Er det politikken - eller alderen?

Richard Wilson - a grumpy old man!

Jeg noterer til min forskrekkelse at jeg er i ferd med å miste noe av det kjæreste jeg har.

Neida, jeg tenker ikke på klubben i mitt hjerte - LYN kommer nok tilbake (og dessuten lever den i beste velgående). Jeg tenker heller ikke på det rystende faktum at G35 ikke lenger skal produseres i den dalen som G-en står for.

Nei - saken er den at jeg, i henhold til de nyeste forskningsresultater, er i ferd med å miste min sans for humor! Og lesere av denne blogg vil allerede ha registrert at forskning er noe jeg har den dypeste respekt for!

Denne gangen er det forskere fra University of Glamorgan i Wales som har slått fast at menn, fra de er 52 år gamle, gradvis mister sin sans for humor og sin evne til å le ofte. Disse forskningsresultetene fremkommer i en artikkel i dagens Telegraph.

Forskerne har endog satt navn på dette - de kaller det Victor Meldrew Syndrome, etter en rollefigur i BBC-serien "One Foot in the Grave". Her blir figuren Victor fremstilt av den kjente skuespilleren Richard Wilson. Han er jo selve personifikasjonen på en "grumpy old man".

I biologien har man forøvrig også en betegnelse på denne tilstanden som, i verste fall, er noen år fremskreden hos undertegnede - IMS. Dette står for Irritable male syndrom, for de som er under 52 år og således lever i fullstendig uvitenhet om hva som lurer bak neste fødselsdag.

Men - så var det dette med forskning igjen, da. Man får ofte det svaret man vil ha?

Science is facts; just as houses are made of stones, so is science made of facts; but a pile of stones is not a house and a collection of facts is not necessarily science.

For - leser man litt mer om dette (og hva gjør man ikke for å slippe å rette historieprøver i høstferien) - så finner man f.eks. at defra har kommet til en litt annen konklusjon enn de brave walisiske forskerne.

"defra"? Hva er det, spør du?

defra (med liten forbokstav, må vite - det er viktig å signalisere at man ikke er bundet opp i gamle konvensjoner) betyr ganske enkelt Department for Environment, Food and Rural Affairs.

Enhver idiot må jo skjønne at man ikke kan gå rundt og hete f.eks. "Veivesenet". Da er det mye mer logisk og innlysende å hete "Mesta". Først da kan man bli "totalleverandør av sikker vei"!

Anyway - defra har funnet ut at det er menn mellom 35 og 44 som virkelig sliter. For dem er livet mer en slags omvendt gausskurve - kommer du igjennom midtlivskrisa så peker pila oppover igjen.

So much for forskerne.

Men - så til politikerne.

Man hører så mye rart om store statsledere. Et gjennomgående trekk ser ut til å være at de gradvis isoleres fra omgang med "vanlige mennesker". De omgir seg med et indre gemakk av rådgivere og en hær av sikkerhetsfolk sørger for, om enn utilsiktet, en nærmest total isolasjon fra omverden.

I Robert Harris sin roman The Ghost lar han den tidligere statsministeren (underforstått altså: Tony Blair) komme med et hjertesukk: han har jo aldri noen penger i lommeboka. Alt blir "ordnet" for ham. Han føler seg isolert og utelukket fra verden der ute.

Hvilke konsekvenser får dette på personen, etter noen tid i maktens sfærer?

Den rutinerte politiske kommentatoren (sketchwriter), Simon Hoggart i avisen The Guardian har truffet samtlige britiske statsministere siden Harod Macmillan. Han har nå utgitt en bok som han kaller A Long Lunch.

I dagens The Guardian gir han noen smakebiter på sine observasjoner av britiske statsledere, fra Thatcher til Cameron. Det er interessant å lese om den tilsynelatende mangel på sans for humor som Hoggart beskriver hos disse politikerne. Eller kanskje det ikke er sansen for humor som mangler - kanskje er det heller den langvarige isolasjonen fra alle andre referanserammer enn politikken som avsløres nettopp i møtet med "vanlige menneskers" humor?

En som er omtalt i denne bloggen tidligere, Margareth Thatcher, hadde f.eks. problemer med den berømte papegøye-scenen til Monty Python:

"This Monty Python - is he one of us?"

Ordspill ("puns") var tydeligvis heller ikke hennes sterke side, skal vi tro Hoggart:

Earlier, Peter Jay, the son-in-law of the then prime minister Jim Callaghan, had said that Callaghan saw himself as Moses, leading his people after long travails into the promised land.

It was a silly thing to say, and Thatcher's people seized on it.

They wrote a line for her party conference speech: "My message to Moses is: 'Keep taking the tablets.'" But she didn't get the joke and tried to change it to "Keep taking the pills." Only after it was carefully explained to her did she agree to the proper version.

Hun kunne også bli offer for alle politikeres skrekk - utilsiktede morsomheter:

But Thatcher saved the best of all for her victory tour of the Falkland Islands. She was taken to inspect a large field gun, basically a ride-on lawnmower with a barrel several feet long. It was on a bluff, overlooking a plain on which another Argentine invasion might one day materialise. She admired the weapon, and the soldier manning it asked if she would like to fire a round.

"But mightn't it jerk me off?" she replied. Chris Moncrieff of the Press Association, who was covering the visit, recorded the manful struggle of the soldier to keep his face, indeed his whole body, straight.

Margareth Thatcher på Falklandsøyene
etter at krigen var over

Hoggarts artikkel gir interessante små glimt av møter med Cherie Blair, Gordon Brown og andre som, i henhold til de ovenfor nevnte forskere, altså, for lengst, skulle begynne å savne sin sans for humor.

Spørsmålet er vel om det er alderen eller politikken som har skylda....