søndag 14. desember 2008

De beste kransekakevitsene

Snart jul. Tid for kransekakevitser:


Why did the scientist install a knocker on his door?

He wanted to win the no-bell prize!


Why don't you see penguins in Britain?

Because they're afraid of Wales!


What do you call a one eyed dinosaur?

Do-you-think-he-saw-us!


What's round and bad tempered?

A vicious circle!


What did Adam yell on the day before Christmas?

'It's Christmas, Eve!'


Why do pens get sent to prison?

To do long sentences!


What do you get out of a poorly piano?

A sick note!


How did the human cannonball lose his job?

He got fired!


Why did the skeleton go alone to the New Year's Eve party?

He had no body to go with!


What do you get if you cross a stereo with a refrigerator?

Cool music!


What do you get if you cross a skeleton and a detective?

Sherlock Bones!


What kind of room has no windows or doors?

A mushroom!


torsdag 4. desember 2008

Hvor bor du?

Stedsnavn er artige saker!

Ofte er det kompliserte lokalhistoriske, språkhistoriske og etymologiske utlegninger som må til for å forklare et stedsnavn. Navnegranskning er en tradisjonsrik og høyt ansett beskjeftigelse i vårt land.

I andre kulturer kan stedsnavn være både vakre og poetiske. De fleste oppegående interesserte vet vel at Sahara betyr noe sånt som "Sandhavet". Min mor ble således født på et sted som bar det romantiske navnet "Ferskenblomsthøyden"! Selv er jeg født i en by som kan oversettes til "Fragrant Harbour", "Den røkelsesduftende havnen". Vakre navn.

Her på berget har vi en tendens til å bli litt mer jordnære og ikke fullt så poetiske i vår navnsetting. Det blir mye kølabånn, grukkedalen, isdalen, dauingfjell, møkkalia osv.

Krangelen om opphavet til navnet Oslo har pågått i generasjoner....

Nå har navnegranskere kommet på den geniale ideen at de skal lage et "Atlas of True Names". Altså et helt nytt kart, der alle stedsnavnene er påført som det våre nåværende navn egentlig betyr! Du kan lese om dette her.

Visste du f.eks. at Great Britain egentlig betyr "Great Land of the Tattooed"?

Da spanjolene spurte mayaindianerne hva dette stedet het, svarte mayaene, forståelig nok; "Jeg forstår ikke!". På deres språk: "yuk ak katan". I dag kjenner vi dette som Yukatan.

Det må jo være mye morsommere å slå opp i et slikt atlas!

Men, kanskje ikke så lurt å bruke som turist- eller kjørekart på bilferie.......





onsdag 26. november 2008

William Blake og mye mer...

William Blake (28.11.1757 - 12.8.1827)

Fredag er det William Blakes fødselsdag. Poeten og maleren William Blake ble født i London 28. november 1757. Romantikeren og spiritualisten Blake er nok for oss mest kjent for sitt dikt som utgjør teksten til hymnen Jerusalem ("And did those feet in ancient time"). Dette er i dag en av Englands mest kjente og avholdte salmer, men diktet ble faktisk tonesatt først i 1916, av Hubert H. Parry.

Mange har tatt til orde for at dette bør bli Englands nye nasjonalsang. Når vi ser og hører dette tradisjonelle avslutningsnummeret fra BBCs kjære Last Night of the Proms så kan man jo undres på om ikke de kommer til å få rett en dag?

Lytt og nyt!





Bring me my Bow of burning gold;
Bring me my Arrows of desire:
Bring me my Spear: O clouds unfold:
Bring me my Chariot of fire!
I will not cease from Mental Fight,
Nor shall my sword sleep in my hand,
Till we have built Jerusalem,
In England’s green
and pleasant Land.
Diktet har en underlig og fascinerende forhistorie. Blake skal etter sigende ha latt seg inspirere av legenden som forteller at Jesus som ung mann fulgte Josef av Arimatea på en reise til Glastonbury i Somerset i England! Bare det kan jo sette fantasien i gang.

Bygget de et nytt Jerusalem i England?

Den filminteresserte leser vil også dra kjensel på linjene "Bring me my Chariot of fire!". Dette er nettopp tittelen på Colin Welland og Hugh Hudsons nydelige film fra 1981. Filmen hentet hjem 4 Oscarstatuetter, deriblant for beste film, og regnes ofte som en av de første filmene som innledet "den britiske bølgen" av filmer. (Året etter kom jo Richard Attenboroughs Gandhi og sopte med seg 8 Oscar, også den for beste film.)

Men, altså: Chariots of Fire. Og, selvsagt, her dukker William Blakes Jerusalem opp! Nyt dette lille utdraget:






Disse Chariots of Fire, eller Ildvognene, som den norske oversettelsen bruker, henspiller på Det Gamle Testamentet, 2. Kongebok, 6 kapittel, 17. vers:

Og Herren oplot drengens øine, og han fikk se at fjellet var fullt av gloende
hester og vogner rundt omkring Elisa.

Filmen handler om virkelige hendelser og personer. Hovedpersonene er to løpere i den britiske friidrettstroppen som deltok under OL i Paris i 1924. Den ambisiøse og selvbevisste Harold Abrahams er engelsk jøde og jusstudent ved Cambridge. Han ser seier på idrettsbanen som et ledd i kampen mot antisemittisme og fordommer. Hans motpol er skotten Eric Liddell, "The Flying Scotsman". Liddell, sønn av skotske kinamisjonærer, er dypt religiøs. Han skulle senere vende tilbake som misjonær til Kina og døde der i japansk fangenskap, bare 5 måneder før andre verdenskrig var slutt i Asia.

Både Abrahams og Liddell er blant favorittene til å vinne gull på 100 meter sprint i OL i Paris. Men, så oppdager Liddell at finalen går på en søndag, på sabatten! Liddell er urokkelig, han nekter å stille opp.

Hvordan det gikk? Se filmen, da vel!

Da en annen skotte, Allan Wells, 64 år etter OL i Paris, vant gull på 100 meteren under OL i Moskva i 1980, var han den første brite som hadde vunnet denne distansen i et OL siden Harold Abrahams i 1924. Pressen spurte Wells om han ville tilegne denne seieren til Abrahams. Hans svar lød:
"No, this one was for Eric Liddell."
Men, men - det var nå Blake som hadde bursdag, da...
Uansett; history matters!

onsdag 19. november 2008

Tenk det, Hedda!

Nytt fra forskningsfronten - igjen!



En gruppe forskere har tilbrakt tre måneder med å lytte intenst til en forsamling av rhesusaper på øya Cayo Santiago ved Puerto Rico. Rhesusaper er som kjent hjerneforskernes beste venner.

De har registrert alle slags lyder; koselyder, pludring, sladder og snikk snakk apene i mellom.

Og hva har så disse fremragende vitenskapsfolkene funnet ut?


They discovered that, just as with humans, the female of the species was
more talkative than the male.
Female macaques were found to make 13 times as many friendly noises as
males. They were also much more likely to chat to other females than
males.


Akkurat! Oppholdet på Cayo Santiago var sikkert hyggelig og lærerrikt. Men, jeg kunne tilbudt dem et forskningsopphold i en av mine skoleklasser. De hadde ikke trengt mange timene med observasjon og kartlegging for å komme frem til samme konklusjon.....


Noen som føler seg truffet her? Jeg nevner ingen navn, bare så dere vet det, Julie, Marie, Therese, Julie, Ragnhild, Eline osv osv osv...

Girls have more fun?



søndag 26. oktober 2008

Neste måned er det 90 år siden!


Den 11.11. - klokken 11, sluttet første verdenskrig. Året var 1918, det vil si for 90 år siden om noen uker.

I denne bloggen har jeg tidligere vist til den utrolige historien om William Lamin som har fått sin blogg fra fronten under 1. verdenskrig.

En artikkel i The Telegraph minner oss om denne katastrofen i europeisk historie. Mer enn 20 millioner menneskeliv gikk tapt under de 4 årene med krig.

Avisen lar oss møte den 112 år gamle Henry Allingham, veteran fra kampene under "Den Store Krigen".



Henry Allingham i uniform, 1916. (Kilde: Wikipedia)

Allingham ble født 6.6. 1896. Den 6. juni er, som kjent dagen for den allierte landgangen i Normandie under andre verdenskrig, "D-dagen" (1944). Da var Allingham 48 år - og for gammel til å være soldat! Utrolig å tenke på.

Den 112 år gamle veteranen har klare minner fra det voldsomme slaget ved Jylland og, kanskje enda verre, fra kampene ved Ypres. Han ble født i dronning Victorias England og har levd med 6 britiske monarker og 21 statsministre!

Hva er hemmeligheten bak et så langt liv, spør journalisten. Svaret hans er:

"The more birthdays I enjoy - the longer I live!"

Les artikkelen om Henry Allingham. History matters!

torsdag 18. september 2008

The 25 best exam blunders......

På nettsidene til The Times vinner jeg denne lille godbiten:

We all have to fail sometimes. But there's something glorious about failing with style. A new book, F in exams: the best test paper blunders, give some great examples of exam answers from the most clueless - and inventive - of students.


1) Classical Studies Question: Name one of the early Romans' greatest achievements.
Answer: Learning to speak Latin

2) Biology Question: What is a fibula?
Answer: A little lie

3) General Studies Question: Jeff has been asked to collect data about the amount of television his friends watch. Think of an appropriate question he could ask them.
Answer: How much TV do you watch?

4) Classical Studies Question: What were the circumstances of Julius Caesar's death?
Answer: Suspicious ones

5) Biology Question: Give an example of a smoking-related disease
Answer: Early death

6) Geography Question: What are the Pyramids?
Answer: The Pyramids are a large mountain range which splits France and Spain

7) Biology Question: What is a plasmid?
Answer: A high definition television

8) English Question: In Pride and Prejudice, at what moment does Elizabeth Bennet realise her true feelings for Mr Darcy?
Answer: When she sees him coming out of the lake.

9) Geography Question: What do we call a person forced to leave their home perhaps by a natural disaster or war, without having another home to go to.
Answer: Homeless

10) Religious Studies Question: Christians only have one spouse, what is this called?
Answer: Monotony

11) Biology Question: In the Hawaiian Islands, there are around 500 different species of fruit fly. Give a reason for this
Answer: There are approximately 500 varieties of fruit

12) Physics Question: Name an environmental side effect of burning fossil fuels
Answer: Fire

13) Geography Question: Define the term "intensive farming".
Answer: It is when a farmer never has a day off.

14) Maths Question: Change 7/8 to a decimal
Answer: 7.8

15) Geography Question: What does the term "lava" mean?
Answer: A pre-pubescent caterpillar

16) General Studies Question: Redundancy is often an unpleasant and unexpected event in someone's life. Give two examples of unexpected life events.
Answer: 1) death 2) Reincarnation

17) HistoryQuestion: What was introduced in the Children's Charter of 1908?
Answer: Children

18) Business StudiesQuestion: Explain the word "wholesaler".
Answer: Someone who sells you whole items - eg, a whole cake

19) GeographyQuestion: The race of people known as Malays come from which country?Answer: Malaria

20) GeographyQuestion:What artificial waterway runs between the Mediterranean and Red Seas?
Answer: The Sewage Canal

21) GeographyQuestion: Name one famous Greek landmark
Answer: The most famous Greek landmark is the Apocalypse

22) MathsQuestion: Expand 2 (x + y)
Answer: 2 ( x + y )2 ( x + y )2 ( x + y )

23) Business Studies Question: Assess Fashion House pls's choice to locate its factory near Birmingham. Is Birmingham the right location for this type of business?
Answer: No. People from Birmingham aren't very fashionable.

24) HistoryQuestion: Where was the American Declaration of Independence signed?
Answer: At the bottom.

25) HistoryQuestion: What did Mahatma Gandhi and Genghis Khan have in common?
Answer: Unusual names.

tirsdag 19. august 2008

This week's follow-up

Så er dommen falt. (Dette er en follow-up.)

Diskusjonen har gått blant Telegraphs lesere om hvem som skulle kåres til Storbritannias høyest elskede forfatter. Ingen ubetydelig ære forbundet med en slik kåring.

Det sto, blant leserne, til slutt, mellom Enid Blyton, Roald Dahl og J K Rowling. Og slik ble også sluttrekkefølgen. Du kan lese mer om kåringen og se hele resultatlisten her.

Forfattere som Shakespeare, Dickens, Tolkien, Orwell, Jane Austen og Agatha Christie måtte altså bite i gresset overfor ikke mindre enn tre forfattere som først og fremst er kjent som barnebokforfattere.

Et forklarende postulat er at de bøkene vi leser som barn får en helt spesiell plass i våre voksne leserhjerter.


Høres jo fornuftig ut.


Kritikken av denne kåringen har selvsagt ikke uteblitt.
"Valget av Enid Blyton sier mer om oss enn om henne", kommenterer Toby Clements tørt.
Og han legger ikke fingrene i mellom:




After all, they are simply terrible. It is not that they are comically jingoistic, luridly snobbish or maniacally racist - hundreds of books are like that - it is just that they are so weirdly bland.

In among her 800 odd titles can anyone recall a notable scene, memorable sentence or, other than Noddy, and maybe at a push Big Ears, even a distinctive character?

No. It is all five do this and seven do that.


Hvordan forklarer han så den vanvittige populariteten hennes? Enid Blyton har solgt mer enn 400 millioner bøker. Det er 3400 oversettelser av hennes titler, på 90 språk, tilgjengelig i dag, på høyde med selveste Shakespeare og like i helene på Lenin! (UNESCO, 2007) Igjen langer han ut:
It is true that her work remains most popular in those places - Australia, New Zealand - where the cultural life is still informed by the housewifely rigours of the 1950s, or (since she restricts her vocabulary to primary school age) in countries where English is spoken only very carefully, but it is a shock to find the British are still reading her books.

Hvem husker vel ikke "5-serien"? Det ble 21 bøker om dem mellom 1942 0g 1963.

Enid Blytons bøker er kanskje ikke høyverdig litteratur. Escapisme, sier du? Ja, utvilsomt. Men, da melder jo spørsmålet seg; hva sier litteraturen om den tiden den ble til i? (Litt basis og overbygning kunne kanskje være nyttig her, eller?)

Blyton skrev for barn i femti-tallets Storbritannia. Litt escapisme var kanskje påkrevet dengang? (Ta en titt her og her for noen små smakebiter.)

Enid Blyton har blitt karakterisert som en "one-woman fiction machine". Hun er blitt beskyldt for det meste. Biliotekarer har svartelistet henne som dårlig litteratur. Feminister har hudflettet henne som sexist. Lærere har fordømt henne for å hindre barnas språklige utvikling.

... og leserne elsker henne...

Også her hjemme har vi hatt våre oppgjør med vår barnelitterrære skattkiste. Tenk på salige Thorbjørn Egner som har fått så hatten passer pga sine hottentotter og lille Sambo! Reinspikka rasisme hveser de politisk korrekte forståsegpåerne og avslører sin totale forvirring og mangel på historisk innsikt og forståelse. (Gud hjelpe oss om de skulle snuble over lyrikken til Kipling!)

Så skjer da det som ofte skjer. Man leser om noe eller noen - og plutselig så dukker det opp mye mer om det samme! Akkurat nå som Roald Dahl har dradd i land en ærefull andreplass i ovennevnte kåring så finner jeg denne artikkelen om den samme Dahl. Mannen hadde tydeligvis et utrolig drag på damene! Så mye at det til og med ble litt plagsomt for ham selv.

Ja, ja - alle har sine små og store problemer, tenker nå jeg...

Roald Dahl er forresten så mye, mye mer enn en barnebokforfatter. Mange kjenner ham kanskje også for hans "Tales of the Unexpected". Jeg vil imidlertid sterkt anbefale en liten godbit som først ble utgitt i 1945. Den heter "Over to You" og er en novellesamling om hans tid som jagerpilot i RAF under andre verdenskrig. Men, det er en annen historie.

lørdag 9. august 2008

En livshistorie, en opera, et ølmerke, et lands historie, et forretningsimperium, - en leseropplevelse!

Jeg fascineres av bøker som tar opp historiske emner og epoker. Som et eksempel har jeg, i et tidligere blogginnlegg, skrytt av Amitav Ghosh sin roman The Glass Palace, utgitt på norsk under tittelen Glasslottet.

Nå vil jeg gjerne gjøre leserne av denne bloggen oppmerksomme på en annen slik bok som gir en leseropplevelse av de sjeldne, nettopp fordi den maler ut et historisk epoke som bakteppe for handlingen. Romanen heter The Pure Land, den norske oversettelsen Det Rene Landet.

Skotten Alan Spence har latt seg inspirere av livshistorien til den skotske eventyreren og forretningsmannen Thomas Glover. Og hvilken livshistorie! Og hvilket historisk bakteppe!

Glover reiste fra hjemstedet i utkanten av Aberdeen i 1858, bare 19 år gammel. Den unge eventyreren hadde fått jobb i et av verdens mest kjente handelsselskap, Jardine & Matheson. I kjølvannet av svekkelsen av The East India Company, etter sepoyoppstanden i 1857, har Jardine Matheson blitt en maktfaktor i handelen med te, silke og, selvsagt, opium. (Det kan også nevnes at handelsselskapet var sterkt delaktig i å utløse de sakalte "opiumskrigene" med det kinesiske keiserdømmet!) Nå har de kastet sine øyne på Japan, "det lukkede land". Unge Glover får arbeid på det nyetablerte kontoret i Nagasaki, "kikkehullet mot vesten".

Vi følger den energiske og risikovillige skotten som etterhvert etablerer sin egen virksomhet og slår seg opp på dristige og fremtidsrettede investeringer, mange av dem nokså lysskye. Dramatikken oppstår når Glover involverer seg i de politiske intrigene i Japan under Shogunatets tid. Leseren drives inn i konfliktene mellom samuraiklanene i det føydale Japan, der Glover tar parti for de moderniseringsvillige klanene, de som etterhvert går seirende ut av kampen og står bak gjeninnsettelsen av keiseren, den s.k. Meiji Restoration i 1868. Japan åpnes for vestlig innflytelse og moderniseringen (og opprustningen) av det moderne Japan begynner. Militariseringen viser seg gjennom de to krigene mot Kina og Russland og kulminerer med nederlaget i andre verdenskrig.

Det som engasjerer leseren er måten Alan Spence har flettet storpolitikken, handelseventyret og privatlivet til mennesket Glover sammen. Hovedpersonen blir oppslukt av japansk kultur og levemåte. Han oppnår på dramatisk vis respekt og varme vennskap hos, i utgangspunktet hatefulle, samuraier. Men, leseren følger også den eventyrlystne unge mannen i romantiske og erotiske møter med geishaer og "gledeshus" og gjennom to ekteskap med japanske kvinner.

Faktisk er det privatlivet til Glover som har gjort ham mest kjent. Historien om den skotske forretningsmannens romantiske men tragiske eventyr inspirerte den franske forfatteren Louis Marie-Julien Viaud til, under pseudonymet Pierre Loti, å skrive romanen Madame Chrysanthème. Denne fortellingen skal igjen ha inspirert komponisten Giacomo Puccini til å skrive den verdensberømte operaen Madame Butterfly.

Thomas Glover med sin japanske hustru, barn og barnebarn. (Jeg vil anta, på bakgrunn av det jeg har lest, at den europeiske kvinnen på bildet er Glovers søster som, på sine eldre dager, også utvandret til Japan.)

Thomas Glover døde i Tokyo i 1911. På sine eldre dager hadde han vært med å grunnlegge et skipsverft i Nagasaki. Skipsverftet fikk navn etter klanssymbolet til en av medgrunnleggerne. Symbolet viser tre diamanter, på japansk: "mitsu-bishi". Makes you think, eh?


Bildet viser Thomas Glover sammen med Iwasaki Yanosuke, sønnen til medgrunnleggeren av Mitsubishi.

En skotte kan heller ikke klare seg lenge i utlandet uten øl. Glover etablerte derfor også et ølbryggeri. Det er i dag verdenskjent og Japans største bryggeri, Kirin. (Her har forøvrig nordmannen Johan Martinius Thoresen en finger med i spillet!). En "kirin" er et mytisk fabeldyr, men dette japanske ølets logo har en solid bart på sitt fabeldyr! Hvem sin bart? Jo, Thomas Glover, selvsagt.)

I dag kan reisende til Nagasaki fremdeles se huset til Thomas Glover. Det er bevart i det som kalles Glover Garden, et yndet utfluktssted, med nesten to millioner besøkende hvert år!

Ved ankomsten til Nagasaki i 1859 får den unge skotske eventyreren et råd av sin sjef fra Jardine & Matheson:

"Husk på tre ting, så kommer du til å greie deg bra:
1 Ikke irriter samuraiene
2 Hold deg unna politikk
3 Pass på hvor du dypper staken"
Ganske raskt har Glover gått på tvers av alle de gode rådene han fikk. Men, det hadde vel ikke blitt en så spennende bok om han hadde fulgt rådene? Og verdenshistorie skapes vel ofte av folk som ikke går på den samme brede veien som alle andre?

The Pure Land kan minne om et annet stort epos som også legger noe av handlingen sin til det lukkede land, James Clavells romaner Shogun, Tai-Pan, King Rat og Noble House, Clavells såkalte "Asian Saga". Det er ikke noe dårlig sammenligning!

Hva er vel mer passende enn å avslutte denne introduksjonen til fortellingen om Thomas Glover enn den nydelige arien fra nettopp Puccinis Madame Butterfly?



Vakkert .......

mandag 21. juli 2008

Du gamla, du fria

Tid for noen stemningsbilder fra årets "historiske" sommerferietur. Fjorårets tur gikk, som denne bloggen viser, til Danmark.

Årets tur gikk til Sverige, i likhet med Danmark et land som behersker dette med å ta vare på kultur og historie. Jeg vil altså plage dere med noen av mine feriebilder i år også. (Tror man kan klikke på bildene for forstørrelser?)

Men, først vil jeg slå et slag for den s.k. "hotellpakken" til Coop. Dette er en meget gunstig ordning for alle Coop-medlemmer. For bare litt over kroner 1200,- totalt får to personer to overnattinger med frokost på hoteller av meget høy klasse i hele norden! Et utrolig tilbud.

Årets tur gikk først til Västergötland, til Arns rike, for de som er fortrolige med Jan Guillou og hans mektige fortelling om tempelridderen Arn.



Hva var da mer naturlig enn å utnytte den ovenfornevnte hotellpakken for what it's worth! Det ble slottshotellet Bjertorp Slott, et jugendslott fra 1914:





Som det fremgår av bildene - ikke akkurat noe slumhotell, dette!


Med dette slottet som utgangspunkt kan man nå mange av de historiske stedene som er sentrale i fortellingen om Arn.

Noe som slår meg på en slik ferietur i Sverige er hvor flinke svenskene er til å ta vare på kultur, historie, bygninger osv. Som i tittelen på dette blogginnlegget er det naturlig å avlegge nasjonalsangen deres et nytt besøk:
Du tronar på minnen från fornstora dar,
då ärat Ditt namn flög över jorden.
Jag vet att Du är och Du blir vad du var.

Er man i denne delen av Sveriga anbefales også et besøk på det vakre Läckö slott. Slottet ligger ytterst på en odde, egentlig en øy i Vänern, Europas tredje største innsjø:






Slottskirken på Läckö.


Slottet har en godt bevart egen urtegård.


Etter Västergötland bar det sørover, mot havet og Halmstad. Også her med Coops hotellpakke. Midt i den gamle bydelen, på Storgaten i Halmstad, ligger Hotel Mårtenson.


Det er, som sagt, slående, når man ferdes i små og store svenske byer, hvor mye flinkere svenskene er til å vedlikeholde og ta vare på. Her i Norge bygger vi flott og dyrt, men så lar vi forfallet herje fritt. Hvor ofte leser vi ikke i avisene om idrettshaller, skoler for ikke å snakke om kirkebygg som har forfalt pga manglende vedlikehold?

Halmstad slott - verdt et besøk!


Stemningsbilde fra Halmstad sentrum.


Sverige er et vakkert land - og svenskene holder det vakkert. Siden denne bloggeren er ekstremt opptatt av å være politisk korrekt i enhver sammenheng vil han ikke under noen omstendighet trekke inn hvor mye bedre det er å kjøre bil i Sverige. At svenskene har bedre veier, bedre trafikkregler, bedre trafikkultur og langt mer intelligente fartsgrenser er sånt man bare ikke skriver om i en politisk korrekt blogg!

Men, at været er fint i Sverige er vel OK å skrive??

fredag 4. juli 2008

Full mobilisering nå, dere!

Her kommer en mobiliseringsblogg! Det betyr at dere må på banen igjen, alle sammen!

Jeg har i et tidligere blogginnlegg skrevet om dette med å bli glad i å lese (og mimret litt om hva det var som vekket lesegleden). Dengang kom det en del kommentarer fra "den harde kjerne" om hvilke bøker som hadde "trigget" lesegleden i dere.

Vel, nå må dere på banen igjen. Nettutgaven til The Times har, i denne bloggen, kåret de 90 beste barnebøkene, "the 90 best old-school children's books".

Jeg registrerer til min store glede at her er mange gamle kjenninger! Som dere ser så er det mange som har meninger i form av kommentarer om dette. Regner med dere også?

Mangler det noen på denne lista? Det er klart det vil slå inn noen kulturforskjeller her. Vi i Norge ville f.eks. ikke kunne klart oss uten Anne-Cath. Vestly, Thorbjørn Egner og andre "lokale" norske og skandinaviske barnebøker (Pippi er jo på lista!).

Men, ser vi bort fra dette momentet, så slår det meg hvor mange av disse bøkene og seriene som faktisk ikke er spesielt "engelske". Svært mange av titlene tilhører jo et slags "barnas felles referanseramme", på tross av at lista er laget av engelske mødre.

Hvem jeg savner?

Vel, her må det trås varsomt. Utvalget er jo kanskje gjort av et litt feminint panel? (Jeg merker at jeg beveger meg inn i et minefelt nå..... Dette kommer til å straffe seg...)

En annen ting er at kriteriene selvsagt er litt diffuse. Hva er grensen for "barnebøker"? Wikipedia har f.eks. laget noen lister over "A list of the most important children's books", med vekt på at det skal være gamle klassikere (over 90 år gamle) og en liste med "Important children's books", en slags barnelitterær canon.

En gutt vil nok savne noen mer "action-bøker" her. Jeg sier ikke mer, men lar bildene tale for seg:


Og - så Jules Verne da, dere. Alle gutter må ha lest Jules Verne!


Kjør debatt!!

fredag 27. juni 2008

Skoleferie! Sommerferie!

Skolen er slutt! EM er slutt!

Ingen rettebunker!

Ingen timer å forberede!

Bare spise jordbær og lese masse bøker.

Det er disse få ukene hvert år jeg elsker å være lærer......



Så dere forresten denne forsiden i Aftenposten?





God PR, eller hva?


Det er en del interessant å peke på i forbindelse med dette intevjuet med en av mine elever. (De 2 andre gikk forøvrig på Treider i forrige skoleår.)

Hvordan oppnår man resultater av denne typen?

Det er klart man må ha visse evner. Hvem som helst klarer det ikke. Men, jeg vil driste meg til å påstå at langt flere ville kunne klare å oppnå langt bedre resultater enn de gjør i det norske utdanningssystemet, hvis de var villige til å gjøre noen små endringer i studievanene sine.

Nøkkelen er: tilstedeværelse!

I to betydninger - fysisk tilstedeværelse og mental tilstedeværelse.

Den fysiske biten går på at man går på skolen og er i timene. Opplagt, sier du? Dessverre ikke så opplagt lenger. Flere og flere elever er ganske enkelt ikke på skolen. Det passer så dårlig med jobben, sovevanene (eller mangelen på sådanne), shoppingplanene, sydenferiene, russeforbredelsene, kjøretimene, helsetilstanden og fanden og hans oldemor.

Og hva gjør våre skolepolitikere med dette? De endrer kriterier, forskrifter og lovverk - slik at elevene bare kan være enda mer borte fra skolen - uten at det får konsekvenser!

Tror du meg ikke? Gå til Elevombudets nettsider, med informasjon til elever. Der står:

"Skolen kan ikke sette opp en grense i prosent eller antall timer som skal til for å miste karakter i et fag. Det skal foretas en individuell vurdering av om læreren har grunnlag for å vurdere deg eller ikke opp mot målene i læreplanen."

For å si det litt enkelt: før var det elevens ansvar å sørge for å få med seg undervisningen. Nå er det skolens ansvar å passe på (og "dokumentere", selvsagt) at den har gitt eleven den nødvendige undervisningen som eleven har "krav" på. For, som jeg har vært inne på i en tidligere blogg, vi lever i "rettighetssamfunnet"! For mange av våre politikere er det blitt en våt drøm å se for seg alle elever som klienter.

Hva blir resultatet? Der hvor elevene tidligere var redde for å få for høyt fravær, stikker de nå innom skolen når det passer dem. De har jo "rettigheter", må vite!


Den andre biten, mental tilstedeværelse, er like ille. Ismail sier i intervjuet at han fulgte med i timene. Akkurat det kan vel neppe sidestilles med oppfinnelsen av hjulet, skulle man mene. Men, han har et uhyre viktig poeng. Det er nesten skremmende for en lærer å se hvor lite fokusert mange elever er i timene.

Det er jo så mye som må gjøres! Man må være tilgjengelig på SMS til enhver tid - det kunne jo være noe viktig! Man må ha Facebook åpent, samtidig som man liksom skal "notere" på sin bærbare PC. Man må føre noen samtaler med andre i klassen, man har jo viktige ting fore! Man får ikke konsentrert seg skikkelig hvis ikke mp3-filene stimulerer hjernen musikalsk gjennom en øreplugg (gjerne "på deling" med sidemannen). Skriveblokk og kulepenn ble det dessverre ikke plass til å bæreposen i dag....

Resultatet er et mentalt kaos av fragmentert "fagstoff", som ikke gir den fjerneste mening, hverken for eleven selv, eller den stakkars læreren som har fått det tunge lodd å skulle prøve å se noen mening i den sinnsforvirring som eleven gir uttrykk for på neste prøve.
Av og til, mens jeg rydder i klasserommet etter en time, finner jeg "notater" som ligger igjen på pulten (!?). Det er bare noen minutter siden jeg har stått og gjennomgått dette stoffet, men jeg er helt ute av stand til å kjenne meg igjen i det komplette virvar som er "notert" i timen.


"Ja, men du må jo selv opprettholde disiplinen i klasserommet!", sier du? "Læreren er jo autoritetspersonen". "Kan du ikke hive ut de som ikke følger med, eller ødelegger for andre?".

Nå kommer det mest tragikomiske av det hele! Det har jeg ikke lov til lenger! Som lærer har jeg ikke myndighet til å hive ut en elev som forstyrrer. Den tid er forbi, har våre skolepolitikere bestemt.

Tror du meg ikke?

Neivel.

Les loven!

Slik skal vi bli "verdens beste skole"!


Men,
jeg har sommerferie..............


lørdag 26. april 2008

Ikke gi designerne frie tøyler!


Kom over en artig artikkel i Telegraph.uk om logoer som ikke ble helt vellykkede. Ofte har designere gjort en god jobb - de har bare ikke sett at figuren kan "leses" på en annen måte.

Skummelt!

Her er noen eksempler:

Institutt for orientalske studier ved Santa Catarina-universitetet i Brasil fikk
laget en ny fin logo.

Helt til noen synes de så noe helt annet enn det
som var ment:




Det samme var tilfelle med Arlington Pediadric Centre:


... ikke helt entydig, for å si det sånn.



Det japanske apoteket Kudawara Pharmacy synes også de hadde vært heldige med
design av logo:


Kanskje tryggest å unngå for kreative designere?

tirsdag 8. april 2008

Historien gir trøst



Når man er blitt en gammel mann - og, for å gjøre det enda verre, atpåtil er lærer - så består livet som bekjent for en stor del i å irritere seg grenseløst over ungdommen.

Grunner til å irritere seg er legio.

Én grunn er hettegenserne.

Halvt liggende i stolen, med øynene lukket, høretelefoner som store klokker på begge ørene, av og til eser en hvit tyggegummiboble ut av en sprekk i det mørklagte ansiktet, for så å forsvinne igjen, - og med den uungåelige hetta trukket langt over hodet, så enhver identitet er totalt fraværende.

"Er det dette jeg har brukt timer på å forberede undervisninga for?", tenker en sliten åndsarbeider?

Plutselig kommer en krypende uhyggelig følelse av at det bor en Elias Rukla i oss alle!

Tanken på å ta et par sprang ned midtgangen og bearbeide dette innpakkede hodet med pekestokken er faktisk ikke så fjern... Rukla valgte riktignok et noe åpnere forum, skolegården, og et annet slagvåpen, paraplyen.

Men så, i fortvilelsens dypeste mørke, så snubler jeg over denne artikkelen. Hva leser vi? Jo, disse "hettemenneskene" var altså en pest og en plage også i middelalderens London!

Og - de var "elever" den gang også! Eller, læregutter er kanskje et mer presist uttrykk. Disse tenåringslæreguttene var ikke bare irriterende - de var lovløse, voldelige og en sann plage for hovedstadens innbyggere.
"They were away from home for seven years with no parental control and they would riot regularly for political and religious reasons," forteller Professor Robert Bartlett.

Og han fortsetter: "Hooded tops were worn by most citizens during medieval winters and they also served to hide the identity of young miscreants."

Igjen finner vi altså trøst i historien. History matters!

torsdag 20. mars 2008

Uten klær? - Eller uten logikk?

SVs skolepolitiske talsperson, Lena Jensen, skriver om private contra offentlige skoler i en kronikk i Dagbladet mandag 17.3.

Overskrift: "Høyreskolen uten klær".

Bakgrunnen er at Fylkesmannens utdanningsavdeling har gjennomgått flere sider ved driften av det private Jon Bauergymnaset i Oslo. På bakgrunn av tilsynet har utdanningsavdelingen utarbeidet en tilsynsrapport. (For ordens skyld: det er Fylkesmannen, gjennom sin utdanningsavdeling, som er den formelle tilsynsmyndigheten for skoler som sorterer under Privatskoleloven.)

Jeg har lest tilsynsrapporten. Det er nedslående lesning. I hele vinter har media hatt regelmessige innslag om kritikkverdige forhold ved denne skolen. Men, at det var så ille tror jeg selv ikke de mest kritiske observatørene var klar over. Utdanningsdirektøren i Oslo Bjørg Ølstads konklusjon er krystallklar:


Tilsynet ved John Bauer Oslo AS har avdekket flere brudd på
privatskoleloven med forskrifter. Fylkesmannen vurderer det slik at mange av
disse bruddene i alvorlig grad berører elevenes rettssikkerhet. I tillegg er det
Fylkesmannens vurdering at John Bauer Oslo AS har pådratt seg kostnader som
innebærer at offentlige tilskudd og skolepenger ikke har kommet elevene til
gode.
Avvikene samlet sett har ført til at Fylkesmannen har bedt Utdanningsdirektoratet vurdere skolens godkjenning.

Fylkesmannen har altså gått til det oppsiktsvekkende skritt å oversende rapporten direkte til Utdanningsdirektoratet, med anmodning om at de vurderer om skolen fortsatt skal være godkjent. Det betyr i praksis en vurdering av om skolen fortsatt skal ha livets rett. Om Utdanningsdirektoratet skulle ta fra skolen godkjenning (= statsstøtte) vil vel sannsynligvis Jon Bauers skole i Bergen gå samme veien.

Det er altså på denne bakgrunn SVs utdanningspolitiske talsperson ruller frem sitt tyngste skyts og brenner av en hel kronikk full av bredsider mot - nei, ikke Jon Bauergymnaset - men mot partiet Høyre.

Dette er selvsagt ingen overraskelse. Dette er politisk polemikk. Og politisk polemikk har denne bloggen vært innom tidligere. Det er ikke alltid et vakkert syn.

La en ting være klart. Såvidt denne leseren kan bedømme har Utdanningsdirektør Ølstad og hennes folk gjort et grundig og profesjonelt arbeid med dette tilsynet. Og det er godt!

Dette er jo nettopp hva de er satt til å gjøre. Heldigvis. De skal kontrollere at våre skattepenger, i form av statsstøtte til private skoler, kommer elevene til gode og ikke melkes ut av systemet som profitt til eiere.

Det er her jeg mener Lena Jensen får litt problemer.

Hennes agenda er grei nok - hun vil rette et knusende slag mot Høyre. Ingen bombe. Forsvaret mot dette slaget får Høyre ta seg av.

Ikke mitt bord.

Men, hvordan argumenterer Jensen?

Jo, for henne, er Jon Bauer, Fylkesmannen, Bjørg Ølstad og tilsynsrapporten bare et springbrett, nærmest et påskudd, for et korstog som dreier seg om noe helt annet, nemlig kampen mot private skoler.

Jeg er redd Lena Jensen ville fått litt problemer til ex phil med sin logikk? Har hun forstått begrepene, og forskjellen på, induktive- og deduktive slutninger? Jeg undres.

Som den korsfarerridderen fra SV hun er mister hun saken helt av syne. Hennes store mål, hennes gjenerobring av Jerusalem, den totale krig mot alle private skoler, gjør at hun resonnerer på en, etter min mening, tvilsom måte:

Én privat skole har blitt avslørt og fått en flengende dom. Da må alle dømmes og tilintetgjøres!

Hun skriver: "Arven etter Kristin Clemet og Høyre er et feilslått forsøk på å privatisere skolevesenet og skandalene som omgir John Bauer-skolene viser hvorfor fremtidas kunnskapssamfunn må formes med utgangspunkt i en offentlig fellesskole."

Hun har sett én tyv gå inn gjennom døra. Da må alle som går inn gjennom døra være tyver! Det kan bli litt slitsomt for melkemannen og avisbudet......

Dette åpner jo for interessante analogier som jeg imøteser en strøm av kommende kronikker fra Jensen om. Vi nevner i fleng:


  • Offentlige skoler "stjeler" fruktpengene og bruker dem til noe annet enn det som var forutsetningene for disse statlige overføringene. Dessuten hives frukten i søpla!Konklusjonen bør være klar, i henhold til Jensens logikk: offentlige skoler bør forbys! Sånn vil vi ikke ha det!
  • Norsk utviklingshjelp har opp gjennom årene nokså regelmessig kommet i søkelyset for sin bruk av bistandsmidler. Det er kanskje tryggest å forby hele bistandsarbeidet?
  • Eller hva med taxissvindelen i Oslo? Mange av disse svindlet også til seg uføretrygd fra NAV. Tror vi like godt forbyr taxiene - og legger ned hele NAV. Tryggest slik.
  • (En riktig flåsete blogger ville her falle for fristelsen til å dra en helt useriøs analogi i tillegg: Sosialismen sliter litt med å kunne kalle seg en ubetinget suksess i f.eks. Nord-Korea. Burde vi ikke forby denne skumle ideologien, Jensen? Men, nei, det ville bli for useriøst, så den dropper vi. Vi er da seriøse blogger - vi driver ikke politisk polemikk, må vite.)

Deduktive og induktive slutninger, Jensen? Skumle saker.

Jeg vet ikke hva som er verst: uten klær - eller litt tynnkledd logikk?

Kanskje man kunne snu på resonnementet? Kanskje man kunne skrive: Fylkesmannens utdanningsavdeling har, gjennom grundig arbeid, gjort akkurat det de skal gjøre, nemlig avslørt misbruk og tatt de nødvendige skritt for å sette en stopper for det.

Systemet fungerer.

Tilsynet med de mange andre skolene avslører ikke tilsvarende misbruk.

Systemet fungerer.

Men, - hvordan skal vi da gjenerobre Jerusalem.........

søndag 16. mars 2008

Reality beats fiction!

This one's for you, Julie!

Only a couple of weeks ago, you accused me of systematically supplying you with novels in which the protagonist inevitably dies. (I have to admit you have a point there. On the other hand, show some gratitude will you! After all, I introduced you to Remarque, didn't I? You should probably read "Arch of Triumph" once more, now that you're in Paris!)

Well, here's a story from real life. And, he's still alive!



Fred Hargesheimer, an American war pilot, was shot down by a Japanese fighter in the southwest Pacific on June 5, 1943, while flying his P38 on a reconnaissance mission. Here starts an incredible story, packed with war time action of course, but also a touching story of gratitude, passion and humanity.

Here's a news review from August 2006, reporting on Fred's return to the village that saved his life so many years ago. You can also see lots of pictures here.

This reminds me of another moving autobiographical war time story from Asia, the memoirs by Ernest Gordon, the former Presbyterian dean of the chapel at Princeton University. His book "Through the Valley of the Kwai" is his account of the 3 years he endured as a Japanese POW. (The second edition was renamed "Miracle on the River Kwai".) The film To End All Wars (2002) is based on Gordon's book.






Strange, how real life beats fiction - by miles!

lørdag 15. mars 2008

Ny selvransakelse: JA, jeg er harry!!

Jeg har nå bestemt meg for å komme ut av skapet og åpent bekjenne at jeg er harry.


Jepp, harry - that's me!


Dette er selvsagt resultat av en lang og sjelegranskende prosess. Men, som med det meste her i livet, det må en dråpe til før det renner over. Det var en tøff avgjørelse, men det føles som en lettelse nå!

A man's gotta do what a man's gotta do!


Denne dråpen, dette siste dyttet, kom i dag, i form av enda en av disse brilliante kvinnelige forskerne som beriker Norge som kulturnasjon og befester vårt internasjonale forskningsry med sine banebrytende akademiske nyvinninger.


I dagens Aftenposten (dessverre ikke på nett - derfor ingen link. Men, prøv denne istedet) blir vi ignorante plebs velsignet med den bevingede kunnskap og innsikt som bare en kvinnelig trendanalytiker kan besitte. Sosialantropologen og boligtrendanalytikeren (sic!) Gunn-Helen Øye gir til kjenne sine forskningskonklusjoner, herunder det oppsiktsvekkende faktum at bokhyller i stua er harry. Vil du lese mer om henne og hennes hovedoppgave om norsk bokultur (med tittelen "Det Norske Hus") kan du se her.

Eksempel på skikkelig harry stue! FY!



Øye er sågar ansvarlig for samfunns- og trendforskning ved Prognosesenteret AS. På hjemmesiden fortelles det ubeskjedent at de er "Nordens ledende markedsanalyseinstitutt innen bygg og eiendom". Så kom ikke her og mess med dem!

"Jeg synes faktisk det er litt harry å fylle en stue med metervis av bøker."


Milde skaper! Er det mulig, tenker jeg! Går det an å uttale noe sånt?


Heldigvis er jeg ikke helt alene om å reagere på at sludder og vås presenteres som noe helt annet enn, nettopp, sludder og vås. Forfatteren Tom Egeland tar opp det samme i sin blogg. Han er forresten harry han også. Innrømmer det selv. Just in case you didn't know.


Det er i slike øyeblikk at jeg søker tilflukt hos Jon Elster.

"Hvordan kan tull føre til prestisje?"


Dette spørsmålet stilte Elster, Norges kanskje mest kjente nålevende samfunnsforsker internasjonalt i en kronikk høsten 2006.


Elster skriver:

I én forstand tror jeg kvaliteten i norsk forskning er truet av for mye
frihet, eller kanskje man kunne kalle det for mye høflighet. Ingen vil henge
bjella på katten, eller si at keiseren er naken.



Nå må det selvsagt smettes inn at Elster i sin kronikk tar et oppgjør med en helt annen del av norsk forskning enn det Øye og hennes prognosesenter driver med. Men, det er allikevel et likhetspunkt her:


Pressen i Norge elsker å meske seg med overflatisk dill som de kan presentere som "vitenskap" eller "forskning". Men, det må være kjapt, smoooothe og grooovy stoff, som fenger raskt. Det må ikke kreve tankevirksomhet utover gullfisknivå. Det må kunne stemmes over på sms, - og det lyt skje fort, slik at resultatene kan legges ut på skjermen umiddelbart. Vi lever jo i "immediate satisfaction-epoken", må vite.


Tankevirksomhet, kompliserte spørsmålsstillinger fører bare til frenetisk leting etter fjernkontrollen. Tapte seere / lesere.


"Ekspertene" (les: forskerne) må være unge, hippe og aller helst vakre (les: kvinner). De fleste som har de siste par årenes lørdagsprogrammer med Fredrik Skavlan i erindring skjønner hva jeg mener.
Dette åpner jo nye nisjer og uanede muligheter for de moderne og coole forskningsdisiplinene, som medievitere, sosiologer, sexologer, trendforskere, sosiolingvister, kulturforskere osv. Disse kan "forske" på kroppsspråk, sextrender og annet sprøyt som bare er sååå dødscoooolt og gefundenes Fressen for den hippe journalist eller TV-producer.


En hovedoppgave i sosiologi om unge jenters bruk av iPod, sett i lys av menstruasjonssyklusen - midt i blinken!! Vi lager et kjapt og trendy innslag, - max 3 minutter, før vi må ha et musikkinnslag igjen.


På BBC har de et program som heter "Hard Talk". You're not going to believe this: de snakker! De diskuterer! Lenge! De fullfører ikke bare setninger, men til og med resonnementer!


Og, ingen blir stemt ut!


But, i guess I'm Harry - how about you?

mandag 10. mars 2008

"Bonus Babies". Eller: Hvor mye er en historieprøve verdt?

Hvis 9-åringer kan tjene 300 kr på en god skoleprøve, hva er da en solid prøve i Nyere historie for en 18-åring verdt?

I følge Dagbladet er dette siste nytt på skolefronten i USA. (Skjønt, jeg har en mistanke om at Dagbla-journalisten har vært her og titta litt?) Elevene får belønning i form av cash for sine skoleprestasjoner. Vi snakker vel å merke her ikke om den velkjente og, i engere kretser utbredte, "foreldrebetalingen". Nei, dette er penger fra myndighetene.

Det er ingen ringere enn den profilerte ordføreren i New York, Michael Bloomberg, som går i bresjen for dette tiltaket for å heve skoleprestasjonene til skolebarna i New York. Andre byer i USA har vært inne på tanken, men begrenset seg til å belønne skolebarna med ringetid på mobilen eller McDonald's-måltider, altså litt mer "American way".

En Harwardprofessor i økonomi, Roland G. Fryer, sier dette vil frigjøre elever, særlig i hardt belastede strøk, fra den sosiale stigmatisering det er å gjøre det godt på skolen. Gode skoleresultater er skummelt, men økonomisk fremgang er "kult", m.a.o.

Andre er bekymret for en tiltagende belønningskultur: psykologiprofessor Barry Schwartz skriver tankevekkende og eksemplifiserende i New York Times om "Money for Nothing".

Han konkluderer slik:

Obviously, the intrinsic rewards of learning aren’t working in New York’s schools, at least not for a lot of children. It may be that the current state of achievement is low enough that desperate measures are called for, and it’s worth trying anything. And we don’t know whether in this case, motives will complement or compete.

But it is plausible that when students get paid to go to class and show up
for tests, they will be even less interested in the work than they would be if no incentives were present. If that happens, the incentive system will make the learning problem worse in the long run, even if it improves achievement in the short run — unless we’re prepared to follow these children through life, giving them a pat on the head, or an M&M or a check every time they learn something new.

Perhaps worse, the plan will distract us from investigating a more pertinent set of questions: why don’t children get intrinsic satisfaction from learning in school, and how can this failing of education be fixed? Virtually all kindergartners are eager to learn. But by fourth grade, many students need to be bribed. What makes our schools so dystopian that they produce this powerful transformation, almost overnight?

Jeg venter spent på vår kunnskapsminister. Bonus Babies i Norge? Neppe......

tirsdag 12. februar 2008

Dagens relevante ord

Dette er et nyttig ord i disse dager: cronyisme.

C R O N Y I S M E

-
Look it up, Manuela!

Ikke før stormen har lagt seg etter statsministerens pinlige forsøk på å plassere sin kamerat i en innflytelsesrik posisjon som sjef for A-pressen, så er vi igang igjen!

Det var visst svært viktig å få inn en jurist som nytt barneombud. (Så viktig at man ikke syntes det var nødvendig å ha det med i stillingsannonsen!)

At det allerede er godt besatt med jurister hos barneombudet kom muligens ikke fullt så klart frem?

Det barneombudet faktisk hadde, var en barne- psykolog! Merk preteritumsformen "hadde". Nå har de ingen.

Han het nemlig Hjermann, - og, by the way, han var barneombud. Preteritum igjen. Les denne!

Men, bevares - de har fått en til jurist.....

Og, jurister er fremtidens løsen, vi husker vel hva salige Alexis de Tocqueville skrev om juristene!

Kjekt å ha, som Øystein Sunde synger.

Det kunne være fristende å dra ordtaket om "Like barn..." osv. Men, det er kanskje litt malplassert når vi snakker om barneombudet?

Men, de er ikke venninner! De bare stiller opp i hverandres selskaper. Hjemme hos hverandre. Uten å kjenne hverandre - bare vet hvem den andre er, lizzzom.

Dagens mest hjelpeløse (på Dagsrevyen): "Vi går ikke på skitur sammen!" Sukk!

Nei , da så. (Jeg har ikke gått på skitur sammen med kona mi på mange år, men jeg tror vanskelig jeg kan benekte at vi kjenner hverandre rimelig godt for det.)

Gud bedre! Jeg som hadde mine tvil om forgjengeren, Karita!

onsdag 30. januar 2008

I never get tired of London!

"Why, Sir, you find no man, at all intellectual, who is willing to leave London.

- No, Sir, when a man is tired of London, he is tired of life; for there is in London all that life can afford." (Samuel Johnson)

Disse berømte ordene av Samuel Johnson falt den 20. september i 1777, i en (av de mange) berømte diskusjoner med vennen og biografen James Boswell.

Boswell and Johnson diskuterte hvorvidt Boswell ville kunne gå lei av bylivet i London hvis han skulle bosette seg der (Boswell bodde i Skottland).

Sitatet er blitt en klisjé, men er allikevel like sant og relevant for oss anglofile den dag i dag.

Jeg har akkurat kommet hjem fra min årlige historieekskursjon med min VKII-klasse - turer som nærmest er blitt en tradisjon nå.

Årets "reisende historikere" på St. Paul's.

Tidligere elever og medreisende vil dra kjensel på programmet:

Bestigning av toppen på St. Paul's Cathedral, ("Golden Gallery") med sin unike utsikt over City. Og, ikke minst, den flotte veien opp, med "Whispering Gallery" og "Stone Gallery".

Natural History Museum og Science Museum,med sine fantastiske utstillinger om alt fra dinosaurer til humanbiologi, jordskjelv, utstoppede dyr av alle slag, gamle maskiner og siste nytt innenfor spill og simulatorer.

Camden Locks Market, med sitt virvar av kriker og kroker, der man kan kjøpe alt fra brukte skinnjakker og LP-plater til gummiundertøy og kinamat!

Imperial War Museum, med sine "experience"-utstillinger, den unike samlingen av fly, stridsvogner o.l. - og, ikke minst de to spesial- utstillingene "The Children's War" og "The Holocaust Exhibition".

London Dungeons, med all sin skrekk og gru! Som vanlig havnet jeg i tiltaleboksen (why me??) og, nytt av året: vi ble hengt! Fryktelige greier! "Galgen" minnet litt om en slags omvendt space shot, der vi altså plutselig, i stummende mørke, opplever at lemmen under galgen åpner seg - og vi faller.....

Slik ser en historielærer ut i det han blir "hengt"!

Westminster Abbey, med vandringen blant kongelige sarkofager og litteraturens og politikkens berømtheter, under de mektige gotiske buegangene.

Men, det faglige programmet er jo bare halve turen. På ettermiddager og kvelder er det fritt frem for shopping og kultur.

Av sistnevnte fikk jeg i år med meg 2 teaterstykker og en kinoforestilling. Av disse vil jeg trekke frem en teateropplevelse som satte spor! Vi er i Norge nå midt oppi en skingrende debatt om skole og undervisning. Jeg skulle ønske alle som ville ha en mening om skole og kunnskapsformidling tok en tur til London og så dette stykket! Det heter "The History Boys" og er skrevet av engelskmannen Alan Bennett. (Stykket har forøvrig også blitt filmet.)

Vi befinner oss i Sheffield i det nordlige England på 1980-tallet. En avgangsklasse har gjort det bra på sine avsluttende eksamener og både elevene og, ikke minst, skolens ambisiøse rektor drømmer om opptak ved et av de prestisjetunge universitetene, Oxbridge.

Klassen har hatt dyktige lærere. Ikke minst den tilårskomne Hector, en lærer av den gamle skolen. Kunnskapsrik og allsidig som han er, ønsker han at elevene skal bli "hele mennesker". Han gir dem språk, kultur, referanserammer for å forstå verden og livet. Han utviser suveren forakt for timeplaner, rigide pensumbestemmelser og alt annet administrativt og byråkratisk tøys. Hvis han vil at elevene skal lære litt fransk, ja så legger han inn en "fransktime", uansett hva timeplanen sier! (Denne scenen er stykkets desiderte latterbombe - rektor kommer selvsagt uanmeldt inn i klasserommet akkurat mens Hector har fått det for seg at elevene må beherske kondisjonalis på fransk. Hvorfor står en elev i underbuksa når rektor kommer inn? Kondisjonalis på fransk? Se stykket!)

Dette kan jo ikke gå bra! Det gjør sjelden det med mennesker som ikke vil innordne seg byråkratiets dilletantiske skrivebordsvirkelighet.

Rektor derimot er ekte pedokrat. Han er ikke så opptatt av hva lærerne formidler av kunnskap. Han er opptatt av læreplaner, målstyringsdokumenter, strategiplaner, resultatstatistikk og alt dette tåkepratet som får en oppegående lærer i den virkelige verden til å skjære tenner av fortvilelse.

For å bøte på Hectors feil og mangler ansetter rektor en ung, strømlinjeformet lærer som får én klart definert oppgave: lær guttene hvordan de skal skrive opptakseksamener til Oxbridge! Det viktigste er at de kommer inn der - ikke hva slags mennesker de blir, eller hva slags kunnskap de sitter igjen med.

Skildringen av de to lærernes innfallsvinkler og brakende kollisjoner (rektor klarer, i all sin visdom, å sette dem opp i et "to-lærersystem" i denne gutteklassen!) er vidunderlig vakker, sørgelig tragisk, intellektuelt utfordrende (hvem har rett?) og, ikke minst hylende morsom.

"The History Boys" er ikke en komedie. Det er ikke en tragedie. Det er et drama! Det veksler mellom gripende menneskeskjebner og absurd komikk. De unge skuespillerne som får slå seg løs som skolegutter i denne klassen er fantastiske. Her er alle fasetter av guttesinnet; pubertal usikkerhet, famlende oppdagelse av livet, selvsikre verdensmestere og klassens klovn. Denne skoleklassen vil enhver lærer kjenne seg igjen i! Når gjenkjennelsens lattertårer triller kommer plutselig gråtklumpen i halsen.

"This richly funny and superbly intelligent play about education and history, learning and culture, transports us all straight back to the classroom..." (BBC)

Kom dere til London - og se dette stykket. Det kommer til å gå frem til midt i april.


Tilbake til London, sier du? Jepp - jeg drar i vinterferien, jeg.....


torsdag 10. januar 2008

Fortid blir nåtid! Eller nåtid blir fortid?


Jeg må innrømme at denne bloggen min føles temmelig meningsløs når jeg leser bloggen til den engelske soldaten William Henry Bonser Lamin, født i 1887.

På bloggen: http://wwar1.blogspot.com/
kan vi lese hans beretning fra skyttergravs- helvete på vestfronten under første verdenskrig.

"Det fantes vel ikke internettblogger i 1914!", sier du?

Nei, det er riktig, det. Men, nå har hans barnebarn laget bloggen hans!

På dagen(e) 90 år etter at den unge soldaten skrev sine brev hjem, legger hans barnebarn brevene ut på bloggen fra krigen. Brevene kommer på "riktige datoer", men altså nøyaktig 90 år etter!

Makes you think, eh?

Les mer på: http://www.dagbladet.no/magasinet/2008/01/10/523389.html

Dette er en blogg jeg kommer til å lese med interesse i tiden fremover!