Historielæreren har høstferie - Del 1: Historielæreren tenker på båter. Spesielt en båt!

Historielæreren kan ikke fungere uten sin årlige kulturelle pilegrims- og rekreasjonsreise til London. Så også denne høstferien. (Trofaste lesere av denne bloggen vil være fortrolige med referater fra tidligere turer til den engelske hovedstaden, som f.eks. her, her og her.)

Denne høstferien fant Historielæreren et London i sensommermodus - 24 grader og sol!

Med slik solid aktiv kulturstøtte fra værgudene var tiden inne til å realisere gamle drømmer om å utforske det maritime London!

Det kan synes litt rart, siden byen ligger ved en elv relativt langt inne i landet, men London er faktisk en betydelig havneby den dag i dag. En gang, da byen var sentrum i imperiet og verdens økonomiske midtpunkt, var London verdens største havneby. I dag er fremdeles Port of London det nest største havnekomplekset i Storbritannia!

Det var selvsagt romerne som begynte. Det er jo gjerne det. Veksten fortsatte med det sjømilitære herredømmet etter seieren over den spanske armada i 1588 og merkantilismens gjennombrudd på 1600-tallet. Så kom den virkelig store ekspansjonen gjennom hele 18-hundretallet. Victoriatidens ingeniører bygget svære laste- og losseanlegg (docks) langs elven sør-øst for byens sentrum, som West India Docks (1802), East India Docks (1803), London Docks (1805), Surrey Commercial Docks (1807), St Katharine Docks (1828), Royal Victoria Dock (1855), Millwall Dock (1868), Royal Albert Dock (1880) og Tilbury Docks (1886).

Port of London, ca 1837.
Den store odden, eller halvøya, som tvinger Themsen til en stor meandreringsbue er Isle of Dogs. Dette utgjør det som kalles Greenwich Peninsula.

Slik så det ut i 1899, på høyden av sin kommersielle betydning.
Hit kom skip med varer fra alle verdens kanter.

I 1901 bodde det over 20 000 mennesker her på Isle of Dogs, det som engang hadde vært sump og myr som stadig ble oversvømt av Themsens lunefulle atferd. (Det var nederlandske dreneringseksperter som klarte å gjøre området beboelig.)

Dokkene i sør-øst London ble også et av Hitlers primære bombemål under Luftwaffes bombing av de engelske havnebyene under andre verdenskrig (se forøvrig her og her.) Den dag i dag dukker det opp ueksploderte bomber fra krigen.

Da tidene endret seg for Storbritannia og skipsfarten stilte andre krav til infrastruktur og havnefasiliteter gikk det raskt nedover med dette området. De engang så moderne og imponerende dokkene fra den stolte victoriatidens ingeniørkunst var ikke i stand til å håndtere moderne containertrafikk og ro-roskip. På 60- og 70-tallet var det her den tetteste konsentrasjonen av kommunale sosiale boliger (counsil housing) i hele England. Så satte man i gang en storstilt utvikling av The Docklands.

Hvordan ser det så ut i dag?

I dag er Docklands et pulserende forretningsstrøk i glass og betong. Her ligger de store internasjonale bankene og meglerhusene side om side. Dette som en gang var et temmelig tvilsomt og ikke ufarlig område av storbyen er blitt det mest fasjonable, bare noen minutter fra det gamle finanssentrumet "City", med den nye DLR (Dockland Light Railway) som skjærer seg gjennom høyblokkene og over gamle havnebasseng og dokker. Her, kilt inne mellom to store dokker, ligger også en egen internasjonal flyplass, beregnet på travle forretningsreisende.

Dockland Light Railway

Og her, midt i det som engang altså var West India Docks, ligger i dag forretningskomplekset Canary Wharf. Dette er Canary Wharf stasjon, knyttet både til DLR og den ordinære tube-linjen Jubilee Line. Stasjonen er tegnet av ingen ringere enn Norman Foster.
På det meste kan det passere opp til 70 000 mennesker gjennom stasjonen på en virkedag. I løpet av et år over 40 millioner, noe som gjør stasjonen til den travleste tube-stasjonen utenfor London sentrum.

One Canada Square, med sine 50 etasjer den nest høyeste bygningen på de britiske øyer.

Historielæreren kan vanskelig rusle rundt i dette området uten å komme i tanker om denne bydelens fortid. Tenk på alle skipene som har lagt til her! Tenk på alle sjøfolkene som har vandret ned landgangen her (og forhåpentligvis også stavret seg opp igjen senere)! Alt er borte.

Det er særlig ett navn, ett skip, som dukker opp i bevisstheten: passasjerdamperen "Empire Windrush"!

"Empire Windrush"

Den 22. juni 1948 la "Empire Windrush" til kai ved Tilbury. Skipet var opprinnelig bygget i Tskland i 1930, men ble overtatt av britene etter krigen. Et interessant poeng her er at skipet, under sitt daværende navn "Monte Rosa", både hadde fungert som cruiseskip for den tyske nazieliten, som troppetransportskip under invasjonen av Norge i april 1940, til å transportere jøder og krigsfanger fra Norge til Tyskland, og senere som støtteskip for for selveste "Tirpitz" i Nord-Norge.

I 1948 skulle dette skipet skrive seg inn i verdenshistorien - igjen.

På vei i rute fra Australia, via Atlanteren, på vei til London, anløp skipet Kingston på Jamaica. I avisene på Jamaica hadde det stått en annonse som tilbød en rimelig billett til alle som måtte ønske å reise til England for å arbeide. Behovet for arbeidskraft var stort og etterkrigs-England hadde ikke noen begrensninger på immigrasjon fra sine kolonier. Dette var nøyaktig 20 år før Enoch Powell holdt sin berømte "Rivers of Blood-tale" i Birmingham.

492 jamaicanere gikk av båten i Tilbury denne junidagen. Dette er de første vestindiske immigrantene som kom til Storbritannia etter krigen. De skulle bli mange flere.

Skipet "Empire Windrush" er et begrep i britisk immigrasjonshistorie. En snakker om "The Windrush Generation".

Windrush Square i Brixton. Mange av immigrantene som gikk i land ble boende ikke langt fra der båten la til.

Men - vi må videre på vår vandring langs Themsen!

Hvis vi går av DLR på stasjonen Island Gardens så befinner vi oss helt på spissen av Isle of Dogs. Da er det litt av et syn som møter oss på andre siden av elven!

Her ligger nemlig det gamle Royal Naval College, i dag en del av det imponerende Maritime Greenwich World Heritage Site.

Old Royal Naval College, i dag Greenwich University og Trinity College of Music, med to bygg som symmetrisk ligger ansikt til ansikt. I bakgrunnen, men med "fri sikt" ned til Themsen, ligger Queen's House og på høyden i bakgrunnen ligger Royal Observatory.

Hvordan kommer man så over dit, til Greenwich-siden av Themsen?

Det samme spørsmålet stilte victoriatidens ingeniører. Det var sterkt ønskelig at de mange dokkarbeiderne lettere skulle kunne komme seg hjemmefra og til arbeidet.

Skipstrafikken til dokkene utelukket en bro. Med datidens urokkelige tro på moderne teknikk satte de i gang med å grave seg under Themsen! Vi kan gå under elven!

Greenwich foot tunnel, påbegynt i 1899 og ferdigstilt i 1902.

Denne gangveien under Themsen er den ene av to slike i London. Den er 370 meter lang og selvsagt belagt med fliser, slik vi er vant med fra tube-stasjonene i London.

I den nordlige enden er veggene ikke flisbelagte. Her ble nemlig tunnelen skadet av tyske bomber under krigen. Det vi ser her er altså de originale reparasjonene.

Så er vi på sørsiden av elven, Greenwich-siden.

Vi skimter O2 Arena, en av Europas største innendørshaller.

Elveidyll ved Themsen.

Maritime Greenwich World Heritage Site er et sammensatt kompleks som tar pusten fra en entusiastisk historielærer! For - Hva finner vi her? Leseren bes holde seg fast:

• Old Royal Naval College, opprinnelig Royal Naval Hospital for Sailors
• National Maritime Museum
  
• Cutty Sark
• Royal Observatory (med null-meridianen)
  
• Queen's House
  

Her må vi ta en ting om gangen!

Fra gammelt av var Greenwich stedet for tudorenes kongelig slott. Her er både Henrik VIII og hans datter Elizabeth I født. Etter borgerkrigen ble det gjenoppbygget som marinens sykehus, før det i 1873 ble marinens offisersutdanningssenter.

Det slående vakre Old Royal Naval College, tegnet av ingen ringere enn Christopher Wren. Ser vi likhetstrekkene med St. Paul's? Midt i bildet skimter vi elven og, på den andre siden av Themsen, ser vi Isle of Dogs og skyskraperne i Canary Wharf i det fjerne.

Midt mellom Wrens bygninger ser vi Queen's House (dessverre under oppussing og derfor innpakket i presenninger). Siden presenningen ødelegger litt av inntrykket har Historielæreren tillatt seg å stjele bildet nedenfor fra nettet (klikk på bildet!):

Queen's House midt i bildet - en milepæl i britisk arkitekturhistorie. Opprinnelig tegnet av Inigo Jones (kjent for Covent Garden) og bygget tidlig på 1600-tallet for kong James Is dronning, Anne av Danmark. Queen's House er åpent for publikum.

I det gamle Royal Naval College finner vi den berømte Painted Hall. Historielæreren opplevde her den samme følelsen som da han besøkte det sixtinske kapell i Vatikanet. Dette er så ubegripelg vakkert at man mister pusten.

Dette er altså en spisesal!

Vegg- og takmaleriene er malt av James Thornhill. Han fikk oppdraget i 1715. Erkebiskopen av Canterbury skal ha stilt følgende krav til utsmykningen:

"I am no judge of painting, but on two articles I think I may insist: first that the painter employed be a Protestant; and secondly that he be an Englishman"

Nå fikk det jammen meg være nok med alle disse utenlandske malerne!!

Vi kjenner Thornhill fra bl.a. utsmykningen av kuppelen i St. Paul's Cathedral.

Motivet i takmaleriene illustrerer fred og frihet som seirer over tyranniet. I samtiden var dette selvsagt en hyllest til William and Mary og The Glorious Revolution. En guide til utsmykningen og historien finnes her.

Her, til The Painted Hall i Old Royal Naval College i Greenwich, ble Lord Nelsons legeme brakt, i januar 1806, etter slaget ved Trafalgar den 21. oktober 1805.

Like vakker som spisesalen til marinens offiserer er sykehuskapellet til det gamle sjømannssykehuset.

Også her er det en instruktiv guide som man kan fordype seg i.

Historielæreren er lamslått av Greenwich.

Og - ennå er det mye mer!

I neste episode av Historielærerens høstferie:

• Skipet som vant "ull-kappløpet" ti år på rad, og som er oppkalt etter en underkjole!
• Krigen som statsministeren William Gladstone omtalte slik: "A war more unjust in its origins, a war more calculated... to cover this country with disgrace, I do not know and have not read of!"
• Vi står med ett ben på hver side av tiden!
  
• Og kanskje vi skal møte igjen en gammel kjenning fra Chinatown i New York?
  

Følg med - det kommer mer!

History matters!