fredag 27. mai 2011

Et ordentlig drittinnlegg! Dessuten var det bilen som reddet oss fra undergangen! Ny digresjon!


Tid for en ny digresjon. Det er viktig å ikke holde tråden! Slikt vet en lærer.

Historielæreren har allerede, i episode 4, redegjort for sitt besøk på Museum of American History. Der var det, naturlig nok, mange transportmidler utstilt. Spesielt mange biler.

Amerikanere er et automobilt folk"
Hvorfor det? Jo - amerikanere er et mobilt folk. I mer en én forstand.

Det å stå fritt til å forflytte seg (og forsvare seg) er et gjennomgående trekk i USAs historie, kultur og nasjonale myter.

Særlig det å kunne forflytte seg vestover. "West" er alltid en metafor for frihet og nye muligheter.


Vi kjenner selvsagt til Manifest Destiny fra midt på 1800-tallet. Mot slutten av hundreåret, i 1893, formulerte så Frederick Jackson Turner sin berømte "Turner Thesis". Det var nettopp denne mobiliteten, disse mulighetene for stadig forflytning vestover, som skapte den amerikanske mentaliteten og folkesjelen, hevdet Turner. Da jeg tok Engelsk grunnfag i 1977 lærte vi at 20% av alle amerikanere flytter på seg i løpet av et år. Privatbilen og "trailer homes" er hhv en rett og en selvfølge for mange amerikanere. Du messer ikke med noe som oppfattes som en rett og en selvfølge!


I Norge er bilen og bileiere fritt vilt for politikere. Det er open season - all year round, på alle som har gått hen og kjøpt seg en bil i Norge!

I USA derimot er bilen hellig.

Denne bloggeren vil derfor skandalisere seg selv ved å levere et pasjonert forsvar for bilen! Erik Solheim: Can you hear me?!

Automobil estetikk, med Central Park i bakgrunnen.


Det var bilen som reddet oss!

Mer eller mindre slik er det Christina Dionne konkluderer i en artikkel i det amerikanske History Magazine. Artikkelen heter: "Horse and Buggy: Good Ol' Days or Nightmare?".

I samme kontekst kan nevnes en bok fra 2010: The London Bus Story, av John Christopher. Også han slår fast at forbrenningsmotoren reddet oss fra å drukne i dritten!

Ikke 100% politisk korrekt, med andre ord. Det liker vi!

Dionne gir oss et fascinerende innblikk i det urbane USA i annen halvdel av 18-hundretallet. De som har romantiske illusjoner om idylliske glansbildetilstander, med lyden av hestesko mot brolegning og trivelige hestevrinsk i solnedgang er hermed advart. Glem karjolturer med den utkårete. Slå fra dere drømmen om en "knight in shining armour" på en hvit hingst.

Dere er modne for en solid dose realitetsorientering!

New York før bilismens inntog. Idyllisk, sa du??

Bare i byen New York er det regnet ut at 4 fotgjengere ble drept av hester pr uke i 1868. Det vil si én av hundre personer pr år i New York. I 1998, til sammenligning, ble én fotgjenger pr 40 000 påkjørt av bil i samme byen. Faktisk var nok dødsraten med stor sannsynlighet enda mye større, som et resultat av datidens mangelfulle akuttmedisinske muligheter for å behandle andre hesterelaterte skader som bitt, fall, spark o.l. (tetanus, indre blødninger, brudd osv.). All in a day's work i en by som New York på slutten av det nittende århundre.

En må heller ikke la seg forlede til å tro at dette var noe som primært rammet de lavere sosiale lag i samfunnet. Utenriksminister for presidentene Abraham Lincoln og Andrew Johnson, William Seward, ble livstruende kvestet da hestene som trakk vognen hans løp løpsk i Washingtons gater i april 1865. (Seward er forøvrig mannen som har fått æren for kjøpet av Alaska, noe han ble mobbet hemningsløst for i samtiden! Men - det får bli en annen digresjon...)

President Ulysses S. Grant opplevde også hestedramatikk da hans presidentvogn kjørte over en liten gutt. Gutten ble så skadet at benet måtte amputeres.

President Theodore Roosevelt (ja, akkurat - han med Teddy-bjørnen!) var, i 1902, ute og kjørte i Pittsfield, Massachusetts, da vognen hans kolliderte med en trikk og en av presidentens Secret Service-agenter, William Craig, ble drept i sammenstøtet. (Craig er den første Secret Service-agenten som er blitt drept i tjeneste. Men - det får bli en annen digresjon...)

Hestetrukken sporvogn i New York, tidlig 1900-tallet. Finn frem kost og spade!

Ulykker er en ting. Et annet problem ble imidlertid oppfattet som langt alvorligere av samtiden: Møkka!

So much for idyll og romantikk - nå kommer drittpraten!
Det er anslått at det, bare i New York og Brooklyn alene, i 1880 var mellom 150 ooo og 175 000 hester!
Hver hest produserte ca 10 - 15 kg møkk og ca én liter urin pr døgn.
Det tilsvarer ca 3 millioner kilo dritt og 160 000 liter piss hver dag i byens gater og staller!
Forestill deg en trafikkert gate en varm sommerdag.

Eller i øsende regnvær, for den saks slyld...

Nye muligheter åpner seg for de driftige og tilpasningsdyktige: "Crossing sweepers" påtok seg å skuffe vei i møkka for velkledde og betalende borgere som skulle krysse gaten!

I en periode var det slik at bøndene utenfor byen betalte for denne gjødselen, men ganske raskt ble det så mye av den at bunnen falt ut av dette markedet. En enorm folkevekst førte til en tilsvarende økning i antall byhester.
På bare ti år, mellom 1900 og 1910, fordoblet New Yorks folketall seg!
Møkka fra hestene var ikke utfordringen alene. Hestekadavere ble et vel så stort problem. En byhest hadde en gjennomsnittlig levetid på mellom 2 og 3 år.
På 1880-tallet måtte New Yorks myndigheter frakte vekk ca 150 000 hestekadavere fra byens gater pr år!
Ja - men så kom jo den voldsomme amerikanske jernbaneutbyggingen, sier du! Den må jo ha "avløst" hest-og-vogn og gitt et rensligere samfunn!

Feil igjen, påpeker Christina Dionne.

Jernbaneutbyggingen i USA var eksplosiv rundt århundreskiftet. Og - den førte til et enda større behov for hester! Veksten i varetransport over jernbanenettet ledet til at nettopp jernbaneselskapene var blant de selskapene som hadde flest hester i drift! Varene skulle distribueres fra stasjonene til grossister, detaljister og privatpersoner.

Også i London ble problemet akutt. År 1900 hadde London 11 000 hestedrosjer og flere tusen hestetrukne busser. Hver buss trengte 12 hester i døgnet for å være i drift.

En "Knifeboard horse bus", London ca 1855.
Hestetrukne busser hadde en vesentlig synergieffekt i form av at buss- og sporvognselskapene ga arbeid til en mengde smeder, hovslagere, stallkarer, kusker, konduktører og, selvsagt, vognbyggerindustrien.
Og - ca 1000 tonn møkk pr dag!


Hesteholdet forårsaket også sykdommer og epidemier - ja, til og med storbranner!

For å ta det siste først: arbeidshestene hadde oftest kummerlige forhold. De var stuet sammen i trange og dårlig opplyste og ventilerte garasjelignende staller, ofte i direkte tilknytning til siloer og kornlagre. Kornstøv, tørt høy og ammoniak-gass fra gjødselbinger kunne ikke sjelden ende med forgiftninger eller, i verste fall, eksplosjoner og storbrann.

Ett av Jacob Riis' berømte bilder.
Mulberry Bend, New York, ca 1896: sammen med deler av East End i London var dette verdens kanskje tettest befolkede område på den tiden. Her bodde over 30 000 mennesker på et område tilsvarende 6 fotballbaner. Et beryktet sykdomsbefengt mareritt av barnedødelighet, gjengkriminalitet, forurensning, prostitusjon og fattigdom.
Eller, som det også kalles: "The Melting Pot".

All gjødselen i gatene tiltrakk og ynglet fluer. I tett befolkede byer besørget disse fluene en effektiv spredning av sykdommer som typhoidfeber, diarré, typhus, og gul feber. Hester er også bærere av tetanus, stivkrampe, som var en hyppig dødsårsak hos nyfødte. Slakterier og garverier lekket til drikkevannskildene og utløste koleraepidemier. Boligforholdene var ideelle for tuberkulose.

Mulberry Street, ca 1900.
(Eller trodde du dette kanskje var et scenebilde fra "Gudfaren II"?)
I dag er det bilene som står på stallen i New York!

Men også hestene kunne bli syke! I 1872 brøt det ut en hesteinfluensa i Nord-Amerika som nesten lammet hele samfunnet. Togtrafikken stoppet opp fordi det manglet hester til å transportere kullet frem til lokomotivene. Skip ble ikke losset og lastet. Sporvogner var ute av drift. Branner løp ut av kontroll fordi brannvesenets hestetrukne vogner sto. Butikkene gikk tomme for livsnødvendige matvarer. Til og med US Cavalry gikk tomme for hester midt i kampene mot Apache-indianerne!

New York City Fire Department (FDNY) er klare til å rykke ut.
Under den store hesteinfluensaen brant over 700 bygninger ned under en storbrann i Boston. Brannmannskapene var hjelpeløse tilskuere. Brannpumpene var svære dampdrevne beist og måtte trekkes av minst tre hester.


"Det moderne underet" - løsningen på det umulige problemet!
Trolleybussen(1938)
- bare ordet gir meg assosiasjoner til barndommens Oslo.


I 1894 skrev The London Times at London ville være:
"buried nine feet deep in horse manure by 1950"!
Dystre utsikter...

Men her er min favoritt:
I 1898 var New York vertskap for verdens første internasjonale 10-dagers konferanse for byplanleggere. Øverst på dagsorden: hva gjør vi med all hestemøkka?
Etter 3 dager ga de opp hele konferansen. Ingen kunne se for seg noen løsning på problemet!

I år 1900 ble 200 innbyggere i New York drept i hesteulykker. (Da er ikke sykdommer og andre ovenfornevnte "bivirkninger" av hestedrift medregnet.) Ett hundre år senere, i 2003, mistet samme by 344 mennesker i "auto-related fatalities".

Regner vi pr capita av befolkningen var de hesterelaterte dødsfallene 75% høyere enn dagens tilsvarende tall for biltrafikken. Tall fra Chicago viser at det i 1916 var syv ganger så høye dødstall for hestetrafikken, sammenlignet med biltrafikken 80 år senere.

Christina Dionne slår fast:
"With all that said, what really changed in our society and what was the major solution to our problem of horsepower gone wild?
- You guessed it. Behold, the automobile."

Du verden!
Slike utsagn gir vel ubetinget fengsel i Norge i dag?

Behold, the automobile!

Epilog:

Den 30. januar 1836 publiserte The Times i London instrukser til sine lesere, om hvordan de burde oppføre seg for at bussturene skulle bli hyggeligere. Verdt å lese, både som en normativ kilde og som en inspirasjon til Ruter om å sette opp noe lignende på Oslos busser, trikker og T-baner:

  1. Keep your feet off the seats.
  2. Do not get into a snug corner yourself and then open the windows to admit a North-wester upon the neck of your neighbour.
  3. Have your money ready when you desire to alight. If your time is not valuable, that of others may be.
  4. Do not impose on the conductor the necessity of finding you change: he is not a banker.
  5. Sit with your limbs straight, and do not with your legs describe an angle of 45, thereby occupying the room of two persons.
  6. Do not spit on the straw. You are not in a hogsty but in an omnibus travelling in a country which boasts of its refinement.
  7. Behave respectfully to females and put not an unprotected lass to the blush, because she cannot escape from your brutality.
  8. If you bring a dog, let him be small and be confined by a string.
  9. Do not introduce large parcels - an omnibus is not a van.
  10. Reserve bickerings and disputes for the open field. The sound of your own voice may be music to your own ears - not so, perhaps, to those of your companions.
  11. If you will broach politics or religion, speak with moderation: all have an equal right to their opinions, and all have an equal right to not have them wantonly shocked.
  12. Refrain from affectation and conceited airs. Remember that you are riding a distance for sixpence which, if made in a hackney coach, would cost you as many shillings; and that should your pride elevate you above plebeian accommodations, your purse should enable you to command aristocratic indulgences.
Det ble kanskje litt mye drittprat her, men..
History matters!

torsdag 26. mai 2011

Historielærerens pilegrimsferd - Episode 5: Et sjeldent fly, et hvitt hus og 320 000 graver.


På'n igjen! Nye severdigheter kaller!
En pilegrims dag er lang og pliktene legio!

Rusler en ned langs det mektige Capitol....

... til forsiden ...

... sitter general, og senere president, Ulysses S. Grant høyt til hest og skuer nedover The National Mall. Den strenge symmetrien gjør at han ser i strak linje rett mot sin tidligere sjef Lincolns minnesmerke i det fjerne.

Der fant jeg forresten også denne karen i sadelen på sin noe mer moderne hest. Han så ut som om han kjedet seg mer enn Grant.


I vrimmelen av store og imponerende museer langs The National Mall falt valget denne dagen på National Air and Space Museum. Dette er egentlig et todelt museum: en avdeling her, downtown DC, og en avdeling ute ved Dulles-flyplassen utenfor byen. Sistnevnte skal etter sigende være selve rosinen i pølsa, men det får bli til neste besøk....





Her henger selveste "Sprit of St. Louis"!

Denne historielæreren var imidlertid mest interessert i flysamlingen fra andre verdenskrig. Her fant han (selvsagt) de "obligatoriske", som Supermarines "Spitfire", North Americans "Mustang" og Messerschmitts "Bf 109".

Greit nok, men denne samlingen var nok litt skuffende. RAF-museet i London, som er tidligere omtalt her i denne bloggen, går langt utenpå denne nokså beskjedne samlingen. Når det er sagt skal det dog tilføyes at det er en mye større samling av fly fra andre verdenskrig ute på avdelingen ved Dulles.

En virkelig godbit hang imidlertid her i DC, en godbit som Historielæreren ikke tidligere har fått sett: det italienske jagerflyet produsert av Macchi Aeronautica: C.202 "Folgore". Det italienske flyvåpenet, Regia Aeronautica Italiana, er nok mest kjent for sin rolle under den spanske borgerkrigen og i Etiopia, men italienske flyskvadronerdeltok faktisk både i slaget om Storbritannia og på Østfronten!

Heisann! En c.202 "Folgore". "One of the best and most undervalued of fighters" i følge jagerflyveresset Clive Caldwell. Flyets store svakhet var imidlertid bestykningen.

Det japanske jagerflyet Mitsubishi "Zero" - brukt både i angrepet på Pearl Harbor og, mot slutten av krigen, i kamikaze-oppdrag.


Fra museene på The National Mall er det heller ikke så lange biten å gå bort til dette huset:

Jeg ble nesten litt overrasket over hvor nært opp til huset turister kunne komme...

... men de blir vel godt passet på, vil jeg tro.


Neste post på programmet bringer oss med Metroen under Potomac-elven, forbi "vår stasjon" Rosslyn, og til neste stasjon, som er Arlington Cemetery. Æreskirkegården ligger faktisk bare et kvarters spasertur fra hotellet vårt.

Ved stasjonen "Arlington Cemetery" dukker Metroen opp i dagen for en kort stund, før den igjen forsvinner ned under Pentagon.

Det er dimensjoner og prakt over Memorial Drive, veien opp til inngangspartiet til Arlington æreskirkegård. Den grå og buete bygningen rett frem er Women's Memorial.

Besøkssenteret, med billettsalg osv. Herfra starter de guidete rundturene.

Vi kjøpte en rundtur med disse. Du kan hoppe av og på når det passer. Praktisk, men er man normalt sprek i beina kan man også godt klare seg for egen maskin. Fordelen med disse turmobilene er at de har dyktige guider som forteller og forklarer under kjøringen.

På høyden ligger vakre Arlington House, en gang hjemmet til sørstatsgeneralen Robert E. Lee. Det vakre huset ble opprinnelig bygget av George Washingtons adoptivsønn, George Washington Parke Custis. Hans datter giftet seg med den unge løytnant Lee to år etter at han var uteksaminert fra West Point.


Robert E. Lee er en interessant og myteomspunnet skikkelse. Lee hadde utmerket seg allerede ved West Point og hadde, ved borgerkrigens start i 1861, 30 års erfaring i den amerikanske hæren.

Det var kanskje ingen overraskelse at president Lincoln vendte seg til Lee med tilbudet om å bli øverstkommanderende for unionshæren i borgerkrigen. Lee nølte imidlertid - han ville vente og se på hvilken side av gjerdet Virginia datt ned. Da det ble klart at Virginia også ville bryte ut av unionen (noe som forøvrig er forklaringen på at det i dag er 2 stk Virginia-stater), valgte Lee å være lojal mot sin stat i stedet for unionen. Ved krigens slutt var Lee blitt øverstkommanderende for sørstatshæren.

Etter nederlaget i borgerkrigen ble ikke Lee straffet, men han mistet sine borgerretter og sin eiendom, Arlington House. Det hører med til historien at det var president Gerald Ford som, først i 1975 (!), ga Robert E. Lee sitt amerikanske statsborgerskap tilbake! USAs kanskje mest kjente militære ikon var altså faktisk statsløs i 110 år.

I 1874, fire år etter Lees død, fikk han denne annerkjennelsen:
... a foe without hate;
a friend without treachery;
a soldier without cruelty;
a victor without oppression,
and a victim without murmuring.

He was a public officer without vices;
a private citizen without wrong;
a neighbour without reproach;
a Christian without hypocrisy,
and a man without guile.

He was a Caesar, without his ambition;
Frederick, without his tyranny;
Napoleon, without his selfishness,
and Washington, without his reward.
Well said, om ikke annet - og litt av en attest!

Utsikt fra vollen foran Arlington House. I forgrunnen ser vi Kennedy-gravstedet og hever vi blikket ser vi Lincoln Memorial og The National Mall, på andre siden av Potomac.
(Her anbefales på nytt å klikke på bildet og deretter på zoom-funksjonen.)


Arlington kirkegård er opp mot tre kvadratkilometer stor og avgrenses av Fort Myer, Pentagon, Potomac-elven og bebyggelsen i Arlington.

Her er over 320 000 graver.


Dreier en blikket noe mer mot høyre domineres synsfeltet av det massive Pentagon-komplekset.

Kennedy-gravstedet.

Opprinnelig var det tenkt at John F. Kennedy skulle gravlegges i hjemstaten Massachusetts, sammen med sin sønn Patrick, som døde to dager gammel i august 1963. Det fortelles imidlertid at presidenten, under et besøk på Arlington House våren 1963, skal ha gitt uttrykk for hvor vakkert han syntes dette stedet var.

Kennedy ble skutt i slutten av november 1963 og etter sigende var det forsvarsminister Robert McNamara som fremsatte forslaget om å gravlegge den døde presidenten her på Arlington. Enken, Jacqueline Kennedy, ga sin støtte til forslaget og Kennedy ble gravlagt her den 25. november 1963.

Det sier seg selv at det første gravstedet var improvisert på noen dager. Etter en tid ble det omarbeidet til den permanente konstruksjonen vi ser i dag. Senere er to av barna flyttet hit og da Jacqueline Kennedy døde i 1994 ble hun også gravlagt her.

Kennedy-gravene, med flammen.
Her ligger altså John F. Kennedy sammen med sin kone, Jacqueline og to av barna, sønnen Patrick og datteren Arabella.

President Kennedys legendariske taleskriver, Theodore Sorensen, hjalp enken Jacqueline Kennedy med utvalget av kjente Kennedy-sitater som omkranser gravstedet.

Den ukjente soldats grav har et stort amfiteater.


Den ukjente soldats grav.

Det er daglige begravelser under full militær honnør året rundt på Arlington, mellom 20 og 30 hver dag!


På Arlington ligger to amerikanske presidenter, William H. Taft og John F. Kennedy.

Videre finner vi en nærmest endeløs liste over kjente personer, både militære og sivile. Her er, foruten de to presidentene, også astronauter, høyesterettsdommere, oppdagere, forskere m.m. Her ligger Johnny Clem som var 10 år gammel trommeslager under borgerkrigen og ble sersjant som 12-åring! Dette er en vandring gjennom USAs og verdenshistorien!

Slippes en historieinteressert stakkar løs her kan det fort bli et langvarig besøk!

Av de militære kan nevnes:
  • Omar Bradley, den siste femstjerners generalen og en sentral skikkelse under andre verdenskrig i Europa.
  • Glenn Miller, major og orkesterleder (ikke gravlagt, da han aldri ble funnet etter at flyet forsvant i 1944).
  • John J. Pershing, "General of the Armies" og øverstkommanderende for de amerikanske styrkene under første verdenskrig.
  • Francis Gary Powers, pilot og for alltid knyttet til U2-saken i 1960. Stikkord: Bodø!
  • Matthew Ridgway, general med et navn knyttet til både andre verdenskrig og Koreakrigen. Kallenavn: "Old Iron Tits"! Ridgway var mannen som Truman satte til å avløse MacArthur etter kontroversen om Koreakrigen. Ingen enkel stafettpinne han fikk!
  • William Halsey, femstjerners admiral og øverskommanderende i Stillehavet i krigen mot Japan.
  • James Doolittle, general i flyvåpenet og berømt for "The Doolittle Raid"
Av militært personell som imidlertid er mer kjent for andre sider av sin karriere finner vi også:
  • Clark Clifford, forsvarsminister og rådgiver for fire presidenter.
  • John Foster Dulles, utenriksminister under størsteparten av det kalde 50-tallet.
  • Dashiell Hammett, legendarisk krimforfatter.
  • Edward og Robert Kennedy, sistnevnte justisminister under John F. Kennedy og sentral både i Civil Rights-spørsmålet og under Cubakrisen.
  • Joe Louis, verdensmester i tungvekt i 12 år.
  • George C. Marshall, general, sjef for generalstaben, forsvarsminister, utenriksminister og selvsagt kjent for Marshallplanen som ga ham Nobels fredspris.
  • Lee Marvin, skuespiller og selv US Marine (såret i kampene om Saipan og tildelt Purple Heart).
Her følger noen stemningsbilder:






Rett utenfor Arlington Cemetery, på vei langs elven mot Key Bridge, finner vi enda et ruvende monument. Motivet vil være kjent for de fleste:

Joda - det er det berømte Iwo Jima-motivet vi ser her!

Vi drar kjensel på Joseph Rosenthals berømte fotografi fra februar 1945. Dette er altså Marinekorpsets eget krigsmonument.

United States Marine Corps er en del av USAs militære styrker som vi nordmenn kan ha litt problemer med å forstå. "The Marines" er en av syv selvstendige uniformerte "branches" (våpengrener?) innenfor det amerikanske forsvaret og en av fire som sorterer under forsvarsdepartementet (hæren, marinekorpset, flyvåpenet og marinen). De tre andre, deriblant kystvakten, hører inn under andre departementer. Marinekorpsets historie går tilbake til 1775.


På kirkegården vi akkurat har forlatt ligger faktisk tre av de seks soldatene vi ser i dette motivet begravet! Det er Rene Gagnon, Ira Hayes and Michael Strank (Strank falt i kampene bare noen dager etter at bildet ble tatt). Det var bare John Bradley, Rene Gagnon, and Ira Hayes av de seks på bildet som overlevde kampene om Iwo Jima.



Da Historielæreren besøkte monumentet var det veteransamling med "Marines" fra Koreakrigen.

Rundt hele sokkelen til monumentet er inngravert alle militære operasjoner som marinekorpset har deltatt i, fra slutten av 1700-tallet til dags dato.

Utsikt fra monumentet, over Potomac og mot Lincoln Memorial og George Washington Monument.
De flotte tulipanbedene er en del av en gave fra Nederland som takk for frigjøringen under andre verdenskrig.


Historielærerens pilegrimsferd fortsetter i neste episode.

- eller kanskje det er tid for en ny digresjon?

Tiden vil vise