Historielærerens sommerekskursjon, Del 1: To herrer møtes i et middagsselskap. Et møte som får store konsekvenser!

Det er sommer - og Historielæreren setter seg bak rattet for å legge ut på sin årlige sommerekskursjon.

Fjorårets ekskursjon gikk til nabolandet, i år holdt vi oss innaskjærs. Valget falt først på Rjukan, et sted spekket med såvel industri- som krigshistorie.

Industrieventyret begynte i 1903, med et middagsselskap hjemme hos daværende statsråd, senere statsminister, Gunnar Knudsen i Ullevålsveien i Kristiania. Datoen var fredag den 13. februar. Ved dette middagsbordet kom ingeniøren og gründeren Sam Eyde i samtale med fysikkprofessoren Kristian Birkeland. Dette første møtet mellom disse to skulle endre både Norges og verdens historie.

Eyde var opptatt av verdens matvareproduksjon, først og fremst forutså han en forestående mangel på chilesalpeter til å gjødsle jorda. Annen halvdel av 1800-tallet er jo kjent som "den hvite befolkningseksplosjonen", Europas befolkning vokste raskt, og matproduksjonen trengte store mengder med gjødsling for å holde tritt med folketallet. Den britiske kjemikeren og fysikeren William Crookes slo i 1898 fast  at:

"England og alle andre siviliserte nasjoner står i dødelig fare for ikke å ha nok å spise".

Gjødsling må til for å tilføre jorda nitrogen. Å frakte salpeter i sekker fra Sør-Amerika er tungvint og dyrt. Sam Eyde og Kristian Birkeland entrer verdens demografiske scene.

 

Samuel Eyde og Historielæreren skuer begge ut over torget på Rjukan. 

Professor Kristian Birkeland er ikke den eneste fysiker som er avbildet på en pengeseddel.

Kristian Birkeland kunne vært gjenstand for en hel rekke blogginnlegg alene. 30 år gammel ble han professor i fysikk ved universitetet i Oslo, eller Kristiania som byen het dengang. Han ble nominert til nobelpris hele syv ganger, både i fysikk og kjemi. Av temaene han beskjeftiget seg med kan nevnes: röntgenstråling, elektromagnetisme, elektrometallurgisk smelteovnsteknologi, fettherding, våpen, høreapparater, behandling av organisk avfall, atomenergi, nordlys og saturnringer. Birkeland tok ut 59 patenter, noen eksempler er listet opp her.

Birkeland hadde akkurat forsøkt å utvikle, av alle ting, en elektrisk kanon! Tanken var å erstatte kruttladningen i konvensjonelt artilleri med en elektrisk utladning som skulle skyte prosjektilet ut. Vi må huske på at våpenproduksjon var lukurativt på begynnelsen av 1900-tallet, pga den massive opprustingen i Europa. Denne kapprustingen skulle lede opp til første verdenskrig.

Den norske professorens håp var å kunne tjene penger på dette, slik at han kunne finansiere sin store drøm: nordlysforskningen.

Slik ser den ut - Birkelands elektriske kanon. 

Den elektriske kanonen ble en fiasko - den kortsluttet og utviklet voldsomme lysbuer i stedet. Da Sam Eyde så, i nevnte middagsselskap, beklaget seg til sitt nye professorbekjentskap over at han trengte et apparat som kunne utvikle lysbuer falt plutselig brikkene på plass.

Eyde har selv gjenfortalt denne samtalen i sine memoarer:

Eyde: ”Men det som jeg mest av alt nå ønsker meg, er den kraftigste elektriske utladningen som kan skaffes på jorden”.

Birkeland: ”Det kan jeg skaffe Dem, Herr Eyde!"

Sammen utviklet de to en lysbueprosess som skulle gå inn i verdenshistorien under navnet Birkeland-Eyde-prosessen. Eventyret var begynt - og eventyret skulle hete Norsk Hydro-Eektrisk Kvælstoffaktieselskab.

 

Her er den: Birkeland-Eyde lysbueovnen! Du finner den utenfor kinoen. History matters på et sted som Rjukan!

Tidsskriftet Farmand skrev, den 9. desember 1905:

Ilørdags konstitueredes dette Selskab med en Kapital af 7 Mill. Kr. for Udnyttelse av Birkeland-Eydes norske Patenter for Fremstilling af Salpeter ad elektro-kemisk Vei. 
(...)
Aktieselskabet ledes af en Bestyrelse, bestaaende af Ingeniør S. Eyde som Generaldirektør og Admiral Børresen, Direktør G. Smidth, Bankdirektør K. Wallenberg, Vicehäradshöfding Marcus Wallenberg, Häradshöfding Knut Tillberg, Grev George de Germiny, Edmond Moret, Direktør for Banque de Paris et des Pays Bas, samt Maurice Girot de l'Ain.
I Tirsdags redegjorde Herr Ingeniør S. Eyde i et meget interessant Foredrag i Polyteknisk Forening for den Birkeland-Eyde'ske Methode.
Dersom Foretagendet holder, hvad man lover sig af det, vil det betyde overordentlig meget for vort Land, og vi kan blot udtale de bedste Ønsker for dets Fremtid; men uagtet meget allerede er udrettet for at fuldkommengjøre Methoden, vil man først sikkert kunne bedømme de økonomiske Muligheder, efter at den nye, store Fabrik, som nu skal anlægges ved Svælgfos, har været i drift nogen Tid. Det vilde være særdeles glædeligt, dersom de undenlandske Kapitalister og PengeInstituter, som har ydet Foretagendet sin kraftige Støtte, kom til at høste rigtig store Fordele deraf.

Norske historiebøker fokuserer mye på dette middagsselskapet og de to hovedpersonenes rolle. Som det kanskje fremgår av Farmandartikkelen over så må vi vel i anstendighetens navn minne hverandre på at det nok aldri hadde blitt noe av dette eventyret, om ikke det hadde vært for en tredje aktør: Marcus Wallenberg. Det trengtes kapital!

Marcus Wallenberg skaffet kapitalen. Det måtte selvfølgelig dukke opp en svenske i eventyret vårt!

Med Birkeland-Eyde-metoden var altså teknologien på plass. Nå var det om å gjøre å finne kraftkildene. Eyde hadde for lengst kastet sitt sultne gründerblikk på den mektige Rjukanfossen og dalen nedenfor.

Vestfjorddalen, 1907. På dette tidspunkt bodde det et par hundre mennesker i dalen.

 Bare noen år etter at Norsk Hydro hadde etablert sin fabrikk bodde det over 12 000 mennesker i det som skulle bli industrisamfunnet Rjukan. Bildet er fra 1916. Det er altså snaue 10 år mellom de to bildene ovenfor!

 

 

 Utbyggingen på Rjukan innebar ikke bare oppdemming av vann, rørgater i fjellsidene, kraftstasjoner, fabrikker, bolighus og annen samfunnsinfrastruktur. Det ble også anlagt jernbane, Rjukanbanen. Over Tinnsjøen gikk jernbaneferger. I dag kan den historieinteresserte få med seg en guidet tur på DF "Ammonia" på Mæl stasjon.

 

 Historielæreren poserer foran DF "Ammonia", en av fire gjenværende jernbanedampferger i verden! "Ammonia" ble sjøsatt i 1929 og er søsterskipet til DF "Hydro" som skulle skrive seg inn i historiebøkene den 20. februar 1944. (Se korrigering i kommentarfeltet.) Mer om det senere, i del 2 av Historielærerens sommerekskursjon!

En fin måte å starte utforskningen av Rjukan er å ta en reise opp de bratte fjellsidene med Krossobanen, Nord-Europas første taubane, gitt i gave fra Norsk Hydro til Rjukans innbyggere i 1928.

 

Krossobanen stiger 60 cm for hver meter du reiser!

 

 

 Utsikt fra Gvepseborg: Rjukan med Gaustatoppen i bakgrunnen. Mon tro om ikke Historielæreren finner et påskudd til å dra opp dit også? (Kanskje allerede i del 3 av Historielærerens sommerekskursjon?)

 Norge gror igjen! 

Historielæreren blir indignert over at lokale krefter ikke holder skogen i sjakk, slik at sikten til mektige og historiske Vemork holdes åpen! I dag er det bare såvidt mulig å skimte åstedet for den berømte Tungtvannsaksjonen mellom tretoppene. Forhåpentligvis er dette bare slendrian og ikke et resultat av skrullete "tree-huggers"!

Der oppe, bak tretoppene, ligger det mektige juvet med Rjukanfossen. Det var altså denne fossen Sam Eyde ville temme! Historielæreren ivrer avsted med sitt kamera:

Rjukanfossen har en total fallhøyde på 238 meter. Det høyeste loddrette fallet er på 104 meter.

Slik så Rjukanfossen ut før kraftutbyggingen. Bildet er fra ca 1900.

... Og der ligger Vemork!

Enhver historieinteressert blir andaktsfull til sinns ved synet av den mektige kraftstasjonen på Vemork. Her er alt: rørgater ned stupbratte fjellsider, hengebro over ville juv og et monumentalbygg som står som en bauta over norsk industrihistorie.

Hengebrua over juvet ses til venstre i bildet.

Vemork huser i dag en museumssamling. Foruten å være et museum over kraftproduksjonen i seg selv finner vi gså et industriarbeidermuseum og utstillinger som viser utviklingen av atomkappløpet og selvsagt tungtvannsaksjonene.

Slik så Vemork ut i 1929.

Den mektige turbinhallen gir et innblikk i hvilke krefter som har vært i spill her.

Deler av turbinhallen har en utstilling som viser Rjukans tidsreise, fra en avsidesliggende jordbruksdal til et yrende industristed. Bildesamlingen anbefales. (Se også bildegalleriene her.)

I del 2 av Historielærerens sommerekskursjon spør vi: Hva i himmelens navn er dideuteriumoksid?

Og: Hva var "Freshman", "Swallow", "Grouse" og "Gunnerside"?

Følg med - History matters!

Om trivsel, ambisjoner og kunnskapsfrykt. Professor Skagen møter Michael som må roes ned!

Vi snakker skole igjen, dere!

Paul Chaffey kommenterer i et blogginnlegg den rød-grønne regjeringens frykt for alt som smaker av private tilbud innenfor skolesektoren. Bakgrunnen for innlegget hans er oppslag i media om planer om etablering av private realfagsgymnas.

Og: "Får vi den skolen, og de lærerne, vi fortjener?" spør Espen Andersen på sin blogg den 13. mars.

Chaffey ironiserer over det unektelig noe underlige faktum at det er lettere å etablere en privat videregående skole fundert på en hundre år gammel pedagogikk (eller hva med et to tusen år gammelt livssyn, Paul?) enn et dagsaktuelt og hyperrelevant behov.

Denne bloggeren er selvsagt ikke fremmed for at et ukontrollert frislipp av private skoler kan ha sine farer. Jeg har f.eks. selv måttet legge ned mange arbeidstimer med å redde skipbrudne elever fra det temmelig tvilsomme Jon Bauer-forliset for noen år siden. Dette er omtalt i et tidligere blogginnlegg, så jeg skal ikke gå nærmere inn på det her.

Den røde (sic!) tråden i argumentasjonen synes konsekvent å være at private tilbud er forkastelig, av to hovedgrunner:

1. Det sementerer sosiale forskjeller og er følgelig dypt usosialt og uforenelig med enhetsskolen.
2. Det undergraver det offentlige tilbudet.

Moment nr 1 er selvfølgelig svært alvorlig.
Særlig hvis det hadde vært i overensstemmelse med virkeligheten.

Denne bloggeren runder dette skoleåret 25 år som ansatt ved en privat videregående skole. Min påstand er at min skole representereret mye større tverrsnitt og representativ sammensetning av befolkningen enn de aller fleste offentlige videregående skoler i Oslo. Med tverrsnitt og representativitet mener jeg geografisk, etnisk og økonomisk. Dette bygger jeg på bl.a. følgende:

• Som private rekrutterer vi fra hvilket som helst fylke i Norge, mens de offentlige videregående (med unntak av helt spesielle fag- eller idrettstilbud) er fylkeskommunale skoler. Jeg har elever som pendler daglig fra Kongsberg, Hønefoss, Gjerdrum, Moss, Svelvik - og you name it.
• Mange private skoler praktiserer rullerende opptak, eller baserer seg på søkere som ønsker et spesielt skoletilbud, det være seg innenfor pedagogikk, språk, dans, idrett eller annet. I Oslo praktiserer den offentlige skolen vekselvis delvis eller helt et opptak basert på karakterpoeng.

I de ovennevnte momentene: hva virker mest sosialt differensierende?

Videre: den evige argumentasjonen om at skolen på død og liv ikke må reflektere sosiale skiller undergraves jo systematisk av de samme skolepolitikerne og pedokrater, f.eks. gjennom den ubegripelig sosialt urettferdige eksamensordningen de selv har insistert på å implementere.

Ava angår moment nr 2, undergraving av det offentlige tilbudet, så er det vel betimelig å spørre om ikke dette ideologisk har gått ut på dato? Er det ikke i dag allment akseptert med et samspill mellom offentlige og private krefter og interesser? Slik klarte Kristin Halvorsen å redde skinnet, etter det famøse barnehageløftet sitt, og slik synes det nå å være enighet om at store veiprosjekter skal realiseres.

Så er det kanskje noe helt annet som ligger under?

Har vi å gjøre med en dypereliggende grunnleggende ideologisk motsetning i synet på kunnskap?

Siden Chaffey fokuserte på realfag: La meg introdusere den engelsk skolegutten Michael!

Det er bloggeren Toby Young i The Telegraph som i midten av februar hadde et interesant innlegg om skoleeleven Michael som har for høye ambisjoner i matematikk!

Je - du leste riktig - han har altfor høye ambisjoner i matematikk! Dette ble et problem for ham og hans lærer. Læreren var ganske enkelt bekymret for gutten, fordi han var for oppsatt på å få god karakter i matte.

Det hele startet med et blogginnlegg fra mattelæreren Jonny Griffiths på TES, verdens største lærernettverk. "Sometimes ambitious children need to slow down.", skriver Griffiths. Stakkars Michael klarer ikke å senke skuldrene og nyte livet - han er altfor oppsatt på å få en "A" i matte. Den omsorgsfulle mattelærerens dialog med Michael skildres, av læreren selv, slik:

"Apart from you, Michael, who cares what you get in your A level?" I ask, firmly.

His Bambi eyes look at me in a bewildered way, as if he has just seen me kick a puppy.

"I mean, I care, of course," I add, swiftly. "But what is better: to go to Cambridge with three As and hate it or to go to Bangor with three Cs and love it?"   

Nå får den lille beretningen om Michael heldigvis en happy ending. Gutten svarer feil med et smil i neste mattetime. Katastrofen avverget, m.a.o. Michael var i faresonen, men får nok nå et lykkelig liv.


Dette er et typisk utslag av trendy venstrevridde læreres mangel på respekt for kunnskapstilegnelse, tordner Toby Young i avisa The Telegraph.


Og høstet storm! (Se her og her.)

Meanwhile, back at the fort:

Det er i dag snart fire år siden professor Kaare Skagens drepende oppgjør med venstresidens skolepolitikk i Klassekampen: "Skolen - venstresidens fiasko". Noen gjensyn kan være på sin plass:

"Ønsket om likhet for alle kan føre til at skolen får mer preg av et velferdsgode enn en prestasjonsbasert virksomhet. Skolepolitikken har i perioder for disse partiene i for stor grad blitt et middel til å oppnå noe annet: mer likhet i samfunnet, undervisning og oppbevaring av ungdommer som ikke ennå er klare for eller innstilte på å motta undervisning. Viljen til å differensiere slik at systemet deles opp, er ikke stor fordi dette oppfattes som ulikhet og stigmatisering. Det fører lett til at kjernevirksomheten i skolen blir én av flere oppgaver, og at ren sosial hjelpevirksomhet i stort omfang skjer side om side med undervisning og utdannelse."

"Hvis rettighets- og likhetstenkningen blir så dominerende, rammer det mulighetene til å drive skole og utdanning. Skole er i stor grad en kompetansestyrt og prestasjonsbasert virksomhet, og all kunnskap er ikke like velegnet for alle. Her har venstresiden slitt, og har problemer med å være handlekraftig. SV ville for eksempel ikke ha opptakskrav til allmennlærerutdannelsen tross i at det kan være liten tvil om det å bli lærer ikke er noen rettighet, men noe som studenter kan kvalifisere seg til gjennom prestasjoner."

Som lærer i den videregående skolen må jeg imidlertid med skam erkjenne at det ikke bare er politikerne som må bære ansvaret. Den systematiske nedvurderingen, og fortrengningen, av fagkunnskaper er en katastrofe som også bør koste lærerorganisasjonene mange tunge timer i skriftestolen. Det var ikke mye hjelp å hente der da jaktsesongen på lektorene ble blåst i gang!  

"Fagenes forfall" kalte André Bjerke en liten epistel i sin artikkelsamling "Å kunne eller ikke kunne - Strøtanker om fag", fra 1970. Kaare Skagen på sin side oppsummerer det slik:

"Kan noe av det jeg har sagt fremheves til slutt? Ja, det historiske profesjonsperspektivet som viser hvordan venstresidens politiske grep har utvidet grunnskolelærernes arbeidsområder, flyttet førskolelærerne inn i grunnskolen og presset lektorene ut på sidelinjen - også i videregående skole. Denne historiske linjen er en skammens linje i venstresidens skolepolitikk."

Svaret på Espens spørsmål er nok: JA - vi får de lærerne vi fortjener.

Den dagen Den norske Legeforening velger en hjelpepleier til ny leder lover jeg å melde meg inn i Lærerforbundet igjen. Kors på halsen!

En flyktning krysser sitt språk

Historielæreren var i mange år norsklærer.

Utfra tilbakemeldinger var han en forholdsvis brukbar norsklærer, om han så selv skal innrømme det så lenge etterpå.

Men - det er mange år siden han frasa seg det kallet. Årsaken var at det opplevdes som helt håpløst å undervise i et språk som vi selv så til de grader har radbrukket og underminert.

I dagens Aftenposten kan vi lese at situasjonen tydeligvis ikke har blitt noe bedre med årene. Det er nå offisielt 16 ulike måter å skrive setningen "vi ønsker dere velkommen" på nynorsk:

• Me ynskjer dykk velkomne
• Me ønskjer dykk velkomne
• Vi ynskjer dykk velkomne
• Vi ønskjer dykk velkomne
• Me ynskjer dokker velkomne
• Me ynsker dykk velkomne
• Me ynsker dokker velkomne
• Me ønskjer dokker velkomne
• Me ønsker dykk velkomne
• Me ønsker dokker velkomne
• Vi ynskjer dokker velkomne
• Vi ynsker dykk velkomne
• Vi ynsker dokker velkomne
• Vi ønskjer dokker velkomne
• Vi ønsker dykk velkomne
• Vi ønsker dokker velkomne
  

Det skulle vel bare mangle om ikke vi skarve fem millioner nordmenn skulle ha (minst) to språk!

Men - selv det ble altså litt for enkelt.....

Churchill og italienere!

The current plight of the cruise liner Costa Concordia brings to mind a comment made by Winston Churchill.

After his retirement he was cruising the Mediterranean on an Italian cruise liner and some Italian journalists asked why an ex British Prime Minister should chose an Italian ship.

"There are three things I like about being on an Italian cruise ship", said Churchill.

"First their cuisine is unsurpassed."

"Second their service is superb."

"And then, in time of emergency, there is none of this nonsense about women and children first!"

70 år i dag!

I’ve wrestled with alligators,
I’ve tussled with a whale.
I done handcuffed lightning
And throw thunder in jail.
You know I’m bad.
just last week, I murdered a rock,
Injured a stone, Hospitalized a brick.
I’m so mean, I make medicine sick.
I’m so fast, man,
I can run through a hurricane and don't get wet.
When George Foreman meets me,
He’ll pay his debt.
I can drown the drink of water, and kill a dead tree.
Wait till you see Muhammad Ali.

Oppdatering!

En totalt uforberedt Historielærer ble sist søndag sitert fra et tidligere blogginnlegg av Espen Andersen i Aftenposten. (Kan også leses på hans blogg.)

Sitatet er altså fra et blogginnlegg helt tilbake i april 2009, og det jeg sier står således i en viss fare for å være utdatert. Historielæreren finner det derfor nødvendig å tilby sine lesere en oppdateringstjeneste.

Siden ovennevnte siterte innlegg i 2009 har mange flere kommet til - ikke minst denne godbiten her:
Skolen er m.a.o. fremdeles åpen for nye og kreative politiske innspill.

Brennaktuelt: I en pressemelding fra Kunnskapsdepartementet, datert 5. januar, bekjentgjøres det et nytt tilskudd på stammen av "dette må inn i skolen"-listen:

"- Det er av avgjørende betydning at også skolen engasjerer seg i arbeidet mot vold i nære relasjoner generelt og vold mot barn spesielt, sier kunnskapsminister Kristin Halvorsen.

Regjeringen vil foreslå tydeligere mål i relevante læreplaner for å øke elevenes kompetanse om vold, krenkelser, grensesetting og seksualitet."

Jeg håper det ikke skulle være nødvendig å presisere at det her ikke harseleres med et såpass alvorlig tema som vold i nære relasjoner.

For det er selvsagt ikke poenget her. Det sentrale er at det altså ikke ser ut til å ha funnet sted noen endring i politikernes syn på skolen som en arena der det er plass til alt. Det er bare å fylle på - det blir aldri "fullt".

Det sies så mye om hvorfor finsk skole i større grad enn den norske har styrt klar av den angivelige nivåsenkningen og de dårlige testresultatene. En teori som synes å ha mye for seg er: i Finland tillates ikke politikerne å herje med skolen nærmest kontinuerlig. I Finland kastes ikke skolen rundt i en evig runddans av reformer hver gang politikere trenger å profilere seg.

Her på berget registrerer vi at nå er det på'n igjen! Utdanningsministeren proklamerer entusiastisk at det er tid for å endre Kunnskapsløftet allerede. Endringene (nye valgfag, nye læreplaner osv) skal, hvis Stortinget godtar det, gjelde allerede fra kommende skoleår.

Da blir det vel slik, resignerer en gammel historielærer, mens han mentalt allerede har begynt å ta sine forholdsregler og pønske ut hvordan han kan drive skadebegrensning og redde faget sitt og undervisningen unna enda en gang.

Det spørsmålet han imidlertid ikke våger å stille høyt så andre hører det er: Bør en såpass viktig samfunnsarena som skoleverket reformeres under ledelse av et parti som nå til og med har falt under sperregrensen i oppslutning?

Det er da du skjønner at du er i Norge!

(Aften, 4. jan. 2012)