Why We Read Books?

Et lite essay i Dagsavisens New York Times-bilag vekket min interesse. (Du kan lese det her.)

Motoko Rich funderer litt over hva som får oss til å bli glade i å lese. Hva gjør noen til pasjonerte lesehester, mens andre aldri fatter interesse for å lese bøker?

Og, et spørsmål til; hvordan klarer boken å holde stillingen i en tid som vår, i en uavbrutt kamp mot MySpace, Facebook, YouTube og (verst av alt!) reality søppel-TV? Essayisten bruker myten om Sisyfos som en illustrasjon på bokens håpløse kamp mot tidens mange fristende alternativer.

Hva fikk oss til å bli glade i å lese bøker in the first place? Rich lanserer ulike teorier:

Foreldre spiller selvsagt en rolle. Vokser et barn opp med bøker vil ofte en leselyst og lesetrang utvikle seg. Men dette slår ikke alltid til (til mange foreldres fortvilelse!). Hva annet?

Inspirerende lærere som kan formidle litteraturglede, gjennom innlevelse og gjenkjennelse og ikke gjennom tvang og "pliktlesing", er selvsagt viktige, ikke minst i barneskolen.

Paradoksalt nok kan nok også media (av mange betraktet som bokens verste fiende) være en svært så viktig kilde til leseglede hos mange. Bare tenk på alt medieoppstyret omkring Harry Potter, - eller Da Vinci-koden! Og hva med alle skriveriene om Berlinerpoplene her hjemme! Har ikke dette skapt leselyst hos mange kanskje?

Jeg har ofte fundert på hva som vekket lesetrangen i meg. Var det synet og lukten av bøker hjemme som barn? Var det eldre søskens referanser til bøker og fortellinger rundt middagsbordet? Jeg har ingen klar erindring, men en stor del av æren tror jeg faktisk jeg må tilskrive noe som sikkert vekker kjære minner hos mange i min generasjon, nemlig fenomenet Illustrerte Klassikere.

Gjennom disse tegneseriene tror jeg mange fikk smaken på verdenslitteraturens klassikere. Da var veien kort fra den tegnede versjonen til den originale. Nå, over 40 år senere, kan jeg fremdeles se for meg forsidene til noen av disse bladene!

Hvorfor så opptatt av lesing og litteratur, sier du?

Jo, jeg befinner meg akkurat nå i den litt underlige stemningen man av og til kommer i når noe man har levd med og vært oppslukt av er slutt. En slags "limbo-tilstand". Jeg har de siste ukene lest en roman. Nå er jeg ferdig med den. Men, jeg ville lese mer....

Den indiske forfatteren Amitav Ghosh har skrevet en praktfull roman, The Glass Palace, oversatt til norsk under tittelen Glasslottet. (Du kan lese en anmeldelse her.)


"A Doctor Zhivago for the Far East" har The Independents anmelder kalt boka, med referanse til Boris Pasternaks store epos om Russland under og etter revolusjonen. En treffende sammenligning.

Boken tar oss innledningsvis med til Burma i 1880-årene. Den tredje anglo-burmesiske krig (1885-87) fører til britisk okkupasjon av Mandalay og kongefamiliens tvungne eksil i Ratnagiri på Indias vestkyst. Tidsspennet i romanen er på litt over 100 år . Noe av det siste vi får ta del i er skildringen av en vever kvinne som, fra sin husarrest i det som nå er blitt militærdiktaturet Myanmar, taler til sitt folk fra andre siden av en stengt port. Kvinnen er selvsagt Aung San Suu Kyi, vinner av Nobels fredspris i 1991.

Med høstens nyheter fra Myanmar i frisk erindring gir denne romanen leseren et levende innblikk i Burmas moderne historie og bakgrunnen for den tragiske situasjonen dette, en gang så rike landet, er i i dag.

Romanen tar oss med fra Mandalay og Rangoon til India. Først til den avsatte kongens eksil i Ratnagiri, så til Calcutta og Bengal. Etterhvert som persongalleriet vokser føres vi til teakplantasjer i Burmas skoger og videre til gummiplantasjer i jungelen i Malaysia og til kolonitidens Penang og Singapore.

Den lille indiske foreldreløse gutten Rajkumar blir bindeleddet i en, etter hvert, stor slekt som skildres med innlevelse og troverdighet. Ghosh er pinlig detaljert i små skildringer som illustrerer utvikling, modernisering og historiske hendelser. Det kan være bilmodeller eller klesplagg, fotoapparat eller kommunikasjonsmidler. Bare sidene om en første flyreise med et stort KLM sjøfly som letter en morgen over Bengalbukta er en liten nytelse i seg selv.

Historieinteresserte (og elever som har hatt den blandede fornøyelse å ha måttet gjennomgå min historieundervisning) vil nikke gjenkjennende til de mange referanser til Sepoy-opprøret (The Indian Mutiny), imperialismen, "juvelen i kronen", Ghandi og kongresspartiet i India, den russisk-japanske krig, verdenskrisen på 30-tallet og sist men ikke minst andre verdenskrig i Asia (som jeg synes er et neglisjert emne for skoleelever i Norge!).

Vi er vitne til indernes stadig voksende frihetsbevegelse. Gjennom hovedpersonene opplever vi også de mange konfliktfylte motsetningene i denne etnisk så sammensatte regionen. Ghosh gjør et uutslettelig inntrykk på meg med sin beskrivelse av hvordan mange, drevet av sin tro på at dette var veien ut av det britiske imperiets faste tvangsgrep, velger å alliere seg med de nye makthaverne under andre verdenskrig. De skulle erfare at den japanske fascismen ikke holdt hva den lovet dem!

Dette ble mitt første skjønnlitterære møte med de mange indiske soldatene i britisk tjeneste som skiftet side etter det kaotiske nederlaget i Malaya og Singapores fall. Ikke få ganger, mens jeg leste denne romanen drev Ghosh meg til å ville finne ut mer om personer, steder og hendelser, f.eks den, for mange ukjente, Indian National Army og dens tragiske endeligt. Forfatteren fletter også inn historiske personer, som Aung San, Burmas frihetshelt og faren til den senere vinneren av Nobels fredspris.

Er dette så en roman bare for lesere med interesse for sære og perifere historiske emner? Nei, for guds skyld! Boken har et blomstrende persongalleri. Den kan leses som en slektskrønike, en som river leseren med i sorg og glede. Her er dramatiske scener og vakre dvelende skildringer. Her er alle sider ved menneskers liv, sykdom, død, kjærlighet, erotikk, sorg, glede og savn.

Har du noen gang hatt den triste følelsen av at noe er slutt, når du har lagt fra deg en bok for siste gang? Følelsen av at du vil følge disse menneskene videre? Jeg tror jeg følte dette for første gang da jeg, for mange herrens år siden, leste trilogien om Kristin Lavransdatter. Jeg kjente igjen den samme følelsen når portene til Burma, nå Myanmar, slo igjen på siste side av The Glass Palace.

"An absorbing story of a world in transition, brought to life through characters who love and suffer with equal intensity"
JM Coetzee

Les den, da vel.......

En avhengighetsskapende stat?

Det er mitt lodd å skulle undervise, i varierende grad interesserte, ungdommer i historie, samfunnskunnskap og politisk tenkning. Da står en fort overfor en utfordring.

På den annen side; forståelse av samfunn og historie blir problematisk hvis en ikke har en viss innsikt i ideologier, altså menneskenes tankesystemer som begrunner og legitimerer deres handlinger.

"Skal man klare å identifisere en ideologi", "skal man klare å holde ideologier fra hverandre", prediker jeg, - "så må vi ha noen parametre, noen felles kjennetegn vi kan måle en ideologi utfra". Det kan være menneskesynet som ligger til grunn, det kan være synet på eiendomsretten, på forholdet til institusjoner som kirke, monarki osv. Men, mest tydelig som et slikt "måleapparat" er nok synet på statens rolle.

Hvilken rolle vil en at staten skal spille? Ytterpunktene ligger langt fra hverandre, fra Adam Smiths "nattvekterstat", eller anarkismens frivillige sammenslutninger, - til den totalitære stat.

Pål Veiden har i Aftenposten den 23.9. en interessant kronikk: "Vil dere den totale stat?"
Tittelen spiller, kanskje vel dramatisk, på Göbbels berømte tale i Berliner Sportpalast i 1943: "Wollt Ihr den totalen Krieg?".

Men, den dramatiske allusjonen til side - Veiden skriver:

Den totale stat er ikke det samme som den totalitære stat; den som forbyr frie valg, fri eiendomsrett, reisefrihet, etc. Den totale stat er staten som alltid er der, den som gjør det statsløse rom til en umulighet, ikke med tvang, men gjennom velvilje.

Det ville selvsagt være meningsløst å sammenligne en norsk velferdsstat med en totalitær stat. Men, Veiden spør altså om vi er i ferd med, i ren godhet og velvilje, å skape en total stat. Når Turboneger havner på statsbudsjettet - legger vi da enda mer av det sivile uavhengige samfunn inn under velmenende og klamme statshender, spør Veiden polemisk. En lesverdig kronikk.

Én av tre norske ungdommer er venneløse! Disse sjokktallene kunne pressen opplyse oss om nylig. Tallene kommer frem gjennom en undersøkelse i regi av Folkehelseinstituttet. Vår alltid velmenende stat, representert ved den, om mulig, enda mer velmenende helse- og omsorgsminister, var raskt på pletten for å tilby en løsning. Og løsningen måtte være i statlig regi, selvsagt. Ventelistegaranti i psykiatrien var Brustads glade evangelium til ensomme tenåringer!

Gode Gud - er vi blitt komplett gale?

"Psykologer er de galeste av alle", pleide min gamle mor å sukke . Heldigvis gjelder det åpenbart ikke alle. President i Norsk Psykologforening, An-Magritt Aanonsen (også gjengitt i Aftenposten 24. sept.) rykket ut og advarte mot denne sykeliggjøringen.

"Disse ungdommene er ikke syke, og de bør dermed heller ikke sykeliggjøres", slår hun fast.

Om dette hjelper gjenstår å se. Vi vasser i velmenende politikere som ruser seg hemningsløst på enhver tanke om å kunne legge enda mer, og flere, inn under sine forvaltningsmessige vinger. Pengeautomatspilleavhengige, PC-spilleavhengige, ensomme, fartsgale, sexfikserte, skoleleie, shopaholics, sukkerslaver, - you name it - "staten må ta et ansvar for dette", lyder det glade budskapet.

We might say that the state is like an addictive drug: the more of it we have, the more we 'need' it and the more we come to 'depend' on it.

Michael Taylor; The Possibility of Cooperation (Cambridge: Cambridge University Press, 1987)

Mundus vult decipi - ja, enda en gang! (Valgspesial)

Jeg husker, for en del år siden, at det var mye snakk om politikerforakt. Lærde og kloke mennesker fryktet for demokratiet, siden mange unge mennesker så ut til å miste interessen for politikk. Politikere var jo bare opptatt av å diskreditere hverandre. Det var ingen som sto for noe selv lenger, var den gjengse kritikken vi hørte.

Som en, den gang, engasjert og entusiastisk lærer i norsk og samfunnsfag, prøvde jeg, etter beste evne, å motarbeide denne politikerforakten. Med en glød som bare et kall fra oven kan gi oppfordret jeg utrettelig elevene til å ikke bli sløve og resignerte sofavelgere. Med en misjonærs pågangsmot og optimisme førte jeg mitt korstog for engasjement og deltakelse.

Årene er gått, og valgene med dem. Hvordan står det så til med iveren og gløden, misjonstrangen?

Temmelig dårlig, er jeg redd.

Årets valgkamp fortoner seg mer og mer intetsigende og meningsløs. Årets politikere mer og mer som hemningsløse og ryggesløse opportunister. Alle lirer av seg de uendelige rekkene med klisjéer, som regel om motstandernes standpunkter heller enn sine egne.

Valgkampens desiderte bunnmål åpenbarte seg for meg da VIF-klanen holdt "valgmøte" i Valhall. Her sto herrene Gerhardsen og Lindsjørn for valgkampens suverent mest motbydelige oppvisning i vulgær og hemningsløs populisme.

For å innynde seg hos de par tusen potensielle stemmene de kunne fiske på nevnte møte demonstrerte de sin vilje til å være "en av gutta" ved å medbringe hver sin boksøl som de demonstrativt skålte med velgerne fra podiet. Alt selvfølgelig fyldig dekket av riksmedia.



Mens jeg febrilsk løp etter en bøtte registrerte jeg bare at Klanen selvsagt rallet i hemningsløs fryd over å bli velsignet med slike kule politikere. En ralling som ikke akkurat stilnet da de samme to ytterligere demonstrerte sin totale mangel på moralsk og politisk integritét ved (overraskende?) å love at de selvsagt ville støtte forslaget om at Oslo Kommune (dvs undertegnede og noen hundre tusen andre) burde skjenke klubben VIF, for den symbolske sum av én (1) krone, en tomt til en verdi av kanskje så mye som rundt hundre millioner kroner.


Brekningene mine ga seg heldigvis utover kvelden. Men, så ble jeg bekymret for alvor!

For hva registrerte jeg? Jo, ikke en kjeft av de mange politiske kommentatorene vi er velsignet med i hopetall om dagen våget å ta ordet i avsky og si eller skrive noe om denne avsindige oppvisningen i hemningsløs populistisk motbydelighet.

(Bilder fra denne uforglemmelige stunden finner du her.)

I panelet i Valhall hadde det også sittet en politiker som våget å opprettholde et minimum av moralsk integritet. Som ikke hadde med seg ølboks for å være kul. Som våget å prøve, mellom alle fy-ropene og sjikanen, å si at dette kunne han ikke gå inn for.

Politikk er fordelingen av byrder og goder.

At fellesskapet skulle overrekke en gave til en verdi av kanskje hundre millioner kroner til et forretningsforetak som de siste 30 årene har utmerket seg ved, med skremmende regelmessighet, å demonstrere mangel på evne til å forvalte verdier. En klubb som for de fleste måtelig interesserte nordmenn assosieres med den gamle karakteristikken "regnskap på pølsepapir".

Først i dag kom endelig denne meningsytringen på trykk i VG. Det tok sin tid, men til gjengjeld er dette godt skrevet. Endelig et menneske som pekte på den nakne keiseren.

Det er naturlig å spørre hvorfor det har vært så taust? Det må da være mange som har reagert på en slik oppvisning i billighet? En populisme så kvalmende at man undres på om de har en ryggrad av ripsgelé?

Kanskje er vi vitne til stemmesankingens primat. Alt er lov. Vellagrete såkalte "politiske drittpakker" kan endelig hentes frem. Skjulte mikrofoner og "lureintervjuer" er helt OK - hensikten helliggjør middelet.

"I learned to make love the old French way
- no matter to whom, as long as it pays!"

Det jeg savner er politikere som står for noe. Politikere som legger et innhold i begrepet "ideologi". Left, right or centre - spiller ingen rolle for meg, bare de står for noe!

“He is the kind of politician who would cut down a redwood tree, then mount the stump and make a speech for conservation.” (Adlai E. Stevenson)

Minner fra et museum

De etterhvert mange elever som har vært med meg på mine årlige historieekskursjoner til London vet at jeg har mine meninger om hvordan museer skal være.

Glassbokser med store "ikke rør"-skilt er dessverre altfor vanlig i Norge. Et museum skal være en opplevelse av den tiden eller det stedet du besøker! I så måte bruker jeg ofte "The Blitz Experience" og "The First World War Trench Experience" fra Imperial War Museum i London som eksempler til etterfølgelse.

Denne sommerferien brakte meg til Århus, Danmark. Et besøk i Den Gamle By, som er Danmarks svar på vårt Folkemuseum. Et museum etter min smak. Barbente unger som gikk etter presten og repeterte katekismen. Matlaging på gamlemåten, med smaksprøver. Grønnskahage, med en gartner som lukte, forklarte og ga smaksprøver på gamle urter og bærslag. Ja, til og med klessnorer med "autentisk" undertøy!

Jeg håper noen av de bildene jeg tok yter dette vakre museet rettferdighet:

Et deijligt sted....

Ei rose er utsprungen...

Neida, det er lenge til jul. Men denne vakre julesangen dukket opp i hodet mitt når jeg leste om alle "elever og foreldre som forlot lokalet i protest" under årsavslutningen for elevene på Rosthaug videregående skole på Åmot i Modum.

Såvidt jeg kan skjønne av dette besynderlige oppslaget i VG så var dette en skoleavslutning nokså lik de som har funnet sted ved de aller fleste videregående skoler i Norge i disse dager. Men, så skjer altså det som får rikstabloidene til å slippe hundene løs!

Etter at alle klassene har vært oppe på podiet og fått sine karaktersedler ønsker skolens rektor å gi en ekstra påskjønnelse til de av avgangselevene som har prestert ekstra godt karaktermessig. 21 elever, de som hadde et snitt på 5 eller bedre, blir kalt opp til en ekstra påskjønnelse. De får en rose og noen bevingede ord fra rektor med på veien.

Katastrofen er et faktum!

"Alle synes det var flaut. Det var ikke gøy å gå rundt med rosen etterpå. Jeg var rett og slett kjempeflau, forteller Anne Marte Haugen (18) som er en av de 21 avgangselevene som fikk rose på avslutningen."

En mor ble endog så sint at hun gikk hjem fra hele avslutningsfesten i protest! "Det sier noe om at rektor er mest opptatt av de beste. Det liker jeg ikke", sier hun. Rektor bedriver elitedyrking, antydes det.

Lokalavisen kan fortelle at den ulykksalige rektoren er helt alene i fylket om å drive denne slags premiering av skoleflinke. En utenforstående blogger synes å ane et snev av politisk korrekte frykt for å gi støtte til den stakkars rektoren fra hans kolleger ved andre videregående skoler i fylket? Det er således helt greit, leser vi, å premiere innsats under Opersajon Dagsverk. Men, å premiere karakterer er tydeligvis utenfor den trygge og brede sosialdemokratiske landevei.

Slik er det altså i Norge. De av dere som har bekjente som enten selv har gått på skole f.eks. i Asia eller USA, eller som har barn på skole der; fortell dem om rektoren fra Buskerud i lille Norge og hans totale mangel på dømmekraft. De kommer til å le seg fillete av enda en beretning om det bisarre lille landet med sine mange sjarmerende avvik.

Norge er dilletanteriets høyborg. Middelmådighetens alter. Her ligger jantelovens hellige gral. Norge er landet hvor det er flaut å være god (bortsett fra på skøyter, da). Norge er landet der vi dyrker løpskonkurranser med idealtid! (Gå i bokhylla di og finn fram Roy Jacobsens praktfulle roman Seierherrene og les på nytt den uforglemmelige beretningen om terrengløpet på sommerleiren!)

Denne rektoren blir nok fort satt på plass. Jeg må finne frem den boka til Jacobsen igjen.....

Hvem eier historien?

Historien om Rutkas dagbok får en til å tenke!



Hun som har sittet med den døde 14-åringens dagbok i 60 år forklarer at boka ble et kjært minne, og at hun følte innholdet var for privat til å publiseres. Det har hun sikkert helt rett i, og hennes nølen er forståelig. En 14 år gammel jentes dagbok er et sårbart menneskes utlevering av seg selv (og her ble det dessuten avgitt et løfte). Bare tenk på Anne Franks Dagbok og hvordan den ble "sensurert" i en årrekke. (Mer om Rutka Laskier her.)

Men, hvor lenge er noe privat? Når blir, selv det mest private, en del av vår felles eiendom? Hvor mange sentrale og uerstattelige historiske kilder har vel ikke en gang vært "private", ikke tilgjengelige for samtiden? Men, å ødelegge for ettertiden er noe helt annet.

Heldigvis finnes det altså mennesker som forstår at arv må forvaltes for ettertiden. Som forstår at, etter en viss tid, så blir selv det private en del av fellesskapets eiendom.

Vi husker med skrekk og gru Ronald Byes beretning om hvordan han tilintetgjorde dokumenter i sin tid som partisekretær i Arbeiderpartiet (Lund-rapporten, kap 15.4.1). Og vi husker at prinsesse Raghild brant mellom 1500 og 2000 brev fra sin far, kong Olav. Intet mindre enn en forbrytelse mot ettertiden!


I samtidens tumulter kan man kanskje forstå at brev blir brent og arkiver ødelagt. Det kan være store interesser på spill, som her: kongehus, nasjon, parti og etterretningstjeneste. Eller det kan være familiære grunner som rykte og personers ettermæle.

Men, man må ikke ødelegge. Det som, i øyeblikket kan synes å være en skandale eller tragedie for familie, firma eller annet, kan for senere generasjoner bli uvurderlige kilder til en tid, en historie, skjebner og fortidige gåter. Og, man må heller ikke gjemme ting under gulvplankene. Dokumenter kan deponeres trygt.

Konklusjon: neste gang du pusser opp; legg noen aviser, noen bilder, noen postkort, noen brev inn i veggen eller under gulvbordene. Veggene i huset mitt er fylt med aviser fra rundt første verdenskrig. Utrolig spennende å pirke frem og lese. Men, det forsinker oppussingen en del, da...

Det vi etterlater oss er vår "samtale" med fremtiden.

Nelson Mandela: "Some of us read Anne Frank's diary on Robben Island and derived much encouragement from it."

Verdirelativisme?

"Hold oss arabere og muslimer like ansvarlige som Israel for det som skjer i Midt-østen", skriver Sara Azmeh Rasmussen på debattsiden i VG onsdag denne uka ("Plass rundt bordet, takk! VG 16.5.07).

Er det ikke slik at vi "legger lista høyere" for Israel enn for f.eks. palestinerne? Utvilsomt. Israel er et demokrati, et land vi definerer som å tilhøre vår "vestlige sfære" hva angår f.eks. krav til overholdelse av folkeretten.

Sara Amzeh Rasmussen tar utgangspunkt i den israelske granskningskommisjonen etter krigen i Libanon i 2006, og dens knusende kritikk av statsminister Ehud Olmert. Så skulle man tro at en araber og muslim som syreren Amzeh Rasmussen ville kaste seg på hylekoret i kritikken av Israel?

Men, nei - hun skriver at hun, etter å ha lest granskningsrapporten, er "grønn av misunnelse på Israel"! Dette er selvsagt en spissformulering. Hun er like kritisk til den israelske maktbruken som store deler av verdensopinionen. Men, og dette er hennes hovedpoeng; vi kritiserer Israel fordi vi altså "legger lista høyere" for dem enn for deres motstandere. Dette er en form for verdirelativisme som i realiteten er diskriminerende, skriver hun.

Vi husker pressedekningen av krigen. De forferdelige lidelsene i Beirut, usminket formidlet i nyhetssendingene. Men husker vi provokasjonene fra Hizbollah? Hvor mange norske skoleelever har fått med seg at det ble skutt nærmere 4000 raketter inn i Israel?

Er det slik at vi anser diktatur og primitive middelalderske styresett som en "normal", og dermed også akseptabel, tilstand for noen nasjoner? Gjelder "when in Rome, do as the Romans" for araberne, men våre vestlige og høyere moralske standarder for israelerne? Ja, hevder Amzeh Rasmussen - og dette føler hun er nedverdigende. Ved at vi ensidig fordømmer Israel gir vi dem implisitt en høyere moralsk standard. Vi frarøver samtidig Israels motstandere moralsk verdighet, vi plasserer dem i "en lavere divisjon".

Hun avslutter med en bønn:
"Kast din vrede over oss arabere og muslimer som selv er best på å undertrykke våre egne. Hold oss like ansvarlige som Israel for ustabiliteten i Midt-østen og for at en fredelig løsning på Israel-Palestina-konflikten er blitt fjernere og fjernere."
...
"Ta oss inn i varmen! Gi oss en fullverdig plass rundt bordet!"

Makes you think, eh?

Alle kjenner vel salmen "Amazing Grace"?

Utvilsomt en av de mest kjente salmene, og en vi hører ofte. Uansett hvilket forhold vi har til salmer så tror jeg de fleste er enige om at denne er vakker.

Men, kjenner du historien bak "Amazing Grace"?

Nordmannen Stein Ringen, som er professor i sosiologi og sosialpolitikk ved selveste Oxford University, skrev en interessant artikkel i Aftenposten 2. mai. Britene markerer i år 200-årsjubileet for avskaffelsen av slaveriet. Denne markeringen har utløst en omfattende debatt omkring skyld og ansvar for historiens gang og fortidens (mis)gjerninger.

Her forteller Ringen om hvordan "Amazing Grace" ble til, om John Newton, en tidligere slaveskipper som sluttet i skam og ble hjelpeprest. Salmens sentrale strofe er jo"Før var jeg blind, men nå kan jeg se".

I anledning dette 200-årsjubileet kommer det også en storfilm med navnet "Amazing Grace".

Hva er det jeg pleier å si i timene? Jo: "ting henger sammen", ikke sant? Les Ringens artikkel! Mye historie på en gang......

Makes you think!

Mundus vult decipi!

Det var vel mange som så denne "nyheten" i VG:

Vi må merke oss den politisk korrekte språkbruken her:

"Elevene er jo mine kunder eller brukere, sier læreren", etter å ha blitt vurdert av 4 stk 17 år gamle Vg1-elever (med hver sin oppslåtte bærbare PC, selvsagt - dette er jo en IKT-skole, må vite).

Jeg registrerte også i samme avis at kunnskapsministeren (?) ble sterkt tiltrukket av tanken på slike "idol-kåringer". (Hans parti har jo lenge ivret for stemmerett til 16-åringer, så det bør vel ikke overraske noen.)

Bør kanskje isdans, sang og spontanteater vektlegges sterkere i lærerutdanningen også - så man ikke er sjanseløs på audition, etter mange års studier? Dumt å bare sitte igjen med masse kunnskaper, mener jeg.

Jeg ser for meg en rekke vekstmuligheter her:

• Søker du arbeid på Ullersmo landsfengsel bør f.eks. et par av langtidsfangene få vurdere hva du duger til først.
• Potensielle førskolelærere kan møte noen ganske interessante "dommerpaneler", vil jeg tro.
• Hva med befal i forsvaret? Hvem er "brukerne"? Er det den vernepliktige soldaten, eller kanskje den ultimate "brukeren" som bør ansette er russerne?? Ikke godt å si, slik som verdensbildet endres i dag.
• Selv har jeg stor tro på at neste tollpassering på Svinesund kan bli en ganske hyggelig opplevelse - jeg er jo "bruker" - og vil gjerne ha et ord med i laget når passende kandidater til dette tollstedet skal ansettes!
• På den annen side vil jeg helst reservere meg mot å måtte være med i ansettelsesbrukerdommerpanelet når Ullevål skal finne egnet nevrokirurg, eller SAS skal velge blant håpefulle piloter..... Ekstremsport ligger liksom ikke for meg.
  

"Mundus vult decipi"