Den gamle nye borgen. Eller var det den nye gamle? Og: den gamle (ikke den nye) katedralen. Historielærerens vårtur til Newcastle - Del 3

Det ligger jo i navnet.  

Newcastle. 

Det må være en ny borg.

Men - som så mye annet i engelsk historie. Det som er "nytt" kan ofte være ganske gammelt.

Store deler av Newcastle sentrum er dominert av de massive borgmurene. De skjærer igjennom byen og gir en pekepinn om fordums mektige dimensjoner.

Byens mange historiske navn. Det opprinnelige romerske festningsanlegget het Pons Aelius. I anglo-sakisk tid, etter Romerrikets fall, gikk byen under navnet Monkchester (Munucceaster) i kongeriket Northumbria. På slutten av 1000-tallet reiste normannerne en treborg på ruinene etter danenes herjinger. Etterhvert ble treborgen forsterket og erstattet med en steinborg, den nye borgen, altså Novum Castellum. På 1300-tallet sto borgen i mot flere angrep fra skottene, men byen falt under borgerkrigen, da den var på kongens side mot Cromwell.

I dag er det spesielt to bygningsstrukturer som står intakt, den befestede portbygningen og den indre borgen, The Keep. En keep er, som denne bloggeren har forklart tidligere, en slags "borg inni borgen". Det korrekte norske begrepet er visst "kjernetårn" eller "borgtårn". Den ytre bormuren finnes i større eller mindre bruddstykker rundt omkring i bybildet, men utgjør i dag ingen komplett mur.

Borgens historie strekker seg helt tilbake til den romerske befestningen Pons Aelius. Wilhelm Erobrerens eldste sønn, Robert Curthose, gjenoppbygget en normannisk tømmerborg på restene av den romerske på slutten av 1000-tallet. Hans bekymring var selvsagt skottene i nord. Under henholdsvis Henrik II og Henrik III ble steinfestningen bygget og fullført rundt midt på 1200-tallet.

 The Black Gate, den befestede borgporten, også kalt barbican etter fransk: "barbacane". Her er billettsalget, et borgmuseum og en museumsbutikk.

 The Keep er borgens pièce de résistance og et absolutt must for besøkende i Newcastle. Ikke bare er det nokså intakt, men det er også velsignet fritt tilgjengelig for de som har kjøpt billett. Historielæreren er lei av historiske bygninger der mesteparten er avstengt fordi man frykter erstatningssøksmål fra turister med dårlig balanse eller mangelfullt utviklet trappekompetanse. Her i The Keep er det meste åpent for utforskning, selv om det er bratt og kronglete.  

 

 

 Den nesten 15 meter høye hallen er et imponerende skue. Julen 1292 satt kong Edward I og tronet her i hallen.

 l

Oppe på borgmuren på toppen av The Keep står fremdeles en bueskytter og vokter borgen mot trusler. Her sikter han riktignok sørover, over elven mot Gateshead. Han burde kanskje heller rettet et vaktsomt øye i motsatt retning, mot skottene i nord?

Historielæreren (til venstre), bueskytteren og elven Tyne, med sine broer i bakgrunnen.

 

Utsikt fra borgen mot, fra høyre, den gamle High Level Bridge, Swing Bridge og den ikoniske Tyne Bridge, alle omtalt i Del 1.

 

Utsikten fra borgtårnet er imponerende - og gir også en illustrasjon på hvor kupert topografien i Newcastle er, sammenlignet med de store byene sørpå.

Dypt nede under borgen finner vi det som er igjen av det gamle normanniske kapellet, med sine unike tidstypiske og forseggjorte utskjæringer og dekorasjoner.

 

 Etter besøket i borgen føler Historielæreren sterkt for et nytt sakralt besøk. Vi har jo en katedral til å besøke! I Del 2 besøkte vi den romersk-katolske katedralen. Nå er det anglikanerne, C of E, som står for tur!

 Newcastle Cathedral, eller strengt tatt The Cathedral Church of St Nicholas, er Newcastles Church of England-katedral. Her sett fra toppen av borgen, med The Gatehouse i mellom dem. Legg merke til det karakteristiske spiret. Dette lanterne-spiret fungerte i flere hundre år som navigasjons-punkt for skipene på Tyne.

Katedralen ble påbegynt i 1091, altså omtrent samtidig med borgen vi nettopp har besøkt. Denne opprinnelig normanniske kirken ble imidlertid ødelagt i en brann i 1216. Den katedralen vi ser i dag ble gjenoppbygget og sto ferdig i 1350, og er i sen-gotisk stil, såkalt "Perpendicular" , dvs den siste fasen av gotiske arkitektur i England. Kirken har også et veldig karakteristisk spir fra 1400-tallet, et lantern spire. 

Katedralen er, som navnet tilsier, viet helgenen St Nicholas, som er helgenen for sjøfolk og skip. Det er kanskje ikke så unaturlig der den troner høyt over elven Tyne, med dens lange skipsfartstradisjoner. (Nå skal det kanskje tilføyes at han også regnes som helgenen for handelsreisende, bueskyttere, angrende tjuvradder, barn, ølbryggere, pantelånere, ugifte og studenter. For de fleste er han nok mest kjent som selveste julenissen!)

I et kirkehistorisk perspektiv er det nok mer interessant at ingen ringere enn den skotske kalvinisten og reformatoren John Knox virket som prest her i denne kirken på begynnelsen av 1550-tallet. John Knox er, som vi vet, ingen hvem-som-helst. Han regnes som grunnleggeren av den skotske presbyterianske kirken. (Og en fascinerende skikkelse; galeislave, teolog, dømt til døden på bålet i England og tiltalt for høyforræderi i Scotland!)

 

 

Inne i katedralen påtreffer vi også en annen gammel kjenning!

Denne nydelige marmorbysten forestiller og gjør ære på en av byens største sønner, født og oppvokst bare et steinkast fra kirkeveggene og både døpt og viet her i denne kirken.

Cuthbert Collingwood ble født i 1748. Bare 12 år gammel mønstret han på fregatten HMS "Shannon". Slik startet en lang sjømilitær karriere som skulle ende helt til topps, som admiral i Royal Navy, og med adelstittelen Lord Collingwood of Hethpool and Coldburn, 1st Baron Collingwood.

 

Collingwoods navn vil for alltid være knyttet til hans etter hvert gode venn og kollega, Horatio Nelsons. Deres veier (eller skal vi si kurser?) krysset hverandre gang på gang, helt siden 1777, da de for første gang tjenestegjorde ombord på samme fregatt. På 1780-tallet hadde de begge steget i gradene og fått komandoen over større linjeskip. I en periode befant de seg i farvannene rundt de Vestindiske øyer og da gikk de like godt bort og ble stormforelsket i den samme kvinnen! At den åpenbart så ettertraktede Mary Moutray var gift med den kongelige utsendingen til Antigua, bidro nok heller ikke til å gjøre situasjonen lettere for de to forelskede marineoffiserene.

 

I slaget ved Trafalgar i 1805 var både Nelson og Collingwood viseadmiraler. Nelson, ombord i HMS "Victory", hadde den øverste kommandoen og Collingwood på HMS "Royal Sovereign" var hans nestkommanderende. De to ledet an i hver sin skipskolonne, i Nelsons legendariske  "Crossing the T-gamble". Dette var admiraler som ledet fra front - her var det ikke snakk om å gjemme seg for kuleregnet. Da Nelson ble skutt under slaget, var det Collingwood som tok over kommandoen over den britiske flåtestyrken. Mannskapet på Collingwoods skip ble kalt "Tars of the Tyne" siden flesteparten var fra Collingwoods hjemtrakter, Newcastle og Northumbria. Når det gjelder det fascinerende slaget ved Trafalgar og Nelsons endeligt, så vises det til Historielærerens besøk ombord i selveste HMS "Victory".

 

 

Collingwood selv døde også til havs, i 1810. Han var på vei hjem til England, men svært syk. Skipet hans befant seg da i Middelhavet, utenfor Menorca. Han ligger begravet ved siden av sin venn og admiralskollega, Lord Nelson, i krypten undet St Paul's i London.

 

 Det er forskjell på admiraler også!

I forgrunnen ser vi den nokså beskjedne sarkofagen til Collingwood. I bakgrunnen det langt mer prangende siste hvilestedet til hans venn Nelson. (Bilde fra The Collingwood Society.)

 

Neste gang du besøker krypten under St Paul's i London - ta en titt inn i hjørnet og tenk på "den andre helten fra Trafalgar".

Katedralen med noen uvanlige glassmalerier. Historielærerens vårtur til Newcastle - Del 2

Det er to katedraler i Newcastle. Det er forøvrig ikke helt uvanlig i britiske byer. Historielæreren har tidligere observert det samme i Liverpool, se her. (Liverpool er forøvrig også kjent for "The Cathedral that never was", se samme lenke.) 

Like ved siden av den nye borgen, dengang: novum castellum, altså new castle, ligger den anglikanske katedralen. Da har vi altså å gjøre med Church of England, eller "C of E" blant venner. Den heter formelt the Cathedral Church of St Nicholas og den skal vi komme tilbake til senere. 

Men - ikke langt fra den store jernbanestasjonen (nevnt i Del 1) finner vi Newcastles katolske katedral, the Cathedral Church of St Mary, eller bare Saint Mary's Cathedral. Denne er fra tidlig på 1840-tallet. Vi har, med andre ord, å gjøre med en ikke spesielt gammel bygning, etter engelsk målestokk. Katedralen er i typisk nygotisk stil, tegnet av Augustus Pugin. Og, bare for å ha sagt det - denne Pugin er ingen hvem som helst! Han regnes som en av de fremste representantene for nygotisk arkitektur og tegnet mye av interiøret i Westminster Palace, det vil si parlamentet i London, da det skulle gjenoppbygges etter storbrannen i 1834. Pugin er også arkitekten bak det store klokketårnet der, Elizabeth Tower, bedre kjent under navnet Big Ben.

(Dette eksteriørbildet er fra Wikipedias artikkel om kirken.)

 

Det som umiddelbart slår en besøkende i katedralen er at noen av glassmaleriene skiller seg ut! Dette er ikke hva vi er vant med å se i katolske katadraler fra 1800-tallet. Forklaring følger:

En skal ikke lang tilbake i historien før en kommer til en tid da Newcastle og Tyneside var et pulserende industriområde, dominert av høye skorsteiner, sot, smog og svære skipskraner. Dette var hjertet i The Industrial North. På engelsk bruker man uttrykket "carrying coals to Newcastle" i samme betydning som når vi på norsk ikke tar med torsk til Lofoten. (Det engelske uttrykket stammer faktisk fra tidlig på 1500-tallet!) Byen har en (minst) 600 år lang historie som utskipningshavn for kull. Her på elven Tyne var de først ute med å anvende dampdrevne slepebåter til å trekke kullprammene. Mosley Street i Newcastle var den første gaten i verden som fikk elektriske gatelys (i februar 1879, snaue tre måneder før Cleveland, Ohio). Den berømte Swing Bridge her i byen var verdens første av sitt slag, og til og med maskineriet i den ikoniske Tower Bridge i London ble bygget her.

Og nå må Historielæreren atter en gang slippe til med en påkrevd og høyst relevant digresjon:

I denne bloggen har vi tidligere stiftet bekjentskap med det som av mange regnes som det vakreste maleriet i britisk kunsthistorie; "The Fighting Temeraire", malt av Joseph Mallord William Turner, se her. Den slepebåten som hadde den tunge oppgaven (pun intended) med å slepe heltinnen fra Trafalgar var, ja - du gjettet riktig, bygget av H. S. Waite som holdt til her i North Shields utenfor Newcastle. Damperen het "Monarch" og motivet har fått hedersplassen på Bank of Englands £20-sedler fra 2020.

Maleren Joseph Turner og hans berømte oljemaleri fra 1838. Pengeseddelen yter selvsagt ikke kunstverket rettferdighet. Alle som er i London bør unne seg å se det med egne øyne. Det henger i National Gallery.

Digresjon slutt.

På slutten av 70- og gjennom 80-tallet ble hele denne regionen kastet ut i en dyp krise. Gruve- og verftsindustrien ble avviklet og arbveidsledigheten skjøt i været. Den 18. februar 2021 meldte BBC News at den aller siste skipslasten med kull hadde forlatt Tyneside. En æra som begynte på 1300-tallet var over, men ildsjeler arbeidet for at den ikke skulle bli glemt. Slik ble ideen om The Tyneside Industrial Heritage Window født. Det er dette vinduet vi ser i den katolske katedralen. Og det er flott!

Det var kunstneren Joseph Nuttgens som, i 2006 fikk oppdraget med å utforme dette og to andre vinduer i katedralen. Glassmaleriene er er detaljerte og må studeres nøye. La oss ta en seksjon om gangen:

 

 Øverst til venstre ser vi gruvearbeideren med hakke som utvinner kull. Rett under ham ser vi en sveiser i arbeid, og under der igjen står en verftsarbeider og drar til store bolter på en skipsmaskin. Så blir det enda mer interessant: det neste motivet er en kvinne som arbeider i våpenindustrien. Vi er altså kommet til andre verdenskrig og den betydelige mobiliseringen av kvinnelig arbeidskraft. Det nederste motivet illustrerer stentøysindustrien som ble så viktig for hermetisering og matforsyning, en forutsetning for industrialisering og urbanisering.

I den høyre vindusrammen er det en annen type hyllest. Her er det oppfinnerne, ingeniørene og gründerne som portretteres. Øverst ser vi lokomotivet, nærmere bestemt Robert Stephensons "Rocket". Deretter kommer de velkjente siluettene av to av Newcastles landemerker, Tyne Bridge, innviet i 1928, og Gateshead Millennium Bridge, fra 2001. Under de to broene ser vi en smelteovn, symbolet på tungindustrien som så lenge dominerte regionen. Nederst til høyre vises to andre revolusjonerende oppfinnelser med historiske bånd til byen; dampturbinen og glødelampen. Dampturbinen forbinder vi med Charles Parsons og glødelampen med Joseph Swan, begge knyttet til virksomheter i Newcastle.

 

Selve hovedvinduet taler sitt tydelige språk. Langs begge sider av Tyne lå det skipsverft på rekke og rad. Til verftsindustrien trengtes arbeidskraft. Nærmest vegg-i-vegg med verkstedsbygningene, dokkene og de svære skipskranene ble det bygget endeløse rekker av arbeiderboliger, terraced houses, som de sier her. Vi kjenner dem fra utallige britiske TV-serier. Mannen i forgrunnen bærer på en "bait bag". Ved skiftets slutt ville en av arbeiderne samle inn rester av matpakkene i en slik pose og ta denne maten med til sultne barn som sto ved fabrikkporten.

Swan Hunter's skipsverft i Wallsend, 1973. (Kilde: Wikipedia). Den nesten ubegripelige fysiske nærheten mellom arbeidsplass og arbeiderboliger, slik den skildres i kunstverket ovenfor, er altså ingen overdrivelse.

 

"Terraced houses". Fra bydelen Byker, øst i Newcastle. Bildet er tatt midt på 1970-tallet. Tyne Bridge skimtes i bakgrunnen. (Kilde: Newcastle Chronicle)

 

Foto fra 1969: arbeiderboliger i Newcastle fra tidlig på 1900-tallet.

Ved Wallsend Slipway & Engeneering Company ble Parsons nye turbinteknologi anvendt da de fikk oppdraget med å bygge dampturbinene som skulle drive Cunard Lines nye stolthet RMS "Mauretania". Skipet ble sjøsatt i 1906 og var da verdens største mobile byggverk! Allerede året etter vant "Mauretania" det sagnomsuste Blå bånd for raskeste østgående atlanterhavskrysning. I 1909 tok hun også båndet på vestgående seilas. Ikke nok med det - hun beholdt begge rekordene de neste tyve årene, frem til 1929!

RMS "Mauretania" fotografert på Tyne i 1907.

I 2007 kjøpte det indiske selskapet Bharati Shipyard Ltd rubbel og bit av Swan Hunter's skipsverft i Wallsend, demonterte det og fraktet alt til Dabhol på vestkysten av India. Enda en æra var over for Tyneside-regionen.

En liten gutt som vokste opp like ved Swan Hunter's skipsverft i Wallsend var Gordon Summer. Faren leverte melk (milkman) og moren var frisør. Vesle Gordon gikk på St Cuthbert's Grammar School, i dag St Cuthbert's Catholic High School, i Newcastle og prøvde seg senere som blant annet busskonduktør og bygningsarbeider, før han utdannet seg til lærer. Som nyutdannet lærer i 1974 underviste han i to år på en barneskole litt nord for Newcastle. Så ble han en kjent sanger og musiker.

Drar du ikke kjensel på navnet Gordon Summer, så kjenner du ham kanskje bedre under navnet Sting? Etter at skipsverftet han vokste opp ved stengte, ble Sting inspirert til å skrive musicalen "The Last Ship". Stykket hadde premiere i Chicago sommeren 2014 og ble deretter satt opp på Broadway. Senere har det turnert på de britiske øyer.

"The Last Ship". Som vi ser så brukes motiver fra glassmaleriet i katedralen i Newcastle.

 

Sting har også utgitt et album med musikken fra "The Last Ship".

 

Historielæreren kan imidlertid ikke se på dette glassvinduet i Saint Mary's uten å assossiere med en annen historisk hendelse, også denne fra denne samme regionen:

 

Da den dype økonomiske verdenskrisen satte inn etter børskrakket i 1929 ble skipsfarten særlig hardt rammet. Verdenshandelen stagnerte, skipene ble lagt i opplag - og ingen nye skip ble kontrahert. Dermed stengte verftene ned og The Industrial North led ekstra sterkt av arbeidsløshet under krisen.

Bare noen kilometer øst for Newcastle ligger den gamle verftsbyen Jarrow. I dag kan man ta T-banen (Metroen) dit, fra Newcastle. 

Palmers Shipbuilding and Iron Company var Jarrows hjørnesteinsbedrift, hele 80% av byens arbeidskraft var ansatt her. Da Palmers gikk over ende som en følge av verdenskrisen, representerte det derfor en katastrofe for Jarrow-samfunnet. Høsten 1936 var situasjonen så fortvilet at en gruppe arbeidsløse verftsarbeidere la ut på en marsj - et korstog. The Jarrow Crusade. De ville treffe politikerne i Westminster og få dem til å forstå hvor desperat situasjonen var oppe i nord.

Etter 26 dagers marsj ned gjennom et høstvått England nådde "korsfarerne" London og parlamentet.

Labours kandidat til parlamentsvalget, Ellen Wilkinson, marsjerer sammen med Jarrow-arbeiderne. (Kilde: Wikipedia)

 

Jarrow marchers passing through the village of Lavendon, near Bedford, on their way to London. Kilde: BBC

Oh, the roar of the chains and the cracking of timbers
The noise at the end of the world in your ears
As a mountain of steel makes its way to the sea
And the last ship sails

It's a strange kind of beauty
It's cold and austere
And whatever it was that you've done to be here
It's the sum of your hopes, your despairs, and your fears
When the last ship sails

(Sting: "The Last Ship")

 

"Hit, men ikke lengre", sa keiseren. Historielærerens vårtur til Newcastle - Del 1

Så er omsider verden noenlunde normalisert igjen, og det er mulig for Historielæreren å reise på tur.

Som erklært anglofil historielærer emeritus var det naturlig å tenke på å gjenoppta trenden med ekskursjoner til England. Et stadig tilbakevendende irritasjonsmoment hos Historielæreren er imidlertid dette med flyforbindelsene til øyriket. Skal man fly direkte fra Gardermoen til England, så er det ikke så mye å velge mellom annet enn London og Manchester. For førstnevntes vedkommende, mye kø (både i lufta og på bakken), ventetid, baggasjetrøbbel og mas. Sommeren er dessuten en høytidsstund for de alltid like streikeivrige jernbaneansatte der borte. Nok av skjær i sjøen altså.

Så oppdager Historielæreren et nytt rutetilbud denne våren. Det skotske flyselskapet Loganair tilbyr reiser mellom Oslo og Newcastle! Loganair er UKs største regionale flyselskap, både hva angår passasjertall og flåte. Et slags Storbritannias Widerøe, kan man si.

Ruten innebærer en kort mellomlanding i Aberdeen og betjenes med selskapets Embaer ERJ-145, et lite, men behagelig, jet-fly. På tross av mellomlandingen kortes reisetiden ned i forhold til London, ikke minst fordi man slipper den evige ventesirklingen i "arrival stacks" og "holding patterns" over hovedstaden. Been there - done that.

Newcaste International er den travleste flyplassen i det nord-østre England, men allikevel vesentlig mindre og raskere enn f.eks. Heathrow og Gatwick. Et relativy lite fly betyr dessuten raskere baggasjehåndtering og -utlevering. På turen bort ble i tillegg pass- og tollkontrollen unnagjort på rekordtid under mellomlandingen i Aberdeen. Dermed er man etter få minutter nede på Metro-perrongen og kan ta T-banen inn til sentrum av Newcastle, en tur på ca 20 minutter.

Loganair-varianten til Newcastle er dermed ettertrykkelig anbefalt. Prisen var heller ikke ublu. For de med sterk tiltro til fagforeningene innenfor den britiske transportsektoren er jo Newcastle også en svært sentral og praktisk jernbane-hub, med hyppige togforbindelser til byer som Edinburgh, Glasgow, Durham, York, Leeds, Birmingham, London m.fl. Den praktfulle jernbanestasjonen, åpnet av dronning Victoria i 1850, er forøvrig verdens første helt overbygde jernbanestasjon og i dag en Grade I listed building, dvs definert blant "buildings of exceptional interest", den mest bevaringsverdige av fire kategorier.

Etter ankomst: ut og se seg om! 

Byen heter jo Newcastle upon Tyne, så da passer det vel med en tur ned til elven Tyne. (Klikk på bildene for forstørrelser.)

Newcastle er en by for bro-entusiaster. Både jernbane-, fotgjenger- og bilbroer. Fra postkort og TV-serier er det kanskje den ikoniske Tyne Bridge, en buebro i stål fra 1928, som er mest kjent. Den ses i bakgrunnen på bildet. Historielæreren blir imidlertid mest fascinert av den vi ser i forgrunnen. Det er Newcastles berømte High Level Bridge. Dette er en "to-etasjers bro", som den dag i dag fungerer som jernbanebro (på toppen) og trafikk- og fotgjengerbro under. Den ble tegnet av ingen ringere enn lokomotivkonstruktøren Robert Stephenson, av mange regnet som det 19. århundredets største ingeniør. (Dog ikke av Historielæreren. Trofaste lesere av denne bloggen vil kjenne til hans gjentatte beundring for Brunel!)

Robert Stephenson ble født i 1803, som eneste sønn av George Stephenson, "the Father of Railways". Bare tyve år gammel startet han verdens første lokomotivfabrikk sammen med sin far, firmaet Robert Stephenson & Company i Forth Street nettopp her i Newcastle. Innen 1850 hadde Robert vært delaktig i anleggelsen av 1/3 av landets totale jernbanenett! (Se forøvrig Historielærerens besøk på MOSI her, og om æresgjesten som ble påkjørt og drept her.)

I løpet av sin ingeniørkarriere var han involvert i jernbaneutbygging i en rekke land, fra Norge til Frankrike, Spania, Italia, Egypt, Canada, Venezuela og Colombia! I månedsskiftet august - september 1859 var han for siste gang i Kristiania, for å motta St.Olavs-ordenen for byggingen av Norges første lokomotivjernbane. Stephenson led av en nyresykdom og, under oppholdet i vår hovedstad, ble han sykere og returnerte til sitt hjemland. Han døde en måned senere, i oktober 1859. Et av historiens mange underlige sammentreff er at hans venn Isambard Kingdom Brunel led av samme lidelse og døde like før Stephenson. Brunel har vi jo truffet mange ganger allerede, se for eksempel her, her og her.

Stephensons High Level Bridge er 418 meter lang og 45 meter høy. Den er laget i støpejern og smijern, over fem tusen tonn til sammen. Den forbinder Gateshead-siden av Tyne med Newcastle-siden og muliggjorde en jernbaneforbindelse til Edinburgh i Skottland.

 

Kilde: Wikipedia. High Level Bridge 1913.

Kirkespiret er Newcastle Cathedral (The Cathedral Church of St. Nicholas).

Newcastles historie går imidlertid mye lengre tilbake enn jernbaneutbyggingen. Her begynner den mektige romerske Hadrians Mur - forsvarsverket som strekker seg tvers over det nordlige England, fra kyst til kyst.

Muren begynner i den lille byen med det betegnende navnet Wallsend, naturlig nok. Vi tar metroen dit, det tar bare 10-15 minutter.

Metrotilbudet i Newcastle er effektivt, langtrekkende og brukervennlig. Her den sentrale stasjonen Monument, midt i sentrum.

Metrosystemet strekker seg fra den internasjonale flyplassen i nord-vest og helt til Sunderland i sør-øst. Avstandene er imidlertid ikke så store her - linjenettet er bare ca 8 mil totalt.

Den fotballinteresserte Historielæreren kan ikke unngå å reflektere over at man her altså kan ta T-banen mellom St James' Park og Stadium of Light! (Og - vil man ha en dose friidrett med på kjøpet, så tar den deg også til Gateshead Stadium.) 

Allerede ved ankomst stasjonen i Wallsend aner vi at romerne har hatt en viss innflytelse her, ja. Her er fremdeles skiltet på engelsk og latin. Omnes viae Romam ducunt...

Det var altså keiser Hadrian (keiser fra 117 til 138) som, i år 122, beordret byggingen av muren, Vallum Hadriani. Muren var av stein, bygget på en voll. Langs hele forsvarsverket lå det militære garnisoner, forlagt i større eller mindre fort. Foruten å forsvare imperiets utposter mot de beryktede pikterne i nord, fungerte garnisonene også antageligvis som tollstasjoner og handelssentre. Muren, langs den nordligste delen av den romerske provinsen Britannia, skulle "redde imperiet fra barbarene". Det romerske imperiet hadde nådd sin maksimale utbredelse. En ytterligere ekspansjon ville innebære for lange forsynings- og kommandolinjer. Og for mange kriger. (Keiser Drillo ville antageligvis advart mot "strekk i laget".) De flere hundre årene med konstant erobring og utvidelse var nå over. "Hit, men ikke lengre!", sa Hadrian.

Muren strakte seg fra kyst til kyst. I dag er dette en populær vandrerute.

 

 Slik antar man at Vallum Hadriani, Hadrians mur, må ha sett ut, med et av sine garnisonsfort.

(Kilde: English Heritage)

Fortet vi skal besøke her i Wallsend er Segedunum Fort som ligger nesten helt nede ved bredden av Tyne. Segedunum betyr "sterkt befestet fort" og var et slikt garnisonsfort for omkring 600 romerske soldater. Fortet eksisterte i nesten 300 år, fra år 122 til rundt år 400 og er omtalt i Notitia Dignitatum fra sen-romersk tid. Et 35 meter høyt utsiktstårn gir besøkende et oversiktspanorama over de utgravde ruinene av fortet.

Det 35 meter høye utsiktstårnet...

... gir god oversikt over ruinene, og vi ser det restaurerte romerske badehuset oppe til venstre i anlegget.

Slik antar man at fortet så ut i romernes tid.

 

Romerne forlot fortet Segundum rundt år 400 og forfallet satte inn. På 17- og 1800-tallet ble området forvandlet til kullgruver og små gruvesamfunn, for så, i 1880-årene, å bli helt borte under bebyggelse. Disse husene ble så revet på 1970-tallet og den møysommelige jobben med å kartlegge og grave ut ruinene av fortet begynte. Museet, slik det står i dag, åpnet sommeren 2000.

 

 Området der fortet en gang dominerte ved Tynes bredder har, gjennom tidene, endret seg dramatisk. Fra kullgruver til dokker og skipsverft. Dette var "The Industrial North". I dag bygges de gamle næringsområdene om til boligformål, slik tilfellet er også mange steder i Norge.

Dessverre opplevde Historielæreren besøket som en skuffelse. Det lille museet var greit nok, med arkeologiske gjenstander og små montere med modeller og rekonstruksjoner av det opprinnelige fortet. Uteområdet derimot bar preg av dårlig stell og lite kreativitet. Den "romerske urtehagen" var mindre stelt enn en rundkjøring i Oslo - og skjemmet av noen forfalne lekestativ for barn. Den desidert største skuffelsen var imidlertid det romerske badet (tungt promotert i brosjyrene). Det var omgitt av anleggsgjerder på snei og noen lapper om at det var stengt for besøkende...

Det sier seg selv at, når du har å gjøre med bortimot 2000 år gamle ruiner, så stiller det store krav til museets evne til å stimulere fantasien hos besøkende. Dette skjer vel best i form av rekonstruksjoner og tablåer. Her har de som driver Segundum Fort mye å lære av andre museer på øyriket.

 Men - det er andre ting å se i Newcastle, så stay tuned!