tirsdag 11. desember 2007

Why We Read Books?


Et lite essay i Dagsavisens New York Times-bilag vekket min interesse. (Du kan lese det her.)

Motoko Rich funderer litt over hva som får oss til å bli glade i å lese. Hva gjør noen til pasjonerte lesehester, mens andre aldri fatter interesse for å lese bøker?

Og, et spørsmål til; hvordan klarer boken å holde stillingen i en tid som vår, i en uavbrutt kamp mot MySpace, Facebook, YouTube og (verst av alt!) reality søppel-TV? Essayisten bruker myten om Sisyfos som en illustrasjon på bokens håpløse kamp mot tidens mange fristende alternativer.

Hva fikk oss til å bli glade i å lese bøker in the first place? Rich lanserer ulike teorier:

Foreldre spiller selvsagt en rolle. Vokser et barn opp med bøker vil ofte en leselyst og lesetrang utvikle seg. Men dette slår ikke alltid til (til mange foreldres fortvilelse!). Hva annet?

Inspirerende lærere som kan formidle litteraturglede, gjennom innlevelse og gjenkjennelse og ikke gjennom tvang og "pliktlesing", er selvsagt viktige, ikke minst i barneskolen.

Paradoksalt nok kan nok også media (av mange betraktet som bokens verste fiende) være en svært så viktig kilde til leseglede hos mange. Bare tenk på alt medieoppstyret omkring Harry Potter, - eller Da Vinci-koden! Og hva med alle skriveriene om Berlinerpoplene her hjemme! Har ikke dette skapt leselyst hos mange kanskje?

Jeg har ofte fundert på hva som vekket lesetrangen i meg. Var det synet og lukten av bøker hjemme som barn? Var det eldre søskens referanser til bøker og fortellinger rundt middagsbordet? Jeg har ingen klar erindring, men en stor del av æren tror jeg faktisk jeg må tilskrive noe som sikkert vekker kjære minner hos mange i min generasjon, nemlig fenomenet Illustrerte Klassikere.

Gjennom disse tegneseriene tror jeg mange fikk smaken på verdenslitteraturens klassikere. Da var veien kort fra den tegnede versjonen til den originale. Nå, over 40 år senere, kan jeg fremdeles se for meg forsidene til noen av disse bladene!

Hvorfor så opptatt av lesing og litteratur, sier du?

Jo, jeg befinner meg akkurat nå i den litt underlige stemningen man av og til kommer i når noe man har levd med og vært oppslukt av er slutt. En slags "limbo-tilstand". Jeg har de siste ukene lest en roman. Nå er jeg ferdig med den. Men, jeg ville lese mer....

Den indiske forfatteren Amitav Ghosh har skrevet en praktfull roman, The Glass Palace, oversatt til norsk under tittelen Glasslottet. (Du kan lese en anmeldelse her.)


"A Doctor Zhivago for the Far East" har The Independents anmelder kalt boka, med referanse til Boris Pasternaks store epos om Russland under og etter revolusjonen. En treffende sammenligning.

Boken tar oss innledningsvis med til Burma i 1880-årene. Den tredje anglo-burmesiske krig (1885-87) fører til britisk okkupasjon av Mandalay og kongefamiliens tvungne eksil i Ratnagiri på Indias vestkyst. Tidsspennet i romanen er på litt over 100 år . Noe av det siste vi får ta del i er skildringen av en vever kvinne som, fra sin husarrest i det som nå er blitt militærdiktaturet Myanmar, taler til sitt folk fra andre siden av en stengt port. Kvinnen er selvsagt Aung San Suu Kyi, vinner av Nobels fredspris i 1991.

Med høstens nyheter fra Myanmar i frisk erindring gir denne romanen leseren et levende innblikk i Burmas moderne historie og bakgrunnen for den tragiske situasjonen dette, en gang så rike landet, er i i dag.

Romanen tar oss med fra Mandalay og Rangoon til India. Først til den avsatte kongens eksil i Ratnagiri, så til Calcutta og Bengal. Etterhvert som persongalleriet vokser føres vi til teakplantasjer i Burmas skoger og videre til gummiplantasjer i jungelen i Malaysia og til kolonitidens Penang og Singapore.

Den lille indiske foreldreløse gutten Rajkumar blir bindeleddet i en, etter hvert, stor slekt som skildres med innlevelse og troverdighet. Ghosh er pinlig detaljert i små skildringer som illustrerer utvikling, modernisering og historiske hendelser. Det kan være bilmodeller eller klesplagg, fotoapparat eller kommunikasjonsmidler. Bare sidene om en første flyreise med et stort KLM sjøfly som letter en morgen over Bengalbukta er en liten nytelse i seg selv.

Historieinteresserte (og elever som har hatt den blandede fornøyelse å ha måttet gjennomgå min historieundervisning) vil nikke gjenkjennende til de mange referanser til Sepoy-opprøret (The Indian Mutiny), imperialismen, "juvelen i kronen", Ghandi og kongresspartiet i India, den russisk-japanske krig, verdenskrisen på 30-tallet og sist men ikke minst andre verdenskrig i Asia (som jeg synes er et neglisjert emne for skoleelever i Norge!).

Vi er vitne til indernes stadig voksende frihetsbevegelse. Gjennom hovedpersonene opplever vi også de mange konfliktfylte motsetningene i denne etnisk så sammensatte regionen. Ghosh gjør et uutslettelig inntrykk på meg med sin beskrivelse av hvordan mange, drevet av sin tro på at dette var veien ut av det britiske imperiets faste tvangsgrep, velger å alliere seg med de nye makthaverne under andre verdenskrig. De skulle erfare at den japanske fascismen ikke holdt hva den lovet dem!

Dette ble mitt første skjønnlitterære møte med de mange indiske soldatene i britisk tjeneste som skiftet side etter det kaotiske nederlaget i Malaya og Singapores fall. Ikke få ganger, mens jeg leste denne romanen drev Ghosh meg til å ville finne ut mer om personer, steder og hendelser, f.eks den, for mange ukjente, Indian National Army og dens tragiske endeligt. Forfatteren fletter også inn historiske personer, som Aung San, Burmas frihetshelt og faren til den senere vinneren av Nobels fredspris.

Er dette så en roman bare for lesere med interesse for sære og perifere historiske emner? Nei, for guds skyld! Boken har et blomstrende persongalleri. Den kan leses som en slektskrønike, en som river leseren med i sorg og glede. Her er dramatiske scener og vakre dvelende skildringer. Her er alle sider ved menneskers liv, sykdom, død, kjærlighet, erotikk, sorg, glede og savn.

Har du noen gang hatt den triste følelsen av at noe er slutt, når du har lagt fra deg en bok for siste gang? Følelsen av at du vil følge disse menneskene videre? Jeg tror jeg følte dette for første gang da jeg, for mange herrens år siden, leste trilogien om Kristin Lavransdatter. Jeg kjente igjen den samme følelsen når portene til Burma, nå Myanmar, slo igjen på siste side av The Glass Palace.


"An absorbing story of a world in transition, brought to life through characters who love and suffer with equal intensity"
JM Coetzee

Les den, da vel.......

11 kommentarer:

Lillemor sa...

Jeg kjenner meg veldig igjen i å ønske at en bok ikke skal slutte! Boken du skriver om settes helt klart i køen min :)

Jeg tror grunnen til at jeg begynte å elske å lese bøker var at jeg kunne drømme meg bort i å leve meg inn i noe jeg skulle ønske skjedde i virkeligheten. Jeg er fremdeles overbevist om at det lever små grønne mennesker i trærne og smånisser i veggene (og kom ikke her og fortell meg noe annet!).

Å oppleve Hellas gjennom mammas høytlesing av "Tzatziki og Mutter'n", å lese "Barna i Bakkebygrenda" i pappas vannseng da jeg var hjemme fra skolen fordi jeg var syk, å bli skremt av Eli Rygg og rødfargen som forsvant og å bli fortryllet av Harry Potters magiske verden (med ordboken som hjelp til å forstå vanskelige ord som toad, cloak, cupboard, cauldron og broomstick) er blant de beste leseropplevelsene jeg husker fra barneskolen :)

Ingar: sa...

Ja, tenk om rødfargen skulle forsvinne - DET skulle nok ikke vært greit for deg!! :-)

For meg var det nok Enid Blytons bøker som for alvor satte det hele i gang ("Fem-serien, "Papegøye-serien" og "The Secret Seven").

Senere ble det selvsagt Hjortefot-serien. Har de alle fremdeles!

Lillemor sa...

Åååh, jeg glemte Bobsey-barna! Pappa hadde nesten hele den serien fra da han var liten, så alle sidene var gule og luktet Bobsey-barna. Jeg elsker fortsatt den lukten av gamle bøker - nydelig!

Og så var det Nancy Drew- og Heidi-bøkene. Kommer sikkert på mer etter hvert, også.

Kjenner at jeg ønsker meg tilbake til da jeg hadde tid til å lese så mye... :)

Ingar: sa...

... og jeg glemte selvsagt Hardy-guttene! Moren min måtte innom Quist Bokhandel på Drammensveien (v USAs ambassade) for å få tak i utgaver på engelsk (dengang var det ikke så vanlig med engelske bøker i bokhandlene).

Men, leser man litt i disse bøkene i dag slår det en fort hvor redselsfullt dårlig litterær kvalitet vi ofte har med å gjøre!!

Jeg tror kanskje mitt aller første møte med virkelig kvalitetslitteratur var da jeg leste Greven av Monte Cristo. DA ble jeg hekta for alvor.

Flere som har lyst til å mimre litt??

Lillemor sa...

Det har vel kanskje en sammenheng med at de er skrevet for barn...?

Pappa kom hjem med engelske bøker fra forretningsreisene sine i England (flere ganger i året). Jeg la fra meg Harry Potter på første forsøk, men leste "James and the Giant Peach" og to bøker om noen tvillingjenter som het Ruby og ett-eller-annet i stedet.

Ja, mer mimring!

Lillemor sa...

Hva skjer med verden når selv ikke Julie hiver seg inn i diskusjonen...?

Makan.

Ingar: sa...

Hun er nok litt reservert etter at jeg refset hennes trønderkulturelle tendenser??

Sorry, Julie - come back to me!!

... Eller kaskje hun ikke vil sjokkere oss med å røpe hva hennes psykolog-mor lot henne lese som barn?? :-)

Lillemor sa...

Interessante teorier der i alle fall ;-)

Frk Haugmo sa...

Offisielt sett er jeg selvsagt dypt fornærmet fremdeles, men mitt fravær lar seg enkelt forklare med at jeg har vært på farten i snart 48 timer - endelig pause nå til blogg og å mimre over gode leseminner ;-)

Da jeg lærte å lese gikk det først i Astrid Lindgren, Nancy Drew, Fem-serien, Bobsey barna og alle de gode barneklassikerne. Da jeg var seks begynte jeg med Charles Dickens (elsker den mannen)og da jeg var åtte tok jeg like godt Sofies verden. Og Lucy Maud Montgomery (forfatteren bak Ann of Green Gables, Sarah from Avonlea etc) var helt klart favoritten min - og ER fremdeles.

Og jo, Ingar, jeg leste Erich Fromm da jeg var ni eller ti. Så min psykolog-mor viste nok hva hun gjorde når hun fikk barn ;-)

Er nylig ferdig med Tusen strålende stoler av Khaled Hosseini - flott bok! Nå er det Knut Nærum som står for døren!

Frk Haugmo sa...

Og ja, det var SOLER, ikke stoler...

Lillemor sa...

Jeg husker også jeg kjempet meg gjennom "Sofies verden" på barneskolen - men jeg har ikke så gode minner fra den. Historien er fin, men de eviglange brevene gjør den DØDSKJEDELIG!

Hvis du likte den, kommer du til å elske exphil, Julie :)