Ferdaminne frå sumaren - Del tre: Den utrulege soga om egget!

Fra Bergen gikk turen til Ålesund.

Utforskningen av norgeshistorien fortsetter!

Etter noen riktig trivelige og opplevelsesrike dager i og omkring Bergen bar det videre nordover. Skal man utforske norsk kyst- og skipsfartshistorie må man til Ålesund.

Ålesund er ikke noen stor by, men historie har den! Her er det mye å kose seg med.

Første stopp var Fiskerimuseet. Beliggenheten er genial - en praktfull gammel sjøbu. Her vandrer du rett inn klippfiskproduksjonens, bacalaoens og, ikke minst, tranproduksjonens hjerte! (Jeg tror fremdeles det skal være mulig å klikke på bildene for forstørrelser?)

Fiskerimuseet - i gamle Oluf Holm Ltd sin sjøbod.

En innføring i historien om tranproduksjon i Norge.

Tranproduksjonen var gjenstand for streng offentlig kvalitetskontroll og klassifisering.

Norwegian Cod Liver Oil!

Fra utstillingen om klippfiskproduksjonen. Her er det mange godbiter for historieinteresserte. De mange utstillingsobjektene om bacalao illustrerer hvilken rolle denne norske eksportvaren hadde for særlig Sør-Europa og Sør-Amerika.

Egne utstillinger behandler også synerginæringer til fiskeeksporten, ikke minst tønnemakerne.


Denne bloggeren erkjenner å ha blitt mest fascinert av alle gjenstandene relatert til bacalao. Sjablonger til emballering, originalemballasje, kart og rederiopplysninger illustrerer hvilken sentral rolle klippfiskproduksjonen og -eksporten hadde i verdenshandelen.

Fra Fiskerimuseet er det ikke lange biten å rusle bort til Ålesund Museum, vakkert beliggende i en gammel villa på en høyde med utsikt over byen.

Her er en rekke små utstillinger og tablåer som gir et innblikk i dagligliv og historie. For eksempel får vi grøssende oppleve et gjenskapt komplett tannlegekontor og, litt mindre ubehagelig, både fotoatelier og hattemakeri.

En ekte krambu.

Her støter vi på den enestående historien om egget.

Man kan være mer eller mindre opptatt av historie. Undertegnede hører utvilsomt til de førstnevnte.

En skal imidlertid leve i et rimelig empatisk vakum og kunnskapsmessig limbo for ikke å bli betatt og berørt av historien om Brudeegget. Her, på Ålesund Museum, finner du originalen!

"Brudeegget" Uræd - hvor lenge ville du holdt ut inne i denne?

Ålesunderen Ole Martin Brude var overbevist om at langt flere sjøfolk ville komme levende fra forlis hvis alle skip hadde overbygde livbåter. Han hadde selv opplevd forlis og livsfare til sjøs. Ut fra denne teorien konstruerte han det han mente var den optimalt sikre livbåten. Dette skulle bli begynnelsen på den utrolige historien om "Brudeegget" Uræd.

Den 7. august 1904 forlot Ole Brude, Iver Thoresen, Lars Madsen og Karl Thomas Hagevik Johansen Ålesund ombord i dette 18 fots egget. Reisens mål var - hold deg fast - New York!

Etter å ha blitt herjet med av stormer opp i orkans styrke nådde de fire tapre seilerne i "egget" på kvelden den 6. januar 1905 den amerikanske østkysten, ikke langt fra Boston.

Fem (5 !) måneder tilbrakte de fire mennene inne i dette lille "egget".
Er det mulig å forestille seg påkjenningene de må ha vært utsatt for under vinterstormer og orkan? Ising var også en overhengende fare.

"Vi fikk tiden til å gå med prat, lesing og tobakksrøyking"

Ole Brude

Slik så Brudeegget ut da det ble kastet opp på stranden, 5 måneder etter at de satte seil fra Ålesund. Hvordan så de fire karene ut? Hvordan luktet de?

Dessverre skulle det gå mange år før verden forsto rekkevidden av hva Brude hadde bevist med denne utrolige reisen. Slik er det vel ofte med de store innovatørene?

I dag er hans prinsipper for livbåtkonstruksjon heldigvis akseptert og anvendt. Fortellingen kan også leses på hjemmesidene til Brude Safety Solutions.


Ålesundsområdet gir også mange muligheter for et innblikk i hvor viktig norskekysten var for okkupasjonsmakten under verdenskrigen. Både på Tueneset og på Aksla finner vi bunkerser og kanonstillinger fra krigens dager.

Stemningsbilder fra kveld på Tueneset.

To bilder fra Aksla.

Men - på samme måte som på Sotra - det slår meg at dette kunne det vært gjort mye mer med! Mine utallige historieekskursjoner til England har vist meg at historien må oppleves! Der lages det experiences ut av sporene fra fortiden!

Jeg vet ikke om det er fordi vi mangler ildsjelene, eller om vi er for bortskjemte med at myndighetene skal ta ansvaret for alt her i landet, men jeg griper meg selv i å lukke øynene og forestille meg hva man faktisk kunne gjort ut av slikt som dette. I stedet flyter det søppel og gror igjen.

Når skal vi i Norge forstå at history matters?

I neste bolk av Soga om sumarferda til historielæraren: om disponenten som reiste til hovedstaden og så "My Fair Lady" - og hvilken salgssuksess det medførte, samt båten som ble avslørt og forfatteren som unngikk dødsdom.

Var ikke det en "cliff hanger" - så vet ikke jeg!

Ferdaminne frå sumaren - Del to: USA er nærare enn du trur!

Dag 2 på årets sommerhistoriske ekskursjon falt på 4. juli. Fourth of July - hva er da mer naturlig enn å reise ut på den amerikanske prærien?

Kjører en nordover fra Bergen, over Nordhordalandsbrua kommer en til Radøy. Der, ved det lille stedet Sletta, ligger Vestnorsk utvandringssenter. Og dette er en underlig og fascinerende historie!

Her er gjenskapt en hel liten småby fra den amerikanske midtvesten. Bygningene er originale, kjøpt og demontert i USA, fraktet til Norge og gjenoppsatt av ildsjeler her i Nordhordaland. History matters, eh?

Her er blant annet skolestue fra North Dakota og Town Hall & Jail fra Minnesota. Det gir en nesten uvirkelig følelse å plutselig vandre mellom disse husene, midt ute på prærien på Radøy!

"Town Hall & Jail"

Men, rosinen i pølsa er selvsagt kirken! Gamle Bramton Lutheran Church fra Bramton, North Dakota ble bygget av norske emigranter rundt forrige århundreskifte. I 1996 ble kirken, komplett med inventar og alt, gjenoppbygget på Sletta og vigslet året etter.


Utenfor kirken er det flere interessante minnesteiner som viser ulike sider ved båndene som fremdeles knytter emigrantmiljøene med "gamlelandet".

"Præriepresten"

Minnesmerke over US Army 99th Infantry Battalion, "The Norwegians". Denne bestod nesten utelukkende av norske emigranter. Bataljonen deltok i kampene både i Normandie og Ardennene.

"Snowshoe Thompson", "Jackrabbit", "The Flying Norseman" og "Utah's Legend of the Century" - norske skipionerer i den nye verden!

Norwegian-American Pioneer Women

4th of July er over for i år - men ta deg gjerne en tur til husene på prærien. Det er ikke langt å kjøre nordover fra Bergen.

That is - if you think history matters!

Ferdaminne frå sumaren - Del ein

Sommeren er tid for rekreerende dykk i historien. Denne bloggeren har tidligere referert fra historiske sommerbesøk i Danmark og Sverige, sistnevnte både i 2008 og 2009.

Årets historieferie fokuserte imidlertid på fedrelandet, nærmere bestemt på Vest- og Nordvestlandet.

Utgangspunkt: Bergen, Norges mest sjelfulle by. Siden bergenserne heldigvis er som de er, er byen også blant de som er flinkest til å ta vare på og formidle sin historie. (Klikk på bilder for forstørrelser.)

Sjarmerende bergenssmau - trollbindende!

Skansen bataljon 150 år! Ingen slår bergenserne i det å reise monumenter over egen galskap.

Aftenstemning fra Skansen - bilde er tatt ved 23-tiden.

Sandviksparken like før midnatt. Det er jo så en får lyst til å finne frem sin nystemte....

Men, til saken! History matters!

Første ekskursjon: Fjell festning på Sotra. Et imponerende festningsanlegg, anlagt av tyskerne under andre verdenskrig for å kontrollere innseilingen til Bergen. I dag er ikke den gamle kystartilleri og radarstasjonen lenger operativ, men en del av Museum Vest.

Det gamle kanontårnet og kanonbrønnen har fått et moderne overbygg og fungerer som museumsresepsjon. Utsikten er imponerende.

Vil du se en virtuell tur av dette kolossale festningsanlegget kan du se den her. De flotte panoramabildene gir et fantastisk innblikk i festningens dimensjoner. Dette er Deutsche Grundigkeit! En annen fin side er denne. (Klikker du her på "Kanonen i bruk", får du et innblikk i rekkevidden!)

Fjell (Festung Sotra) var en del av den såkalte Atlanterhavsvollen som strakk seg fra Pyrineene til Nordkapp.

Hovedkanonen på Fjell festning, fotografert i 1963: 3 stk 28,3 cm kanoner, opprinnelig fra Kriegsmarinens slagkrysser Gneisenau, søsterskip til Scharnhorst. Gneisenau ble sterkt ødelagt av RAF-bombere mens hun lå i dock i Kiel i slutten av februar 1942. Kanontårnene ble demontert og montert som kystartillerikanoner i Nederland, Danmark og Norge. I dag står fremdeles kanonene på Austråt Fort på Ørlandet, mens tårnet fra Fjell er fjernet.

Kanontårnet i dag.

Kanonbrønnen i dag.

Austråt fort i Trøndelag har bevart et tilsvarende kanontårn fra Gneisenau.

Utsikt fra Fjell festning. Kanonenes rekkevide var 37 km!

Skyttergraver og befestningsinstallasjoner i dag.

Fjell festning anbefales et besøk. Les hjemmesidene til Museum Vest grundig. Her står nyttige opplysninger om omvisning, transport og veibeskrivelse.

Skulle denne bloggeren tillate seg å komme med et par kritiske bemerkninger måtte det være omkring vedlikeholdet av uteområdet. De gamle skytter-/løpegravene, stillingene og bunkersene trenger sårt å ryddes for både skrot og, ikke minst, vegetasjon. Vegetasjonen sprenger i stykker mye og hindrer en i å oppleve og bruke installasjonene. En runde med Roundup to ganger i året er ikke en uoverkommelig jobb. Jeg reagerte også på at en del utstyr som sto utplassert kunne vært bedre ivaretatt. Her sto f.eks. gamle originale lyskastere til antiluftskytset. Dessverre var de i sørgelig forfatning. Ser en på litt eldre bilder på nettet oppdager en raskt at mye har forfalt siden dette ble nedlagt som operativt fort.

Men, i følge Wikipedias utmerkede artikkel om Fjell festning, det arbeides med restaurering og istandsettelse av dette enorme festningsanlegget. La oss bare håpe at det finnes entusiaster som er villige til å legge ned tid og arbeid i dette. Dessverre er vi i Norge ikke gode på slikt....

Mens man er på Sotra må man selvsagt besøke den historiske lille bygda Telavåg og Nordsjøfartmuseet. Telavåg vil for alltid være forbundet med det som skjedde i grålysningen den 26 april 1942 og de fryktelige tyske represaliene som fulgte. "Om nordmennene ikke kan lære å elske oss, skal de i alle fall frykte oss", skrev Joseph Goebbels i sin dagbok.

Nordsjøfartmuseet, med Telavåg i bakgrunnen.

Museet fokuserer på 3 hovedaspekter: telavågtragedien, Shetlands-Larsen og trafikken over Nordsjøen. Det er et lite og intimt museum i nydelige omgivelser.

Den dramatiske arrestasjonen om morgenen 26 april 1942. En norsk agent og to gestapooffiserer ble drept i skuddvekslingen.

Kart som viser Shetlands-Larsens 52 (!) turer over Nordsjøen i løpet av krigen. Leif Andreas Larsen var, ved krigens slutt, den høyest dekorerte av alle allierte marineoffiserer! Se og hør hovedpersonen her.

Slik ligger lille idylliske Telavåg i dag. Alt er gjenoppbygget etter at tyskerne brant og sprengte hele bygda.

Inne i selve Telavåg ligger minnesmerket over tragedien. Alle bygdas menn mellom 16 og 60 år, 72 til sammen, ble sendt til tyske konsentrasjonsleire. 31 av disse døde i fangenskap. Alle øvrige innbyggere, den eldste 94 år og den yngste 12 uker, ble tvangsdeportert. I tillegg ble 18 unge englandsfarere henrettet på Trandum, selv om de ikke hadde noen forbindelse med det som hadde skjedd i Telavåg. Telavågrepresaliene var faktisk et eget punkt under Nürnbergdomstolen.

Men, Bergen og bergensområdet gir mange muligheter for annen historie enn krigen. Jeg hadde lyst til å se St Jørgens Hospital og Lepramuseet. Historien om Gerhard Armauer Hansen, leprabasillens oppdager, er fascinerende og dette museet er absolutt verdt et besøk.

Mange har nok lest Victoria Hislops "Øya" - uten å være klar over at en nordmann står sentralt i historien om denne tragiske og myteomspundne sykdommen.

Gamle St Jørgens Hospital - en fredfull perle i Bergen sentrum.

Pasientrommene inneholder utstillinger omkring spedalskhetens historie i Norge.

Sykehusets kirke.

Neste ferdaminne fra Vestlandet kommer snart.

History matters!

Bloemfontein - Sputnik revisited?

Tid for ettertanke.

Som alltid når noe ikke har gått etter planen, eller noen har blitt tatt på senga og overrumplet, så leter man etter svaret. Hva gikk galt? Hvor har vi forsømt oss eller feilet? Hva gjør vi med dette?

Det klassiske eksempelet fra historien er jo det såkalte Sputniksjokket. Året er 1957. I oktober når nyheten den vestlige verden: Sovjetunionen har skutt opp en satelitt, "Sputnik 1". Amerikanerne plundrer med å få til sine oppskytninger. Oppskytingen av den amerikanske "Explorer 1" lykkes ikke før i januar 1958.

Sjokket rystet USA i dets grunnvoller av flere grunner. Først og fremst ble de skremt av de militære og strategiske implikasjonene. Dette betød at russerne hadde et forsprang militærteknologisk. De var med dette i stand til å kunne ramme USA med rakettbårne atomvåpen. Det militære aspektet skulle bli ytterligere forsterket bare et par år senere da de viste at de også kunne skyte ned et U2 fly i 70 tusen fots høyde, på vei mot Bodø.

Men, dette sjokket i 1957 utløste også en mye videre debatt i USA. Den inngrodde tiltroen til egen teknologisk overlegenhet lå i grus. Forestillingen om russerne som gammeldagse og primitive, som kvantitet mer enn kvalitet stemte altså ikke.

I et brev fra april 1961 skriver visepresident Johnson til president Kennedy:

In the eyes of the world, first in space means first, period;
second in space is second in everything.

"WHY REDS GOT IT FIRST"

Dermed kom skolen i fokus.

Hva var det ved skolesystemet i Sovjet (og mange av de andre landene bak jernteppet) som gjorde at de, på tross av en langt svakere økonomisk vekst og levestandard, kunne frembringe slik spisskompetanse?

Svaret vil lyde svært så kjent for de som har fulgt de siste årenes skoledebatt i Norge: realfagene! Sputniksjokket førte til at skolesystemene i den vestlige verden, deriblant Norge, vektla real- og ingeniørfagene sterkere. Kongressen i Washington vedtok en egen National Defense Education Act. I valgkampen før valget i 1960 var Kennedy på offensiven i sin retorikk for å "close the missile gap".


Nå har det engelske landslaget returnert til tåkeøya med halen mellom beina. Tradisjonen tro poserte de på flytrappen ved utreise som selverklærte favoritter. Ut som tre løver - hjem som ørnerov.

Ikke Sputnik denne gangen, men "Bloemfontein-sjokket"!

Og hva gjør man da?

Ser etter forklaringer, selvsagt.

Hvor?

Skolen, så klart.

I hvertfall er det det den fargerike borgermesteren i London, Boris Johnson gjør. I en artikkel i The Telegraph skriver han:

"With a heavy heart and a distended liver we all went on to the patio or the garden or whatever open space was available and stared with despairing eyes at the beautiful blue sky of one of the most perfect summer afternoons this country has ever seen. And together, like coyotes, we whimpered a single pathetic question in the general direction of the Almighty. Why?"

Som en Moses i ørkenen leter han etter svaret. Åpenbaringen kommer til ham, slik åpenbaringer gjerne gjør, på det minst sannsynlige tidspunkt. På tennisbanen.

Boris sniker seg til en tidlig tennisøkt, uten å ha reservert bane. Han er ganske sikker på at han vil bli fortrengt av en (om ikke himmelsk) hærskare som har booket bane og vil utnytte det fine været. Men, nei:

....

"Well, by 9am the courts were still deserted and we played blissfully on. It wasn't until almost 10am – on one of the most glorious days of the year, a day when the whole of nature seems to shout that it's time for tennis – that we were joined on the courts. A nice middle-aged couple turned up and began patting it to each other, and I thought, by heaven, what is wrong with us? Where is the get-up-and-go of our kids?"

Den konservative borgermesterens konklusjon er klar: forfallet skyldes at skolen har fjernet all den gode gamle konkurransementaliteten. All fokus på HMS og egalitære idealer har gitt oss en ungdomsgenerasjon av late og overvektige slappfisker.

...

"If this was Germany, they would have been out bagging the courts since dawn! Somewhere along the line the nation that invented or codified virtually every sport seems to have lost its lust for competitive games."

(Uff da, Boris. Hypotetisk konjunktiv: "If this were Germany"! Det går nedover med toryene også, skjønner jeg.)

...

"We are still paying the price of an educational establishment that developed an aversion to competitive games and an obsession with bureaucracy and elf and safety that made it hard for the voluntary sector to fill the gap."

Borgermester Boris Johnson - en artig skrue.

Jeg har selv erfart det engelske skolesystemet han lengselsfullt minnes. Og ja, jeg kan skrive under på at det var competitive greier. Alle elevene var selvsagt delt inn i "hus", gjerne oppkalt etter helgener og med egen farge. Jeg var St Patrick - og kjenner det grønne båndet napper rundt overkroppen ved tanken den dag i dag. Hele skoledagen var en evig konkurranse mot de andre "husene".

Om forklaringen ligger her, i skolen, slik Boris Johnson mener, kan vel vanskelig bevises. Men, at han har et lite poeng er nok ikke umulig. Jeg husker årene på Tåsen skole. Det var nådeløse klassekamper i fotball på Månejordet om ettermiddagen. Det var stoppeklokke og målebånd i gymtimene. Det var Oslomesterskap for skoler.

Lite igjen av det i dag.

Når får vi se en engelsk landslagsspiller gjøre dette:



Kan Cameron og Clegg "close the gap", slik Kennedy gjorde?