tirsdag 17. mai 2011

Historielærerens pilegrimsferd: Tid for en digresjon: Tror historielæreren på forbannelser?!


Denne er ikke for de overtroiske!

Tror vi på forbannelser?

Hva er det som gjør historien spennende og fascinerende?

Jo, det er som regel digresjonene. De underlige anekdotene som setter fantasien vår i sving. Som får oss til å ville "forflytte oss i tid" - til å ville leve oss inn i noe eller noen!

Etter overdosen med førstefruekjoler i forrige episode er tiden høyst moden for en slik digresjon. Den tar utgangspunkt i vårt første besøk her i DC, nemlig det massive Lincoln Memorial.

Lincoln Memorial - vi tar en tur tilbake dit!
Det var en som var mer nervøs enn normalt, da dette ble innviet!

Dette kjente landemerket og nasjonale symbol ble høytidelig innviet våren 1922. Til stede ved innvielsen var sittende president og en tidligere president. Og, selvsagt, Lincolns eneste gjenlevende barn, sønnen Robert Todd Lincoln.

Feil!

Det var ikke så selvsagt i det hele tatt at sønnen skulle være til stede. Faktisk var det bare svært så motvillig han gikk med på å delta i den høytidelige seremonien til ære for hans egen far!

President Warren G. Harding taler ved innvielsen av Lincoln Memorial i 1922. Til venstre, inn mot søylen, ser vi Abraham Lincolns sønn, Robert.

Fra samme innvielsesseremoni. Fra venstre: tidligere president William Howard Taft, sittende president Harding og 79 år gamle Robert Todd Lincoln.

Hvorfor ville så ikke Lincolns sønn være til stede?

Hadde far og sønn røket uklar? Skal denne bloggen hengi seg til sosietetssladder og familiefeider, nå?

Nei, langt i fra! Årsaken var en helt annen, og ganske så oppsiktsvekkende:
Robert Todd Lincoln ville ikke være til stede fordi han var redd han bar på en forbannelse. Han var redd hans tilstedeværelse ville føre til at (enda) en president mistet livet!
Litt av en begrunnelse for å takke nei til et selskap, hva? A real party killer.

Var mannen sprø?

På ingen måte.

Robert Todd Lincoln var ingen hvemsomhelst. Bare hør her:
  • Han var en av general Grants assistenter og var til og med til stede ved general Lees overgivelse ved Appomattox i april 1865. Dette markerte den formelle begynnelsen på slutten på den amerikanske borgerkrigen.
  • Han ble senere forsvarsminister fra 1881 til 1885, under to presidenter (James Garfield og Chester Arthur).
  • Han var et hett navn til å bli presidentkandidat på slutten av 1800-tallet. Før valget i 1888 drømte det republikanske partiet om å stille med ingen ringere enn Robert Todd Lincoln (sønn av Abraham Lincoln) og Jesse Grant (sønn av general og senere president Ulysses S. Grant) som partiets president- og visepresidenkandidat! Snakk om "dream ticket"! (Nepotisme er tydeligvis ikke forbeholdt det statsbærende partiet i Norge.)
  • Han rakk også å være USAs ambassadør i London fra 1889 til 1893 (under president Benjamin Harrison).
  • Etter å ha avsluttet sin politiske karriere var han styreformann i Pullman-selskapet, et velkjent navn for alle jernbanefrelste.

Appomattox Court House, april 1865: Sørstatsgeneralen Robert E. Lee overgir seg til Nordstatenes (Unionens) general Ulysses S. Grant (senere USAs 18. president). Rett bak Grant står Robert Lincoln.


Abraham Lincoln og hans kone Mary Todd fikk fire sønner. Bare Robert, den eldste, skulle leve opp til voksen alder. Dette tapet av tre barn var nok en medvirkende årsak til Lincolns veldokumenterte melankoli i voksen alder. I dag ville han nok fått diagnosen depresjon.
Med hans kone gikk det enda verre - etter tapet av mannen også fikk hun psykiske problemer og måtte legges inn på institusjon for en periode.

Historien om Robert Todd Lincolns forbannelse er utrolig!

Om kvelden den 14 april 1865, altså ikke mange dager etter Lees overgivelse, var presidentsønnen tilbake i Washington. Faren og moren inviterte ham med på teater, men Robert avslo og ville heller hvile ut hjemme i det hvite hus. Da han skulle legge seg kom sjokkbeskjeden: faren var skutt i teateret. Robert satt ved farens side hele natten, helt til Abraham Lincoln døde like før halv åtte om morgenen den 15 april.

Abraham Lincoln ble båret over gaten fra Ford's Theatre, til Petersen House, der han døde om morgenen. Sønnen Robert satt hos ham.

16 år senere skulle Robert Lincoln på nytt oppleve den samme dramatikken og tragedien. Den 2. juli 1881 var han, i egenskap av forsvarsminister, på perrongen på Sixth Street Station i Washington DC sammen med president James A. Garfield. Der, på stasjonen, blir presidenten skutt og dødelig såret. President Garfield døde etter 80 smertefulle dager. Robert Lincoln satt hos ham på dødsleiet.

Attentatet på president Garfield på jernbanestasjonen i Washington DC i juli 1881. Robert Todd Lincoln opplevde for andre gang å sitte ved en presidents dødsleie!

Som om ikke to ganger er spooky nok: det skulle gjenta seg!

Den 6. september 1901 blir Robert Lincoln invitert av president William McKinley til å ledsage presidenten under et besøk på en stor utstilling i Buffalo, New York. Advokaten Lincoln er nå tilknyttet Pullman-selskapet og er en personlig venn av presidenten.

Der blir Lincoln vitne til at McKinley bæres vekk, dødelig såret av en attentatmanns kuler. Robert Lincoln besøker igjen en døende presidents sykeleie.

For tredje gang!
William McKinley blir skutt i Buffalo, New York. McKinley var den siste av veteranene fra borgerkrigen som ble president i USA. Han var også den siste presidenten i det 19. århundre og den første i det 20. århundre.

Etter dette avslo Robert Todd Lincoln alle invitasjoner til arrangementer der presidenter skulle være til stede. Han skrev at det var: "a certain fatality about presidential functions when I am present".

Skjønner ham godt, jeg.

Våren 1922, da han var blitt nesten 80 år gammel, brøt han imidlertid sitt selvpålagte løfte. Anledningen var altså åpningen av minnesmerket over hans far - Lincoln Memorial i USAs hovedstad.

Han skal ha vært tydelig nervøs under hele seremonien.

Skulle likt å vite hvordan president Harding hadde det, med den karen i nærheten......

End of digression.

1 kommentar:

gunnargundersen23 sa...

Dette var pokker så interessant! Kjente overhodet ikke til det.