Look to Norway! Eller: kulturell harakiri?

Hjem til andedammen igjen:

Begår vi kulturell harakiri?

Det var Bernt Hagtvedt som spurte om dette i 2007:

"Mon tro om ikke det er første gang at en nasjon med åpne øyne begår kulturell harakiri. Det skjer nå: Færre og færre nordmenn mestrer noe annet enn et nokså tynt engelsk."

Professoren i statsvitenskap ved UiO har nå, på nytt, tillatt seg å uttrykke sin fortvilelse over engelskferdighetene til norske politikere. Rammen er imidlertid en større: bekymringen for svekkelsen av språkenes stilling i norsk utdanning.

Hagtvedt liker å spille offensivt, bare hør her:

"Vi snakker et pomor-engelsk der vi kan 7-800 ord. Vi forkrøpler Shakespears språk, og gjør ikke engang et forsøk på å tale det korrekt."

Og:

"Det er et uttrykk for en generell åndelig slapphet i Norge. Som folk er vi veldig lite opptatt av dannelseskrav, veldig lite opptatt av å strekke oss utover det vi tror vi allerede vet og kan."

Hagtvedt er vel ikke den eneste som har vridd seg i stolen når mange av våre mest fremtredende politikere har demonstrert sine gebrekkelige engelskferdigheter på TV?

Og - for de som synes Hagtvedt er for brutal - det er jo også de som går mye tøffere ut enn professoren på Blindern. Dr. philos. Jon Gulbrandsen klinker til i sin kronikk i Dagbladet ("Norske politikere og japanske drosjesjåfører") med følgende kraftsalve:

"Men så har vi også en av verdens dårligst utdannede regjeringer, hvor naturvitenskapene er totalt fraværende, og hvor tradisjonen er å gi internasjonale toppverv til politikere som ikke kan engelsk, utnevne kunnskapsministre uten kunnskap, en fiskeriminister med kurs fra videregående, og helse- og næringsministre uten annet enn en folkehøyskole.
Det eneste vi krever av dem er at de skal gjenspeile befolkningen. Det gjør de, men så kommer vi også til kort med det aller meste, til tross for enorme naturrikdommer og grenseløse menneskelige ressurser."

Du verden! Her gås det til i taklingene!

Reaksjonene har vært mange på disse utspillene. "Akademisk snobberi!", sier en blogger (legg forøvrig merke til at den samme Jon Guldbrandsen har en kommentar under blogginnlegget.).

Det mest bisarre innspillet i debatten etter Hagtvedts utblåsning må imidlertid være dette. Her får lederen i Sosialistisk Ungdom utfolde seg i fri dressur - da lønner det seg å følge med!

Resonnementet til SU er genialt! Det er klart vi ikke bør snakke for godt engelsk - da kan vi nemlig (Gud forby!) bli tatt for å være engelske, eller amerikanske!

"Eg trur ikkje det er så ille som Hagtvedt skal ha det til. Erik Solheim er veldig god i engelsk, men ein kan utan tvil høyra at han er norsk. Det trur eg er like greit, fordi eg ønsker at Noreg skal ha ei sjølvstendig røyst internasjonalt", seier Mali Steiro Tronsmoen.

Ja - du leste riktig! Dette er resonnementet. Eller - for å si det på en annen måte: det er ikke verdt å bli for flink i noe - da vil ikke folk skjønne at vi er norske! (Hva er "faren" ved å være for god i f.eks. matematikk - vil vi da kunne forveksles med russere?)

Hold deg fast: hun er nyutdannet lærer!

Plutselig blir alt så mye klarere for meg! Det er jo denne tankegangen som ligger til grunn for den utviklingen norsk skole har hatt. Vi må ikke få frem elever som er for dyktige - da kan elevene bli forvekslet med elever fra andre land!

Så lenge våre elever (og politikere) oppviser trygg middelmådighet vil de signalisere norsk tilhørighet. Og nordmenn er jo, som kjent, Guds utvalgte folk.

Som en pedagogisk oppmuntring i hverdagen avsluttes med denne kreative forelesningen. Han er neppe norsk.

Historielærerens høstferie - Del 3: To verdensstjerner, en vannpumpe - og en musical hører vel med!

Historielærerens høstekskursjon fortsetter!

I 1987 fikk den da 50 år gamle dramatikeren Alfred Uhry satt opp et skuespill på en liten scene på 42. Street, langt fra Broadway i New York. Det lille teateret hadde bare 70 sitteplasser. Stykket har bare tre roller.

Den mannlige hovedrollen i denne oppsetningen skulle bli det store gjennombruddet for en allerede godt voksen femtiåring fra Memphis, Tennessee. Hans navn: Morgan Freeman.

Oppsetningen ble en storsuksess og forfatteren ble belønnet med en Pulitzerpris.

To år senere var stykket filmatisert, også denne gangen med Freeman i hovedrollen. Filmen fikk 3 Oscar; beste film, beste kvinnelige hovedrolle og beste filmmanus bygget på et skuespill.

Stykket er selvsagt Driving Miss Daisy.

Nå har alle teaterentusiaster muligheten til å se stykket på Wyndhams Theatre på Leicester Square i London. Og - hvilken oppsetning!

I de to hovedrollene finner vi ingen ringere enn de to teatergigantene Vanessa Redgrave og James Earl Jones! Historielæreren skjønner når han har "a chance of a lifetime" - dette skulle han ha med seg!

Her er en liten intro fra da de samme to trollbandt sitt publikum på Broadway:



Hjemmesidene til Wyndhams har også en liten og høyst severdig trailer.

"Driving Miss Daisy" tar oss med tilbake til Georgia, USA og handlingen utspiller seg over mange år, helt fra 1948 til 1973. Ingen liten utfordring for skuespillerne: 25 år utspilles i løpet av snaue to timer - uten pause!

Daisy er jøde, født i 1876. Den fattige fargete Hoke blir, av Daisys sønn, ansatt som hennes sjåfør. Den over 70 år gamle Daisy selv er hellig overbevist om at hun ikke trenger noen sjåfør og motsetter seg sønnens påfunn. Gradvis oppstår et tillitsforhold mellom den gamle damen og hennes trofaste sjåfør.

Bakteppet er selvsagt rasemotsetningene i etterkrigstidens amerikanske sørstater.

Kongressen vedtok Civil Rights Bill så tidlig som i 1875. På tross av dette tok det nesten 100 år før borgerrettsbevegelsen fikk gjennomslag for mange av de rettighetene som var nedfelt i denne loven. De svarte i sørstatene ble ofte, som av president Eisenhower i 1958, møtt med oppfordring om å "vise tålmodighet", noe som fikk Thurgood Marshall til å utbryte:

"I'm the world's original gradualist.
- I just think 90-odd years is gradual enough!"

De hverdagslige utfordringene og trivialitetene til de to gamle utspiller seg altså mot et bakteppe av større, nasjonale hendelser:

• Det året handlingen i stykket tar til, i 1948, sørger Truman-administrasjonen for at det blir forbudt med diskriminering i de militære styrkene og i ansettelse til føderale jobber.
• I 1955 utløser Rosa Parks den kjente Montgomery Bus Boycott.
• I 1957, under Eisenhower, blir Civil Rights Act vedtatt for å sikre reell stemmerett til de svarte.
• Så, utover på 60-tallet, hører vi mer og mer om presten Martin Luther King. Så også i samtalene mellom de to på scenen.
  

I oktober 1958 ble Atlantas eldste synagoge utsatt for et bombeattentat, en av mange represalier mot religiøse samfunn og institusjoner som hadde støttet borgerrettskampen. Denne krenkelsen styrker båndene mellom jødiske Daisy og fargete Hoke.

Historielæreren gjentar seg selv: Ikke la denne sjansen gå fra deg!


Beruset av en teateropplevelse for livet legger Historielæreren ut på leting etter enda en historisk helt. Denne gangen en lege som løste en medisinsk gåte ved hjelp av et bykart!

Her er originalkartet hans fra 1854:
Legen het John Snow og kartet viser sentrale Soho i London. De svarte prikkene er Snows registreringer av koleradødsfall under den store koleraepidemien i 1854.

Snows "oppdagelse" er ett av mange eksempler på at store gjennombrudd eller oppdagelser kan utløses av tilsynelatende bagatellmessige og trivielle hendelser. (Var det ikke en kar som fikk et eple i hodet en gang?)

De mange koleratilfellene i et konsentrert område rundt Broad Street gjorde Snow nysgjerrig. Han var skeptisk til datidens vedtatte medisinske teori om "dårlig luft", miasma, som forklaringen på epidemier.

Her er John Snows egne ord:

"On proceeding to the spot, I found that nearly all the deaths had taken place within a short distance of the [Broad Street] pump. There were only ten deaths in houses situated decidedly nearer to another street-pump. In five of these cases the families of the deceased persons informed me that they always sent to the pump in Broad Street, as they preferred the water to that of the pumps which were nearer. In three other cases, the deceased were children who went to school near the pump in Broad Street... "

Den 40 år gamle legens mistanker rettet seg dermed i retning Southwark & Vauxhall Waterworks Company, som hadde ansvaret for vannforsyningen til vannposten i Broad Street.
"Hvor henter de vannet fra?" spurte Snow.

Svaret overrasket ham ikke - de hentet vannet fra en sterkt kloakkforurenset del av Themsen. Dr John Snow regnes som grunnleggeren av den moderne epidemiologien.

Her er vannposten!
History matters!

Og - mens vi faktisk er i Soho:

Historielæreren har en forkjærlighet for musicals og syntes han måtte ha med seg en av de mange West End-oppsetningene denne gangen også. Selv med et betydelig antall musicalbesøk opp gjennom årene er det alltid noen usette å velge mellom.

Valget falt på en musical med litt, for Historielæreren, legitim historisk ballast: Jersey Boys.

Nyt dette:


Jersey Boys er historien om Frankie Valli og gruppa The Four Seasons.

Er dette bare enda en "rags to riches"-historie, om fire unge menns vei til berømmelse og rikdom?

Svar: Nei!

Historien bak stykket er i seg selv annerledes. Riktignok er dette fortellingen om unge arbeiderklassegutter fra etterkrigstidens New Jersey (der yrkesvalget sto mellom å verve seg til militære eller til mafiaen, i følge dem selv!) som skulle komme til å selge 175 millioner plater (sic!) og få nesten 40 slagere på Top 40-listene i USA. Men, det vi får her er de fires høyst ulike versjoner av historien.

Frankie Valli hadde en stemme med et unikt spenn som er nesten umulig å kopiere. Ryan Molloy gjør en utrolig innsats i denne rollen! For noen stemmer:


The Four Seasons knivet mot det som har blitt kalt "The British Invasion", dvs grupper som The Beatles, The Animals, Herman's Hermits m.fl. som slo igjennom i USA etter at Walter Cronkite i CBS Evening News tidlig på 60-tallet hadde rapportert om det underlige fenomenet Beatlemania i Europa.

Både TV-bransjen (f.eks. Ed Sullivan Show) og platebransjen så potensielet i denne "krigen":

Tidlig eksempel på intaraktiv mediebruk!

Hvem vinner krigen? "You be the judge and jury!"
- Scorecard medfølger!

New Jersey har fostret mange store artister foruten disse gutta i Four Seasons. Eller, hva sier du til navn som: Frank Sinatra, Bruce Springsteen, Queen Latifah, Count Basie, Jon Bon Jovi, Dionne Warwick, Lauryn Hill og Whitney Houston?

Etter denne teaterutskeielsen må Historielæreren gjøre bot og finne et museum igjen. Man er da seriøs!


På tross av mange års regelmessige besøk er det alltid museer i London som gjenstår å utforske. Denne gangen falt valget på National Army Museum i Chelsea. Museet ligger vegg-i-vegg med det kjente Royal Hospital Chelsea. Rusler en fra tubestasjonen på Sloane Square får en dessuten med seg Chelsea Pensioners på veien! Her er det stoff nok til et blogginnlegg alene, men det får ligge til en annen gang.

Dessverre er det ikke anledning til å fotografere på NAM, noe Historielæreren definitivt ikke liker. Det er imidlertid mange interessante og gode utstillinger her. Historielæreren ble henført av den store modellen der Slaget ved Waterloo er gjenskapt og gjenfortalt på en imponerende måte.

Et utsnitt av Kaptein William Sibornes (1797-1849) modell av slaget, laget i 1838.

Slaget ved Waterloo, den 18. juni 1815, satte sluttstrek for napoleonskrigene. Modellen viser den avgjørende fasen av slaget, der Hertugen av Wellington og hans britiske styrker henger i en svært tynn tråd. Modellen skapte stor furore, siden den viste med all tydelighet (og historisk korrekthet) at dette hadde endt med nederlag, om ikke den prøyssiske hæren hadde kommet i ilmarsj og avverget katastrofen.

Wellington skal ha blitt rasende over modellen, siden han var opptatt av å tilskrives æren for å ha beseiret Napoleon alene! Den stakkars kapteinen måtte bøye seg for presset fra overordnede og fjerne tusenvis av små håndmalte prøyssiske soldater fra modellen, slik at britenes nasjonalhelt, Hertugen av Wellington, reddet ansikt.

Seier for nasjonal prestisje - tap for historieskrivingen. Den har vi hørt før - og det blir neppe siste gangen heller.....

Historielærerens beretning om sin årlige høstlige pilegrimsreise til London nærmer seg slutten.

Noen glimt fra denne sjarmerende byen til slutt:

Slik pusser man vinduer i 5. etasje
- med kost og vannslange!

Utenfor British Museum har kollegene i Kew Gardens fått boltre seg med å anlegge en stor hage som skal gi besøkende et innblikk i Australias varierte vegetasjon. Utrolig!

Aidensfield??
Neida - London 2011!

Historielærerens høstferie - Del 2: Om en tragisk brann, en terrorbombe og tidslinjen som deler verden

Historielærerens årlige pilegrimsferd til London fortsetter:

Noe av det første en ser når en stiger opp av dypet på Greenwich-siden av Themsen, det være seg om man har tatt Dockland Light Railway til stasjonen Cutty Sark, eller gått under elven for egen maskin, gjennom Greenwich Foot Tunnel, er noe som ser ut som slags byggeplass pakket inn i presenninger.

Bak stillas og presenninger skjuler det seg et berømt skipsfartshistorisk klenodium - den stolte og sagnomsuste klipperen "Cutty Sark".

Bak bygningsstillas, plankegjerder og presenninger - der ligger hun!

Klipperne var seilskutenes Formel 1 - de raskeste og mest myteomspundne skipene som krysset verdenshavene. Det norske ordet "en kløpper" (en som er spesielt god på noe) kommer av seilskutetidens respekt og beundring for mannskapet ombord på klipperne. Vi snakker om en fullrigget tremaster - bygget for skarpseiling og stor fart over lange avstander.

"Cutty Sark" var en såkalt "tea clipper", sjøsatt i 1869 i Skottland. Det er nok nettopp den skotske opprinnelsen som forklarer navnet, det er nemlig skotsk for et kort underskjørt! (Og jeg som trodde skottene ikke var så opptatt av hva de hadde under...)

Skipet fraktet opium til, og te fra, Kina for The Honorable East India Company, et velkjent navn for mine elever! Det lå mye prestisje i te-trafikken! Det skipet som først nådde Storbritannia med årets te fikk ekstra bonus og stor ære.

I denne trafikken, og senere i det kanskje enda mer mytiske "wool race" ("ull-kappløpet") fra Australia til Europa, befestet "Cutty Sark" sitt renomé og skrev seg inn i seilskutehistorien. Ti ganger, av ti, vant hun dette kappløpet! Hun presterte å seile fra Australia til England på bare 67 dager (utenom Suezkanalen!) og seilte til og med fra datidens raskeste dampskip, RMS "Britannia", ved en anledning.

Slik forestiller maleren Jack Spurling seg "Cutty Sark" for fulle seil! Dette er skarpseiling - ikke for pyser! Så var de da også "kløppere" til å seile!

Som nevnt ovenfor, "Cutty Sark" var med på store bragder og dramatiske kappløp. Det mest dramatiske kapitlet i skipets historie er vel imidlertid toktet fra 1890 til 91. På dette toktet slo en legendarisk brutal styrmannen i hjel en av mannskapet, noe som medførte at mannskapet deserterte. Det neste mannskapet gjorde mytteri. Deretter begikk kapteinen selvmord - før skipet opplevde enda et mord, enda et mytteri - og til slutt endte opp i Calcutta, bare for å havne midt oppi en koleraepidemi! Et relativt dramatisk år, må en kunne si!

Skipets HMS-ansvarlige ville hatt mye å svare for overfor arbeidstilsynet i dag.

Så - Like før klokken fem om morgenen den 21. mai 2007 skjedde tragedien. Det brøt ut brann i den praktfulle gamle skuta.



Siden brannen har det blitt jobbet intenst med restaurering (sentrale deler og gjenstander var, ved et Guds under, ikke på skipet da det brant!). Det som skjulte seg for Historielæreren bak presenninger skal snart gjenoppstå som et flott museum, slik denne plakaten lover:

Slik vil den gamle damen igjen vise seg frem for historieinteresserte besøkende. Historielæreren hilser henne med en lett omskrivning av jødenes tradisjonelle hilsen: "Next year - in London!"

Fra den noe innpakkede damen er det bare snakk om noen få meter å gå, så er vi ved inngangen til det storslåtte National Maritime Museum. (Klikk på lenken - og se på disse omgivelsene!) Dette er julaften for Historielæreren!

The Greewich Peninsula: høyblokkene øverst i bildet er Canary Wharf. Helt til høyre i bildet skimtes O2 Arena. I forgrunnen det imponerende Maritime Greewich World Heritage Site. Nokså midt i bildet ligger Old Royal Naval College og den mindre, hvite, bygningen flankert av to søyleganger er Queen's House. Den større, grå, takflaten til venstre for Queen's House er det nasjonale sjøfartsmuseet, National Maritime Museum.

Vi skjønner at fokuset her er på maritim historie!

Historielæreren tenker på D-dagen. Alltid, når Historielæreren tenker på D-dagen, så dukker navnet Bill Millin opp i hodet hans. Den britiske hærens instrukser sa at sekkepiper ikke skulle brukes under stridshandlinger ved frontavsnittet lenger.
“Ah, but that’s the English War Office. You and I are both Scottish, and that doesn’t apply”, sa hans overordnete - og kommanderte 21-åringen til å spille "Highland Laddie", midt under landgangsoperasjonen på Sword Beach! Skotter er gale.

Nå ja - det var visst en digresjon igjen.

Tilbake til museet:

Den egentlige hovedinngangen (over) er under ombygging, så vi henvises til inngangen på andre siden av bygget (under)

National Maritime Museum - inngangspartiet.

Dette nasjonale sjøfartsmuseet er flott og anbefales på det varmeste. Her er en rekke ulike tematiske utstillinger. Historielæreren ble stiv i blikket og målbevisst i gangen da han så denne:

Historielæreren har akkurat avsluttet lesingen av River of Smoke, bind to i Amitav Ghosh sitt trebinds storverk om opiumskrigene, The Ibis trilogy. Her, på museet, finner vi en rekke bilder og gjenstander som bringer en drømmende Historielærer langt inn i bokens handling igjen!

Te-klipperne, porselen ("china"), silke, kunst og - selvsagt - opium!
Europas forhold til Kina i et nøtteskall?

William Gladstones karakteristikk av opiumskrigene.
Gladstone ble senere fire ganger britisk statsminister.

Utstillingen om The East India Company, opiumstrafikken og krigen med Kina intoduserer oss også for en kar vi har lest om før, og som Historielæreren i mange år har hatt et sterkt ønske om å treffe. Han døde riktignok den 22. november 1850, men i april i år lykkes Historielæreren endelig å få til et møte!

Lin Tse-Hzu og Historielæreren møtes endelig - i Chinatown, New York!
Under: brevet han skrev til dronning Victoria:

Noen stemningsbilder fra det nasjonale sjøfartsmuseet:

Slagskipet HMS King George V - et av skipene som påførte Bismarck de avgjørende skadene, våren 1941.

En ting som gjør et stort inntrykk er den overraskende store samlingen av praktfulle malerier som preger hvert eneste rom på museet.

Den 10. april 1992 gikk det av en kraftig bombe midt i City, Londons finanssentrum. På denne måten ønsket IRA å ramme sin erkefiende der det sved mest, både økonomisk og symbolsk, like utenfor hovedkontoret til Bank of England og Londons aksjebørs, begge i Threadneedle Street. Bomben drepte tre mennesker og gjorde skade for 800 millioner pund.

I Threadneedle Street lå også gamle ærverdige Baltic Exchange, etablert i der i 1744. Baltic Exchange er en slags børs for skipsfartens tørr- og tankvarer, samt fraktpriser.

Den gamle glass-domen fra Baltic Exchange, 240 blyglasspaneler til minne om de falne under første verdenskrig, er i dag restaurert og montert her på museet, slik den en gang fortonte seg i City. (Bare 45 av de 240 panelene var uskadd - resten var glasskår som måtte møysommelig samles opp fra de bombeskadete ruinene og restaureres, før "puslespillet" kunne begynne!)

Et vakkert syn:

Kjente slagsteder fra "The Great War": Gallipoli, Ypres, Paschendaele...

Første verdenskrig - "Lions led by donkeys"!
Det er en stille atmosfære her i den restaurerte domen på museet.

Etter sjøfartsmuseet er det tid for en rusletur i det omkringliggende parkområdet.

For - hva øyner vi der oppe, mellom søylene...

... jo - nettopp: selveste Royal Observatory!

Vi må finne tidslinjen - meridianen! Selveste GMT! (Det vi i militærtjenesten til stadighet måtte omtale som "zulu tid")

Først bestiger vi en liten høyde med det lyriske navnet "One Tree Hill". (Nei - dette har ikke noe med en amerikansk såpeserie ved samme navn!)

One Tree Hill

Utsikt fra One Tree Hill, mot Docklands og Canary Wharf

... og mot observatoriet

Det hele begynte i 1884, da en internasjonal konferanse kom til enighet om at den såkalte nullmeridianen skulle gå tvers gjennom det store teleskopet til observatoriet på denne høyden i Greenwich utenfor London. (Franskmennene insisterte selvsagt på at den måtte gå gjennom Paris!)

Den lille "halvøya" ved dammen på bildet er tidslinjen!

Historielæreren står med ett ben på hver side av tiden!

Tiden, ja...

Tempus fugit - på tide å avslutte del 2 av Historielærerens eksursjon til Greenwich. Resten av London venter jo!

Hva kommer så i neste episode?

I London går man i teater! Historielæreren finner også stykker av historisk interesse!

Finner han vannposten i Soho, slik at han kan gi en liten hyllest til legen som har reddet så mange menneskeliv?

Og - hvordan pusser man vinduet i 5. etasje?


Følg med - History matters!

Historielæreren har høstferie - Del 1: Historielæreren tenker på båter. Spesielt en båt!

Historielæreren kan ikke fungere uten sin årlige kulturelle pilegrims- og rekreasjonsreise til London. Så også denne høstferien. (Trofaste lesere av denne bloggen vil være fortrolige med referater fra tidligere turer til den engelske hovedstaden, som f.eks. her, her og her.)

Denne høstferien fant Historielæreren et London i sensommermodus - 24 grader og sol!

Med slik solid aktiv kulturstøtte fra værgudene var tiden inne til å realisere gamle drømmer om å utforske det maritime London!

Det kan synes litt rart, siden byen ligger ved en elv relativt langt inne i landet, men London er faktisk en betydelig havneby den dag i dag. En gang, da byen var sentrum i imperiet og verdens økonomiske midtpunkt, var London verdens største havneby. I dag er fremdeles Port of London det nest største havnekomplekset i Storbritannia!

Det var selvsagt romerne som begynte. Det er jo gjerne det. Veksten fortsatte med det sjømilitære herredømmet etter seieren over den spanske armada i 1588 og merkantilismens gjennombrudd på 1600-tallet. Så kom den virkelig store ekspansjonen gjennom hele 18-hundretallet. Victoriatidens ingeniører bygget svære laste- og losseanlegg (docks) langs elven sør-øst for byens sentrum, som West India Docks (1802), East India Docks (1803), London Docks (1805), Surrey Commercial Docks (1807), St Katharine Docks (1828), Royal Victoria Dock (1855), Millwall Dock (1868), Royal Albert Dock (1880) og Tilbury Docks (1886).

Port of London, ca 1837.
Den store odden, eller halvøya, som tvinger Themsen til en stor meandreringsbue er Isle of Dogs. Dette utgjør det som kalles Greenwich Peninsula.

Slik så det ut i 1899, på høyden av sin kommersielle betydning.
Hit kom skip med varer fra alle verdens kanter.

I 1901 bodde det over 20 000 mennesker her på Isle of Dogs, det som engang hadde vært sump og myr som stadig ble oversvømt av Themsens lunefulle atferd. (Det var nederlandske dreneringseksperter som klarte å gjøre området beboelig.)

Dokkene i sør-øst London ble også et av Hitlers primære bombemål under Luftwaffes bombing av de engelske havnebyene under andre verdenskrig (se forøvrig her og her.) Den dag i dag dukker det opp ueksploderte bomber fra krigen.

Da tidene endret seg for Storbritannia og skipsfarten stilte andre krav til infrastruktur og havnefasiliteter gikk det raskt nedover med dette området. De engang så moderne og imponerende dokkene fra den stolte victoriatidens ingeniørkunst var ikke i stand til å håndtere moderne containertrafikk og ro-roskip. På 60- og 70-tallet var det her den tetteste konsentrasjonen av kommunale sosiale boliger (counsil housing) i hele England. Så satte man i gang en storstilt utvikling av The Docklands.

Hvordan ser det så ut i dag?

I dag er Docklands et pulserende forretningsstrøk i glass og betong. Her ligger de store internasjonale bankene og meglerhusene side om side. Dette som en gang var et temmelig tvilsomt og ikke ufarlig område av storbyen er blitt det mest fasjonable, bare noen minutter fra det gamle finanssentrumet "City", med den nye DLR (Dockland Light Railway) som skjærer seg gjennom høyblokkene og over gamle havnebasseng og dokker. Her, kilt inne mellom to store dokker, ligger også en egen internasjonal flyplass, beregnet på travle forretningsreisende.

Dockland Light Railway

Og her, midt i det som engang altså var West India Docks, ligger i dag forretningskomplekset Canary Wharf. Dette er Canary Wharf stasjon, knyttet både til DLR og den ordinære tube-linjen Jubilee Line. Stasjonen er tegnet av ingen ringere enn Norman Foster.
På det meste kan det passere opp til 70 000 mennesker gjennom stasjonen på en virkedag. I løpet av et år over 40 millioner, noe som gjør stasjonen til den travleste tube-stasjonen utenfor London sentrum.

One Canada Square, med sine 50 etasjer den nest høyeste bygningen på de britiske øyer.

Historielæreren kan vanskelig rusle rundt i dette området uten å komme i tanker om denne bydelens fortid. Tenk på alle skipene som har lagt til her! Tenk på alle sjøfolkene som har vandret ned landgangen her (og forhåpentligvis også stavret seg opp igjen senere)! Alt er borte.

Det er særlig ett navn, ett skip, som dukker opp i bevisstheten: passasjerdamperen "Empire Windrush"!

"Empire Windrush"

Den 22. juni 1948 la "Empire Windrush" til kai ved Tilbury. Skipet var opprinnelig bygget i Tskland i 1930, men ble overtatt av britene etter krigen. Et interessant poeng her er at skipet, under sitt daværende navn "Monte Rosa", både hadde fungert som cruiseskip for den tyske nazieliten, som troppetransportskip under invasjonen av Norge i april 1940, til å transportere jøder og krigsfanger fra Norge til Tyskland, og senere som støtteskip for for selveste "Tirpitz" i Nord-Norge.

I 1948 skulle dette skipet skrive seg inn i verdenshistorien - igjen.

På vei i rute fra Australia, via Atlanteren, på vei til London, anløp skipet Kingston på Jamaica. I avisene på Jamaica hadde det stått en annonse som tilbød en rimelig billett til alle som måtte ønske å reise til England for å arbeide. Behovet for arbeidskraft var stort og etterkrigs-England hadde ikke noen begrensninger på immigrasjon fra sine kolonier. Dette var nøyaktig 20 år før Enoch Powell holdt sin berømte "Rivers of Blood-tale" i Birmingham.

492 jamaicanere gikk av båten i Tilbury denne junidagen. Dette er de første vestindiske immigrantene som kom til Storbritannia etter krigen. De skulle bli mange flere.

Skipet "Empire Windrush" er et begrep i britisk immigrasjonshistorie. En snakker om "The Windrush Generation".

Windrush Square i Brixton. Mange av immigrantene som gikk i land ble boende ikke langt fra der båten la til.

Men - vi må videre på vår vandring langs Themsen!

Hvis vi går av DLR på stasjonen Island Gardens så befinner vi oss helt på spissen av Isle of Dogs. Da er det litt av et syn som møter oss på andre siden av elven!

Her ligger nemlig det gamle Royal Naval College, i dag en del av det imponerende Maritime Greenwich World Heritage Site.

Old Royal Naval College, i dag Greenwich University og Trinity College of Music, med to bygg som symmetrisk ligger ansikt til ansikt. I bakgrunnen, men med "fri sikt" ned til Themsen, ligger Queen's House og på høyden i bakgrunnen ligger Royal Observatory.

Hvordan kommer man så over dit, til Greenwich-siden av Themsen?

Det samme spørsmålet stilte victoriatidens ingeniører. Det var sterkt ønskelig at de mange dokkarbeiderne lettere skulle kunne komme seg hjemmefra og til arbeidet.

Skipstrafikken til dokkene utelukket en bro. Med datidens urokkelige tro på moderne teknikk satte de i gang med å grave seg under Themsen! Vi kan gå under elven!

Greenwich foot tunnel, påbegynt i 1899 og ferdigstilt i 1902.

Denne gangveien under Themsen er den ene av to slike i London. Den er 370 meter lang og selvsagt belagt med fliser, slik vi er vant med fra tube-stasjonene i London.

I den nordlige enden er veggene ikke flisbelagte. Her ble nemlig tunnelen skadet av tyske bomber under krigen. Det vi ser her er altså de originale reparasjonene.

Så er vi på sørsiden av elven, Greenwich-siden.

Vi skimter O2 Arena, en av Europas største innendørshaller.

Elveidyll ved Themsen.

Maritime Greenwich World Heritage Site er et sammensatt kompleks som tar pusten fra en entusiastisk historielærer! For - Hva finner vi her? Leseren bes holde seg fast:

• Old Royal Naval College, opprinnelig Royal Naval Hospital for Sailors
• National Maritime Museum
  
• Cutty Sark
• Royal Observatory (med null-meridianen)
  
• Queen's House
  

Her må vi ta en ting om gangen!

Fra gammelt av var Greenwich stedet for tudorenes kongelig slott. Her er både Henrik VIII og hans datter Elizabeth I født. Etter borgerkrigen ble det gjenoppbygget som marinens sykehus, før det i 1873 ble marinens offisersutdanningssenter.

Det slående vakre Old Royal Naval College, tegnet av ingen ringere enn Christopher Wren. Ser vi likhetstrekkene med St. Paul's? Midt i bildet skimter vi elven og, på den andre siden av Themsen, ser vi Isle of Dogs og skyskraperne i Canary Wharf i det fjerne.

Midt mellom Wrens bygninger ser vi Queen's House (dessverre under oppussing og derfor innpakket i presenninger). Siden presenningen ødelegger litt av inntrykket har Historielæreren tillatt seg å stjele bildet nedenfor fra nettet (klikk på bildet!):

Queen's House midt i bildet - en milepæl i britisk arkitekturhistorie. Opprinnelig tegnet av Inigo Jones (kjent for Covent Garden) og bygget tidlig på 1600-tallet for kong James Is dronning, Anne av Danmark. Queen's House er åpent for publikum.

I det gamle Royal Naval College finner vi den berømte Painted Hall. Historielæreren opplevde her den samme følelsen som da han besøkte det sixtinske kapell i Vatikanet. Dette er så ubegripelg vakkert at man mister pusten.

Dette er altså en spisesal!

Vegg- og takmaleriene er malt av James Thornhill. Han fikk oppdraget i 1715. Erkebiskopen av Canterbury skal ha stilt følgende krav til utsmykningen:

"I am no judge of painting, but on two articles I think I may insist: first that the painter employed be a Protestant; and secondly that he be an Englishman"

Nå fikk det jammen meg være nok med alle disse utenlandske malerne!!

Vi kjenner Thornhill fra bl.a. utsmykningen av kuppelen i St. Paul's Cathedral.

Motivet i takmaleriene illustrerer fred og frihet som seirer over tyranniet. I samtiden var dette selvsagt en hyllest til William and Mary og The Glorious Revolution. En guide til utsmykningen og historien finnes her.

Her, til The Painted Hall i Old Royal Naval College i Greenwich, ble Lord Nelsons legeme brakt, i januar 1806, etter slaget ved Trafalgar den 21. oktober 1805.

Like vakker som spisesalen til marinens offiserer er sykehuskapellet til det gamle sjømannssykehuset.

Også her er det en instruktiv guide som man kan fordype seg i.

Historielæreren er lamslått av Greenwich.

Og - ennå er det mye mer!

I neste episode av Historielærerens høstferie:

• Skipet som vant "ull-kappløpet" ti år på rad, og som er oppkalt etter en underkjole!
• Krigen som statsministeren William Gladstone omtalte slik: "A war more unjust in its origins, a war more calculated... to cover this country with disgrace, I do not know and have not read of!"
• Vi står med ett ben på hver side av tiden!
  
• Og kanskje vi skal møte igjen en gammel kjenning fra Chinatown i New York?
  

Følg med - det kommer mer!

History matters!