tirsdag 3. mai 2011

Historielæreren på pilegrimsferd til USA! Part One: First We Take Manhattan!

Årets påske for historielæreren bød på en lenge etterlengtet tur til USA. Reisemål: New York og Washington, med fokus på sistnevnte.

Flybilletter innkjøpt i januar ga direktefly (Continental) til Newark for bare litt over fire tusen kroner tur/retur.

Hotellrom i New York kan være så ymse, kunne bereiste kolleger berette. Jeg ble anbefalt Comfort Inn Manhattan på 35th Street og det er en anbefaling jeg gjerne viderebringer. Ikke Shangri-La akkurat, men grei service, renhold og flott belliggenhet. Vegg i vegg med Empire State Building, T-bane rett utenfor døren og 2 minutter fra Penn Station, Madison Square Garden og Times Square. Let the show begin!

(Klikk på bildene for forstørrelser.)

Comfort Inn Manhattan

Nærmeste nabo: Empire State Building
- might as well try it out!

Utsikt rett ned på hotellet, Macy's og Broadway.

... og Lower Manhattan med Statue of Liberty i det fjerne.

Ser man nordover ligger Central Park og puster liv i betonghavet. I det fjerne skimtes George Washington Bridge ("GWB"), som forbinder Upper Manhattan med Bergen County på New Jersey-siden av Hudson-elven.

Empire State Building er ikke bare et typisk "must" turistmål. Det er også en kilde til historisk kontemplasjon! I mange år var dette, med sine over 100 etasjer og nesten 400 meter, verdens høyeste bygning.

Det er en skjebnens ironi at de førse utgravingene til fundamentet tok til i januar 1930, rett før depresjonen rammer USA med all sin kraft. Det var president Hoover som, via fjernstyring fra Washington DC, tente lysene og dermed foresto den offisielle åpningen av kolossen. Samtidig ble det bygget "Hoovervilles" i de amerikanske byene og krisen lammet landet.

Første gang tårnbelysningen ble tatt i bruk, året etter, var det for å markere Roosevelts knusende seier over den samme Hoover i presidentvalget! History matters, dere!

Alle leseglade gutter har vel også latt seg begeistre av historien om de mange hundre Mohawk-indianerne som sto for de mest halsbrekkende delene av konstruksjonsarbeidet. Byen New York huser i dag en indianerbefolkning på rundt 50 000 Mohawk. Forklaringen ligger i innhentingen av Mohawk- og Iroquoisindianere til byggingen av skyskrapere!

Hvorfor ble indianerne hentet til New York?
Les her!

Totalt var det imidlertid nesten tre og et halvt tusen bygningsarbeidere involvert, de fleste europeiske immigranter. Fem arbeidere mistet livet under byggingen.

Da jeg sto på toppen kunne jeg heller ikke la være å tenke på den utrolige historien fra en sommerdag i 1945, da et B-25 bombefly fra US Army, i tett tåke, fløy rett inn i Empire State Buildings 79. etasje! Besetningen på 3 og 11 mennesker i bygningen mistet livet.


En historielærer må selvsagt avlegge Wall Street et besøk. Her flankert av Arturo Di Modicas "Charging Bull" . Tre og et halvt tonn rå virilitet og kraft i bronse! (Eh... - jeg tenker da på oksen, altså...)

Historien bak skulpturen er fascinerende. Dette er et stykke ekte "gerilja-kunst", utplassert av kunstneren, uten at den var hverken bestilt eller ønsket av byens myndigheter. Angivelig "smuglet" på plass i løpet av et tidsrom på under 15 minutter, mellom to vaktrunder. Ikke dårlig, når vi snakker om tre og et halvt tonn okse! Noen ganger må man bare gi etter og sette pris på sivil ulydighet, ikke sant?

Trofaste lesere av bloggen vil kjenne oksen fra et tidligere innlegg, der den går igjen som en rød tråd i musikkvideoen om Keynes og Hayek.

Castle Clinton, eller Fort Clinton.

Wall Street er et fint utgangspunkt for en historisk strandpromenade. Bildet viser Battery Park med Fort Clinton. Ikke alle vet at dette faktisk var det første "innvandrermottaket" i New York, altså før Ellis Island ble etablert.

Mellom 8 og 12 millioner immigranter entret USA gjennom dette mottaket (deriblant kjente navn som Nikola Tesla, Emma Goldman og Harry Houdini). Dette kapitlet i fortets historie er i dag markert med denne skulpturen:

"The Immigrants" av Luis Sanguino (1973)

Ikke langt fra Fort Clinton og fergeterminalen til Staten Island-fergene ligger South Street Seaport, et av New Yorks "designated historic districts". Her ligger mange godbiter for kultur- og skipsfartsinteresserte, i området rundt det historiske Fulton Fish Market.

Yours Truly poserer her foran den firemastede barken "Peking", bygget med stålskrog i Hamburg i 1911. Her suser historien bokstavelig talt i riggen! Skipet er et av de siste av "windjammerne" og seilte i begge verdenskrigene! En bark har en noe enklere seilrigging enn en fullrigger og krever derfor mindre mannskap. I norsk seilskutetids glansdager var barken en favoritt blant norske skipsredere. ("Statsraad Lehmkuhl" er en bark.)


Jeg valgte å spasere langs elven oppover mot mektige Brooklyn Bridge - verdens lengste hengebro, da den ble åpnet i 1883. Denne siden gir et interessant historisk innblikk i byggeprosessen av dette ikonet av et byggverk. Sagaen om den tyske emigrantfamilien Roeblings rolle i broens historie er unektelig ganske spesiell.

Brooklyn Bridge. Menneskene som arbeider seg møysommelig oppover mot toppen av tårnet gir et innblikk i dimensjonene. I bakgrunnen: Manhattan Bridge, den andre av tre hengebruer som forbinder Manhattan med Brooklyn. Den tredje, Williamsburg Bridge, var også en periode verdens lengste hengebru. Sammen forteller disse en historie om USAs demografiske og økonomiske vekst og den rivende teknologiske utviklingen på slutten av 1800-tallet.


Dreier en litt innover i bebyggelsen bifinner en seg ganske snart i New Yorks Chinatown. Et naturlig mål for undertegnede. Dette er den største chinatown i USA og hevder også å være den høyeste konsentrasjonen av kinesere på den vestlige halvkule. Down Memory Lane for denne bloggeren, med andre ord.

Fra de første få sjømenn og handelsmenn vandret ned landganger så tidlig som på 1700-tallet, via importen av billig kinesiske arbeidskraft ("kulier") til jernbaneutbyggingen og det forlokkende gullrushet, vokste den kinesiske befolkningen jevnt og trutt. I dag anslås antallet til mellom nitti og hundre tusen bare her i New York!

Kinesernes driftighet, kanskje spesielt deres restauranter og vaskerier, er velkjent. Etterhvert ble dette en kilde til konflikter i USA. Asiatene ble beskyldt for å "stjele jobbene" og undergrave arbeideres interesser, gjennom å være villige til å jobbe for dårligere lønn enn andre immigrantgrupper. Dette resulterte i den berømte loven "Chinese Exclusion Act" av 1882.

Loven satte en streng selektiv stopper for kinesisk innvandring og er til dags dato USAs eneste føderale lov, vedtatt utenom krigstid, som ekskluderer en nasjonalitet. Opprinnelig skulle loven gjelde i 10 år, men først under andre verdenskrig, da Chiang Kai-sheks Kina var USAs allierte, ble denne uomtvistelig rasistiske loven en politisk anakronisme og opphevet.

The Chinese Exclusion Act: legg merke til oppslaget ved siden av portstolpen - det meste slapp inn, bare ikke kinesere!

Et interessant apropos: det antas at det var denne loven som ga støtet til historiens første eksempel på omfattende kommersiell menneskesmugling! At loven ikke en gang tillot familiegjenforeninger bidro dessuten ytterligere til å sementere den svært skjeve kjønnsfordelingen i de amerikanske chinatowns. År 1900 regner en med at det var under 150 kvinner, mot ca 7 000 menn i New Yorks Chinatown, derav navnet "The Bachelor's Society"!


Chinatowns butikker: lukten av Kina!

Mitt ærend i Chinatown denne dagen var imidlertid en avtale med en av heltene i kinesisk historie. Dette var et møte jeg hadde drømt om og sett frem til lenge.

Og her, på Chatham Square finner jeg ham omsider! Verdig og stolt. Skuende utover sine landsmenn i Chinatown.

Chatham Square - her står han!
Lin Tse-Hzu - endelig møttes vi!

Denne karen har fascinert meg lenge. Vi må tilbake til 1830-tallet, til byen som vi dengang kalte Canton (i dag Guangzhou). Det kinesiske regimet ser med økende uro på det katastrofale opiumsmisbruket i landet. Til slutt utnevner keiseren Lin Tse-Hzu til sin representant i Canton og gir ham følgende klare mandat: sett en stopper for britenes og de andre europeernes omfattende pushing av denne giften til vårt folk!

War on drugs, med andre ord.

Den nyutnevnte embetsmannen skilte seg fra tidligere eksemplarer - han var ubestikkelig! Han gjorde alvor av kravet overfor The Honourable East India Company og de andre handelsselskapene som tjente astronomiske summer på eksporten av en gift de selv hadde forbudt i sine hjemland.

Resultatet er kjent: Opiumskrigene.

Mindre kjent er (dessverre) Lin Tse-Hzus velformulerte brev til selveste Dronning Victoria i 1839. Han skriver blant annet:
..."By what right do they then in return use the poisonous drug to injure the Chinese people? Even though the barbarians may not necessarily intend to do us harm, yet in coveting profit to an extreme, they have no regard for injuring others. Let us ask, where is your conscience? I have heard that the smoking of opium is very strictly forbidden by your country; that is because the harm caused by opium is clearly understood. Since it is not permitted to do harm to your own country, then even less should you let it be passed on to the harm of other countries -- how much less to China! Of all that China exports to foreign countries, there is not a single thing which is not beneficial to peo ple: they are of benefit when eaten, or of benefit when used, or of benefit when resold: all are beneficial. Is there a single article from China which has done any harm to foreign countries?"
Well said, Lin!

Det er uklart om dronningen av England noen gang leste brevet.
Svar fikk han aldri.
Bortsett fra krig.

Men - nå fikk jeg møtt ham.

History matters!

Hva finner historielæreren på den neste dagen i New York?

Jo - da blir det "guttas dag"!

Følg med - følg med!


5 kommentarer:

Lillemor sa...

Hva du vet og hva du engasjerer deg for! Du slutter aldri å imponere. Jeg gleder meg til min NY-tur. Spørs om jeg kommer til å følge din fotspor slavisk, men noe av det samme havner jeg vel innom :-)

PS. Har du lest Fall of Giants?

Ingar: sa...

Therese! Kommentaren din ble visst borte??

Skjer litt mye rart på Blogspot om dagen....

Lillemor sa...

Ja, og jeg husker ikke helt hva jeg sa! Jo, du imponerer stadig med din kunnskap og ditt engasjement! Og jeg gleder meg til jeg skal til NY i sommer, selv om jeg ikke tror jeg kommer til å gjøre akkurat det samme som deg. Og så spurte jeg om du hadde lest Fall of Giants, for så å oppdage at den stod i listen. Jeg holder på med den nå, og tenkte at den måtte da være noe for deg ;-)

Ingar: sa...

Akkurat ja!
Har prøvd å svare tidligere, men Blogspot har vært litt i koma noen dager, tror jeg?
Joda - Fall of Giants koste jeg meg med. Han får nok neppe noen nobelpris i litteratur, men fengende kan han skrive!
Jeg anbefalte den til Bjørkneselevene mine, og mange av dem har lest den. Den er jo nærmest "repetisjon" av store deler av pensumet vårt!
Gleder meg til fortsettelsen!

Lillemor sa...

Jeg vet, kjenner igjen mye fra timene dine. Synes det var spesielt morsomt at jeg ikke tenkte over at han ene fyren het Zimmermann før det telegrammet ble sendt ;-)