We're gonna miss you, George W!

This is the end of an era.

George has left the building!

Let's remember some of his best moments:

"The vast majority of our imports come from outside the country" -
George W. Bush

"If we don't succeed, we run the risk of failure." - George W. Bush

"One word sums up probably the responsibility of any Governor, and
that one word is 'to be prepared'." - George W. Bush

"I have made good judgments in the past. I have made good judgments
in the future." - George W. Bush

"The future will be better tomorrow." - George W. Bush

"We're going to have the best educated American people in the world."
- George W. Bush

"I stand by all the misstatements that I've made." - George W
Bush

"We have a firm commitment to NATO, we are a part of NATO. We have
a firm commitment to Europe . We are a part of Europe!" - George W.
Bush

"Public speaking is very easy." - George W. Bush

"A low voter turnout is an indication of fewer people going to
the polls." - George W. Bush

"I have opinions of my own -- strong opinions -- but I don't
always agree with them." - George Bush

"We are ready for any unforeseen event that may or may not occur." -
George W. Bush

"For NASA, space is still a high priority." - George W. Bush

"Quite frankly, teachers are the only profession that teach
our children." - George W. Bush

"It isn't pollution that's harming the environment. It's the
impurities in our air and water that are doing it." - George W.
Bush

London calling !

Så er den årlige historieekskursjonen til London unnagjort. Årets tur ble like vellykket som de mange tidligere turene jeg har hatt med avgangsklassene mine.

Også denne gangen ble det selvsagt tid til noen teaterbesøk. Og, siden Ragnhild og Eline straks skal gjenta suksessen fra i fjor med en ny London-tur, så kommer noen tips her:

På Garrick Theatre (100 m nedover gaten, når dere kommer opp fra tuben på Leicester Square) går det nå en virkelig fornøyelig oppsetning, en musical basert på den klassiske fortellingen om Zorro. Vi forflytter oss til det spanske California på begynnelsen av 1800-tallet. Denne musicalen bygger til en viss grad på den verdenskjente forfatterinnen Isabel Allendes biografiske roman fra 2005: Zorro.

Det som virkelig gjør denne musicalen spesiell er imidlertid musikken. Den er det nemlig ingen ringere enn selveste Gipsy Kings som står for. Dette er musikk som virkelig svinger. For de som ikke kjenner til Gipsy Kings så er det to brødregrupper, begge av fransk-spansk sigøynerbakgrunn. Deres musikk er betegnet som rumba flamenca.

Ragnhild og Eline - kjøp billetter med én gang dere kommer til byen! Her er en smakebit:




Her er dramatikk, heftig musikk, erotikk, vill fekting, spektakulære magiske effekter, flammer og eksplosjoner på scenen, intenst gitarspill og, selvsagt, Zorro som svinger seg i tau over både sal og scene.

“Add in plenty of swinging around on ropes, some excellent sword fights, real
flames and a couple of jaw-dropping stage illusions and you have a tequila
slammer of a musical. Viva el Zorro!” Sunday Times

Men, jeg fikk med meg mer!

På det store, ærverdige og tradisjonsrike teateret Theatre Royal i Drury Lane har London fått sin nye store teatersuksess. Det er den gamle klassikeren Oliver, bygget på Charles Dickens verdensberømte roman Oliver Twist.

Denne nyoppsetningen av en gammel klassiker har fått strålende kritikker. Den har akkurat hatt premiere og går for utsolgte hus.

Hva er det så som får et såpass "gammelt" stykke til å trekke fulle hus, igjen? Svaret er enkelt. Oppsetningen har et ensamble på over 100 musikere og skuespillere. Men, det er én person alle kommer for å oppleve! James Cameron har i 15 år prøvd å overtale Rowan Atkinson til å ta rollen som Fagin. Nå har han klart det!

Stemningen er elektrisk i salen fra starten. Alle venter på Atkinson. Og, når han entrer scenen, så braker det løs! Hen leker med publikum, drar frem litt mimikk fra Mister Bean osv. En opplevelse å ha fått med seg. (Men, å skaffe seg en billett var ingen enkel sak!)

Se en smakebit på hjemmesiden her! Her er også noen bilder fra oppsetningen.

Ellers er det jo, som alltid i London, en rekke godbiter å se. Det er bare det at tiden ikke rekker til alt! På Victoria & Albert Museum er det en stor utstilling av Tsarens juvéler og praktgjenstander. Den rakk jeg ikke! (Som så mye annet...)

Jeg fikk imidlertid med med litt annet snacks også. Så filmen Australia på søndagskvelden. Ble egentlig mer imponert over det som gikk for seg på gaten utenfor kinoen. Der kom nemlig Leonardo DiCaprio og Kate Winslet på rød løper, sammen med massevis av kjendiser. Det var premiere på "Revolutionary Road". "Australia" var voldsom, storslått fotografering osv. Men, historien er av temmelig tynn ukebladkaliber.

Og, apropos snacks, - jeg tror min gode kollega Truls satte til livs minst fire porsjoner med mongolske delikatesser da vi ruslet rundt i Camden Locks Market!

Så, Ragnhild og Eline - fornøyd nå??

God tur! Send et postkort!

Jeg, for min del, får bare sette igang og planlegge neste tur....

Hvor bor du?

Stedsnavn er artige saker!

Ofte er det kompliserte lokalhistoriske, språkhistoriske og etymologiske utlegninger som må til for å forklare et stedsnavn. Navnegranskning er en tradisjonsrik og høyt ansett beskjeftigelse i vårt land.

I andre kulturer kan stedsnavn være både vakre og poetiske. De fleste oppegående interesserte vet vel at Sahara betyr noe sånt som "Sandhavet". Min mor ble således født på et sted som bar det romantiske navnet "Ferskenblomsthøyden"! Selv er jeg født i en by som kan oversettes til "Fragrant Harbour", "Den røkelsesduftende havnen". Vakre navn.

Her på berget har vi en tendens til å bli litt mer jordnære og ikke fullt så poetiske i vår navnsetting. Det blir mye kølabånn, grukkedalen, isdalen, dauingfjell, møkkalia osv.

Krangelen om opphavet til navnet Oslo har pågått i generasjoner....

Nå har navnegranskere kommet på den geniale ideen at de skal lage et "Atlas of True Names". Altså et helt nytt kart, der alle stedsnavnene er påført som det våre nåværende navn egentlig betyr! Du kan lese om dette her.

Visste du f.eks. at Great Britain egentlig betyr "Great Land of the Tattooed"?

Da spanjolene spurte mayaindianerne hva dette stedet het, svarte mayaene, forståelig nok; "Jeg forstår ikke!". På deres språk: "yuk ak katan". I dag kjenner vi dette som Yukatan.

Det må jo være mye morsommere å slå opp i et slikt atlas!

Men, kanskje ikke så lurt å bruke som turist- eller kjørekart på bilferie.......

William Blake og mye mer...

William Blake (28.11.1757 - 12.8.1827)

Fredag er det William Blakes fødselsdag. Poeten og maleren William Blake ble født i London 28. november 1757. Romantikeren og spiritualisten Blake er nok for oss mest kjent for sitt dikt som utgjør teksten til hymnen Jerusalem ("And did those feet in ancient time"). Dette er i dag en av Englands mest kjente og avholdte salmer, men diktet ble faktisk tonesatt først i 1916, av Hubert H. Parry.

Mange har tatt til orde for at dette bør bli Englands nye nasjonalsang. Når vi ser og hører dette tradisjonelle avslutningsnummeret fra BBCs kjære Last Night of the Proms så kan man jo undres på om ikke de kommer til å få rett en dag?

Lytt og nyt!

Bring me my Bow of burning gold;
Bring me my Arrows of desire:
Bring me my Spear: O clouds unfold:
Bring me my Chariot of fire!
I will not cease from Mental Fight,
Nor shall my sword sleep in my hand,
Till we have built Jerusalem,
In England’s green
and pleasant Land.

Diktet har en underlig og fascinerende forhistorie. Blake skal etter sigende ha latt seg inspirere av legenden som forteller at Jesus som ung mann fulgte Josef av Arimatea på en reise til Glastonbury i Somerset i England! Bare det kan jo sette fantasien i gang.

Bygget de et nytt Jerusalem i England?

Den filminteresserte leser vil også dra kjensel på linjene "Bring me my Chariot of fire!". Dette er nettopp tittelen på Colin Welland og Hugh Hudsons nydelige film fra 1981. Filmen hentet hjem 4 Oscarstatuetter, deriblant for beste film, og regnes ofte som en av de første filmene som innledet "den britiske bølgen" av filmer. (Året etter kom jo Richard Attenboroughs Gandhi og sopte med seg 8 Oscar, også den for beste film.)

Men, altså: Chariots of Fire. Og, selvsagt, her dukker William Blakes Jerusalem opp! Nyt dette lille utdraget:


Disse Chariots of Fire, eller Ildvognene, som den norske oversettelsen bruker, henspiller på Det Gamle Testamentet, 2. Kongebok, 6 kapittel, 17. vers:

Og Herren oplot drengens øine, og han fikk se at fjellet var fullt av gloende
hester og vogner rundt omkring Elisa.

Filmen handler om virkelige hendelser og personer. Hovedpersonene er to løpere i den britiske friidrettstroppen som deltok under OL i Paris i 1924. Den ambisiøse og selvbevisste Harold Abrahams er engelsk jøde og jusstudent ved Cambridge. Han ser seier på idrettsbanen som et ledd i kampen mot antisemittisme og fordommer. Hans motpol er skotten Eric Liddell, "The Flying Scotsman". Liddell, sønn av skotske kinamisjonærer, er dypt religiøs. Han skulle senere vende tilbake som misjonær til Kina og døde der i japansk fangenskap, bare 5 måneder før andre verdenskrig var slutt i Asia.

Både Abrahams og Liddell er blant favorittene til å vinne gull på 100 meter sprint i OL i Paris. Men, så oppdager Liddell at finalen går på en søndag, på sabatten! Liddell er urokkelig, han nekter å stille opp.

Hvordan det gikk? Se filmen, da vel!

Da en annen skotte, Allan Wells, 64 år etter OL i Paris, vant gull på 100 meteren under OL i Moskva i 1980, var han den første brite som hadde vunnet denne distansen i et OL siden Harold Abrahams i 1924. Pressen spurte Wells om han ville tilegne denne seieren til Abrahams. Hans svar lød:

"No, this one was for Eric Liddell."

Men, men - det var nå Blake som hadde bursdag, da...

Uansett; history matters!

Tenk det, Hedda!

Nytt fra forskningsfronten - igjen!

En gruppe forskere har tilbrakt tre måneder med å lytte intenst til en forsamling av rhesusaper på øya Cayo Santiago ved Puerto Rico. Rhesusaper er som kjent hjerneforskernes beste venner.

De har registrert alle slags lyder; koselyder, pludring, sladder og snikk snakk apene i mellom.

Og hva har så disse fremragende vitenskapsfolkene funnet ut?

They discovered that, just as with humans, the female of the species was
more talkative than the male.
Female macaques were found to make 13 times as many friendly noises as
males. They were also much more likely to chat to other females than
males.

Akkurat! Oppholdet på Cayo Santiago var sikkert hyggelig og lærerrikt. Men, jeg kunne tilbudt dem et forskningsopphold i en av mine skoleklasser. De hadde ikke trengt mange timene med observasjon og kartlegging for å komme frem til samme konklusjon.....


Noen som føler seg truffet her? Jeg nevner ingen navn, bare så dere vet det, Julie, Marie, Therese, Julie, Ragnhild, Eline osv osv osv...

Girls have more fun?

Neste måned er det 90 år siden!

Den 11.11. - klokken 11, sluttet første verdenskrig. Året var 1918, det vil si for 90 år siden om noen uker.

I denne bloggen har jeg tidligere vist til den utrolige historien om William Lamin som har fått sin blogg fra fronten under 1. verdenskrig.

En artikkel i The Telegraph minner oss om denne katastrofen i europeisk historie. Mer enn 20 millioner menneskeliv gikk tapt under de 4 årene med krig.

Avisen lar oss møte den 112 år gamle Henry Allingham, veteran fra kampene under "Den Store Krigen".

Henry Allingham i uniform, 1916. (Kilde: Wikipedia)

Allingham ble født 6.6. 1896. Den 6. juni er, som kjent dagen for den allierte landgangen i Normandie under andre verdenskrig, "D-dagen" (1944). Da var Allingham 48 år - og for gammel til å være soldat! Utrolig å tenke på.

Den 112 år gamle veteranen har klare minner fra det voldsomme slaget ved Jylland og, kanskje enda verre, fra kampene ved Ypres. Han ble født i dronning Victorias England og har levd med 6 britiske monarker og 21 statsministre!

Hva er hemmeligheten bak et så langt liv, spør journalisten. Svaret hans er:

"The more birthdays I enjoy - the longer I live!"

Les artikkelen om Henry Allingham. History matters!

En livshistorie, en opera, et ølmerke, et lands historie, et forretningsimperium, - en leseropplevelse!

Jeg fascineres av bøker som tar opp historiske emner og epoker. Som et eksempel har jeg, i et tidligere blogginnlegg, skrytt av Amitav Ghosh sin roman The Glass Palace, utgitt på norsk under tittelen Glasslottet.

Nå vil jeg gjerne gjøre leserne av denne bloggen oppmerksomme på en annen slik bok som gir en leseropplevelse av de sjeldne, nettopp fordi den maler ut et historisk epoke som bakteppe for handlingen. Romanen heter The Pure Land, den norske oversettelsen Det Rene Landet.

Skotten Alan Spence har latt seg inspirere av livshistorien til den skotske eventyreren og forretningsmannen Thomas Glover. Og hvilken livshistorie! Og hvilket historisk bakteppe!

Glover reiste fra hjemstedet i utkanten av Aberdeen i 1858, bare 19 år gammel. Den unge eventyreren hadde fått jobb i et av verdens mest kjente handelsselskap, Jardine & Matheson. I kjølvannet av svekkelsen av The East India Company, etter sepoyoppstanden i 1857, har Jardine Matheson blitt en maktfaktor i handelen med te, silke og, selvsagt, opium. (Det kan også nevnes at handelsselskapet var sterkt delaktig i å utløse de sakalte "opiumskrigene" med det kinesiske keiserdømmet!) Nå har de kastet sine øyne på Japan, "det lukkede land". Unge Glover får arbeid på det nyetablerte kontoret i Nagasaki, "kikkehullet mot vesten".

Vi følger den energiske og risikovillige skotten som etterhvert etablerer sin egen virksomhet og slår seg opp på dristige og fremtidsrettede investeringer, mange av dem nokså lysskye. Dramatikken oppstår når Glover involverer seg i de politiske intrigene i Japan under Shogunatets tid. Leseren drives inn i konfliktene mellom samuraiklanene i det føydale Japan, der Glover tar parti for de moderniseringsvillige klanene, de som etterhvert går seirende ut av kampen og står bak gjeninnsettelsen av keiseren, den s.k. Meiji Restoration i 1868. Japan åpnes for vestlig innflytelse og moderniseringen (og opprustningen) av det moderne Japan begynner. Militariseringen viser seg gjennom de to krigene mot Kina og Russland og kulminerer med nederlaget i andre verdenskrig.

Det som engasjerer leseren er måten Alan Spence har flettet storpolitikken, handelseventyret og privatlivet til mennesket Glover sammen. Hovedpersonen blir oppslukt av japansk kultur og levemåte. Han oppnår på dramatisk vis respekt og varme vennskap hos, i utgangspunktet hatefulle, samuraier. Men, leseren følger også den eventyrlystne unge mannen i romantiske og erotiske møter med geishaer og "gledeshus" og gjennom to ekteskap med japanske kvinner.

Faktisk er det privatlivet til Glover som har gjort ham mest kjent. Historien om den skotske forretningsmannens romantiske men tragiske eventyr inspirerte den franske forfatteren Louis Marie-Julien Viaud til, under pseudonymet Pierre Loti, å skrive romanen Madame Chrysanthème. Denne fortellingen skal igjen ha inspirert komponisten Giacomo Puccini til å skrive den verdensberømte operaen Madame Butterfly.

Thomas Glover med sin japanske hustru, barn og barnebarn. (Jeg vil anta, på bakgrunn av det jeg har lest, at den europeiske kvinnen på bildet er Glovers søster som, på sine eldre dager, også utvandret til Japan.)

Thomas Glover døde i Tokyo i 1911. På sine eldre dager hadde han vært med å grunnlegge et skipsverft i Nagasaki. Skipsverftet fikk navn etter klanssymbolet til en av medgrunnleggerne. Symbolet viser tre diamanter, på japansk: "mitsu-bishi". Makes you think, eh?

Bildet viser Thomas Glover sammen med Iwasaki Yanosuke, sønnen til medgrunnleggeren av Mitsubishi.

En skotte kan heller ikke klare seg lenge i utlandet uten øl. Glover etablerte derfor også et ølbryggeri. Det er i dag verdenskjent og Japans største bryggeri, Kirin. (Her har forøvrig nordmannen Johan Martinius Thoresen en finger med i spillet!). En "kirin" er et mytisk fabeldyr, men dette japanske ølets logo har en solid bart på sitt fabeldyr! Hvem sin bart? Jo, Thomas Glover, selvsagt.)

I dag kan reisende til Nagasaki fremdeles se huset til Thomas Glover. Det er bevart i det som kalles Glover Garden, et yndet utfluktssted, med nesten to millioner besøkende hvert år!

Ved ankomsten til Nagasaki i 1859 får den unge skotske eventyreren et råd av sin sjef fra Jardine & Matheson:

"Husk på tre ting, så kommer du til å greie deg bra:
1 Ikke irriter samuraiene
2 Hold deg unna politikk
3 Pass på hvor du dypper staken"

Ganske raskt har Glover gått på tvers av alle de gode rådene han fikk. Men, det hadde vel ikke blitt en så spennende bok om han hadde fulgt rådene? Og verdenshistorie skapes vel ofte av folk som ikke går på den samme brede veien som alle andre?

The Pure Land kan minne om et annet stort epos som også legger noe av handlingen sin til det lukkede land, James Clavells romaner Shogun, Tai-Pan, King Rat og Noble House, Clavells såkalte "Asian Saga". Det er ikke noe dårlig sammenligning!

Hva er vel mer passende enn å avslutte denne introduksjonen til fortellingen om Thomas Glover enn den nydelige arien fra nettopp Puccinis Madame Butterfly?

Vakkert .......