Hun som har sittet med den døde 14-åringens dagbok i 60 år forklarer at boka ble et kjært minne, og at hun følte innholdet var for privat til å publiseres. Det har hun sikkert helt rett i, og hennes nølen er forståelig. En 14 år gammel jentes dagbok er et sårbart menneskes utlevering av seg selv (og her ble det dessuten avgitt et løfte). Bare tenk på Anne Franks Dagbok og hvordan den ble "sensurert" i en årrekke. (Mer om Rutka Laskier her.)
Men, hvor lenge er noe privat? Når blir, selv det mest private, en del av vår felles eiendom? Hvor mange sentrale og uerstattelige historiske kilder har vel ikke en gang vært "private", ikke tilgjengelige for samtiden? Men, å ødelegge for ettertiden er noe helt annet.
Heldigvis finnes det altså mennesker som forstår at arv må forvaltes for ettertiden. Som forstår at, etter en viss tid, så blir selv det private en del av fellesskapets eiendom.
Vi husker med skrekk og gru Ronald Byes beretning om hvordan han tilintetgjorde dokumenter i sin tid som partisekretær i Arbeiderpartiet (Lund-rapporten, kap 15.4.1). Og vi husker at prinsesse Raghild brant mellom 1500 og 2000 brev fra sin far, kong Olav. Intet mindre enn en forbrytelse mot ettertiden!
I samtidens tumulter kan man kanskje forstå at brev blir brent og arkiver ødelagt. Det kan være store interesser på spill, som her: kongehus, nasjon, parti og etterretningstjeneste. Eller det kan være familiære grunner som rykte og personers ettermæle.
Men, man må ikke ødelegge. Det som, i øyeblikket kan synes å være en skandale eller tragedie for familie, firma eller annet, kan for senere generasjoner bli uvurderlige kilder til en tid, en historie, skjebner og fortidige gåter. Og, man må heller ikke gjemme ting under gulvplankene. Dokumenter kan deponeres trygt.
Konklusjon: neste gang du pusser opp; legg noen aviser, noen bilder, noen postkort, noen brev inn i veggen eller under gulvbordene. Veggene i huset mitt er fylt med aviser fra rundt første verdenskrig. Utrolig spennende å pirke frem og lese. Men, det forsinker oppussingen en del, da...
Det vi etterlater oss er vår "samtale" med fremtiden.
Nelson Mandela: "Some of us read Anne Frank's diary on Robben Island and derived much encouragement from it."
1 kommentar:
Dette var noe av det første jeg leste etter å ha kommet hjem fra Amsterdam der jeg så Anne Franks hus. Spennende!
Legg inn en kommentar