Historielærerens høstferie - Del 3: To verdensstjerner, en vannpumpe - og en musical hører vel med!

Historielærerens høstekskursjon fortsetter!

I 1987 fikk den da 50 år gamle dramatikeren Alfred Uhry satt opp et skuespill på en liten scene på 42. Street, langt fra Broadway i New York. Det lille teateret hadde bare 70 sitteplasser. Stykket har bare tre roller.

Den mannlige hovedrollen i denne oppsetningen skulle bli det store gjennombruddet for en allerede godt voksen femtiåring fra Memphis, Tennessee. Hans navn: Morgan Freeman.

Oppsetningen ble en storsuksess og forfatteren ble belønnet med en Pulitzerpris.

To år senere var stykket filmatisert, også denne gangen med Freeman i hovedrollen. Filmen fikk 3 Oscar; beste film, beste kvinnelige hovedrolle og beste filmmanus bygget på et skuespill.

Stykket er selvsagt Driving Miss Daisy.

Nå har alle teaterentusiaster muligheten til å se stykket på Wyndhams Theatre på Leicester Square i London. Og - hvilken oppsetning!

I de to hovedrollene finner vi ingen ringere enn de to teatergigantene Vanessa Redgrave og James Earl Jones! Historielæreren skjønner når han har "a chance of a lifetime" - dette skulle han ha med seg!

Her er en liten intro fra da de samme to trollbandt sitt publikum på Broadway:



Hjemmesidene til Wyndhams har også en liten og høyst severdig trailer.

"Driving Miss Daisy" tar oss med tilbake til Georgia, USA og handlingen utspiller seg over mange år, helt fra 1948 til 1973. Ingen liten utfordring for skuespillerne: 25 år utspilles i løpet av snaue to timer - uten pause!

Daisy er jøde, født i 1876. Den fattige fargete Hoke blir, av Daisys sønn, ansatt som hennes sjåfør. Den over 70 år gamle Daisy selv er hellig overbevist om at hun ikke trenger noen sjåfør og motsetter seg sønnens påfunn. Gradvis oppstår et tillitsforhold mellom den gamle damen og hennes trofaste sjåfør.

Bakteppet er selvsagt rasemotsetningene i etterkrigstidens amerikanske sørstater.

Kongressen vedtok Civil Rights Bill så tidlig som i 1875. På tross av dette tok det nesten 100 år før borgerrettsbevegelsen fikk gjennomslag for mange av de rettighetene som var nedfelt i denne loven. De svarte i sørstatene ble ofte, som av president Eisenhower i 1958, møtt med oppfordring om å "vise tålmodighet", noe som fikk Thurgood Marshall til å utbryte:

"I'm the world's original gradualist.
- I just think 90-odd years is gradual enough!"

De hverdagslige utfordringene og trivialitetene til de to gamle utspiller seg altså mot et bakteppe av større, nasjonale hendelser:

• Det året handlingen i stykket tar til, i 1948, sørger Truman-administrasjonen for at det blir forbudt med diskriminering i de militære styrkene og i ansettelse til føderale jobber.
• I 1955 utløser Rosa Parks den kjente Montgomery Bus Boycott.
• I 1957, under Eisenhower, blir Civil Rights Act vedtatt for å sikre reell stemmerett til de svarte.
• Så, utover på 60-tallet, hører vi mer og mer om presten Martin Luther King. Så også i samtalene mellom de to på scenen.
  

I oktober 1958 ble Atlantas eldste synagoge utsatt for et bombeattentat, en av mange represalier mot religiøse samfunn og institusjoner som hadde støttet borgerrettskampen. Denne krenkelsen styrker båndene mellom jødiske Daisy og fargete Hoke.

Historielæreren gjentar seg selv: Ikke la denne sjansen gå fra deg!


Beruset av en teateropplevelse for livet legger Historielæreren ut på leting etter enda en historisk helt. Denne gangen en lege som løste en medisinsk gåte ved hjelp av et bykart!

Her er originalkartet hans fra 1854:
Legen het John Snow og kartet viser sentrale Soho i London. De svarte prikkene er Snows registreringer av koleradødsfall under den store koleraepidemien i 1854.

Snows "oppdagelse" er ett av mange eksempler på at store gjennombrudd eller oppdagelser kan utløses av tilsynelatende bagatellmessige og trivielle hendelser. (Var det ikke en kar som fikk et eple i hodet en gang?)

De mange koleratilfellene i et konsentrert område rundt Broad Street gjorde Snow nysgjerrig. Han var skeptisk til datidens vedtatte medisinske teori om "dårlig luft", miasma, som forklaringen på epidemier.

Her er John Snows egne ord:

"On proceeding to the spot, I found that nearly all the deaths had taken place within a short distance of the [Broad Street] pump. There were only ten deaths in houses situated decidedly nearer to another street-pump. In five of these cases the families of the deceased persons informed me that they always sent to the pump in Broad Street, as they preferred the water to that of the pumps which were nearer. In three other cases, the deceased were children who went to school near the pump in Broad Street... "

Den 40 år gamle legens mistanker rettet seg dermed i retning Southwark & Vauxhall Waterworks Company, som hadde ansvaret for vannforsyningen til vannposten i Broad Street.
"Hvor henter de vannet fra?" spurte Snow.

Svaret overrasket ham ikke - de hentet vannet fra en sterkt kloakkforurenset del av Themsen. Dr John Snow regnes som grunnleggeren av den moderne epidemiologien.

Her er vannposten!
History matters!

Og - mens vi faktisk er i Soho:

Historielæreren har en forkjærlighet for musicals og syntes han måtte ha med seg en av de mange West End-oppsetningene denne gangen også. Selv med et betydelig antall musicalbesøk opp gjennom årene er det alltid noen usette å velge mellom.

Valget falt på en musical med litt, for Historielæreren, legitim historisk ballast: Jersey Boys.

Nyt dette:


Jersey Boys er historien om Frankie Valli og gruppa The Four Seasons.

Er dette bare enda en "rags to riches"-historie, om fire unge menns vei til berømmelse og rikdom?

Svar: Nei!

Historien bak stykket er i seg selv annerledes. Riktignok er dette fortellingen om unge arbeiderklassegutter fra etterkrigstidens New Jersey (der yrkesvalget sto mellom å verve seg til militære eller til mafiaen, i følge dem selv!) som skulle komme til å selge 175 millioner plater (sic!) og få nesten 40 slagere på Top 40-listene i USA. Men, det vi får her er de fires høyst ulike versjoner av historien.

Frankie Valli hadde en stemme med et unikt spenn som er nesten umulig å kopiere. Ryan Molloy gjør en utrolig innsats i denne rollen! For noen stemmer:


The Four Seasons knivet mot det som har blitt kalt "The British Invasion", dvs grupper som The Beatles, The Animals, Herman's Hermits m.fl. som slo igjennom i USA etter at Walter Cronkite i CBS Evening News tidlig på 60-tallet hadde rapportert om det underlige fenomenet Beatlemania i Europa.

Både TV-bransjen (f.eks. Ed Sullivan Show) og platebransjen så potensielet i denne "krigen":

Tidlig eksempel på intaraktiv mediebruk!

Hvem vinner krigen? "You be the judge and jury!"
- Scorecard medfølger!

New Jersey har fostret mange store artister foruten disse gutta i Four Seasons. Eller, hva sier du til navn som: Frank Sinatra, Bruce Springsteen, Queen Latifah, Count Basie, Jon Bon Jovi, Dionne Warwick, Lauryn Hill og Whitney Houston?

Etter denne teaterutskeielsen må Historielæreren gjøre bot og finne et museum igjen. Man er da seriøs!


På tross av mange års regelmessige besøk er det alltid museer i London som gjenstår å utforske. Denne gangen falt valget på National Army Museum i Chelsea. Museet ligger vegg-i-vegg med det kjente Royal Hospital Chelsea. Rusler en fra tubestasjonen på Sloane Square får en dessuten med seg Chelsea Pensioners på veien! Her er det stoff nok til et blogginnlegg alene, men det får ligge til en annen gang.

Dessverre er det ikke anledning til å fotografere på NAM, noe Historielæreren definitivt ikke liker. Det er imidlertid mange interessante og gode utstillinger her. Historielæreren ble henført av den store modellen der Slaget ved Waterloo er gjenskapt og gjenfortalt på en imponerende måte.

Et utsnitt av Kaptein William Sibornes (1797-1849) modell av slaget, laget i 1838.

Slaget ved Waterloo, den 18. juni 1815, satte sluttstrek for napoleonskrigene. Modellen viser den avgjørende fasen av slaget, der Hertugen av Wellington og hans britiske styrker henger i en svært tynn tråd. Modellen skapte stor furore, siden den viste med all tydelighet (og historisk korrekthet) at dette hadde endt med nederlag, om ikke den prøyssiske hæren hadde kommet i ilmarsj og avverget katastrofen.

Wellington skal ha blitt rasende over modellen, siden han var opptatt av å tilskrives æren for å ha beseiret Napoleon alene! Den stakkars kapteinen måtte bøye seg for presset fra overordnede og fjerne tusenvis av små håndmalte prøyssiske soldater fra modellen, slik at britenes nasjonalhelt, Hertugen av Wellington, reddet ansikt.

Seier for nasjonal prestisje - tap for historieskrivingen. Den har vi hørt før - og det blir neppe siste gangen heller.....

Historielærerens beretning om sin årlige høstlige pilegrimsreise til London nærmer seg slutten.

Noen glimt fra denne sjarmerende byen til slutt:

Slik pusser man vinduer i 5. etasje
- med kost og vannslange!

Utenfor British Museum har kollegene i Kew Gardens fått boltre seg med å anlegge en stor hage som skal gi besøkende et innblikk i Australias varierte vegetasjon. Utrolig!

Aidensfield??
Neida - London 2011!