søndag 26. desember 2010

Noe å se frem til!

Det er rart med historien. Det kan virke som om den liker å spille oss små puss.

Monarkiet i Storbritannia er noe helt spesielt. (Den siste kongen av Egypt, kong Farouk, skal ha sagt, da han ble tvunget til eksil, at det snart bare ville være fem konger igjen i verden uansett: de fire kongene i kortstokken - og kongen av England!)

Den 20. januar 1936 døde kong George V. Samme dag ble dermed hans eldste sønn, Edward, konge. Formelt ble han faktisk mer enn en skarve konge, han ble intet mindre enn King Edward VIII, King of the United Kingdom and the Dominions of the British Commonwealth, and Emperor of India.

Dette var altså mannen som, etter alle solemerker, ville være britisk konge da verdenskrigen skulle komme til å bryte ut tre år senere.

Det kunne blitt svært interessant.

Hvordan ville f.eks. motstandsviljen og lojaliteten til kongehuset artet seg under blitzen, hvis disse bildene hadde fått feste seg på netthinnen til mannenn i gata i London, Coventry og de andre bombeherjete byene?


Den tidligere kong Edward VIII besøk hos Adolf Hitler i Berchtesgaden, november 1937.

Her avbildet mens han inspiserer SS-soldater sammen med selveste Robert Ley, leder for DAF, den tyske arbeidsfronten. Også dette bildet er fra 1937.

Nå vet vi jo at så ikke ble tilfelle. Kong Edward VIII abdiserte under ett år etter at han ble konge, det skjedde allerede den 11 desember samme år, altså 1936. Vi kjenner alle historien om hans valg mellom tronen og den amerikanske, to ganger skilte, Wallis Simpson.

Wallis Simpson, foto fra 1936

Dermed slapp britene å kjempe en verdenskrig, med en konge som mange mente hadde klare nazisympatier, og som hadde et svært så godt forhold til både Adolf Hitler og flere andre i ledelsen i naziregimet.

Problemet var alternativet til Edward på tronen, hans yngre bror, George, som altså skulle bli kong George VI. Det var få som så for seg han som noen god løsning. (Faktisk var man så tvilende til hans kandidatur at man også vurderte å simpelthen hoppe over både ham og neste bror - og heller gå for den fjerde og yngste broren, George, Hertugen av Kent.)

Nå ble det ikke slik. George VI var britenes monark til sin død i 1952. Da ble hans datter, Elizabeth dronning. Hun nærmer seg 60 år som regent og har bare dronning Victoria foran seg på listen over lengst regjerende monarker. (Victoria var dronning i 63 år, 7 måneder og 2 dager.)

Hvorfor alt dette kongestoffet, sier du?

Jo - nå slippes en film om kong George VI. Den heter "The King's Speech". (Ta en titt på filmens hjemmeside!) I hovedrollen, som George VI, finner Colin Firth. Hans kone spilles av Helena Bonham Carter. Ellers på rollelisten finner vi bl.a. solide navn som Michael Gambon og Derek Jacobi.





Avisen The Guardian gir deg her et klipp fra filmen. Det er Winston Churchill som oppmuntrer den noe motvillige kongen.

Her forteller Colin Firth om rollen sin:




Hvordan gikk det så med mannen som valgte Wallis Simpson fremfor tronen? Edward ble Hertug av Windsor. Paret giftet seg i Frankrike sommeren 1937. Under krigen fikk Churchill paret flyttet til Bahamas, angivelig fordi han mente de kunne gjøre minst skade der.

Den tidligere kong Edward 8. leser her sin abdikasjonstale på nytt, 40 år senere:


Gleder meg til denne filmen.

History matters!

onsdag 15. desember 2010

Hva om det hadde vært en annen?

Nytt fra Stortinget:

De fleste radiolyttere vil vel ha fått med seg at vår statsminister i dag, under 10 dager før julaften, presterte å plassere Jesu fødsel i Jerusalem. Det skjedde i Stortinget, Norges nasjonalforsamling.

Nåja - Stoltenberg er jo steinerskoleelev, tenker vel mange. Ikke er han medlem av statskirken heller - statsministere trenger ikke være det lenger.

På den annen side - han gikk, om jeg ikke husker feil, på Oslo katedralskole, Schola Osloensis.

Katedralskolene daterer seg, som de fleste historieinteresserte vet, helt tilbake til opprettelsen av en egen norsk kirkeprovins så langt tilbake som i 1152/53.

En stortingsrepresentant med sin skolegang fra KG, Dagfinn Høybråten, måtte korrigere vår statsminister.

Katta - KG: 0 - 1


Bildet er fra en VG-artikkel fra
2006 og viser Jens Stoltenberg
i fødselskirken i Betlehem.
Ironisk nok så lyder bilde-
teksten i VG:
RØRT:Jens Stoltenberg ble rørt til tårer
da han besøkte fødselskirken i Jerusalem.


Kanskje Stoltenberg leser for mye VG?

Men - det var egentlig ikke dette som har opptatt meg mest med denne saken. Jeg hørte dette på radioen i ettermiddag og så det på nyhetene på TV i kveld. Da var det noe som slo meg:

Hva om det hadde vært en annen enn Jens?

Hva om det f.eks. hadde vært unge Mette Hanekamhaug som hadde levert denne monumentalt pinlige superblunderen?

Ville hun sluppet unna så "billig" som statsministeren gjorde? Jeg bruker eksempelet Hanekamhaug fordi jeg opplevde programlederen i Dagsnytt 18, Hege Holm, intervjue henne forleden dag.

Ville journalistene luktet kristen manns blod og korsfestet henne, ikke bare vasket sine hender, for å holde oss til korrekte bibelske metaforer?

Sier dette noe om norske journalister?

Krev ei, min venn, at jeg skal gåten klare. Jeg spørger helst, mitt kall er ei at svare.

Vel, vel - for regjeringen spiller vel dette liten rolle - så lenge hele verden skulle innskrives i Mandal.