tirsdag 29. juni 2010

Bloemfontein - Sputnik revisited?

Tid for ettertanke.

Som alltid når noe ikke har gått etter planen, eller noen har blitt tatt på senga og overrumplet, så leter man etter svaret. Hva gikk galt? Hvor har vi forsømt oss eller feilet? Hva gjør vi med dette?

Det klassiske eksempelet fra historien er jo det såkalte Sputniksjokket. Året er 1957. I oktober når nyheten den vestlige verden: Sovjetunionen har skutt opp en satelitt, "Sputnik 1". Amerikanerne plundrer med å få til sine oppskytninger. Oppskytingen av den amerikanske "Explorer 1" lykkes ikke før i januar 1958.

Sjokket rystet USA i dets grunnvoller av flere grunner. Først og fremst ble de skremt av de militære og strategiske implikasjonene. Dette betød at russerne hadde et forsprang militærteknologisk. De var med dette i stand til å kunne ramme USA med rakettbårne atomvåpen. Det militære aspektet skulle bli ytterligere forsterket bare et par år senere da de viste at de også kunne skyte ned et U2 fly i 70 tusen fots høyde, på vei mot Bodø.

Men, dette sjokket i 1957 utløste også en mye videre debatt i USA. Den inngrodde tiltroen til egen teknologisk overlegenhet lå i grus. Forestillingen om russerne som gammeldagse og primitive, som kvantitet mer enn kvalitet stemte altså ikke.

I et brev fra april 1961 skriver visepresident Johnson til president Kennedy:
In the eyes of the world, first in space means first, period;
second in space is second in everything.
"WHY REDS GOT IT FIRST"

Dermed kom skolen i fokus.

Hva var det ved skolesystemet i Sovjet (og mange av de andre landene bak jernteppet) som gjorde at de, på tross av en langt svakere økonomisk vekst og levestandard, kunne frembringe slik spisskompetanse?

Svaret vil lyde svært så kjent for de som har fulgt de siste årenes skoledebatt i Norge: realfagene! Sputniksjokket førte til at skolesystemene i den vestlige verden, deriblant Norge, vektla real- og ingeniørfagene sterkere. Kongressen i Washington vedtok en egen National Defense Education Act. I valgkampen før valget i 1960 var Kennedy på offensiven i sin retorikk for å "close the missile gap".


Nå har det engelske landslaget returnert til tåkeøya med halen mellom beina. Tradisjonen tro poserte de på flytrappen ved utreise som selverklærte favoritter. Ut som tre løver - hjem som ørnerov.

Ikke Sputnik denne gangen, men "Bloemfontein-sjokket"!

Og hva gjør man da?

Ser etter forklaringer, selvsagt.

Hvor?

Skolen, så klart.

I hvertfall er det det den fargerike borgermesteren i London, Boris Johnson gjør. I en artikkel i The Telegraph skriver han:
"With a heavy heart and a distended liver we all went on to the patio or the garden or whatever open space was available and stared with despairing eyes at the beautiful blue sky of one of the most perfect summer afternoons this country has ever seen. And together, like coyotes, we whimpered a single pathetic question in the general direction of the Almighty. Why?"
Som en Moses i ørkenen leter han etter svaret. Åpenbaringen kommer til ham, slik åpenbaringer gjerne gjør, på det minst sannsynlige tidspunkt. På tennisbanen.

Boris sniker seg til en tidlig tennisøkt, uten å ha reservert bane. Han er ganske sikker på at han vil bli fortrengt av en (om ikke himmelsk) hærskare som har booket bane og vil utnytte det fine været. Men, nei:
....
"Well, by 9am the courts were still deserted and we played blissfully on. It wasn't until almost 10am – on one of the most glorious days of the year, a day when the whole of nature seems to shout that it's time for tennis – that we were joined on the courts. A nice middle-aged couple turned up and began patting it to each other, and I thought, by heaven, what is wrong with us? Where is the get-up-and-go of our kids?"
Den konservative borgermesterens konklusjon er klar: forfallet skyldes at skolen har fjernet all den gode gamle konkurransementaliteten. All fokus på HMS og egalitære idealer har gitt oss en ungdomsgenerasjon av late og overvektige slappfisker.
...
"If this was Germany, they would have been out bagging the courts since dawn! Somewhere along the line the nation that invented or codified virtually every sport seems to have lost its lust for competitive games."
(Uff da, Boris. Hypotetisk konjunktiv: "If this were Germany"! Det går nedover med toryene også, skjønner jeg.)
...
"We are still paying the price of an educational establishment that developed an aversion to competitive games and an obsession with bureaucracy and elf and safety that made it hard for the voluntary sector to fill the gap."
Borgermester Boris Johnson - en artig skrue.

Jeg har selv erfart det engelske skolesystemet han lengselsfullt minnes. Og ja, jeg kan skrive under på at det var competitive greier. Alle elevene var selvsagt delt inn i "hus", gjerne oppkalt etter helgener og med egen farge. Jeg var St Patrick - og kjenner det grønne båndet napper rundt overkroppen ved tanken den dag i dag. Hele skoledagen var en evig konkurranse mot de andre "husene".

Om forklaringen ligger her, i skolen, slik Boris Johnson mener, kan vel vanskelig bevises. Men, at han har et lite poeng er nok ikke umulig. Jeg husker årene på Tåsen skole. Det var nådeløse klassekamper i fotball på Månejordet om ettermiddagen. Det var stoppeklokke og målebånd i gymtimene. Det var Oslomesterskap for skoler.

Lite igjen av det i dag.

Når får vi se en engelsk landslagsspiller gjøre dette:



Kan Cameron og Clegg "close the gap", slik Kennedy gjorde?

2 kommentarer:

Knutse sa...

Tåsen og konkurranse? Jeg vokste opp i Ullevål hageby - på Hytta - dvs. Waisenhuset og blåskjortenes sted - 8 år med tappenstrek, morragym og kaldvannsvask før frokost i spisesalen.

Tåsen var for oss noe nærmest fiskepuddingaktig - tok vi feil? Jeg skriver for øvrig om Hytta nå - en hel bok (har du noen tips fra Tåsen? - vi gikk på Svaes der oppe...).

Ellers var innslaget her fornøyelig som vanlig - og flere av mine kolleger har hengt seg på.

www.knutmichelsen.no

Ingar: sa...

Heisann!

Joda, jeg husker godt Waisenhuset i Ullevål Hageby. Det lå liksom ut mot periferien i vårt "sykkelområde".

Senere, da jeg gikk på KG, havnet jeg i klasse med datteren til en Heggem som jeg tror var bestyrer eller noe slikt?

Boka di høres spennede ut. Jeg tittet også litt på Facebook-gruppa. Dette har jeg lyst til å lære mer om!