"Why, Sir, you find no man, at all intellectual, who is willing to leave London.
- No, Sir, when a man is tired of London, he is tired of life; for there is in London all that life can afford." (Samuel Johnson)
Disse berømte ordene av Samuel Johnson falt den 20. september i 1777, i en (av de mange) berømte diskusjoner med vennen og biografen James Boswell.
Boswell and Johnson diskuterte hvorvidt Boswell ville kunne gå lei av bylivet i London hvis han skulle bosette seg der (Boswell bodde i Skottland).
Sitatet er blitt en klisjé, men er allikevel like sant og relevant for oss anglofile den dag i dag.
Jeg har akkurat kommet hjem fra min årlige historieekskursjon med min VKII-klasse - turer som nærmest er blitt en tradisjon nå.
Årets "reisende historikere" på St. Paul's.
Tidligere elever og medreisende vil dra kjensel på programmet:
Bestigning av toppen på St. Paul's Cathedral, ("Golden Gallery") med sin unike utsikt over City. Og, ikke minst, den flotte veien opp, med "Whispering Gallery" og "Stone Gallery".
Natural History Museum og Science Museum,med sine fantastiske utstillinger om alt fra dinosaurer til humanbiologi, jordskjelv, utstoppede dyr av alle slag, gamle maskiner og siste nytt innenfor spill og simulatorer.
Camden Locks Market, med sitt virvar av kriker og kroker, der man kan kjøpe alt fra brukte skinnjakker og LP-plater til gummiundertøy og kinamat!
Imperial War Museum, med sine "experience"-utstillinger, den unike samlingen av fly, stridsvogner o.l. - og, ikke minst de to spesial- utstillingene "The Children's War" og "The Holocaust Exhibition".
London Dungeons, med all sin skrekk og gru! Som vanlig havnet jeg i tiltaleboksen (why me??) og, nytt av året: vi ble hengt! Fryktelige greier! "Galgen" minnet litt om en slags omvendt space shot, der vi altså plutselig, i stummende mørke, opplever at lemmen under galgen åpner seg - og vi faller.....
Slik ser en historielærer ut i det han blir "hengt"!
Westminster Abbey, med vandringen blant kongelige sarkofager og litteraturens og politikkens berømtheter, under de mektige gotiske buegangene.
Men, det faglige programmet er jo bare halve turen. På ettermiddager og kvelder er det fritt frem for shopping og kultur.
Av sistnevnte fikk jeg i år med meg 2 teaterstykker og en kinoforestilling. Av disse vil jeg trekke frem en teateropplevelse som satte spor! Vi er i Norge nå midt oppi en skingrende debatt om skole og undervisning. Jeg skulle ønske alle som ville ha en mening om skole og kunnskapsformidling tok en tur til London og så dette stykket! Det heter "The History Boys" og er skrevet av engelskmannen Alan Bennett. (Stykket har forøvrig også blitt filmet.)
Vi befinner oss i Sheffield i det nordlige England på 1980-tallet. En avgangsklasse har gjort det bra på sine avsluttende eksamener og både elevene og, ikke minst, skolens ambisiøse rektor drømmer om opptak ved et av de prestisjetunge universitetene, Oxbridge.
Klassen har hatt dyktige lærere. Ikke minst den tilårskomne Hector, en lærer av den gamle skolen. Kunnskapsrik og allsidig som han er, ønsker han at elevene skal bli "hele mennesker". Han gir dem språk, kultur, referanserammer for å forstå verden og livet. Han utviser suveren forakt for timeplaner, rigide pensumbestemmelser og alt annet administrativt og byråkratisk tøys. Hvis han vil at elevene skal lære litt fransk, ja så legger han inn en "fransktime", uansett hva timeplanen sier! (Denne scenen er stykkets desiderte latterbombe - rektor kommer selvsagt uanmeldt inn i klasserommet akkurat mens Hector har fått det for seg at elevene må beherske kondisjonalis på fransk. Hvorfor står en elev i underbuksa når rektor kommer inn? Kondisjonalis på fransk? Se stykket!)
Dette kan jo ikke gå bra! Det gjør sjelden det med mennesker som ikke vil innordne seg byråkratiets dilletantiske skrivebordsvirkelighet.
Rektor derimot er ekte pedokrat. Han er ikke så opptatt av hva lærerne formidler av kunnskap. Han er opptatt av læreplaner, målstyringsdokumenter, strategiplaner, resultatstatistikk og alt dette tåkepratet som får en oppegående lærer i den virkelige verden til å skjære tenner av fortvilelse.
For å bøte på Hectors feil og mangler ansetter rektor en ung, strømlinjeformet lærer som får én klart definert oppgave: lær guttene hvordan de skal skrive opptakseksamener til Oxbridge! Det viktigste er at de kommer inn der - ikke hva slags mennesker de blir, eller hva slags kunnskap de sitter igjen med.
Skildringen av de to lærernes innfallsvinkler og brakende kollisjoner (rektor klarer, i all sin visdom, å sette dem opp i et "to-lærersystem" i denne gutteklassen!) er vidunderlig vakker, sørgelig tragisk, intellektuelt utfordrende (hvem har rett?) og, ikke minst hylende morsom.
"The History Boys" er ikke en komedie. Det er ikke en tragedie. Det er et drama! Det veksler mellom gripende menneskeskjebner og absurd komikk. De unge skuespillerne som får slå seg løs som skolegutter i denne klassen er fantastiske. Her er alle fasetter av guttesinnet; pubertal usikkerhet, famlende oppdagelse av livet, selvsikre verdensmestere og klassens klovn. Denne skoleklassen vil enhver lærer kjenne seg igjen i! Når gjenkjennelsens lattertårer triller kommer plutselig gråtklumpen i halsen.
"This richly funny and superbly intelligent play about education and history, learning and culture, transports us all straight back to the classroom..." (BBC)
Kom dere til London - og se dette stykket. Det kommer til å gå frem til midt i april.
Tilbake til London, sier du? Jepp - jeg drar i vinterferien, jeg.....
Det må jo være mye morsommere å slå opp i et slikt atlas!
