mandag 6. mai 2013

Wenn jemand eine Reise tut, so kann er was erzählen. Det gjelder vel også "klassereiser"?


Det fine med å ha gjort en reise er vel nettopp at man har noe å fortelle etterpå!

I februar i år sto en interessant personlig refleksjon på trykk som kronikk i Dagbladet, under tittelen "Min klassereise". Kronikken var ført i pennen av en ung kvinnelig akademiker, Malin Vik. Hun skrev:
"Da jeg ble sosialist var det ikke fordi jeg vokste opp med vakre sosialistiske ideer i bokhylla. Det var fordi jeg på et erfaringsmessig grunnlag mener at et sosialistisk samfunn vil være det beste og mest rettferdige, spesielt for slike som min familie. Men avstanden mellom den akademiske middelklassen og livene til de som har minst er stor - så stor at venstresiden ikke forstår hvorfor arbeiderklassen ikke vil stemme på dem, og arbeiderklassen synes venstresiden er noen naive og virkelighetsfjerne elitister som ikke aner hva de snakker om."
"Iblant lurer jeg også på om jeg tar feil, og min mor har rett. Kanskje ikke venstresiden er for slike som henne. Hun mener at det er Siv Jensen som har svaret på hennes problemer. Enten er dette riktig, ellers har venstresiden et omfattende kommunikasjonsproblem."
(En lengre originalversjon finnes på hennes blogg.)

Sentralt i hennes reiseskildring står det som sosiologene kaller kulturell kapital. Men - hun kritiserer også middelklassens liberalere og deres nedlatende patronisering av arbeiderklassen.

"Det er av sine egne man skal ha det!", som min gamle mor pleide å si.

Svarene lot selvsagt ikke vente på seg:
"Hvordan kan mora di vite noe som helst om samfunnet når hun ikke gidder å følge med? Hvordan skal jeg kunne sosialisere med og kommunisere med henne når hun ikke er del av den samme virkeligheten som meg? Jeg kan lese Se og Hør for å prøve å forstå henne, men når vil hun prøve å forstå meg? Hun er heldigvis ikke representativ for den norske arbeiderklassen."
 ...kan vi lese, under overskriften "Skjerp deg, mamma" i Dagsavisen.

Klassereiser kan være vanskelige for noen og enhver. "Det har ikke vært tradisjon i min familie for å flagge 1. mai", svarte helseminister Støre, da VG påpekte at flaggstangen sto naken hjemme hos mannen som er en het kandidat til å bli Arbeiderpartiets neste leder.


Det står imidlertid respekt av det å våge å gjøre en reise. Uansett om man reiser "opp" eller "ned" i klassepyramiden. Den som står med begge beina solid plantet i bakken kommer som kjent ikke særlig langt - og vil neppe ha noe særlig spennende å fortelle heller.


Paul Chaffey skriver på sin blogg om sin "politiske reise". Han begrunner sin "reise" med gjennomreflekterte ideologiske resonnement. Dette er prisverdig. Undertegnede har selv etterlyst tydeligere vektlegging av ideologiske fundament og begrunnelse.

Chaffey peker på sentrale ideologiske parametere som viktige for ham (markedets rolle, individets grad av frihet og det private initiativ).

Samtidig med Chaffeys innlegg i Dagbladet sto en enda mer interessant selvransakelse på trykk i Daily Mail.

Melanie Phillips er ikke en dame som går stille i dørene! Hun har en lang journalistisk karriere som spaltist i The Guardian, New Statesman, The Observer og i dag Daily Mail. Selv sier hun at hun er "a liberal who has been mugged by reality". Hun skriver temmelig provoserende om sin "klassereise"Mail Online.

Helt ulikt Chaffey: Her smelles det i dørene!
"My father was haunted all his life by the poverty he endured growing up in the old East End of London in the Twenties and Thirties. His family of six lived in two rooms; he never had enough to eat. He left school at the age of 13. 
As a university-educated young woman with hippie-style hair and an attitude, I, too, generally toed the standard Leftist line in the late Seventies and early Eighties. 
Poverty was bad, cuts in public spending were bad, prison was bad, the Tory government was bad.
The state was good, poor people were good, minorities were good, sexual freedom was good.
And pretty soon I had the perfect platform for those views when I went to work as a journalist on The Guardian, the self-styled paper of choice for intellectuals and the supposed voice of progressive conscience.
The paper and I fitted each other perfectly."
Sentralt hos Phillips er familiens rolle i samfunnet. Da er du modig, tenker jeg. "Family values" er vel noe vi normalt forbinder med, og latterliggjør som, et av de hyklerske trekkene ved amerikanske politikere. Her hjemme trekker vi litt på smilebåndet men aksepterer nedlatende generøst at KrF liksom må få lov til å snakke litt om dette som "sin sak".

Allikevel - det var altså som sosial-reporter i The Guardian at hun plutselig befant seg på sin vei til Damaskus, denne Melanie Phillips:
"The defining issue for me — the one that launched me on a personal trajectory of confrontation with the Left and with my colleagues and friends — was the persistent undermining of the family as an institution."
"My view was backed in 1992 when three influential social scientists with impeccable Left-wing pedigrees produced a damning report.
From their research, they concluded that children in fractured families tend to suffer more ill-health, do less well at school, are more likely to be unemployed, more prone to criminal behaviour and to repeat as adults the same cycle of unstable parenting.
But instead of welcoming this analysis as identifying a real problem, the Left turned on the authors, branding them as evil Right-wingers for being ‘against single mothers’."
Melanie Phillips selvbiografi er rykende fersk fra trykkeriet. Her omtales hun slik:
"Melanie Phillips is Britain's most high profile political pundit. This memoir of her personal and professional life reflects the seismic changes in British culture and society over a quarter of a century, covering her decades as a news editor, leading columnist, broadcaster and bestselling author -- a period which saw her transformed from darling of the left into icon of 'Middle Britain' and the most controversial journalist in the UK." 

Phillips beskylder venstresiden for å forveksle altruisme med narsissisme - før hun går videre til å angripe det hun mener er en farlig konsekvens av det egalitære idealet: en relativisering av idealer. "Alt er like godt!" (Spør undertegnede, som lærer i videregående skole, om dette er kjent stoff!)
"It was increasingly clear that the Left, the movement whose goal was to create a better society, had lost the moral plot — and not just over the family. It embraced the doctrine that all lifestyles were equal and none could be deemed to be better than any other."
Også hennes gamle arbeidsgiver, The Guardian, innrømmer at hun kan ha et poeng eller to.

Symptomatisk nok var ikke Phillips taus da media fokuserte på de som benyttet sjansen til å demonstrere under Margareth Thatchers begravelse:
"(...)Where so many have been moronically parroting the conformist whine of the day, that Mrs T had been a divisive figure -- as if any true leader does not create argument and controversy. Where young people are so devoid of compassion or respect for another human being, so convulsed by hatred as a result of their narcissistic incredulity that there can be any viewpoint other than their own, that they actually gloated and danced in the streets over the death of a frail 87-year-old. And then they and those who shared their point of view of Lady Thatcher actually accused her of making Britain selfish and uncaring!"


Det er kanskje ikke unaturlig at tankene og assosiasjonene går til vår hjemlige Nina Karin Monsen, når en kjenner svingslagene til  Phillips suser rundt hodet. Begge ser ut til å ha en evne til å vekke voldsomme følelser hos de som føler seg angrepet eller sveket.På den annen side: Problemet, når en slår i alle retninger, er vel at slagene ofte, i beste fall, bommer og, i verste fall, kan treffe uskyldig forbipasserende.


Det er vel nettopp dette som gjør slike "klassereiser" så betente. Det er av sine egne man skal ha det....

lørdag 4. mai 2013

Verdens 8. underverk som ble til en hvit elefant!

Følger vi Themsen østover, fra Tower Bridge og Tower of London, kommer vi, like før elven gjør en stor S-sving, til Wapping på nordsiden og Rotherhithe på sørsiden av Themsen. Target for today: Rotherhithe og The Brunel Museum.

Gamle Rotherhithe jernbanestasjon (åpnet i 1869) er i dag en stasjon på London Overground. Den enkleste måten å komme hit på er å ta Jubilee Line til Canada Water og der bytte til et London Overground-tog én stasjon nordover, til Rotherhithe. Navnet Rotherhithe kommer av at stedet i gamle dager var losseplass for kveg til storbyen London. Vi er altså i det området av London som kalles Docklands.

Med en gang vi svinger ut av den gamle stasjonsbygningen ser vi at vi nå er i midt i historisk "Brunel-land"! Her er Brunel Road, Tunnel Road, Brunel Court og Railway Avenue.


Gamle Rotherhithe jernbanestasjon, selvsagt på hjørnet av Brunel Road og Railway Avenue.

 Og bare noen meter unna finner vi altså The Brunel Museum.


Hvem er så denne Brunel?

Spørsmålet er feil!

Det er ikke én Brunel - det er tre av dem. Marc Isambard Brunel (1769 - 1849), sønnen Isambard Kingdom Brunel (1806 - 1859) og hans sønn Henry Marc Brunel (1842 - 1903). Vi befinner oss altså solid plantet i det som har fått navnet Victoria-tiden.
"The nineteenths century's movers and shakers changed our world. Photography revealed Queen Victoria to her subjects for the first time; lavatories and proper sewers halted the epidemics of cholera and typhoid; railways carried London time or 'railway time' across Britain, and before the Queen died in 1901 came the telephone and the near-magic of X-rays and radioactivity. The Victorians invented the rubber ball and lawn tennis, not to mention ice-creams, the concept of weekend and rules for football."
Adam Hart-Davis, i forordet til What the Victorians Did for Us (2001)

I 1825 begynte arbeidet med å bygge historiens første tunnel under Themsen. Tanken var å forbinde Rotherhithe med Wapping i Øst-London, på nordsiden av elven. Etter 18 års arbeid, i 1843, sto ingeniørbragden ferdig. Dette var det eneste prosjektet som far, Marc Brunel, og sønn, Isambard Kingdom Brunel, samarbeidet om å bygge. Sønnen var da bare 19 år gammel!

 Tunnelen var opprinnelig det vi i dag ville kalt en fotgjengertunnel. Brunel hadde, som det fremgår av bildet, designet den for hester og kjerrer, men, av økonomiske årsaker, ble det ikke penger til å bygge de nødvendige "nedkjørslene" til at hester kunne bruke tunnelen. Dermed ble det storslagne prosjektet etterhvert en "white elephant".

Tunnelen ble en publikumssuksess. Bare det første året hadde 2 millioner prøvd den. Inne i tunnelen var det salgsboder og underholdning!


 I dag er den originale tunnelen fremdeles i bruk, men som en del av London Overgrounds T-banesystem. Den ble omgjort til jernbanetunnel i 1869 - og til T-banetunnel i 1914.
Dette er altså den eldste tunnelen i det eldste T-banesystemet i verden!

Det er nesten synd og skam at den flotte arkitekturen ikke lenger kan oppleves, annet enn fra T-banevogn i en mørklagt jernbanetunnel.
 "It is a strange feeling which comes over one as he stands in the centre of the tunnel, and knows that a mighty river is rolling on over his head, and that great ships with their thousands of tons burthen, sail over him. ... There is no single work of Art in London (with the exception of St. Paul's Cathedral) which excites so much curiosity and admiration among foreigners as the Tunnel. Great buildings are common to all parts of Europe, but the world has not such another Tunnel as this. There is something grand in the idea of walking under a broad river—making a pathway dry and secure beneath ships and navies!"
(David W. Bartlett, amerikansk forfatter (1828 - 1912), 
om sin opplevelse av Brunels tunnel under Themsen,
 som da var verdens første undersjøiske tunnel.) 

I tilknytning til tunnelprosjektet bygget Brunel et stort dampdrevet "engine house". Her arbeidet maskinene som bl.a. skulle pumpe vann ut av tunnelen under anleggsperioden. Det er dette "engine house" som i dag huser The Brunel Museum.

Brunels tunnel er blitt kalt "Verdens 8. underverk", men endte altså opp som en hvit elefant - inntil jernbaneselskapene så potensialet i å utnytte en slik tunnel. Dette er forøvrig ikke det eneste av Brunel-familiens hvite elefanter. Isambard Kingdom Brunels enorme dampskip SS Great Eastern fikk på mange måter den samme skjebnen. Men også den "elefanten" ble reddet av nye krav i tiden, bl.a. som kabelskip for leggingen av den første transatlantiske telegrafkabel i 1866.

Historielærerens konklusjon hva angår Brunelmuseet i London er følgende:
  1. Museet i seg selv er en gedigen skuffelse. Det er egentlig bare et ganske lite lokale, riktignok med mange interessante fotografier og videovisning. Et impulsbesøk hit er m.a.o. en nedtur.
  2. Har man derimot muligheten for å planlegge besøket noe mer på forhånd må dette være en stor opplevelse for alle historie- (og teknologi- ) interesserte. Museet arrangerer nemlig regelmessige guidete turer inn i den gamle "Grand Entrance Hall" (se bildet under). I tillegg tilbyr London Overground organiserte nattlige vandringer inn i tunnelen.
Da snakker vi opplevelser!



Neste gang Historielæreren reiser til London håper han å få til en slik omvisning!