torsdag 6. september 2007

Mundus vult decipi - ja, enda en gang! (Valgspesial)

Jeg husker, for en del år siden, at det var mye snakk om politikerforakt. Lærde og kloke mennesker fryktet for demokratiet, siden mange unge mennesker så ut til å miste interessen for politikk. Politikere var jo bare opptatt av å diskreditere hverandre. Det var ingen som sto for noe selv lenger, var den gjengse kritikken vi hørte.

Som en, den gang, engasjert og entusiastisk lærer i norsk og samfunnsfag, prøvde jeg, etter beste evne, å motarbeide denne politikerforakten. Med en glød som bare et kall fra oven kan gi oppfordret jeg utrettelig elevene til å ikke bli sløve og resignerte sofavelgere. Med en misjonærs pågangsmot og optimisme førte jeg mitt korstog for engasjement og deltakelse.

Årene er gått, og valgene med dem. Hvordan står det så til med iveren og gløden, misjonstrangen?

Temmelig dårlig, er jeg redd.

Årets valgkamp fortoner seg mer og mer intetsigende og meningsløs. Årets politikere mer og mer som hemningsløse og ryggesløse opportunister. Alle lirer av seg de uendelige rekkene med klisjéer, som regel om motstandernes standpunkter heller enn sine egne.

Valgkampens desiderte bunnmål åpenbarte seg for meg da VIF-klanen holdt "valgmøte" i Valhall. Her sto herrene Gerhardsen og Lindsjørn for valgkampens suverent mest motbydelige oppvisning i vulgær og hemningsløs populisme.

For å innynde seg hos de par tusen potensielle stemmene de kunne fiske på nevnte møte demonstrerte de sin vilje til å være "en av gutta" ved å medbringe hver sin boksøl som de demonstrativt skålte med velgerne fra podiet. Alt selvfølgelig fyldig dekket av riksmedia.



Mens jeg febrilsk løp etter en bøtte registrerte jeg bare at Klanen selvsagt rallet i hemningsløs fryd over å bli velsignet med slike kule politikere. En ralling som ikke akkurat stilnet da de samme to ytterligere demonstrerte sin totale mangel på moralsk og politisk integritét ved (overraskende?) å love at de selvsagt ville støtte forslaget om at Oslo Kommune (dvs undertegnede og noen hundre tusen andre) burde skjenke klubben VIF, for den symbolske sum av én (1) krone, en tomt til en verdi av kanskje så mye som rundt hundre millioner kroner.


Brekningene mine ga seg heldigvis utover kvelden. Men, så ble jeg bekymret for alvor!

For hva registrerte jeg? Jo, ikke en kjeft av de mange politiske kommentatorene vi er velsignet med i hopetall om dagen våget å ta ordet i avsky og si eller skrive noe om denne avsindige oppvisningen i hemningsløs populistisk motbydelighet.

(Bilder fra denne uforglemmelige stunden finner du her.)

I panelet i Valhall hadde det også sittet en politiker som våget å opprettholde et minimum av moralsk integritet. Som ikke hadde med seg ølboks for å være kul. Som våget å prøve, mellom alle fy-ropene og sjikanen, å si at dette kunne han ikke gå inn for.

Politikk er fordelingen av byrder og goder.

At fellesskapet skulle overrekke en gave til en verdi av kanskje hundre millioner kroner til et forretningsforetak som de siste 30 årene har utmerket seg ved, med skremmende regelmessighet, å demonstrere mangel på evne til å forvalte verdier. En klubb som for de fleste måtelig interesserte nordmenn assosieres med den gamle karakteristikken "regnskap på pølsepapir".

Først i dag kom endelig denne meningsytringen på trykk i VG. Det tok sin tid, men til gjengjeld er dette godt skrevet. Endelig et menneske som pekte på den nakne keiseren.

Det er naturlig å spørre hvorfor det har vært så taust? Det må da være mange som har reagert på en slik oppvisning i billighet? En populisme så kvalmende at man undres på om de har en ryggrad av ripsgelé?

Kanskje er vi vitne til stemmesankingens primat. Alt er lov. Vellagrete såkalte "politiske drittpakker" kan endelig hentes frem. Skjulte mikrofoner og "lureintervjuer" er helt OK - hensikten helliggjør middelet.

"I learned to make love the old French way
- no matter to whom, as long as it pays!"

Det jeg savner er politikere som står for noe. Politikere som legger et innhold i begrepet "ideologi". Left, right or centre - spiller ingen rolle for meg, bare de står for noe!

“He is the kind of politician who would cut down a redwood tree, then mount the stump and make a speech for conservation.” (Adlai E. Stevenson)

4 kommentarer:

Ragnhild sa...

Ikke rart folk ikke orker å engasjere seg (usle 61 prosent valgdeltagelse!) når man har slike idioter som skal sitte og bestemme. På skoledebatt på den gamle skolen min i Moss, vandret FrPs representant rundt med en stor plakat det "Esel" på da den blinde SV-representanten snakket. Lavmål!
Men nå har Marie laget seg blogg!

http://mariesandli.blogspot.com/

Vi sees til første time mandag :)
Hilsen Ragnhild

Marie sa...

Jeg satt i auditoriet dagen etter valget, sammen med 80 flinke, friske, engasjerte, motiverte medstudenter da følgende to kommentarer fra overnevnte gjeng blåste vekk det som en gang måtte ha vært av morgengruff i øynene:

"Hvem vant valget? Jeg mener; hvem blir statsminister?"

og

"Jeg fikk ikke stemt i år, men jeg skal stemme neste år, asså!"

Og den "neste" var ikke i korrekt betydning "det som kommer etter førstkommende", neida, personen skal gjøre sin borgerplikt høsten 2008... Da er det vel ikke så mange strenger igjen å spille på for politikerne, er det?

Kan forresten også nevne at Tor Øyvind nå har meldt seg ut av partiet - Høybråtens siste gullkorn om sikkerhetsgjerdet og Israels rett til å forsvare seg ble litt i meste laget, selv etter 10 års aktivt engasjement, og utallige verv i partiet. Enkelte ting kan man bare ikke stå for...

Marie sa...

Og jeg er jo forøvrig ganske enig i det du skrev, og all ære til de som turde å si at VIF får finansiere hooligansmøtestedene sine selv...

Olivia sa...

HEIA VÅL'ENGA!!!!