tirsdag 8. april 2008

Historien gir trøst



Når man er blitt en gammel mann - og, for å gjøre det enda verre, atpåtil er lærer - så består livet som bekjent for en stor del i å irritere seg grenseløst over ungdommen.

Grunner til å irritere seg er legio.

Én grunn er hettegenserne.

Halvt liggende i stolen, med øynene lukket, høretelefoner som store klokker på begge ørene, av og til eser en hvit tyggegummiboble ut av en sprekk i det mørklagte ansiktet, for så å forsvinne igjen, - og med den uungåelige hetta trukket langt over hodet, så enhver identitet er totalt fraværende.

"Er det dette jeg har brukt timer på å forberede undervisninga for?", tenker en sliten åndsarbeider?

Plutselig kommer en krypende uhyggelig følelse av at det bor en Elias Rukla i oss alle!

Tanken på å ta et par sprang ned midtgangen og bearbeide dette innpakkede hodet med pekestokken er faktisk ikke så fjern... Rukla valgte riktignok et noe åpnere forum, skolegården, og et annet slagvåpen, paraplyen.

Men så, i fortvilelsens dypeste mørke, så snubler jeg over denne artikkelen. Hva leser vi? Jo, disse "hettemenneskene" var altså en pest og en plage også i middelalderens London!

Og - de var "elever" den gang også! Eller, læregutter er kanskje et mer presist uttrykk. Disse tenåringslæreguttene var ikke bare irriterende - de var lovløse, voldelige og en sann plage for hovedstadens innbyggere.
"They were away from home for seven years with no parental control and they would riot regularly for political and religious reasons," forteller Professor Robert Bartlett.

Og han fortsetter: "Hooded tops were worn by most citizens during medieval winters and they also served to hide the identity of young miscreants."

Igjen finner vi altså trøst i historien. History matters!

Ingen kommentarer: