På den annen side; forståelse av samfunn og historie blir problematisk hvis en ikke har en viss innsikt i ideologier, altså menneskenes tankesystemer som begrunner og legitimerer deres handlinger.
"Skal man klare å identifisere en ideologi", "skal man klare å holde ideologier fra hverandre", prediker jeg, - "så må vi ha noen parametre, noen felles kjennetegn vi kan måle en ideologi utfra". Det kan være menneskesynet som ligger til grunn, det kan være synet på eiendomsretten, på forholdet til institusjoner som kirke, monarki osv. Men, mest tydelig som et slikt "måleapparat" er nok synet på statens rolle.
Hvilken rolle vil en at staten skal spille? Ytterpunktene ligger langt fra hverandre, fra Adam Smiths "nattvekterstat", eller anarkismens frivillige sammenslutninger, - til den totalitære stat.
Pål Veiden har i Aftenposten den 23.9. en interessant kronikk: "Vil dere den totale stat?"
Tittelen spiller, kanskje vel dramatisk, på Göbbels berømte tale i Berliner Sportpalast i 1943: "Wollt Ihr den totalen Krieg?".
Men, den dramatiske allusjonen til side - Veiden skriver:
Den totale stat er ikke det samme som den totalitære stat; den som forbyr frie valg, fri eiendomsrett, reisefrihet, etc. Den totale stat er staten som alltid er der, den som gjør det statsløse rom til en umulighet, ikke med tvang, men gjennom velvilje.Det ville selvsagt være meningsløst å sammenligne en norsk velferdsstat med en totalitær stat. Men, Veiden spør altså om vi er i ferd med, i ren godhet og velvilje, å skape en total stat. Når Turboneger havner på statsbudsjettet - legger vi da enda mer av det sivile uavhengige samfunn inn under velmenende og klamme statshender, spør Veiden polemisk. En lesverdig kronikk.
Én av tre norske ungdommer er venneløse! Disse sjokktallene kunne pressen opplyse oss om nylig. Tallene kommer frem gjennom en undersøkelse i regi av Folkehelseinstituttet. Vår alltid velmenende stat, representert ved den, om mulig, enda mer velmenende helse- og omsorgsminister, var raskt på pletten for å tilby en løsning. Og løsningen måtte være i statlig regi, selvsagt. Ventelistegaranti i psykiatrien var Brustads glade evangelium til ensomme tenåringer!
Gode Gud - er vi blitt komplett gale?
"Psykologer er de galeste av alle", pleide min gamle mor å sukke . Heldigvis gjelder det åpenbart ikke alle. President i Norsk Psykologforening, An-Magritt Aanonsen (også gjengitt i Aftenposten 24. sept.) rykket ut og advarte mot denne sykeliggjøringen.
"Disse ungdommene er ikke syke, og de bør dermed heller ikke sykeliggjøres", slår hun fast.
Om dette hjelper gjenstår å se. Vi vasser i velmenende politikere som ruser seg hemningsløst på enhver tanke om å kunne legge enda mer, og flere, inn under sine forvaltningsmessige vinger. Pengeautomatspilleavhengige, PC-spilleavhengige, ensomme, fartsgale, sexfikserte, skoleleie, shopaholics, sukkerslaver, - you name it - "staten må ta et ansvar for dette", lyder det glade budskapet.
We might say that the state is like an addictive drug: the more of it we have, the more we 'need' it and the more we come to 'depend' on it.Michael Taylor; The Possibility of Cooperation (Cambridge: Cambridge University Press, 1987)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar