of tune and only dimly aware of the lyrics as he sang Nkosi Sikelel’ iAfrika at the start of the international match in Toulouse’s Stade Municipal on Friday night. South Africa went on to lose the game."




Pressens dom tiltredes!

Sør-Afrikas nasjonalsang heter Nkosi Sikelel' iAfrika. Det er Xhosa og betyr "Gud velsigne Afrika". Teksten til sangen bruker faktisk hele fem av de elleve offisielle (!) språkene i Sør-Afrika (Xhosa, Zulu, Sesotho, Engelsk og Afrikaans). En nasjonalsang for språkinteresserte, med andre ord. Vil du lese teksten kan du se den her.

Som om ikke dette var nok så er sangen også en "fusjon" av to sanger, hvorav den siste er den gamle nasjonalsangen fra apartheidtidens Sør-Afrika! Ganske utrolig å tenke på. (Men kanskje ikke fullt så overraskende for de som har lest litt om den unike Truth and Reconciliation Commission i dette landet.)

Hvorom allting er - vi skylder denne vakre sangen en bedre presentasjon enn den franskmennene serverte i Toulouse. Her kommer den - nyt!



Det var andre toner. Ras Dumisani - du kom nok til kort denne gangen!

La oss håpe at vi får høre denne sangen mange ganger neste sommer, under VM i fotball i Sør-Afrika. Er det lov å håpe på en reprise på den praktfulle fremføringen som Paul Simon iscenesatte under sin legendariske konsert der i 1987? Jeg drømmer....



Avslutningsvis et ord om rugby. Til de som synes rugby ser ut som en brutal og barbarisk sport, der mannfolk ruller rundt i søla og prøver å rive ørene (i beste fall) av hverandre. Dere tar feil!
Fotball er en sport for gentlemenn - som spilles av bøller.
Rugby er en sport for bøller - som spilles av gentlemenn!

Touché!

tirsdag 10. november 2009

Så er det den 11. i 11. igjen!

I morgen er det den 11.11. - datoen som markerer slutten på første verdenskrig.

I mange europeiske land markeres dette som Armistice Day, i USA sier de Veterans Day og i Storbritannia og samveldelandene Remembrance Day. (Tyskland har forøvrig sin egen Volkstrauertag.)

Den spesielle valmueblomsten som bæres har sitt opphav i det berømte diktet "In Flanders Fields", skrevet av den kanadiske militærlegen John McCrae den 3. mai 1915.


Krigsveteraner markerer Rememberance Day i London sist helg.


Arsenallaget før kampstart på Emirates Stadium, alle med valmueblomsten på brystet.

I fjor skrev jeg om Henry Allingham. Han døde i sommer, 113 år gammel. Tidsvitnene blir borte.

Men, historien lever videre. Avisen The Telegraph trykket for noen dager siden bildene av en britisk marinegast, Walter Yeo. Han ble påført store ansiktsskader ombord på HMS Warspite i sjøslaget utenfor Jylland i mai 1916 og regnes som den første navngitte person som undergikk plastisk kirurgi. (Henry Allingham deltok forøvrig i det samme slaget!)

Når avisen trykker disse bildene i dag er det for å prøve å spore opp soldatens familie.

Historie er å møte slike enkeltmennesker, ikke bare konger og generaler. Den formidleren som evner å la leseren få et innblikk i slike menneskeskjebner er den virkelig gode historieformidleren. Ikke alle klarer det.


Jeg har akkurat lest tre bøker om den allierte invasjonen i Normandie i juni 1944:
  • Alex Kershaw: The Bedford Boys - One Small Town's D-Day Sacrifice (2003)
  • Michael Tamelander & Niklas Zetterling: D-Dagen - Den allierte invasjonen i Normandie 1944 (2003)
  • Antony Beevor: D-Day. The Battle for Normandy (2009)
Tre fascinerende bøker - og litt ulike i sine innfallsvinkler. Visste du at:
  • I 1939 hadde U.S. Army 250 tannleger. Innen 1945 hadde de 25 000 tannleger! Disse hadde trukket til sammen mer enn 15 millioner tenner fra amerikanske soldater i løpet av krigsårene. (1
  • I 1943 mottok den amerikanske gjennomsnittssoldaten 14 brev pr uke (!) og skrev i snitt ett brev pr uke, unntatt når i kamp. (2
  • Over 70 000 engelske jenter giftet seg med sine amerikanske krigskjærester og reiste til USA etter krigen med sine ektemenn. (3
  • Av over 10 millioner amerikanere utskrevet til verneplikt under andre verdenskrig var det ca 43 000 som nektet av samvittighetsgrunner ("conscientious objectors"). Dette var tre ganger så mange som under første verdenskrig. 6 000 av disse måtte sone fengselstraff, men de fleste ble innrullert i arbeidsprogrammer. (4
  • En fransk sykepleieelev hadde glemt igjen badedrakten sin på stranden den 5. juni 1944. Hun dro ned for å hente den dagen etter - og havnet midt i den allierte landgangen! Hun bandasjerte og pleiet soldater i to dager - og giftet seg senere med en ung engelsk offiser som hun traff der på stranden! (5
  • Bill Millin, sekkepipeblåser (!) fra Cameron Highlanders var knapt kommet i land på stranden da han begynte å marsjere frem og tilbake, mens han spilte "Highland Laddie" og "Road to the Isles" på sekkepipen. Medsoldatene trodde han var blitt gal. (6
  • En enkelt amerikansk Shermanstridsvogn konsumerte i snitt 32 000 liter drivstoff i uken under fremrykkingen i Normandie. En stridsvogndivisjon alene (amerikanernes 3. stridsvogndivisjon) trengte 240 000 liter drivstoff pr dag, ved vanlig kjøring på vei. Skulle de rykke frem i terreng anslo de behovet til opp mot 500 000 liter for å forflytte hele divisjonen ett hundre meter! (I tillegg kommer proviant, ammunisjon osv.) (7
  • På de tre kanaløyene, Guernsey, Jersey og Alderney, okkupert av tyskerne i 1940, hadde Hitler en hel infanteridivisjon (ca 27 000 mann) stående helt frem til kapitulasjonen i 1945. De fleste av disse soldatene avfyrte aldri et skudd i strid i løpet av hele krigen! (8
1) Kershaw: The Bedford Boys - One Small Town's D-Day Sacrifice (2003)
2) Ibid.
3) Ibid.
4) Ibid.
5) Antony Beevor: D-Day. The Battle for Normandy (2009)
6) Ibid.
7) Ibid.
8) Michael Tamelander & Niklas Zetterling: D-Dagen - Den allierte invasjonen i Normandie 1944 (2003)

Husk på klokken 11 i morgen, den 11. i 11.

History matters!

lørdag 31. oktober 2009

De 10 beste? Tja - hva synes du?

Jeg liker kåringer! (Se her, her, her, her, her og her)

Kåringer er subjektive og temmelig usaklige. Derfor engasjeres vi.

De får en til å tenke. Er jeg enig? Ville jeg hatt med andre? En annen rekkefølge?

The Telegraph har kåret de 10 beste filmene med handling fra 2. verdenskrig. Avisas liste ser slik ut:
1. Saving Private Ryan (StevenSpeilberg, 1998)
2. Das Boot (Wolfgang Peterson, 1981)
3. The Thin Red Line (Terrence Malick, 1998)
4. Schindler's List (Steven Speilberg, 1993)
5. Ice Cold in Alex (J Lee Thompson, 1958)
6. Casablanca (Michael Curtiz, 1942)
7. Where Eagles Dare (Brian G Hutton, 1968)
8. The Great Escape (John Sturges, 1963)
9. The Dirty Dozen (Robert Aldrich, 1967)
10. The Bridge on the River Kwai (David Lean, 1957)
Saving Private Ryan - den beste filmen om 2. verdenskrig!

En imponerende liste, ingen tvil om det. Til hvert valg har avisa også en kort begrunnelse. Kjente filmer for de fleste, for mitt vedkommende med ett unntak: Ice Cold in Alex. ("Alex" er nok her kort for Alexandria.) Den var listas overraskelse, må jeg si.

Mange vil kanskje undres over at ikke en engelsk avis har med den storslagne og spektakulære (etter datidens filmtekniske rammebetingelser) The Battle of Britain (Guy Hamilton, 1969)? For ikke å snakke om A Bridge Too Far (Richard Attenborough, 1977), filmen med verdensrekord i rollebesetning!

Og, ærlig talt - hva gjør "Ørneredet" på denne lista?

At Saving Private Ryan topper er helt OK for meg. Bare de første 15 minuttene, landgangen i Nordmandie, er skildret på et vis som savner sidestykke i filmhistorien (du kan se scenen her).

Men, jeg har grublet litt og kommet frem til at det er en del filmer jeg synes bør vurderes for min egen dødsseriøse kåring:

Sophie's Choice (Alan J Pakula, 1982): Ikke en "krigsfilm" i den forstand, men det er vel få filmsekvenser som kan måle seg med scenen på jernbanestasjonen der Sophie tvinges til å gjøre sitt "valg" , derav filmens tittel. Bygget på William Styrons roman.

Sophie's Choice: det uhyggelige valget.

Vi er, naturlig nok, sterkt påvirket av europeisk og amerikansk filmproduksjon. Det er ofte Hollyoods krig vi presenteres for (som i den redselsfulle Pearl Harbor) og krigen begrenses ofte til Europa og Stillehavet.

Derfor ville jeg nok gjerne hatt med Empire of the Sun (Steven Spielberg, 1987), bygget på J. G. Ballards halvt selvbiografiske roman.

Og, når vi først er i Østen, la meg også foreslå to andre filmer som tar opp temaet japanske fangeleire: To End All Wars (David L Cunningham, 2001) og Merry Christmas, Mr. Lawrence (Nagisa Oshima, 1983).

Førstnevnte er bygget på selvbiografien til den senere studentpresten ved Princeton University, skotten Ernest Gordon. Han var med å bygge jernbanen i Burma, m.a.o. en interessant paralell til film nr 10 på Telegraphs liste, "Broen over Kwai". Jeg har forresten skrevet om denne i et tidligere blogginnlegg!

Det er vel kanskje bare de mest innbitte fans av David Bowie som kjenner til filmen Merry Christmas, Mr. Lawrence? Faktum er at Bowie har spilt i et anselig antall filmer! Denne filmen er forøvrig også bygget på en kjent forfatters halvt selvbiografiske romaner: Laurens van der Posts A Bar of Shadow (1954) og The Seed and the Sower (1963).

En filmskaper jeg får mer og mer sansen for er Spike Lee. Hans Miracle at St. Anna er en fascinerende film, med et snedig plot. Handlingen er lagt til kampene i Italia, men trådene trekkes til vår tid.


Savner vi andre?

Ja, hva med finske Ukjent Soldat (Tuntematon sotilas - Edvin Laine, 1955)?

Eller disse:

Patton (Franklin J. Schaffner, 1970)
Atonement (Joe Wright, 2007)
The Pianist (Roman Polanski, 2002)
The English Patient (Anthony Minghella, 1996)
Catch-22 (Mike Nichols, 1970)

Joda, men problemet er jo at man skal måtte velge når man kårer en "10 på topp-liste".

Hva synes du?

After all: History matters!