fredag 26. juli 2013

Historielærerens sommerekspedisjon, Del 2: To herrer møttes i et gammelt bibliotek, en filial i nord, en hellig treenighet og en klokke som står stille

Vi er fremdeles i Manchester og starter dagen med å spassere bort mot byens katedral som ligger ved elven Irwell, en sideelv til selveste Mersey, som vi skal besøke senere. Manchester Cathedral er en gotisk middelalderkatedral. Den har imidlertid måttet gjennomgå flere rekonstruksjoner og ombygginger. Under den tyske bombingen fikk bygget omfattende skader som det tok nærmere tyve år å reparere. Den voldsomme IRA-bomben i 1996 rammet også katedralen stygt. Manchester Cathedral regnes for å ha det bredeste midtskipet ("nave") av alle katedraler i England.

Dessverre måtte Historielæreren nøye seg med betrakte kirkebygget fra utsiden - en omfattende oppussing og rehabilitering gjennomføres frem til november.

 Manchester Cathedral er under rehabilitering.

Det er imidlertid ingen grunn til rådvillhet. Historielæreren var under enhver omstendighet på vei til en annen severdighet. Det er mange gamle bygninger her i dette området. Vi skal til en av dem.


 Stemningsbilder fra gamle Manchester.


Ikke mange metrene unna katedralen ligger en liten historisk godbit. Her må vi inn!

Chetham's School of Music står det over døren. Men - vi skal ikke ha musikkundervisning. Inne på skolens område ligger nemlig det gamle Chetham's Library, "the oldest free public reference library in the United Kingdom"! Siden biblioteket ligger inne på et skoleområde må besøkende henvende seg i vakten og få et adgangskort, sammen med et lite kart over området. Utover det er det fritt frem for historie- og bokinteresserte.

Gå inn porten - og du er flere hundre år tilbake i tiden! Her er de eldste delene av bygningene fra midt på 1400-tallet!


 .... bortsett fra bilen, da....

Vi beveger oss andektig innover i bygget. Kartet sier at vi skal ringe på en klokke utenfor en bestemt dør. Vi finner klokken og ringer på. Da kommer en hyggelig dame i døren og viser oss inn i biblioteket:
 
 Historielæreren er lamslått! Rekke på rekke - avlukke etter avlukke - alle avlukkene med forseggjorte "porter" og gamle skilt som viser hvilket fagområde som befinner seg her.


Bibliotekets hjemmeside forteller:
Chetham's Library was founded in 1653 and is the oldest public library in the English-speaking world. It is an independent charity and remains open to readers and visitors free of charge. The entire collection at Chetham's Library has been designated as one of national and international importance, an accolade of which we are extremely proud.
The Library began acquiring books in August 1655, and has been adding to its collections ever since. As well as a fine collection of early printed books, the collections include a wealth of ephemera, manuscript diaries, letters and deeds, prints, paintings and glass lantern-slides.



Biblioteket har mer enn 100 000 bind, av disse er 60 000 utgitt før 1850. På bibliotekets hjemmeside kan man lese om noen av skattene som skjuler seg her. Her er f.eks. manuskriptruller fra tidlig på 1400-tallet. Her er Mercators verdensatlas fra 1623 og messer fra rundt 1380.

 
Det som imidlertid gjorde at Historielæreren fattet interesse for dette biblioteket var i utgangspunktet noe helt annet enn boksamlingen. Her i Chetham's Library møttes nemlig to herrer og tilbrakte mye tid sammen rundt midten på 1800-tallet. De to het Karl Marx og Friedrich Engels.

Engels arbeidet for sin fars bomullsbedrift i Manchester og tilbrakte mange år av sitt liv i denne byen. Her skrev han ett av sine mest kjente verk The Condition of the Working Class in England. Karl Marx var her første gang i 1845 og besøkte sin venn i Manchester nesten årlig i perioden 1851 til 1870.

 Her er den: Karl Marx sin alkove med skrivepulten hvor han satt og skrev under sine lange opphold på biblioteket.

Disse arbeidstimene på Chetham's fikk stor betydning for Marx og Engels. Mange år senere, i 1870, skrev Engels disse ordene i et brev til Karl Marx:
"During the last few days I have again spent a good deal of time sitting at the four-sided desk in the alcove where we sat together twenty-four years ago. I am very fond of the place. The stained glass window ensures that the weather is always fine there. Old Jones, the Librarian, is still alive but he is very old and no longer active. I have not seen him on this occasion".
Var det her, i Chetham's Library, at de to sammen gjorde forarbeidene til det som skulle bli Det Kommunistiske Manifest? Svaret er temmelig sikkert JA.

Historielæreren vandrer ut fra biblioteket og suger inn atmosfæren og historien som (no pun intended) sitter i veggene:

 
 Slik kan altså en musikkskole og et bibliotek leve sammen i perfekt symbiose - og det i bygninger som var sykehus på 1600-tallet!
Kunne dette skjedd i Norge? Historielæreren tenker med grøss og gru på norske riks- og lokalpolitikere som alle kun er opptatt av å få klippe snorer og innvie splitter nye glass og betongkasser, alle selvsagt tegnet av Snøhetta, gjerne under navn av å være såkalte "kulturhus".
Bare vent - snart får vel disse historieløse vandalene revet den praktfulle gamle bygningen til Deichmanske Bibliotek på Hammersborg. Så går Nasjonalgalleriet samme veien.

Apropos nybygg: neste post på ekskursjonsprogrammet er nettopp et slik nytt og moderne bygg.

Vi setter oss på en av Manchesters behagelige trikker som stille glir gjennom bybildet (så er de da heller ikke innkjøpt av Ruter fra Italia?).

Vi tar trikken ut av sentrum, til MediaCityUK, et moderne område som er utviklet ved det gamle kanalnettverket som knytter området til Manchester Ship Canal. I dette området har en rekke moderne mediabedrifter etablert seg, viktigst BBC og ITV Granada.

Rusler vi over en av de mange broene kommer vi til vårt mål: Imperial War Museum North.

Historielæreren er fast gjest på Imperial War Museum i London, men har lenge hatt et ønske om å få sett den nordlige filialen.

Kontrasten er slående. Museet like ved Elephant & Castle i London holder til i de praktfulle gamle bygningene som engang huset Bethlem Royal Hospital. IWM North derimot er tegnet av Daniel Libeskind og åpnet sommeren 2002. Dette er moderne saker!

Bygningens utforming skal symbolisere hvordan verden rives opp og omformes av de store konfliktene. Historielæreren får assosiasjoner til skru-is, som jo også er et resultat av at isplaten utsettes for slike sterke brytningskrefter.

Innvendig er musset også helt annerledes enn Historielærerens favoritt i London. Her er museet delt inn i såkalte "siloer". Siloene er tematisert: "Experience of War", "Women and War", "Impressions of War", "Empire, Commonwealth and War", "Science, Technology and War" og "Legacy of War".

 Førsteinntrykket kan være: dette er så tomt! Store, hvite veggflater bidrar til at det virker goldt. 

 Men så skjer det noe! Med jevne mellomrom dimmes lyset og de store veggflatene gir plass for store visualiseringer, såkalte "Big Picture Shows". Da tvinges den besøkende til å stoppe opp og se og lytte til det som skjer på veggflatene omkring en. Disse bildeshowene tar for seg tema som: "The War at Home", "Weapons of War" og "Children and War".




Historielæreren må imidlertid ha sin dose av solide og ekte saker! Hva er vel mer solid enn en vaskeekte sovjetisk T34-stridsvogn
"It has often been described as the most effective, efficient, and influential design of World War II. At its introduction, the T-34 possessed the best balance of firepower, mobility, protection and ruggedness of any tank....."
German tank generals von Kleist and Guderian called it "the deadliest tank in the world."

Som sagt - det er visualiseringene som gjør sterkest inntrykk. Denne enorme veggen av kofferter illustrerer flyktningeproblematikken på en slående måte.

 Etter besøket på IWM North er det fristende å bare rusle litt langs kanalen. Da går det ikke mange minuttene før vi er ved et annet mektig bygg!

Vi er kommet til Old Trafford, hjemmebanen til en av  verdens mest kjente fotballklubber. Også dette er historie!
Skotten Sir Alex Ferguson troner stolt på sin sokkel foran tribunen som har fått hans navn.
"The United Trinity" - klubbens hellige treenighet og Historielærerens barndomshelter: George Best fra Nord-Irland, skotten Denis Law og Bobby Charlton fra England.

Barndomsminne: Denis Law hadde aldri skjorta innafor buksa!
Her står også den legendariske Matt Busby. Laget fikk under hans ledelse navnet "Busby Babes". Dette fordi laget besto av unge gutter som var "alet opp" innenfor klubbens eget rekrutterings- og treningssystem. Laget som vant serien både i 1955-56 og 1956-57 hadde således en gjennomsnittsalder på h.h.v. 21 og 22 år!

Så inntraff katastrofen! 

Går vi litt bort langs Old Traffords mektige stadionbygg kommer vi til svingen som minner oss om hva som skjedde 

Der! Høyt oppe på veggen henger stadionuret som for alltid vil stå stille på den 6. februar 1958, litt før kvart på to.

Da inntraff "The Munich air disaster". Laget hadde gode muligheter for å vinne serien for tredje år på rad (selv om Wolverhampton ledet på dette tidspunkt). For å ikke miste for mye tid og krefter på reise hadde klubben chartret et fly fra BEA hjem fra europacupkamp borte mot Røde Stjerne Beograd. På grunn av flyets rekkevidde måtte det gjøres en mellomlanding i München for etterfylling av drivstoff.

I dårlig vær, med sludd på rullebanen, gjorde flyet et tredje og fatalt forsøk på å ta av, men fikk ikke nok hastighet og styrtet. Av de berømte "Busby Babes" omkom 8 spillere: lagets kaptein og landslagsspiller for England Roger Byrne (28), Eddie Colman (21), Mark Jones (24), stortalentet Duncan Edwards (21), Billy Whelan (22), Tommy Taylor (26), David Pegg (22) og Geoff Bent (25). I tillegg omkom klubbens sekretær Walter Crickmer, assistenttreneren Tom Curry og sjefstreneren Bert Whalley.

To spillere fikk så omfattende skader at de aldri kunne spille igjen: Jackie Blanchflower (da 24 år gammel og yngre bror av Spurs' legendariske Danny Blanchflower) og Johnny Berry (31).

De fra klubben som overlevde var: spillerne Bobby Charlton, Bill Foulkes, Harry Gregg, Kenny Morgans, Albert Scanlon, Dennis Viollet, Ray Wood og manageren Matt Busby.

Det var en slik Airspeed Ambassador fra flyselskapet BEA (British European Airways) som styrtet under take-off i München.


  Minneplaketten på tribuneveggen på Old Trafford.
Totalt, med journalister, klubbgjester og mannskap, omkom 24 og 21 overlevde ulykken.

Det skulle gå mange år å få klubben på beina igjen etter katastrofen, men Matt Busby kom tilbake fra sykesengen den etterfølgende sesongen (1958–59) og tok fatt på arbeidet med å bygge opp igjen et nytt "Busby Babes".

Kronen på verket satte han ti år etter ulykken, med triumfen på Wembley i 1968. Der ble United europamestere etter å ha beseiret Benfica. Nå var laget anført av spillere som George Best, Nobby Stiles, David Sadler, Brian Kidd og Denis Law.  

Bobby Charlton og Bill Foulkes var de eneste overlevende fra ulykken ti år tidligere som var på banen i 1968. Men - ringen var sluttet og et topplag var gjenoppbygget.

History matters!


Hva vil Historielæreren finne av severdigheter neste dag i Manchester?

Hva med historien om mannen som kanskje alene bidro mest til alliert seier under andre verdenskrig - og som ble arrestert på et offentlig toalett som nå er pub? 

Eller: Visste du at Manchester var åsted for en av Englands mest kjente massakre av sivile?

Stay tuned!

tirsdag 23. juli 2013

Historielærerens sommerekskursjon - Del 1: på pilegrimsferd til et museum etter hans smak!

Historielærerens sommerekskursjon gikk i år til historiske Lancashire i nord-vestre England, den industrielle revolusjons vugge. En uke fordelt på byene Manchester og Liverpool gir enhver historieinteressert nok å tygge på!

Første mål: Manchester. To sentrale tema peker seg da ut: jernbane og tekstilindustri. La oss like godt kaste oss ut i det første med en gang.

 Victoria Station i Manchester: jernbanestasjoner var monumentalbygg i victoriatiden.
Baldakinen over inngangspartiet viser alle reisemål en kan nå med togforbindelse herfra. Hever vi blikket høyere opp på fasaden leser vi: 
... og inne i stasjonshallen finner vi denne praktfulle veggen:
 Mange steder i Manchester bærer tydelig preg av jernbanens betydning for byen og området:

Dette må vi finne ut mer om. Første post på programmet er et stort og innholdsrikt museum!

I den gamle bydelen Castlefield i Manchester ligger mektige MOSI, Museum of Science and Industry. Dette museet er et must for alle som besøker byen.

MOSI ligger i Castlefield, opprinnelig "Castle in the field". Her lå den gamle romerske borgen, dengang romerne hersket over Mancunium. Mer om det senere.

Det første som slår en besøkende til dette museet er størrelsen på området. De permanente utstillingene er fordelt på hele fem verneverdige ("listed") bygninger og består av ti "galleries", eller tematiske utstillinger. Disse ti strekker seg fra tekstil- og jernbanehistorie, via victoriatidens kloakk- og sanitærutfordringer, til damp, gas, elektrisitet og morgendagens energikilder. I tillegg er det en svær Air and Space-bygning. Kan en ønske seg mer?
Som oversiktskartet viser: dette er et imponerende stort område! Øverst til venstre, i grønt, ser vi verdens eldste eksisterende jernbanestasjon: Manchester Liverpool Road Railway Station.



En andektig historielærer poserer på perrongen til verdens eldste eksisterende jernbanestasjon, Liverpool Road Station - i dag en del av museumskomplekset til MOSI. Stasjonen ble tatt i bruk i 1830. Togforbindelsen mellom Manchester og Liverpool var verdens første inter-city togforbindelse med dampdrevne tog i fast rute. Vi er på historisk grunn!

 For en kontrast! Den gamle søylegangen over den snart to hundre år gamle jernbanestasjonen, med den 47 etasjer høye skyskraperen Beetham Tower (2006) i bakgrunnen. Dette er den niende høyeste bygning i UK og den høyeste utenfor London.


Som det fremgår av bildene: museumsområdet er velsignet stille og det store området gir den besøkende ro til nødvendig museal kontemplasjon. Historielæreren er selvsagt betatt av både Science Museum i London og Smithsonian i Washington, men det som skiller MOSI fra disse er nettopp det store og åpne området.

Den erfarne leser av Historielærerens reiseberetninger vil også være kjent med Historielærerens 100% perfekte værgaranti! Alltid blå himmel og strålende sol. På denne turen til Manchester og Liverpool bød værgarantien dessuten på hetebølge - perfekt for halvtinte nordboere med kronisk mangel på D-vitamin.

Her står en fullt kjørbar replika av Robert Stephensons "Planet" fra 1830. Stephensons originale "Planet" ble bygget for å trafikkere jernbanestrekningen Manchester - Liverpool og brukte ca én time på strekningen.



Stemningsbilder fra den velassorterte tog- og lokomotivutstillingen i Power Hall.
Førerplassen i et gammelt damplokomotiv. Mye å holde rede på!

Manchesters historie er uløselig knyttet til tekstiler, først og fremst bomull. Byen ble kalt Cottonpolis - en industriby som lever av handel med bomull som foredles, først som hjemmeindustri og etterhvert på tekstilfabrikker, i byens nærhet.

I 1769 tok Richard Arkwright patent på en maskin som tok spinningen av bomullstråd ut fra hjemmene og inn i dertil etablerte fabrikker. Arkwrights Water Frame var den første maskinen innenfor tekstiltilvirkning som brukte vannkraft og ikke muskelkraft og dermed muliggjorde fabrikkproduksjon. De tidlige tekstilfabrikkene var altså avhengige av vannkraft og ble etablert langs elvene i Lancashire. Med Richard Arkwrights dampdrevne tekstilfabrikk i Manchester i 1781 ble tekstilindustrien sentralisert og urbanisert. Tekstilindustrien skulle bli triggeren som utløste den industrielle revolusjon.

I 1853 var det 108 bomullsfabrikker i Manchester! På MOSI får vi demonstrert de ulike maskinene og prosessene, karding, spinning, veving osv.


"A thick black smoke covers the city. The sun appears like a disc without any rays. In this semi-daylight 300,000 people work ceaselessly. A thousand noises rise amidst this unending damp and dark labyrinth ... the footsteps of a busy crowd, the crunching wheels of machines, the shriek of steam from the boilers, the regular beat of looms, the heavy rumble of carts, these are the only noises from which you can never escape in these dark half-lit streets .."
       Alexis de Tocqueville, 1835

Historielæreren har i tidligere reiseepistler vært inne på victoriatidens ingeniørbragder. Vi husker også vannpumpen i Soho. Drikkevannsforsyning med rent vann og et forsvarlig sanitærsystem var en utfordring også for et Manchester i rask vekst etter at fabrikksystemet slo igjennom. MOSI har derfor en spennende utstilling dypt nede under de gamle lagerbygningene: Underground Manchester.




Ellers gir museet en rekke andre opplevelser og tidstablåer. Hvordan så et typisk hjem ut i forskjellige tidsepoker?

Legg merke til pulsatorvaskemaskinen i grønt, med rulle oppå.

Her har oppvaskmaskinen gjort sitt inntog på kjøkkenet, oppå oppvaskbenken til høyre.
Så ble det TV i the living room.

Air and Space-utstillingen holder til i en egen stor bygning - det tidligere Campfield Market. Her er altså velsignet mye luft mellom opplevelsene. Passer jo dessuten utmerket med en varm lunsj ute på plassen, før vi utforsker enda en avdeling.


MOSIs Air and Space-utstilling er omfattende, men kan selvsagt ikke måle seg med IWM Duxford eller RAF-museet i London. Noen godbiter er det imidlertid her også.


 
En godbit! En Avro Shackleton, en videreutvikling av det klassiske tunge bombeflyet Avro Lancaster fra andre verdenskrig. Schackleton ble bygget for maritim overvåkning og senere også  for Airborne Early Warning (AEW) - altså en forløper for dagens AWACS-fly. 

En ekte Supermarine "Spitfire" hører selvsagt med på ethvert museum med respekt for seg selv! Det er jo liksom opplest og vedtatt at "Spitfiren" reddet England. Dette er nok en sannhet med store modifikasjoner. I selve Battle of Britain var det Hawker Aircrafts ikoniske "Hurricane" som sto for 60% av nedskytningene av fientlige fly. 
Senest for et par dager siden ble de Havillands "Mosquito" lansert som "det avgjørende flyet".


Og her en godt bevart japansk kamikaze-maskin fra helt på slutten av andre verdenskrig, en Yokosuka MXY7 rakettdrevet selvmordsfly!

MOSIs Air and Space-pavillion i forgrunnen, med Beetham Tower som kontrast. Den 170 meter høye bygningen skal symbolisere kraften og energien i det post-industrielle Manchester og vise at byen har "reist seg" etter den økonomiske nedgangstiden på 70- og 80-tallet og, ikke minst , etter den fryktelige IRA-bomben i 1996 - den største bombeeksplosjonen i Storbritannia noensinne i fredstid.


Konklusjon: MOSI i Manchester er helt klart et museum som kommer høyt opp på lista. Manchester by har dessuten all grunn til å påberope seg en plass på den verdenshistoriske scenen. Denne "skrytelista over Manchesters betydning" , fra 1781 til 2004, fra museet imponerer!

Historielæreren må imidlertid haste videre i sin utrettelige leting etter nye godbiter. MOSI ligger, som sagt, i Castlefield, bydelen med den gamle romerske borgen. Dette er et idyllisk område å utforske en varm sommerdag.

 Rusler vi forbi denne trivelige puben...
 ... er vi plutselig inne i parken med de romerske borgruinene fra dengang romerne etablerte sin militærforlegning i Mancunium, rundt år 80.
 Manchesters historie: borgruiner med jernbanebroer i bakgrunnen. Da mangler bare:
.... akkurat: ull!


Det er imidlertid et museum til som står på dagsorden i Del 1 av denne sommerekskursjonen. Vi hopper på en av de tre rutene med gratisbusser som dekker hele sentrumsområdet av Manchester.

Ja - du leste riktig! Selv om selve sentrum av Manchester greit kan nås til fots er det altså slik at det er tre ulike bussruter som dekker hele sentrumsområdet - helt gratis. De kalles Manchester city centre Metroshuttle:

Metroshuttles are free buses linking the main rail stations, car parks, shopping areas and businesses in Manchester city centre. Metroshuttle buses run from Piccadilly, Salford Central, Victoria, Oxford Road and Deansgate rail stations. There are three circular routes covering the main areas in the city centre.

This Metroshuttle service is funded by Manchester City Council, Transport for Greater Manchester, NCP and Allied London.

Metroshuttle buses in Manchester are diesel-electric hybrid vehicles using less fuel and producing lower emissions than most standard buses. Our greener buses are made possible through the Green Bus Fund from the Department for Transport.
Disse bussene går ca hvert 5 - 7. minutt (!) og er tydelig malt i sine respektive ruters farger. Se rutekartet her, med alle byens severdigheter inntegnet.

Har Oslos politikere hørt om dette?

Nåvel - neste museum som Historielæreren fattet interesse for var People' History Museum. Et noe pretensiøst navn på et museum, kanskje? Som navnet også antyder så har dette museet et sterkt fokus på arbeiderbevegelsens historie. "People" i navnet er altså "Folk", med tjukk "L".

Museet presenterer seg selv slik:

There have always been ideas worth fighting for. Join a march through time following Britain’s struggle for democracy over two centuries.
Allerede i inngangspartiet slås tonen an med denne flotte to-etasjes veggen:



Her er separate utstillinger om f.eks. samvirkebevegelsens historie i England (150 years of the Co-operative), om gruvearbeidernes slitsomme hverdag m.fl.

Et gjennomgående tema er demokratisering, stemmerett og kampen for reformer. Enhver med noe politisk og historisk interesse vil ha glede av et besøk. Bare de mange valgplakatene er en nytelse!


Denne bloggeren ble imidlertid mest imponert over den praktfulle samlingen av et utall faner fra britisk arbeider- og stemmerettsbevegelse. Disse fargerike og forseggjorte fanene er dessverre skjøre og tekstilene sårbare, så det ble ikke mange bilder herfra. Mange av disse fanene er rene kunstverk - og er alene verdt et besøk på museet.



To innholdsrike museer (begge gratis, selvsagt!) og en romersk borg. Ikke dårlig for en enkelt dag i Manchester.

Men - byen har mye mer å by på. I neste episode av Historielærerens sommereksursjon blir det flere godbiter!

History matters!