Det primære reisemålet for Historielæreren var denne sommeren altså Portsmouth. Derfor, etter noen dager i London, med teaterbesøk og annet kulturelt påfyll, bar turen sørover - mot kanalkysten.
Togturen fra Londons Waterloo Station til Portsmouth i Hampshire tar bare ca 1 time og 30 behagelige minutter. Kommer man med fly og ikke ønsker å dra innom hovedstaden, er det praktiske buss-til-tog-ordninger mellom Heathrow og Woking og mellom Gatwick og Guildford. Bussforbindelsen er inkludert i togbilletten og bringer deg til/fra terminaldøren.
Noen interessante fakta om Portsmouth først:
- Portsmouth er den eneste byen i United Kingdom som ligger på en øy! (Se bildene under.)
- Med sine nesten 200 000 innbyggere er dette faktisk den nest tettest befolkede byen i UK, bare slått av deler av London. Med forsteder regner en med at det bor oppunder 450 000 mennesker i dette byområdet.
- Området har huset viktige marinebaser og sjøforsvarsanlegg i 2000 år. Få byer kan oppvise så mye historie, særlig marinehistorie, innenfor et så avgrenset område.
Portsea Island, med Portsmouth - den eneste byen i UK som ligger på en øy.
Til høyre ligger bydelen Southsea, med lange strandpromenader og klassiske "piers".
I forgrunnen dominerer havneområdet, med hovedbasen for Royal Navy, HMNB Portsmouth. Her ligger også rosinen i pølsa for Historielæreren: Portsmouth Historic Dockyard.
Historielærerens legendariske værgaranti gjelder selvsagt fremdeles. Selv om kanalkysten ikke disker opp med det varmeste vannet i Europa var det godt og varmt på stranda.
2000 år med forsvarsanlegg setter sine spor!
Portsmouth er fergeknutepunkt. Her ankommer fergen fra Bilbao.
Ellers går det fergeruter til blant annet Le Havre, Caen, St Malo, Cherbourg og Santander.
Hurtigbåten til Cherbourg tar bare 3 timer. Her er den på vei inn til havn i Portsmouth. I bakgrunnen ser vi Isle of Wight, Englands største øy.
Historielæreren er imidlertid mer opptatt av den underlige konstruksjonen vi ser rett til høyre for båten i bildet, altså som båten passerer på sin babord side. Dette er nemlig ett av de fire såkalte Solent Forts.
Historielæreren blir nysgjerrig.
Fort liker vi!
Historielæreren blir nysgjerrig.
Fort liker vi!
The Solent er navnet på stredet innenfor Isle of Wight, som altså gir beskyttelse til både Portsmouth havn og innseilingen til Southampton. Dette er et område med mange grunne sandbanker og et krevende tidevannsbilde, noe som gjør navigering vanskelig.
Her må vi ha en digresjon. (Historielæreren elsker digresjoner!):
Det er faktisk så grunt til tider at her spilles den kanskje mest besynderlige cricket-kampen i hele Storbritannia. Den årlige cricket-kampen mellom de to permanente motstanderlagene, Hampshires Royal Southern Yacht Club og Isle of Wights Island Sailing Club har blitt karakterisert som quintessentially English på grunn av sitt forunderlige forløp. Lagene ankommer fra hver sin side i båt.
Sandbanken Bramble Bank, eller The Brambles, ligger nemlig slik til at den bare er over vann i et ganske begrenset tidsrom ved ekstrem fjære, ca én time - én gang i året!
Men - Cricket-kamper er som kjent ikke preget av hastverk - de pleier å ta sin tid. Tid er mangelvare på Bramble Bank.
Av denne grunn (sic!) har de to motstanderlagene på forhånd ganske enkelt avtalt seg i mellom at de skal vinne denne kampen annet hvert år. Sist de møtte hverandre til dyst var faktisk den 31. august, altså for bare noen uker siden. Royal Southern Yacht Club gikk da av med seieren! Etterpå var det selvsagt fest.
Her er avisen Daily Mails dekning av kampen i 2014 (bildene er hentet herfra). Da var det - ja nettopp - Island Sailing Club som vant.
Her må vi ha en digresjon. (Historielæreren elsker digresjoner!):
Det er faktisk så grunt til tider at her spilles den kanskje mest besynderlige cricket-kampen i hele Storbritannia. Den årlige cricket-kampen mellom de to permanente motstanderlagene, Hampshires Royal Southern Yacht Club og Isle of Wights Island Sailing Club har blitt karakterisert som quintessentially English på grunn av sitt forunderlige forløp. Lagene ankommer fra hver sin side i båt.
Sandbanken Bramble Bank, eller The Brambles, ligger nemlig slik til at den bare er over vann i et ganske begrenset tidsrom ved ekstrem fjære, ca én time - én gang i året!
Men - Cricket-kamper er som kjent ikke preget av hastverk - de pleier å ta sin tid. Tid er mangelvare på Bramble Bank.
Av denne grunn (sic!) har de to motstanderlagene på forhånd ganske enkelt avtalt seg i mellom at de skal vinne denne kampen annet hvert år. Sist de møtte hverandre til dyst var faktisk den 31. august, altså for bare noen uker siden. Royal Southern Yacht Club gikk da av med seieren! Etterpå var det selvsagt fest.
Her er avisen Daily Mails dekning av kampen i 2014 (bildene er hentet herfra). Da var det - ja nettopp - Island Sailing Club som vant.
Avisene meldte om "a good crowd" som fulgte den spennende (?) kampen.
Tradisjonen med disse årlige kampene begynte på 1950-tallet og det rapporteres om ikke helt få tilfeller av fergepassasjerer som har måtte få hjelp og trøst for det de har oppfattet som hallusinasjoner om mennesker som går på vannet.
Som vi ser så har man også med en ordentlig Score Board. Cricket-kamper må ha Score Board.
Her bør kanskje Historielæreren ile til med en rask forklaring på denne flotte idretten, som jo ikke er så kjent i Norge. It's really quite simple:
You have two sides, one out in the field and one in.
Each man that’s in the side that’s in goes out, and when he’s out he comes in and the next man goes in until he’s out.
When they are all out, the side that’s out comes in and the side that’s been in goes out and tries to get those coming in, out.
Sometimes you get men still in and not out.
When a man goes out to go in, the men who are out try to get him out, and when he is out he goes in and the next man in goes out and goes in.
There are two men called umpires who stay out all the time and they decide when the men who are in are out.
When both sides have been in and all the men have been out, and both sides have been out twice after all the men have been in, including those who are not out, that is the end of the game!
(Og likevel er det noen som beklager seg over at off side-reglene i fotball er kompliserte...)
Is he in - or out?
Bramble Bank kom forøvrig i verdenspressens søkelys tidlig i 2015, da det svære skipet Hoegh Osaka, tilhørende norske Leif Höegh og Co, fullastet med 1.400 biler, fikk slagside og kapteinen valgte å "legge" skipet på denne sandbanken for å redde skip og mannskap. Bilene ombord ble nok dessverre aldri helt de samme?
Digresjon slutt.
Tilbake til fortene ute i sjøen.
Det er fire slike fort, påbegynt i 1865 og de siste ferdigstilt i 1880. Fortene var opprinnelig tenkt som ledd i den omfattende kjeden av forsvarsverk mot fransk invasjon. De ble imidlertid raskt unødvendige - det franske nederlaget i den fransk-tyske krig satte på mange måter en stopper for invasjonsfrykten. Enda en av viktoriatidens hvite elefanter?
Fortene ble vedlikeholdt og utbygget helt opp til første verdenskrig, men ingen av dem har noen gang vært i kamp mot noen invasjonsstyrke. Etter andre verdenskrig lå fortene lenge ubenyttet, før de ble besluttet lagt ut for salg på 1960-tallet.
Det er fire slike fort, påbegynt i 1865 og de siste ferdigstilt i 1880. Fortene var opprinnelig tenkt som ledd i den omfattende kjeden av forsvarsverk mot fransk invasjon. De ble imidlertid raskt unødvendige - det franske nederlaget i den fransk-tyske krig satte på mange måter en stopper for invasjonsfrykten. Enda en av viktoriatidens hvite elefanter?
Fortene ble vedlikeholdt og utbygget helt opp til første verdenskrig, men ingen av dem har noen gang vært i kamp mot noen invasjonsstyrke. Etter andre verdenskrig lå fortene lenge ubenyttet, før de ble besluttet lagt ut for salg på 1960-tallet.
Kartet viser de fire fortene som ble bygget for å beskytte innseilinga mot invasjon, Spitbank Fort, St Helens Fort, No Man's Land Fort og Horse Sand Fort.
I dag er fortene omgjort til luksus spa, hotell, selskapslokaler og Horse Sand Fort skal, til Historielærerens store tilfredshet, gjenåpnes som museum. Se hjemmesidene.
Fergen til Frankrike eller Spania på vei ut fra Portsmouth passerer mellom Horse Sand Fort og No Mans Land Fort
The Solent er imidlertid kjent fra britisk historie av andre grunner enn disse underlige fortene ute i sjøen. Vi kommer ikke utenom The Battle of the Solent.
Vi må tilbake til sommeren 1545 og til det som kalles De italienske krigene. Striden dreide seg, enkelt forklart, om innflytelse over en del fyrstedømmer i det vi i dag kjenner som Italia. Alle stormaktene i Europa ville selvsagt ha en finger med i spillet - ja til og med Det ottomanske riket blandet seg inn.
I 1545 sendte franskmennene en svær invasjonshær mot sørkysten av England. Franskekongen var sur på Henrik VIII fordi han året før, i 1544, hadde erobret Boulogne og de etterfølgende fredsforhandlingene hadde rent ut i sanden. På tide å svare med samme mynt, altså.
30 000 soldater, fordelt på mer enn 200 skip (altså en vesentlig større invasjonsstyrke enn den langt mer berømte Spanish Armada 43 år senere!) gikk i land på Isle of Wight og på kysten av Sussex. Hele ekspedisjonen var vel nokså nær en fiasko for franskmennene. Flaggskipet deres Le Carraquon tok fyr og brant opp allerede mens flåten lå på Seinen. Det nye admiralskipet La Maistresse gikk på grunn da flåten satte seil mot England. Skadene ble mangelfullt reparert, noe som førte til at skipet bare såvidt ble reddet fra å kullseile under slaget med den engelske flåten rundt en uke senere. Styrken som skulle erobre Isle of Wight ble nedkjempet av det lokale forsvaret.
Hva var vitsen med å gå i land og forsøke å erobre Isle of Wight? Svaret finner vi i de to kamphanenes taktikk. Den franske flåten var over dobbelt så stor som den engelske. Engelskmennene ville derfor prøve å lokke fienden så langt inn i The Solent som mulig - inn i de lumske og grunne sandbankene og nær land, slik at angriperen ble eksponert for festningsanleggene langs kysten. Franskmennene var selvsagt klar over denne faren og ville heller lokke motstanderen ut i åpnere farvann. Gjennom å landsette en invasjonshær som truet med å erobre øya, ville de tvinge britene til å legge om til en mer offensiv strategi for å forsvare Isle of Wight.
Kongen selv, Henrik VIII, var tilstede under sjøslaget som begynte den 18. juli. Dagen etter var nesten vindstille og franskmennene dro fordel av sine galeier, altså raskere og smidigere skip som ble manøvrert med årekraft, mot de stilleliggende store engelske seilskipene.
Det så stygt ut for forsvarerne.
Mot kvelden blåste det imidlertid opp og de større og tyngre seilskipene kunne settes inn mot de franske galeiene. Henrik VIII spiller ut sine ess fra kortstokken!
Essene i Henriks kortstokk er selvsagt de svære karakkene "Mary Rose" og den enda større "Henry Grace à Dieu" (på folkemunne: "Great Harry").
Nå skulle de små franske roerne få juling!
Så skjer altså det utenkelige! Den gamle stoltheten "Mary Rose", med over tredve års krigserfaring, kullseiler og synker. Mens hun angriper de franske galeiene får hun plutselig slagside til styrbord og sjøvannet fosser inn gjennom de åpne kanonportene langs skipssiden.
Kaoset må ha vært forferdelig. Tonnevis med svære kanoner og annet utstyr raser nedover det skrånende dekket og knuser alt og alle som forsøker å flykte oppover mot øverste dekk. Til og med den kolossale teglsteinsovnen i byssa kom fykende!
Bare det å klare å karre seg opp leiderne i et sånt kaos må ha vært bortimot umulig. Men - tragedien ble forsterket av at det var spent nett over store deler av overdekket. Slike nett var for å hindre bording fra fientlige skip. Da skipet gikk ned fungerte nettene som menneskegarn, som trakk mannskapet med seg ned fordi de ikke kom seg gjennom nettene.
Her er fortellingen om "Mary Rose":
Historikerne strides om årsaken(e) til forliset. Franskmennene tar (selvsagt) æren og sier det var deres galeier som fikk has på den svære karakken. En nesten samtidig kildenedtegnelse hevder at skipet akkurat hadde avfyrt en bredside og derfor gjennomførte en brå vending for å rette den andre bredsiden mot fienden. I denne manøveren har skipet lagt seg over så mye at vannet fosset inn kanonportene på den først avfyrte bredsiden.
Moderne teorier sier at skipet i utgangspunktet var noe ustabilt, og at et kraftig vindkast kom på et maksimalt ubeleilig tidspunkt. Kanoner som er blitt berget opp fra havbunnen i nyere tid antyder at det var kanoner på begge sider som ikke var avfyrt ennå. Dermed kan ikke teorien om bredsidene stemme, innvendes det. Dessuten: dette var jo et skip som hadde vært ute i hardt vær mange ganger tidligere - hvorfor skulle det plutselig være så mye mer ustabilt nå? Eller mannskapet gjøre en så fundamental brøler nå?
Teoriene er legio - fra å påpeke at skipet var blitt bygget om i 1536 (og dermed destabilisert), at mannskapet var sterkt svekket av en tyfoidepidemi, at det faktisk var et lucky strike fra et fransk skip som slo "Mary Rose" lekk osv osv...
Bare 35 overlevde forliset. Etterhvert ebbet hele invasjonsforsøket ut i en tilbaketrekning. Og "Mary Rose" ble liggende på sjøbunnen.
Men så - i 1971 ble skipet gjenfunnet, nedsunket i mudderet på bunnen. Da begynte den møysommelige prosessen med å realisere en drøm. Kunne skipet reddes?
Historielæreren har tidligere dokumentert fascinasjon for historiske skip gjennom å besøke Vasamuseet i Stockholm, "Cutty Sark" i London (to ganger!) og, ikke minst, mektige SS "Great Britain" i Bristol.
Nå - i Portsmouth, kjenner han det kribler!
Vil han få møte "Mary Rose", nesten 500 år etter at hun gikk ned?
Følg med!
History matters!
Vi må tilbake til sommeren 1545 og til det som kalles De italienske krigene. Striden dreide seg, enkelt forklart, om innflytelse over en del fyrstedømmer i det vi i dag kjenner som Italia. Alle stormaktene i Europa ville selvsagt ha en finger med i spillet - ja til og med Det ottomanske riket blandet seg inn.
I 1545 sendte franskmennene en svær invasjonshær mot sørkysten av England. Franskekongen var sur på Henrik VIII fordi han året før, i 1544, hadde erobret Boulogne og de etterfølgende fredsforhandlingene hadde rent ut i sanden. På tide å svare med samme mynt, altså.
30 000 soldater, fordelt på mer enn 200 skip (altså en vesentlig større invasjonsstyrke enn den langt mer berømte Spanish Armada 43 år senere!) gikk i land på Isle of Wight og på kysten av Sussex. Hele ekspedisjonen var vel nokså nær en fiasko for franskmennene. Flaggskipet deres Le Carraquon tok fyr og brant opp allerede mens flåten lå på Seinen. Det nye admiralskipet La Maistresse gikk på grunn da flåten satte seil mot England. Skadene ble mangelfullt reparert, noe som førte til at skipet bare såvidt ble reddet fra å kullseile under slaget med den engelske flåten rundt en uke senere. Styrken som skulle erobre Isle of Wight ble nedkjempet av det lokale forsvaret.
Hva var vitsen med å gå i land og forsøke å erobre Isle of Wight? Svaret finner vi i de to kamphanenes taktikk. Den franske flåten var over dobbelt så stor som den engelske. Engelskmennene ville derfor prøve å lokke fienden så langt inn i The Solent som mulig - inn i de lumske og grunne sandbankene og nær land, slik at angriperen ble eksponert for festningsanleggene langs kysten. Franskmennene var selvsagt klar over denne faren og ville heller lokke motstanderen ut i åpnere farvann. Gjennom å landsette en invasjonshær som truet med å erobre øya, ville de tvinge britene til å legge om til en mer offensiv strategi for å forsvare Isle of Wight.
Kongen selv, Henrik VIII, var tilstede under sjøslaget som begynte den 18. juli. Dagen etter var nesten vindstille og franskmennene dro fordel av sine galeier, altså raskere og smidigere skip som ble manøvrert med årekraft, mot de stilleliggende store engelske seilskipene.
Det så stygt ut for forsvarerne.
Mot kvelden blåste det imidlertid opp og de større og tyngre seilskipene kunne settes inn mot de franske galeiene. Henrik VIII spiller ut sine ess fra kortstokken!
Southsea Castle, anlagt av Henrik VIII i 1544. Herfra fulgte kongen utviklingen av the Battle of the Solent. Herfra var han selv øyenvitne til katastrofen!
Festningen er bare en rolig spasertur langs strandpromenaden fra sentrum.
Essene i Henriks kortstokk er selvsagt de svære karakkene "Mary Rose" og den enda større "Henry Grace à Dieu" (på folkemunne: "Great Harry").
Nå skulle de små franske roerne få juling!
"Great Harry" var, med sine 1.500 tonn og et mannskap på oppunder 1000 mann, noe større enn "Mary Rose". Dette var svære saker og må ha vært et fryktinngydende syn for franskmennene!
The Battle of the Solent, med Southsea Castle midt i bildet.
Så skjer altså det utenkelige! Den gamle stoltheten "Mary Rose", med over tredve års krigserfaring, kullseiler og synker. Mens hun angriper de franske galeiene får hun plutselig slagside til styrbord og sjøvannet fosser inn gjennom de åpne kanonportene langs skipssiden.
Kaoset må ha vært forferdelig. Tonnevis med svære kanoner og annet utstyr raser nedover det skrånende dekket og knuser alt og alle som forsøker å flykte oppover mot øverste dekk. Til og med den kolossale teglsteinsovnen i byssa kom fykende!
Vi ser såvidt mastetoppene til "Mary Rose" stikke opp av vannet. Noen få overlevende klamrer seg til masten.
Bare det å klare å karre seg opp leiderne i et sånt kaos må ha vært bortimot umulig. Men - tragedien ble forsterket av at det var spent nett over store deler av overdekket. Slike nett var for å hindre bording fra fientlige skip. Da skipet gikk ned fungerte nettene som menneskegarn, som trakk mannskapet med seg ned fordi de ikke kom seg gjennom nettene.
Her er fortellingen om "Mary Rose":
Historikerne strides om årsaken(e) til forliset. Franskmennene tar (selvsagt) æren og sier det var deres galeier som fikk has på den svære karakken. En nesten samtidig kildenedtegnelse hevder at skipet akkurat hadde avfyrt en bredside og derfor gjennomførte en brå vending for å rette den andre bredsiden mot fienden. I denne manøveren har skipet lagt seg over så mye at vannet fosset inn kanonportene på den først avfyrte bredsiden.
Moderne teorier sier at skipet i utgangspunktet var noe ustabilt, og at et kraftig vindkast kom på et maksimalt ubeleilig tidspunkt. Kanoner som er blitt berget opp fra havbunnen i nyere tid antyder at det var kanoner på begge sider som ikke var avfyrt ennå. Dermed kan ikke teorien om bredsidene stemme, innvendes det. Dessuten: dette var jo et skip som hadde vært ute i hardt vær mange ganger tidligere - hvorfor skulle det plutselig være så mye mer ustabilt nå? Eller mannskapet gjøre en så fundamental brøler nå?
Teoriene er legio - fra å påpeke at skipet var blitt bygget om i 1536 (og dermed destabilisert), at mannskapet var sterkt svekket av en tyfoidepidemi, at det faktisk var et lucky strike fra et fransk skip som slo "Mary Rose" lekk osv osv...
Bare 35 overlevde forliset. Etterhvert ebbet hele invasjonsforsøket ut i en tilbaketrekning. Og "Mary Rose" ble liggende på sjøbunnen.
Men så - i 1971 ble skipet gjenfunnet, nedsunket i mudderet på bunnen. Da begynte den møysommelige prosessen med å realisere en drøm. Kunne skipet reddes?
Historielæreren har tidligere dokumentert fascinasjon for historiske skip gjennom å besøke Vasamuseet i Stockholm, "Cutty Sark" i London (to ganger!) og, ikke minst, mektige SS "Great Britain" i Bristol.
Nå - i Portsmouth, kjenner han det kribler!
Vil han få møte "Mary Rose", nesten 500 år etter at hun gikk ned?
Følg med!
History matters!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar