Noe å se frem til!

Det er rart med historien. Det kan virke som om den liker å spille oss små puss.

Monarkiet i Storbritannia er noe helt spesielt. (Den siste kongen av Egypt, kong Farouk, skal ha sagt, da han ble tvunget til eksil, at det snart bare ville være fem konger igjen i verden uansett: de fire kongene i kortstokken - og kongen av England!)

Den 20. januar 1936 døde kong George V. Samme dag ble dermed hans eldste sønn, Edward, konge. Formelt ble han faktisk mer enn en skarve konge, han ble intet mindre enn King Edward VIII, King of the United Kingdom and the Dominions of the British Commonwealth, and Emperor of India.

Dette var altså mannen som, etter alle solemerker, ville være britisk konge da verdenskrigen skulle komme til å bryte ut tre år senere.

Det kunne blitt svært interessant.

Hvordan ville f.eks. motstandsviljen og lojaliteten til kongehuset artet seg under blitzen, hvis disse bildene hadde fått feste seg på netthinnen til mannenn i gata i London, Coventry og de andre bombeherjete byene?

Den tidligere kong Edward VIII på besøk hos Adolf Hitler i Berchtesgaden, november 1937.

Her avbildet mens han inspiserer SS-soldater sammen med selveste Robert Ley, leder for DAF, den tyske arbeidsfronten. Også dette bildet er fra 1937.

Nå vet vi jo at så ikke ble tilfelle. Kong Edward VIII abdiserte under ett år etter at han ble konge, det skjedde allerede den 11 desember samme år, altså 1936. Vi kjenner alle historien om hans valg mellom tronen og den amerikanske, to ganger skilte, Wallis Simpson.

Wallis Simpson, foto fra 1936

Dermed slapp britene å kjempe en verdenskrig, med en konge som mange mente hadde klare nazisympatier, og som hadde et svært så godt forhold til både Adolf Hitler og flere andre i ledelsen i naziregimet.

Problemet var alternativet til Edward på tronen, hans yngre bror, George, som altså skulle bli kong George VI. Det var få som så for seg han som noen god løsning. (Faktisk var man så tvilende til hans kandidatur at man også vurderte å simpelthen hoppe over både ham og neste bror - og heller gå for den fjerde og yngste broren, George, Hertugen av Kent.)

Nå ble det ikke slik. George VI var britenes monark til sin død i 1952. Da ble hans datter, Elizabeth dronning. Hun nærmer seg 60 år som regent og har bare dronning Victoria foran seg på listen over lengst regjerende monarker. (Victoria var dronning i 63 år, 7 måneder og 2 dager.)

Hvorfor alt dette kongestoffet, sier du?

Jo - nå slippes en film om kong George VI. Den heter "The King's Speech". (Ta en titt på filmens hjemmeside!) I hovedrollen, som George VI, finner Colin Firth. Hans kone spilles av Helena Bonham Carter. Ellers på rollelisten finner vi bl.a. solide navn som Michael Gambon og Derek Jacobi.




Avisen The Guardian gir deg her et klipp fra filmen. Det er Winston Churchill som oppmuntrer den noe motvillige kongen.

Her forteller Colin Firth om rollen sin:



Hvordan gikk det så med mannen som valgte Wallis Simpson fremfor tronen? Edward ble Hertug av Windsor. Paret giftet seg i Frankrike sommeren 1937. Under krigen fikk Churchill paret flyttet til Bahamas, angivelig fordi han mente de kunne gjøre minst skade der.

Den tidligere kong Edward 8. leser her sin abdikasjonstale på nytt, 40 år senere:

Gleder meg til denne filmen.

History matters!

Hva om det hadde vært en annen?

Nytt fra Stortinget:

De fleste radiolyttere vil vel ha fått med seg at vår statsminister i dag, under 10 dager før julaften, presterte å plassere Jesu fødsel i Jerusalem. Det skjedde i Stortinget, Norges nasjonalforsamling.

Nåja - Stoltenberg er jo steinerskoleelev, tenker vel mange. Ikke er han medlem av statskirken heller - statsministere trenger ikke være det lenger.

På den annen side - han gikk, om jeg ikke husker feil, på Oslo katedralskole, Schola Osloensis.

Katedralskolene daterer seg, som de fleste historieinteresserte vet, helt tilbake til opprettelsen av en egen norsk kirkeprovins så langt tilbake som i 1152/53.

En stortingsrepresentant med sin skolegang fra KG, Dagfinn Høybråten, måtte korrigere vår statsminister.

Katta - KG: 0 - 1

Bildet er fra en VG-artikkel fra
2006 og viser Jens Stoltenberg
i fødselskirken i Betlehem.
Ironisk nok så lyder bilde-
teksten i VG:
RØRT:Jens Stoltenberg ble rørt til tårer
da han besøkte fødselskirken i Jerusalem.

Kanskje Stoltenberg leser for mye VG?

Men - det var egentlig ikke dette som har opptatt meg mest med denne saken. Jeg hørte dette på radioen i ettermiddag og så det på nyhetene på TV i kveld. Da var det noe som slo meg:

Hva om det hadde vært en annen enn Jens?

Hva om det f.eks. hadde vært unge Mette Hanekamhaug som hadde levert denne monumentalt pinlige superblunderen?

Ville hun sluppet unna så "billig" som statsministeren gjorde? Jeg bruker eksempelet Hanekamhaug fordi jeg opplevde programlederen i Dagsnytt 18, Hege Holm, intervjue henne forleden dag.

Ville journalistene luktet kristen manns blod og korsfestet henne, ikke bare vasket sine hender, for å holde oss til korrekte bibelske metaforer?

Sier dette noe om norske journalister?

Krev ei, min venn, at jeg skal gåten klare. Jeg spørger helst, mitt kall er ei at svare.

Vel, vel - for regjeringen spiller vel dette liten rolle - så lenge hele verden skulle innskrives i Mandal.

Beretningen om et varslet kaos

Dagbladet fokuserer på skolen.
- Eller var det helsevesenet?

Så er vi i gang igjen.

Årets presserunde om skolespørsmål tar igjen for seg fraværsrutiner. Departement og direktorat bidrar som vanlig til kaoset ved, tradisjonen tro, å endre forskrifter og instrukser i hytt og vær.

En elev som går tre år på videregående skole i Norge kan utmerket godt oppleve tre forskjellige forskrifter for fraværsføring på vitnemålet sitt - en for hvert år!

For oss som har vårt virke i skolen til daglig blir det bare mer og mer parodisk.

Før eller senere må vel en eller annen våge å rope at keiseren er naken! Vet vi ikke innerst inne alle sammen at dette problemet oppsto i samme øyeblikk som pedokratene fikk det for seg at de skulle ta bort sammenhengen mellom karakter og deltakelse i undervisningen?

Vi kan drukne hverandre i sosiologiske analyser omkring ungdommens komplekse og krevende hverdag, eller vi kan klientifisere elevene til vi blir sosionomer alle og enhver, men faktum er og blir at (også dette) er et varslet kaos.

Tidligere var det slik at elever måtte være til stede i undervisningen for å kunne få standpunktkarakter. Hvis man skulle ta fag uten å følge undervisningen så var privatistordningen det naturlige valget. For de fleste som har sitt virke i skolen var dette en logisk praksis.

I dag har skolen ikke lenger rett til å praktisere en slik ordning. Det er i strid med elevenes rettigheter.

Fastlegene har overtatt saken....

Er det politikken - eller alderen?

Richard Wilson - a grumpy old man!

Jeg noterer til min forskrekkelse at jeg er i ferd med å miste noe av det kjæreste jeg har.

Neida, jeg tenker ikke på klubben i mitt hjerte - LYN kommer nok tilbake (og dessuten lever den i beste velgående). Jeg tenker heller ikke på det rystende faktum at G35 ikke lenger skal produseres i den dalen som G-en står for.

Nei - saken er den at jeg, i henhold til de nyeste forskningsresultater, er i ferd med å miste min sans for humor! Og lesere av denne blogg vil allerede ha registrert at forskning er noe jeg har den dypeste respekt for!

Denne gangen er det forskere fra University of Glamorgan i Wales som har slått fast at menn, fra de er 52 år gamle, gradvis mister sin sans for humor og sin evne til å le ofte. Disse forskningsresultetene fremkommer i en artikkel i dagens Telegraph.

Forskerne har endog satt navn på dette - de kaller det Victor Meldrew Syndrome, etter en rollefigur i BBC-serien "One Foot in the Grave". Her blir figuren Victor fremstilt av den kjente skuespilleren Richard Wilson. Han er jo selve personifikasjonen på en "grumpy old man".

I biologien har man forøvrig også en betegnelse på denne tilstanden som, i verste fall, er noen år fremskreden hos undertegnede - IMS. Dette står for Irritable male syndrom, for de som er under 52 år og således lever i fullstendig uvitenhet om hva som lurer bak neste fødselsdag.

Men - så var det dette med forskning igjen, da. Man får ofte det svaret man vil ha?

Science is facts; just as houses are made of stones, so is science made of facts; but a pile of stones is not a house and a collection of facts is not necessarily science.

For - leser man litt mer om dette (og hva gjør man ikke for å slippe å rette historieprøver i høstferien) - så finner man f.eks. at defra har kommet til en litt annen konklusjon enn de brave walisiske forskerne.

"defra"? Hva er det, spør du?

defra (med liten forbokstav, må vite - det er viktig å signalisere at man ikke er bundet opp i gamle konvensjoner) betyr ganske enkelt Department for Environment, Food and Rural Affairs.

Enhver idiot må jo skjønne at man ikke kan gå rundt og hete f.eks. "Veivesenet". Da er det mye mer logisk og innlysende å hete "Mesta". Først da kan man bli "totalleverandør av sikker vei"!

Anyway - defra har funnet ut at det er menn mellom 35 og 44 som virkelig sliter. For dem er livet mer en slags omvendt gausskurve - kommer du igjennom midtlivskrisa så peker pila oppover igjen.

So much for forskerne.

Men - så til politikerne.

Man hører så mye rart om store statsledere. Et gjennomgående trekk ser ut til å være at de gradvis isoleres fra omgang med "vanlige mennesker". De omgir seg med et indre gemakk av rådgivere og en hær av sikkerhetsfolk sørger for, om enn utilsiktet, en nærmest total isolasjon fra omverden.

I Robert Harris sin roman The Ghost lar han den tidligere statsministeren (underforstått altså: Tony Blair) komme med et hjertesukk: han har jo aldri noen penger i lommeboka. Alt blir "ordnet" for ham. Han føler seg isolert og utelukket fra verden der ute.

Hvilke konsekvenser får dette på personen, etter noen tid i maktens sfærer?

Den rutinerte politiske kommentatoren (sketchwriter), Simon Hoggart i avisen The Guardian har truffet samtlige britiske statsministere siden Harod Macmillan. Han har nå utgitt en bok som han kaller A Long Lunch.

I dagens The Guardian gir han noen smakebiter på sine observasjoner av britiske statsledere, fra Thatcher til Cameron. Det er interessant å lese om den tilsynelatende mangel på sans for humor som Hoggart beskriver hos disse politikerne. Eller kanskje det ikke er sansen for humor som mangler - kanskje er det heller den langvarige isolasjonen fra alle andre referanserammer enn politikken som avsløres nettopp i møtet med "vanlige menneskers" humor?

En som er omtalt i denne bloggen tidligere, Margareth Thatcher, hadde f.eks. problemer med den berømte papegøye-scenen til Monty Python:

"This Monty Python - is he one of us?"

Ordspill ("puns") var tydeligvis heller ikke hennes sterke side, skal vi tro Hoggart:

Earlier, Peter Jay, the son-in-law of the then prime minister Jim Callaghan, had said that Callaghan saw himself as Moses, leading his people after long travails into the promised land.

It was a silly thing to say, and Thatcher's people seized on it.

They wrote a line for her party conference speech: "My message to Moses is: 'Keep taking the tablets.'" But she didn't get the joke and tried to change it to "Keep taking the pills." Only after it was carefully explained to her did she agree to the proper version.

Hun kunne også bli offer for alle politikeres skrekk - utilsiktede morsomheter:

But Thatcher saved the best of all for her victory tour of the Falkland Islands. She was taken to inspect a large field gun, basically a ride-on lawnmower with a barrel several feet long. It was on a bluff, overlooking a plain on which another Argentine invasion might one day materialise. She admired the weapon, and the soldier manning it asked if she would like to fire a round.

"But mightn't it jerk me off?" she replied. Chris Moncrieff of the Press Association, who was covering the visit, recorded the manful struggle of the soldier to keep his face, indeed his whole body, straight.

Margareth Thatcher på Falklandsøyene
etter at krigen var over

Hoggarts artikkel gir interessante små glimt av møter med Cherie Blair, Gordon Brown og andre som, i henhold til de ovenfor nevnte forskere, altså, for lengst, skulle begynne å savne sin sans for humor.

Spørsmålet er vel om det er alderen eller politikken som har skylda....

Et litt annet 70-årsminne

Det er denne høsten 70 år siden "blitzen", den massive tyske bombingen av britiske byer. Dette er allerede kommentert på denne bloggen.

Det er imidlertid et annet poeng ved bombingen som det er verdt å trekke frem akkurat i disse dager. Vi skal til datoen 9. oktober 1940. Byen er Liverpool.

Minnesmerke over ofrene for blitzen i Liverpool

Midt under et massivt luftangrep på den strategisk viktige havnebyen Liverpool ble en gutt født på Oxford Street Maternity Hospital. Moren, Julia, var ansatt på en kino i byen. Faren, Alfred, var sjømann i handelsflåten, et ikke uvanlig yrke i sjøfartsbyen.

Den lille gutten fikk navnet John Winston og skulle komme til å vokse opp mest hos sin tante, Mimi Smith.

John Winston

Etternavnet hans var Lennon.

Julia Lennon med sønnen John

Den engelske fotografen og kunstneren Samantha "Sam" Taylor-Wood debuterte som filmregisør i 2009 med filmen Nowhere Boy, om John Lennons oppvekst i Liverpool.

Filmen legger vekt på den unge Johns forhold til sine "to mødre", Julia og tanten Mimi. Mest betagende er imidlertid, etter min mening, scenene der den unge Paul blir med i gruppa til John.

Scene fra filmen Nowhere Boy:
John og det nye medlemmet
i gruppa - Paul

En severdig film.

Og - history matters!

Slik kan det gjøres

Denne bloggeren har ved tidligere anledninger ytret seg om hvordan man kan tenke nytt omkring utforming av museer og historiske utstillinger (her, her og her).

I London markerer man i disse dager at det er 70 år siden The Blitz, den intensive bombingen høsten 1940. London ble bombet i 76 sammenhengende netter!

Og det er her jeg blir imponert.

Den gamle nedlagte tube-stasjonen Aldwych Station spilte en sentral rolle som tilfluktsrom under blitzen. Stasjonen het opprinnelig Strand og ble stengt for godt i 1994. Etter det har den vært en kjærkommen "location" for filminnspillinger, f.eks. filmatiseringen av Atonement.

Underholdning for sivilister som
har søkt tilflukt nede på Aldwych
tube station (Bilde fra 1940)

Avisen Telegraph.co.uk skriver om hva kreative museumsfolk har gjort med markeringen av at det er 70 år siden Londons befolkning søkte ly for bomberegnet. De har ganske enkelt "gjenåpnet" den stengte stasjonen som et museum. Her har de fått kjørt på plass autentisk 30-talls tube-vogner og restaurert gamle plakater, skilt og øvrig interiør.

Dette er i seg selv imponerende, men rosinen i pølsa må vel være at de også har "bemannet" stasjonen med skuespillere som, i tidsriktige klær, gjenskaper atmosfære og situasjoner!

En tidsriktig Air Raid Warden viser
vei ned til stasjonen

Autentiske 30-tallsvogner er på plass

Skuespillere i rollene som "ekte
londonere"

Til og med en vaskekte svartebørshai prøver
å selge silkestrømper!

Så til den dårlige nyheten:

Billettene er utsolgt............

Anyway - history matters!

Kulturforskjeller!

Kulturforskjeller er interessante saker. En vil alltid kunne innvende at slike stereotype fremstillinger er misvisende.

Men - du verden hvor lette de er å nikke gjenkjennende til!

Italiensk offiser på besøk i "'Allo, 'Allo!"

Som denne:

Cultural Differences - explained:

On a chain of beautiful deserted islands in the middle of South Pacific, the following people are stranded:

* Two Italian men and one Italian woman.

* Two French men and one French woman.

* Two German men and one German woman.

* Two Greek men and one Greek woman.

* Two British men and one British woman.

* Two Bulgarian men and one Bulgarian woman.

* Two Japanese men and one Japanese woman.

* Two Chinese men and one Chinese woman.

* Two Irish men and one Irish woman.

* Two American men and one American woman.


One month later, on these absolutely stunning, deserted islands in the middle of nowhere, the following things have occurred:

* One Italian man killed the other Italian man for the Italian woman.

* The two French men and the French woman are living happily together in a "ménage à trois".

* The two German men have a strict weekly schedule of alternating visits with the German woman.

* The two Greek men are sleeping together and the Greek woman is cooking and cleaning for them.

* The two British men are waiting for someone to introduce them to the British woman.

* The two Bulgarian men took one look at the Bulgarian woman and started swimming to another island.

* The two Japanese have faxed Tokyo and are awaiting instructions.

* The two Chinese men have set up a pharmacy, liquor store, restaurant, and laundry, and have gotten the woman pregnant in order to supply more employees for their stores.

* The two Irish men divided the island into north and south and set up a distillery. They do not remember if sex is in the picture because it gets somewhat foggy after a few pints of coconut whisky.
However, they are satisfied because the British are not having any fun.

* The two American men are contemplating suicide!
This is because the American woman will not shut up and complains relentlessly about her body, the true nature of feminism, what the sun is doing to her skin, how she can do anything they can do, the necessity of fulfillment, the equal division of household chores, how sand and palm trees make her look fat, how her last boyfriend respected her opinion and treated her nicer than they do, and how her relationship with her mother is the root cause of all her problems. Also, she constantly asks why they didn't bring a damn cell phone so they could call 911 and get them all rescued off this forsaken deserted island in the middle of frickin' nowhere so she can get to her nail appointment and go shopping.

Joda - ikke si du ikke kjenner igjen disse!

OK - vi følger ordre!

Det er i år 70 år siden Hitler poket Norge!

Som leserne vil huske så er det ikke lenge siden vår kunnskapsminister oppfordret oss til å få Facebook inn i skolen. Slike veiledninger retter vi oss selvsagt lojalt etter.

Denne bloggeren har en uttalt målsetning om å være i forkant av den historiedidaktiske utviklingen og ble derfor henrykt over å finne dette eksempelet på andre verdenskrig som Facebook-side.

Let's face it (tok du den?). Dette kommer til å slå an! Nå må jeg bare poke elevene mine så vi alle kan være friends og joine en group for dette.

Ferdaminne frå sumaren - Del fem: Ein pilegrim kjem til Nidaros. Men munken såg han diverre ikkje.

Historielærerens feriereise fortsetter langs norskekysten. Reisens mål er selvsagt symbolsk: Nidaros!

Pilegrimenes mål.

En biltur mellom Bergen og Ålesund
innebærer 4 ferjereiser. Mellom
Ålesund og Trondheim holder
det med 2. Her: ferja mellom
Vestnes og Molde.

Innseilingen til Molde er spektakulær.
På toppen i bakgrunnen skimtes neste
stopp: Vardestua.

"Røkkeløkka". Dette er flott!
Det er selvsagt helt politisk ukorrekt
å si noe positivt om noe som helst som
har den minste befatning med Røkke.
Politisk korrekthet har imidlertid dessverre /
heldigvis aldri vært denne bloggerens sterke side.

Vardestua - et av landets
fineste utsiktspunkt?

Er det hurtigbåten fra Sekken som kommer
smygende inn mellom øyene?

Her kan en historielærer selvsagt ikke styre seg og må svinge raskt innom Slaget ved Sekken. Året er 1162 og Håkon Herdebrei braker sammen med Erling Skakke. Kanskje så mange som 1000 mann fikk sine banesår i dette noe ukonvensjonelle men desto bitrere sjøslaget. Håkons død åpnet for at Erling Skakke og hans sønn Magnus Erlingsson kunne konsolidere makten i Norge - inntil en viss Sverre dukker opp i manesjen .....

Historien om Håkon Herdebrei gir et innblikk i kongemakten i norsk middelalder. Han ble unnfanget på grunn av en vakker sangstemme!

Snorre forteller om den dagen kong Sigurd Munn, på vei til Viken, red forbi storbonden Simon Thorbergsons gård. Der hørte han, fra møllehuset, den nydeligste sangstemme. Det var tjenestejenta Thora som sang mens hun malte kornet. Dette ble rent for mye av det gode for kongen, så han steg av hesten og ble bedre kjent med Thora. Ikke den dårligste sjekkehistorien jeg har hørt.

Dette besøket resulterte altså i at lille Håkon kom til verden.
En ny kongssønn.
En ny tronpretendent.
Mer borgerkrig.

Slik forestiller tegneren Wilhelm Wetlesen
seg Sigurds besøk hos Thora med den
vakre sangstemmen. (Fra Snorre)

Men - dette var kanskje en digresjon?

Utsikt over Molde by, med "Røkke-
løkka" nede til høyre.

På veien mellom Molde og
Trondheim er det naturlig å legge
ruta om Atlanterhavsveien.
Som brura sa: det var fint
- men det var litt fort unnagjort!

Reisens mål: Nidaros.
Her: Gamle bybro og "Lykkens Portal",
med Bakklandet i bakgrunnen.

Trondheim er selvsagt proppfull av historie. Det ble dessverre ikke tid og anledning til alt en skulle ønsket denne gangen. Her måtte det prioriteres steinhardt og valget falt på Nidarosdomen, Stiftsgården og Kristiansten festning.

Rusler en over den gamle bybrua og opp gjennom Bakklandet kommer en til Kristiansten festning. Festningens storhetstid var under den store nordiske krig. Den svenske generalen Carl Gustav Armfeldt måtte oppgi forsøket på å innta Trondheim, mye pga Kristiansten. Det ble opptakten til den store tragedien, de tusenvis av svenske soldater som frøs i hjel under dødsmarsjen tilbake til Sverige.

Under andre verdenskrig brukte tyskerne Kristiansten som rettersted. Mange motstandsmenn ble skutt her. En av dem var Peder Morset som ble henrettet 19. mai 1943. Vi kjenner fortellingen om Morsetfamilien fra Per Hanssons bok Og tok de enn vårt liv, fra 1963. De som ikke har lest den: gjør det!

Minnesmerket over de falne skimtes innerst til høyre på bildet over. Det hører også med til historien at både Henry Rinnan (se forrige reisebrev) og Gestaposjefen i Trøndelag, Gerhard Flesch, ble henrettet her etter rettsoppgjøret.

Det går nedover med vårt

forsvar. Nå klarer de ikke å heise
flagget helt opp en gang! (Eller er
også flaggheisinga outsourcet i våre
dager?) Det er Forsvarsbygg som i
dag har ansvaret. Jeg gremmes....

Fra festningen er det en flott
utsikt over Bakklandet, Nidelven
og majestetiske Nidarosdomen.

En kan fantasere over hvilket
enormt inntrykk katedralen må
ha gjort på middelalderens pile-
grimer, der de nærmet seg reisens
mål og fikk se dette storslagne bygg-
verket dominere synsfeltet!

Bakklandet: sakralt og idyllisk på en gang...

Nidarosdomen er en katedral i ordets virkelige forstand. Europeisk middelalderhistorie er sterkt preget av disse monumentale byggeprosjektene. Byggeprosessen tok flere hundre år og trakk til seg håndverkere, handelsmenn, pilegrimer, lek og lærd. Det var rundt kirke- og borgbyggingen at byene ofte oppsto (derav navnet "borgere"). De fungerte som katalysatorer i urbaniseringsprosessen og ofte også i etableringen av stats- og kongemakten. Hvorfor ikke finne frem Ken Follets The Pillars of the Earth igjen og friske opp historien om kirkebyggerne i middelalderen?

Digresjon: Ken Follets The Pillars of the Earth er blitt en storslått 8-timers TV-serie. Det er ingen ringere enn Ridley Scott som står bak. Ta en titt her for å se klipp og stillbilder - dette ser flott ut!
Slutt på digresjon.

Så må det vel like godt tilstås at denne bloggeren har en familiær interesse i Norges eneste virkelige katedral. Saken er nemlig den at den beste førstehåndskilden vi har til en positiv observasjon av selveste Munken i Nidarosdomen er en Gleditsch! Nærmere bestemt bispinne Marie Gleditsch. Hun var gift med biskopen i Nidaros, Jens Gran Gleditsch.

Det var under en aftengudstjeneste i 1924 hun så ham, gjenferdet - spøkelset - munken. I vår familietradisjon fortelles det at hun så munken gå opp på prekestolen, bak hennes mann, biskopen, og legge hendene rundt halsen hans. I ettertid skal biskopen ha fortalt at han fikk en fornemmelse av at han ikke klarte å snakke en gang under prekenen.

"Han hadde tonsur og bar munkekutte, ansiktet beskrives som vakkert, med skarpe trekk og lysende øyne. Han passerte deretter rett gjennom en av tilhørerne. Mens presten stod foran alteret, beveget Munken seg bak ham. På dette tidspunktet løftet han hodet, og bispinnen så at han hadde en blodig stripe over halsen."

Også senere biskop Alex Johnson forteller å ha møtt Munken. Det var i triforiet i 1930.

Digresjon nr 2: Jens Gran Gleditsch var en omdiskutert utnevnelse da han ble biskop i Nidaros i 1923. Han var en såkalt "liberal teolog", i så måte kan vi kanskje se ham som en forløper for den like omdiskuterte utnevnelsen av Kristian Schelderup i 1947. Ovenfornevnte Alex Johnson overtok Hamar bispedømme etter nettopp Schelderup i 1964.
Small world, eh?
Slutt på digresjon.

Siste bilde: Nidarosdomen ved 23-tiden -
en vakker sommerkveld i Trondheim.

Det vart det siste ferdaminnet frå sumaren 2010. Sogeskrivaren vonar at han har prova sitt poeng: history matters.

Hva nå?

Kanskje noen uker med zen-coaching kunne være på sin plass? Nei, forresten - der treffer man på så mye rart.