En livshistorie, en opera, et ølmerke, et lands historie, et forretningsimperium, - en leseropplevelse!

Jeg fascineres av bøker som tar opp historiske emner og epoker. Som et eksempel har jeg, i et tidligere blogginnlegg, skrytt av Amitav Ghosh sin roman The Glass Palace, utgitt på norsk under tittelen Glasslottet.

Nå vil jeg gjerne gjøre leserne av denne bloggen oppmerksomme på en annen slik bok som gir en leseropplevelse av de sjeldne, nettopp fordi den maler ut et historisk epoke som bakteppe for handlingen. Romanen heter The Pure Land, den norske oversettelsen Det Rene Landet.

Skotten Alan Spence har latt seg inspirere av livshistorien til den skotske eventyreren og forretningsmannen Thomas Glover. Og hvilken livshistorie! Og hvilket historisk bakteppe!

Glover reiste fra hjemstedet i utkanten av Aberdeen i 1858, bare 19 år gammel. Den unge eventyreren hadde fått jobb i et av verdens mest kjente handelsselskap, Jardine & Matheson. I kjølvannet av svekkelsen av The East India Company, etter sepoyoppstanden i 1857, har Jardine Matheson blitt en maktfaktor i handelen med te, silke og, selvsagt, opium. (Det kan også nevnes at handelsselskapet var sterkt delaktig i å utløse de sakalte "opiumskrigene" med det kinesiske keiserdømmet!) Nå har de kastet sine øyne på Japan, "det lukkede land". Unge Glover får arbeid på det nyetablerte kontoret i Nagasaki, "kikkehullet mot vesten".

Vi følger den energiske og risikovillige skotten som etterhvert etablerer sin egen virksomhet og slår seg opp på dristige og fremtidsrettede investeringer, mange av dem nokså lysskye. Dramatikken oppstår når Glover involverer seg i de politiske intrigene i Japan under Shogunatets tid. Leseren drives inn i konfliktene mellom samuraiklanene i det føydale Japan, der Glover tar parti for de moderniseringsvillige klanene, de som etterhvert går seirende ut av kampen og står bak gjeninnsettelsen av keiseren, den s.k. Meiji Restoration i 1868. Japan åpnes for vestlig innflytelse og moderniseringen (og opprustningen) av det moderne Japan begynner. Militariseringen viser seg gjennom de to krigene mot Kina og Russland og kulminerer med nederlaget i andre verdenskrig.

Det som engasjerer leseren er måten Alan Spence har flettet storpolitikken, handelseventyret og privatlivet til mennesket Glover sammen. Hovedpersonen blir oppslukt av japansk kultur og levemåte. Han oppnår på dramatisk vis respekt og varme vennskap hos, i utgangspunktet hatefulle, samuraier. Men, leseren følger også den eventyrlystne unge mannen i romantiske og erotiske møter med geishaer og "gledeshus" og gjennom to ekteskap med japanske kvinner.

Faktisk er det privatlivet til Glover som har gjort ham mest kjent. Historien om den skotske forretningsmannens romantiske men tragiske eventyr inspirerte den franske forfatteren Louis Marie-Julien Viaud til, under pseudonymet Pierre Loti, å skrive romanen Madame Chrysanthème. Denne fortellingen skal igjen ha inspirert komponisten Giacomo Puccini til å skrive den verdensberømte operaen Madame Butterfly.

Thomas Glover med sin japanske hustru, barn og barnebarn. (Jeg vil anta, på bakgrunn av det jeg har lest, at den europeiske kvinnen på bildet er Glovers søster som, på sine eldre dager, også utvandret til Japan.)

Thomas Glover døde i Tokyo i 1911. På sine eldre dager hadde han vært med å grunnlegge et skipsverft i Nagasaki. Skipsverftet fikk navn etter klanssymbolet til en av medgrunnleggerne. Symbolet viser tre diamanter, på japansk: "mitsu-bishi". Makes you think, eh?

Bildet viser Thomas Glover sammen med Iwasaki Yanosuke, sønnen til medgrunnleggeren av Mitsubishi.

En skotte kan heller ikke klare seg lenge i utlandet uten øl. Glover etablerte derfor også et ølbryggeri. Det er i dag verdenskjent og Japans største bryggeri, Kirin. (Her har forøvrig nordmannen Johan Martinius Thoresen en finger med i spillet!). En "kirin" er et mytisk fabeldyr, men dette japanske ølets logo har en solid bart på sitt fabeldyr! Hvem sin bart? Jo, Thomas Glover, selvsagt.)

I dag kan reisende til Nagasaki fremdeles se huset til Thomas Glover. Det er bevart i det som kalles Glover Garden, et yndet utfluktssted, med nesten to millioner besøkende hvert år!

Ved ankomsten til Nagasaki i 1859 får den unge skotske eventyreren et råd av sin sjef fra Jardine & Matheson:

"Husk på tre ting, så kommer du til å greie deg bra:
1 Ikke irriter samuraiene
2 Hold deg unna politikk
3 Pass på hvor du dypper staken"

Ganske raskt har Glover gått på tvers av alle de gode rådene han fikk. Men, det hadde vel ikke blitt en så spennende bok om han hadde fulgt rådene? Og verdenshistorie skapes vel ofte av folk som ikke går på den samme brede veien som alle andre?

The Pure Land kan minne om et annet stort epos som også legger noe av handlingen sin til det lukkede land, James Clavells romaner Shogun, Tai-Pan, King Rat og Noble House, Clavells såkalte "Asian Saga". Det er ikke noe dårlig sammenligning!

Hva er vel mer passende enn å avslutte denne introduksjonen til fortellingen om Thomas Glover enn den nydelige arien fra nettopp Puccinis Madame Butterfly?

Vakkert .......

Du gamla, du fria

Tid for noen stemningsbilder fra årets "historiske" sommerferietur. Fjorårets tur gikk, som denne bloggen viser, til Danmark.

Årets tur gikk til Sverige, i likhet med Danmark et land som behersker dette med å ta vare på kultur og historie. Jeg vil altså plage dere med noen av mine feriebilder i år også. (Tror man kan klikke på bildene for forstørrelser?)

Men, først vil jeg slå et slag for den s.k. "hotellpakken" til Coop. Dette er en meget gunstig ordning for alle Coop-medlemmer. For bare litt over kroner 1200,- totalt får to personer to overnattinger med frokost på hoteller av meget høy klasse i hele norden! Et utrolig tilbud.

Årets tur gikk først til Västergötland, til Arns rike, for de som er fortrolige med Jan Guillou og hans mektige fortelling om tempelridderen Arn.



Hva var da mer naturlig enn å utnytte den ovenfornevnte hotellpakken for what it's worth! Det ble slottshotellet Bjertorp Slott, et jugendslott fra 1914:

Som det fremgår av bildene - ikke akkurat noe slumhotell, dette!

Med dette slottet som utgangspunkt kan man nå mange av de historiske stedene som er sentrale i fortellingen om Arn.

Noe som slår meg på en slik ferietur i Sverige er hvor flinke svenskene er til å ta vare på kultur, historie, bygninger osv. Som i tittelen på dette blogginnlegget er det naturlig å avlegge nasjonalsangen deres et nytt besøk:

Du tronar på minnen från fornstora dar,
då ärat Ditt namn flög över jorden.
Jag vet att Du är och Du blir vad du var.

Er man i denne delen av Sveriga anbefales også et besøk på det vakre Läckö slott. Slottet ligger ytterst på en odde, egentlig en øy i Vänern, Europas tredje største innsjø:

Slottskirken på Läckö.

Slottet har en godt bevart egen urtegård.

Etter Västergötland bar det sørover, mot havet og Halmstad. Også her med Coops hotellpakke. Midt i den gamle bydelen, på Storgaten i Halmstad, ligger Hotel Mårtenson.


Det er, som sagt, slående, når man ferdes i små og store svenske byer, hvor mye flinkere svenskene er til å vedlikeholde og ta vare på. Her i Norge bygger vi flott og dyrt, men så lar vi forfallet herje fritt. Hvor ofte leser vi ikke i avisene om idrettshaller, skoler for ikke å snakke om kirkebygg som har forfalt pga manglende vedlikehold?

Halmstad slott - verdt et besøk!

Stemningsbilde fra Halmstad sentrum.

Sverige er et vakkert land - og svenskene holder det vakkert. Siden denne bloggeren er ekstremt opptatt av å være politisk korrekt i enhver sammenheng vil han ikke under noen omstendighet trekke inn hvor mye bedre det er å kjøre bil i Sverige. At svenskene har bedre veier, bedre trafikkregler, bedre trafikkultur og langt mer intelligente fartsgrenser er sånt man bare ikke skriver om i en politisk korrekt blogg!

Men, at været er fint i Sverige er vel OK å skrive??

Ikke gi designerne frie tøyler!

Kom over en artig artikkel i Telegraph.uk om logoer som ikke ble helt vellykkede. Ofte har designere gjort en god jobb - de har bare ikke sett at figuren kan "leses" på en annen måte.

Skummelt!

Her er noen eksempler:

Institutt for orientalske studier ved Santa Catarina-universitetet i Brasil fikk
laget en ny fin logo.

Helt til noen synes de så noe helt annet enn det
som var ment:

Det samme var tilfelle med Arlington Pediadric Centre:

... ikke helt entydig, for å si det sånn.

Det japanske apoteket Kudawara Pharmacy synes også de hadde vært heldige med
design av logo:

Kanskje tryggest å unngå for kreative designere?

Historien gir trøst

Når man er blitt en gammel mann - og, for å gjøre det enda verre, atpåtil er lærer - så består livet som bekjent for en stor del i å irritere seg grenseløst over ungdommen.

Grunner til å irritere seg er legio.

Én grunn er hettegenserne.

Halvt liggende i stolen, med øynene lukket, høretelefoner som store klokker på begge ørene, av og til eser en hvit tyggegummiboble ut av en sprekk i det mørklagte ansiktet, for så å forsvinne igjen, - og med den uungåelige hetta trukket langt over hodet, så enhver identitet er totalt fraværende.

"Er det dette jeg har brukt timer på å forberede undervisninga for?", tenker en sliten åndsarbeider?

Plutselig kommer en krypende uhyggelig følelse av at det bor en Elias Rukla i oss alle!

Tanken på å ta et par sprang ned midtgangen og bearbeide dette innpakkede hodet med pekestokken er faktisk ikke så fjern... Rukla valgte riktignok et noe åpnere forum, skolegården, og et annet slagvåpen, paraplyen.

Men så, i fortvilelsens dypeste mørke, så snubler jeg over denne artikkelen. Hva leser vi? Jo, disse "hettemenneskene" var altså en pest og en plage også i middelalderens London!

Og - de var "elever" den gang også! Eller, læregutter er kanskje et mer presist uttrykk. Disse tenåringslæreguttene var ikke bare irriterende - de var lovløse, voldelige og en sann plage for hovedstadens innbyggere.

"They were away from home for seven years with no parental control and they would riot regularly for political and religious reasons," forteller Professor Robert Bartlett.

Og han fortsetter: "Hooded tops were worn by most citizens during medieval winters and they also served to hide the identity of young miscreants."

Igjen finner vi altså trøst i historien. History matters!

Uten klær? - Eller uten logikk?

SVs skolepolitiske talsperson, Lena Jensen, skriver om private contra offentlige skoler i en kronikk i Dagbladet mandag 17.3.

Overskrift: "Høyreskolen uten klær".

Bakgrunnen er at Fylkesmannens utdanningsavdeling har gjennomgått flere sider ved driften av det private Jon Bauergymnaset i Oslo. På bakgrunn av tilsynet har utdanningsavdelingen utarbeidet en tilsynsrapport. (For ordens skyld: det er Fylkesmannen, gjennom sin utdanningsavdeling, som er den formelle tilsynsmyndigheten for skoler som sorterer under Privatskoleloven.)

Jeg har lest tilsynsrapporten. Det er nedslående lesning. I hele vinter har media hatt regelmessige innslag om kritikkverdige forhold ved denne skolen. Men, at det var så ille tror jeg selv ikke de mest kritiske observatørene var klar over. Utdanningsdirektøren i Oslo Bjørg Ølstads konklusjon er krystallklar:

Tilsynet ved John Bauer Oslo AS har avdekket flere brudd på
privatskoleloven med forskrifter. Fylkesmannen vurderer det slik at mange av
disse bruddene i alvorlig grad berører elevenes rettssikkerhet. I tillegg er det
Fylkesmannens vurdering at John Bauer Oslo AS har pådratt seg kostnader som
innebærer at offentlige tilskudd og skolepenger ikke har kommet elevene til
gode.
Avvikene samlet sett har ført til at Fylkesmannen har bedt Utdanningsdirektoratet vurdere skolens godkjenning.

Fylkesmannen har altså gått til det oppsiktsvekkende skritt å oversende rapporten direkte til Utdanningsdirektoratet, med anmodning om at de vurderer om skolen fortsatt skal være godkjent. Det betyr i praksis en vurdering av om skolen fortsatt skal ha livets rett. Om Utdanningsdirektoratet skulle ta fra skolen godkjenning (= statsstøtte) vil vel sannsynligvis Jon Bauers skole i Bergen gå samme veien.

Det er altså på denne bakgrunn SVs utdanningspolitiske talsperson ruller frem sitt tyngste skyts og brenner av en hel kronikk full av bredsider mot - nei, ikke Jon Bauergymnaset - men mot partiet Høyre.

Dette er selvsagt ingen overraskelse. Dette er politisk polemikk. Og politisk polemikk har denne bloggen vært innom tidligere. Det er ikke alltid et vakkert syn.

La en ting være klart. Såvidt denne leseren kan bedømme har Utdanningsdirektør Ølstad og hennes folk gjort et grundig og profesjonelt arbeid med dette tilsynet. Og det er godt!

Dette er jo nettopp hva de er satt til å gjøre. Heldigvis. De skal kontrollere at våre skattepenger, i form av statsstøtte til private skoler, kommer elevene til gode og ikke melkes ut av systemet som profitt til eiere.

Det er her jeg mener Lena Jensen får litt problemer.

Hennes agenda er grei nok - hun vil rette et knusende slag mot Høyre. Ingen bombe. Forsvaret mot dette slaget får Høyre ta seg av.

Ikke mitt bord.

Men, hvordan argumenterer Jensen?

Jo, for henne, er Jon Bauer, Fylkesmannen, Bjørg Ølstad og tilsynsrapporten bare et springbrett, nærmest et påskudd, for et korstog som dreier seg om noe helt annet, nemlig kampen mot private skoler.

Jeg er redd Lena Jensen ville fått litt problemer til ex phil med sin logikk? Har hun forstått begrepene, og forskjellen på, induktive- og deduktive slutninger? Jeg undres.

Som den korsfarerridderen fra SV hun er mister hun saken helt av syne. Hennes store mål, hennes gjenerobring av Jerusalem, den totale krig mot alle private skoler, gjør at hun resonnerer på en, etter min mening, tvilsom måte:

Én privat skole har blitt avslørt og fått en flengende dom. Da må alle dømmes og tilintetgjøres!

Hun skriver: "Arven etter Kristin Clemet og Høyre er et feilslått forsøk på å privatisere skolevesenet og skandalene som omgir John Bauer-skolene viser hvorfor fremtidas kunnskapssamfunn må formes med utgangspunkt i en offentlig fellesskole."

Hun har sett én tyv gå inn gjennom døra. Da må alle som går inn gjennom døra være tyver! Det kan bli litt slitsomt for melkemannen og avisbudet......

Dette åpner jo for interessante analogier som jeg imøteser en strøm av kommende kronikker fra Jensen om. Vi nevner i fleng:

• Offentlige skoler "stjeler" fruktpengene og bruker dem til noe annet enn det som var forutsetningene for disse statlige overføringene. Dessuten hives frukten i søpla!Konklusjonen bør være klar, i henhold til Jensens logikk: offentlige skoler bør forbys! Sånn vil vi ikke ha det!
• Norsk utviklingshjelp har opp gjennom årene nokså regelmessig kommet i søkelyset for sin bruk av bistandsmidler. Det er kanskje tryggest å forby hele bistandsarbeidet?
• Eller hva med taxissvindelen i Oslo? Mange av disse svindlet også til seg uføretrygd fra NAV. Tror vi like godt forbyr taxiene - og legger ned hele NAV. Tryggest slik.
• (En riktig flåsete blogger ville her falle for fristelsen til å dra en helt useriøs analogi i tillegg: Sosialismen sliter litt med å kunne kalle seg en ubetinget suksess i f.eks. Nord-Korea. Burde vi ikke forby denne skumle ideologien, Jensen? Men, nei, det ville bli for useriøst, så den dropper vi. Vi er da seriøse blogger - vi driver ikke politisk polemikk, må vite.)

Deduktive og induktive slutninger, Jensen? Skumle saker.

Jeg vet ikke hva som er verst: uten klær - eller litt tynnkledd logikk?

Kanskje man kunne snu på resonnementet? Kanskje man kunne skrive: Fylkesmannens utdanningsavdeling har, gjennom grundig arbeid, gjort akkurat det de skal gjøre, nemlig avslørt misbruk og tatt de nødvendige skritt for å sette en stopper for det.

Systemet fungerer.

Tilsynet med de mange andre skolene avslører ikke tilsvarende misbruk.

Systemet fungerer.

Men, - hvordan skal vi da gjenerobre Jerusalem.........

I never get tired of London!

"Why, Sir, you find no man, at all intellectual, who is willing to leave London.

- No, Sir, when a man is tired of London, he is tired of life; for there is in London all that life can afford." (Samuel Johnson)

Disse berømte ordene av Samuel Johnson falt den 20. september i 1777, i en (av de mange) berømte diskusjoner med vennen og biografen James Boswell.

Boswell and Johnson diskuterte hvorvidt Boswell ville kunne gå lei av bylivet i London hvis han skulle bosette seg der (Boswell bodde i Skottland).

Sitatet er blitt en klisjé, men er allikevel like sant og relevant for oss anglofile den dag i dag.

Jeg har akkurat kommet hjem fra min årlige historieekskursjon med min VKII-klasse - turer som nærmest er blitt en tradisjon nå.

Årets "reisende historikere" på St. Paul's.

Tidligere elever og medreisende vil dra kjensel på programmet:

Bestigning av toppen på St. Paul's Cathedral, ("Golden Gallery") med sin unike utsikt over City. Og, ikke minst, den flotte veien opp, med "Whispering Gallery" og "Stone Gallery".

Natural History Museum og Science Museum,med sine fantastiske utstillinger om alt fra dinosaurer til humanbiologi, jordskjelv, utstoppede dyr av alle slag, gamle maskiner og siste nytt innenfor spill og simulatorer.

Camden Locks Market, med sitt virvar av kriker og kroker, der man kan kjøpe alt fra brukte skinnjakker og LP-plater til gummiundertøy og kinamat!

Imperial War Museum, med sine "experience"-utstillinger, den unike samlingen av fly, stridsvogner o.l. - og, ikke minst de to spesial- utstillingene "The Children's War" og "The Holocaust Exhibition".

London Dungeons, med all sin skrekk og gru! Som vanlig havnet jeg i tiltaleboksen (why me??) og, nytt av året: vi ble hengt! Fryktelige greier! "Galgen" minnet litt om en slags omvendt space shot, der vi altså plutselig, i stummende mørke, opplever at lemmen under galgen åpner seg - og vi faller.....

Slik ser en historielærer ut i det han blir "hengt"!

Westminster Abbey, med vandringen blant kongelige sarkofager og litteraturens og politikkens berømtheter, under de mektige gotiske buegangene.

Men, det faglige programmet er jo bare halve turen. På ettermiddager og kvelder er det fritt frem for shopping og kultur.

Av sistnevnte fikk jeg i år med meg 2 teaterstykker og en kinoforestilling. Av disse vil jeg trekke frem en teateropplevelse som satte spor! Vi er i Norge nå midt oppi en skingrende debatt om skole og undervisning. Jeg skulle ønske alle som ville ha en mening om skole og kunnskapsformidling tok en tur til London og så dette stykket! Det heter "The History Boys" og er skrevet av engelskmannen Alan Bennett. (Stykket har forøvrig også blitt filmet.)

Vi befinner oss i Sheffield i det nordlige England på 1980-tallet. En avgangsklasse har gjort det bra på sine avsluttende eksamener og både elevene og, ikke minst, skolens ambisiøse rektor drømmer om opptak ved et av de prestisjetunge universitetene, Oxbridge.

Klassen har hatt dyktige lærere. Ikke minst den tilårskomne Hector, en lærer av den gamle skolen. Kunnskapsrik og allsidig som han er, ønsker han at elevene skal bli "hele mennesker". Han gir dem språk, kultur, referanserammer for å forstå verden og livet. Han utviser suveren forakt for timeplaner, rigide pensumbestemmelser og alt annet administrativt og byråkratisk tøys. Hvis han vil at elevene skal lære litt fransk, ja så legger han inn en "fransktime", uansett hva timeplanen sier! (Denne scenen er stykkets desiderte latterbombe - rektor kommer selvsagt uanmeldt inn i klasserommet akkurat mens Hector har fått det for seg at elevene må beherske kondisjonalis på fransk. Hvorfor står en elev i underbuksa når rektor kommer inn? Kondisjonalis på fransk? Se stykket!)

Dette kan jo ikke gå bra! Det gjør sjelden det med mennesker som ikke vil innordne seg byråkratiets dilletantiske skrivebordsvirkelighet.

Rektor derimot er ekte pedokrat. Han er ikke så opptatt av hva lærerne formidler av kunnskap. Han er opptatt av læreplaner, målstyringsdokumenter, strategiplaner, resultatstatistikk og alt dette tåkepratet som får en oppegående lærer i den virkelige verden til å skjære tenner av fortvilelse.

For å bøte på Hectors feil og mangler ansetter rektor en ung, strømlinjeformet lærer som får én klart definert oppgave: lær guttene hvordan de skal skrive opptakseksamener til Oxbridge! Det viktigste er at de kommer inn der - ikke hva slags mennesker de blir, eller hva slags kunnskap de sitter igjen med.

Skildringen av de to lærernes innfallsvinkler og brakende kollisjoner (rektor klarer, i all sin visdom, å sette dem opp i et "to-lærersystem" i denne gutteklassen!) er vidunderlig vakker, sørgelig tragisk, intellektuelt utfordrende (hvem har rett?) og, ikke minst hylende morsom.

"The History Boys" er ikke en komedie. Det er ikke en tragedie. Det er et drama! Det veksler mellom gripende menneskeskjebner og absurd komikk. De unge skuespillerne som får slå seg løs som skolegutter i denne klassen er fantastiske. Her er alle fasetter av guttesinnet; pubertal usikkerhet, famlende oppdagelse av livet, selvsikre verdensmestere og klassens klovn. Denne skoleklassen vil enhver lærer kjenne seg igjen i! Når gjenkjennelsens lattertårer triller kommer plutselig gråtklumpen i halsen.

"This richly funny and superbly intelligent play about education and history, learning and culture, transports us all straight back to the classroom..." (BBC)

Kom dere til London - og se dette stykket. Det kommer til å gå frem til midt i april.

Tilbake til London, sier du? Jepp - jeg drar i vinterferien, jeg.....

Why We Read Books?

Et lite essay i Dagsavisens New York Times-bilag vekket min interesse. (Du kan lese det her.)

Motoko Rich funderer litt over hva som får oss til å bli glade i å lese. Hva gjør noen til pasjonerte lesehester, mens andre aldri fatter interesse for å lese bøker?

Og, et spørsmål til; hvordan klarer boken å holde stillingen i en tid som vår, i en uavbrutt kamp mot MySpace, Facebook, YouTube og (verst av alt!) reality søppel-TV? Essayisten bruker myten om Sisyfos som en illustrasjon på bokens håpløse kamp mot tidens mange fristende alternativer.

Hva fikk oss til å bli glade i å lese bøker in the first place? Rich lanserer ulike teorier:

Foreldre spiller selvsagt en rolle. Vokser et barn opp med bøker vil ofte en leselyst og lesetrang utvikle seg. Men dette slår ikke alltid til (til mange foreldres fortvilelse!). Hva annet?

Inspirerende lærere som kan formidle litteraturglede, gjennom innlevelse og gjenkjennelse og ikke gjennom tvang og "pliktlesing", er selvsagt viktige, ikke minst i barneskolen.

Paradoksalt nok kan nok også media (av mange betraktet som bokens verste fiende) være en svært så viktig kilde til leseglede hos mange. Bare tenk på alt medieoppstyret omkring Harry Potter, - eller Da Vinci-koden! Og hva med alle skriveriene om Berlinerpoplene her hjemme! Har ikke dette skapt leselyst hos mange kanskje?

Jeg har ofte fundert på hva som vekket lesetrangen i meg. Var det synet og lukten av bøker hjemme som barn? Var det eldre søskens referanser til bøker og fortellinger rundt middagsbordet? Jeg har ingen klar erindring, men en stor del av æren tror jeg faktisk jeg må tilskrive noe som sikkert vekker kjære minner hos mange i min generasjon, nemlig fenomenet Illustrerte Klassikere.

Gjennom disse tegneseriene tror jeg mange fikk smaken på verdenslitteraturens klassikere. Da var veien kort fra den tegnede versjonen til den originale. Nå, over 40 år senere, kan jeg fremdeles se for meg forsidene til noen av disse bladene!

Hvorfor så opptatt av lesing og litteratur, sier du?

Jo, jeg befinner meg akkurat nå i den litt underlige stemningen man av og til kommer i når noe man har levd med og vært oppslukt av er slutt. En slags "limbo-tilstand". Jeg har de siste ukene lest en roman. Nå er jeg ferdig med den. Men, jeg ville lese mer....

Den indiske forfatteren Amitav Ghosh har skrevet en praktfull roman, The Glass Palace, oversatt til norsk under tittelen Glasslottet. (Du kan lese en anmeldelse her.)


"A Doctor Zhivago for the Far East" har The Independents anmelder kalt boka, med referanse til Boris Pasternaks store epos om Russland under og etter revolusjonen. En treffende sammenligning.

Boken tar oss innledningsvis med til Burma i 1880-årene. Den tredje anglo-burmesiske krig (1885-87) fører til britisk okkupasjon av Mandalay og kongefamiliens tvungne eksil i Ratnagiri på Indias vestkyst. Tidsspennet i romanen er på litt over 100 år . Noe av det siste vi får ta del i er skildringen av en vever kvinne som, fra sin husarrest i det som nå er blitt militærdiktaturet Myanmar, taler til sitt folk fra andre siden av en stengt port. Kvinnen er selvsagt Aung San Suu Kyi, vinner av Nobels fredspris i 1991.

Med høstens nyheter fra Myanmar i frisk erindring gir denne romanen leseren et levende innblikk i Burmas moderne historie og bakgrunnen for den tragiske situasjonen dette, en gang så rike landet, er i i dag.

Romanen tar oss med fra Mandalay og Rangoon til India. Først til den avsatte kongens eksil i Ratnagiri, så til Calcutta og Bengal. Etterhvert som persongalleriet vokser føres vi til teakplantasjer i Burmas skoger og videre til gummiplantasjer i jungelen i Malaysia og til kolonitidens Penang og Singapore.

Den lille indiske foreldreløse gutten Rajkumar blir bindeleddet i en, etter hvert, stor slekt som skildres med innlevelse og troverdighet. Ghosh er pinlig detaljert i små skildringer som illustrerer utvikling, modernisering og historiske hendelser. Det kan være bilmodeller eller klesplagg, fotoapparat eller kommunikasjonsmidler. Bare sidene om en første flyreise med et stort KLM sjøfly som letter en morgen over Bengalbukta er en liten nytelse i seg selv.

Historieinteresserte (og elever som har hatt den blandede fornøyelse å ha måttet gjennomgå min historieundervisning) vil nikke gjenkjennende til de mange referanser til Sepoy-opprøret (The Indian Mutiny), imperialismen, "juvelen i kronen", Ghandi og kongresspartiet i India, den russisk-japanske krig, verdenskrisen på 30-tallet og sist men ikke minst andre verdenskrig i Asia (som jeg synes er et neglisjert emne for skoleelever i Norge!).

Vi er vitne til indernes stadig voksende frihetsbevegelse. Gjennom hovedpersonene opplever vi også de mange konfliktfylte motsetningene i denne etnisk så sammensatte regionen. Ghosh gjør et uutslettelig inntrykk på meg med sin beskrivelse av hvordan mange, drevet av sin tro på at dette var veien ut av det britiske imperiets faste tvangsgrep, velger å alliere seg med de nye makthaverne under andre verdenskrig. De skulle erfare at den japanske fascismen ikke holdt hva den lovet dem!

Dette ble mitt første skjønnlitterære møte med de mange indiske soldatene i britisk tjeneste som skiftet side etter det kaotiske nederlaget i Malaya og Singapores fall. Ikke få ganger, mens jeg leste denne romanen drev Ghosh meg til å ville finne ut mer om personer, steder og hendelser, f.eks den, for mange ukjente, Indian National Army og dens tragiske endeligt. Forfatteren fletter også inn historiske personer, som Aung San, Burmas frihetshelt og faren til den senere vinneren av Nobels fredspris.

Er dette så en roman bare for lesere med interesse for sære og perifere historiske emner? Nei, for guds skyld! Boken har et blomstrende persongalleri. Den kan leses som en slektskrønike, en som river leseren med i sorg og glede. Her er dramatiske scener og vakre dvelende skildringer. Her er alle sider ved menneskers liv, sykdom, død, kjærlighet, erotikk, sorg, glede og savn.

Har du noen gang hatt den triste følelsen av at noe er slutt, når du har lagt fra deg en bok for siste gang? Følelsen av at du vil følge disse menneskene videre? Jeg tror jeg følte dette for første gang da jeg, for mange herrens år siden, leste trilogien om Kristin Lavransdatter. Jeg kjente igjen den samme følelsen når portene til Burma, nå Myanmar, slo igjen på siste side av The Glass Palace.

"An absorbing story of a world in transition, brought to life through characters who love and suffer with equal intensity"
JM Coetzee

Les den, da vel.......