Om trivsel, ambisjoner og kunnskapsfrykt. Professor Skagen møter Michael som må roes ned!

Vi snakker skole igjen, dere!

Paul Chaffey kommenterer i et blogginnlegg den rød-grønne regjeringens frykt for alt som smaker av private tilbud innenfor skolesektoren. Bakgrunnen for innlegget hans er oppslag i media om planer om etablering av private realfagsgymnas.

Og: "Får vi den skolen, og de lærerne, vi fortjener?" spør Espen Andersen på sin blogg den 13. mars.

Chaffey ironiserer over det unektelig noe underlige faktum at det er lettere å etablere en privat videregående skole fundert på en hundre år gammel pedagogikk (eller hva med et to tusen år gammelt livssyn, Paul?) enn et dagsaktuelt og hyperrelevant behov.

Denne bloggeren er selvsagt ikke fremmed for at et ukontrollert frislipp av private skoler kan ha sine farer. Jeg har f.eks. selv måttet legge ned mange arbeidstimer med å redde skipbrudne elever fra det temmelig tvilsomme Jon Bauer-forliset for noen år siden. Dette er omtalt i et tidligere blogginnlegg, så jeg skal ikke gå nærmere inn på det her.

Den røde (sic!) tråden i argumentasjonen synes konsekvent å være at private tilbud er forkastelig, av to hovedgrunner:

1. Det sementerer sosiale forskjeller og er følgelig dypt usosialt og uforenelig med enhetsskolen.
2. Det undergraver det offentlige tilbudet.

Moment nr 1 er selvfølgelig svært alvorlig.
Særlig hvis det hadde vært i overensstemmelse med virkeligheten.

Denne bloggeren runder dette skoleåret 25 år som ansatt ved en privat videregående skole. Min påstand er at min skole representereret mye større tverrsnitt og representativ sammensetning av befolkningen enn de aller fleste offentlige videregående skoler i Oslo. Med tverrsnitt og representativitet mener jeg geografisk, etnisk og økonomisk. Dette bygger jeg på bl.a. følgende:

• Som private rekrutterer vi fra hvilket som helst fylke i Norge, mens de offentlige videregående (med unntak av helt spesielle fag- eller idrettstilbud) er fylkeskommunale skoler. Jeg har elever som pendler daglig fra Kongsberg, Hønefoss, Gjerdrum, Moss, Svelvik - og you name it.
• Mange private skoler praktiserer rullerende opptak, eller baserer seg på søkere som ønsker et spesielt skoletilbud, det være seg innenfor pedagogikk, språk, dans, idrett eller annet. I Oslo praktiserer den offentlige skolen vekselvis delvis eller helt et opptak basert på karakterpoeng.

I de ovennevnte momentene: hva virker mest sosialt differensierende?

Videre: den evige argumentasjonen om at skolen på død og liv ikke må reflektere sosiale skiller undergraves jo systematisk av de samme skolepolitikerne og pedokrater, f.eks. gjennom den ubegripelig sosialt urettferdige eksamensordningen de selv har insistert på å implementere.

Ava angår moment nr 2, undergraving av det offentlige tilbudet, så er det vel betimelig å spørre om ikke dette ideologisk har gått ut på dato? Er det ikke i dag allment akseptert med et samspill mellom offentlige og private krefter og interesser? Slik klarte Kristin Halvorsen å redde skinnet, etter det famøse barnehageløftet sitt, og slik synes det nå å være enighet om at store veiprosjekter skal realiseres.

Så er det kanskje noe helt annet som ligger under?

Har vi å gjøre med en dypereliggende grunnleggende ideologisk motsetning i synet på kunnskap?

Siden Chaffey fokuserte på realfag: La meg introdusere den engelsk skolegutten Michael!

Det er bloggeren Toby Young i The Telegraph som i midten av februar hadde et interesant innlegg om skoleeleven Michael som har for høye ambisjoner i matematikk!

Je - du leste riktig - han har altfor høye ambisjoner i matematikk! Dette ble et problem for ham og hans lærer. Læreren var ganske enkelt bekymret for gutten, fordi han var for oppsatt på å få god karakter i matte.

Det hele startet med et blogginnlegg fra mattelæreren Jonny Griffiths på TES, verdens største lærernettverk. "Sometimes ambitious children need to slow down.", skriver Griffiths. Stakkars Michael klarer ikke å senke skuldrene og nyte livet - han er altfor oppsatt på å få en "A" i matte. Den omsorgsfulle mattelærerens dialog med Michael skildres, av læreren selv, slik:

"Apart from you, Michael, who cares what you get in your A level?" I ask, firmly.

His Bambi eyes look at me in a bewildered way, as if he has just seen me kick a puppy.

"I mean, I care, of course," I add, swiftly. "But what is better: to go to Cambridge with three As and hate it or to go to Bangor with three Cs and love it?"   

Nå får den lille beretningen om Michael heldigvis en happy ending. Gutten svarer feil med et smil i neste mattetime. Katastrofen avverget, m.a.o. Michael var i faresonen, men får nok nå et lykkelig liv.


Dette er et typisk utslag av trendy venstrevridde læreres mangel på respekt for kunnskapstilegnelse, tordner Toby Young i avisa The Telegraph.


Og høstet storm! (Se her og her.)

Meanwhile, back at the fort:

Det er i dag snart fire år siden professor Kaare Skagens drepende oppgjør med venstresidens skolepolitikk i Klassekampen: "Skolen - venstresidens fiasko". Noen gjensyn kan være på sin plass:

"Ønsket om likhet for alle kan føre til at skolen får mer preg av et velferdsgode enn en prestasjonsbasert virksomhet. Skolepolitikken har i perioder for disse partiene i for stor grad blitt et middel til å oppnå noe annet: mer likhet i samfunnet, undervisning og oppbevaring av ungdommer som ikke ennå er klare for eller innstilte på å motta undervisning. Viljen til å differensiere slik at systemet deles opp, er ikke stor fordi dette oppfattes som ulikhet og stigmatisering. Det fører lett til at kjernevirksomheten i skolen blir én av flere oppgaver, og at ren sosial hjelpevirksomhet i stort omfang skjer side om side med undervisning og utdannelse."

"Hvis rettighets- og likhetstenkningen blir så dominerende, rammer det mulighetene til å drive skole og utdanning. Skole er i stor grad en kompetansestyrt og prestasjonsbasert virksomhet, og all kunnskap er ikke like velegnet for alle. Her har venstresiden slitt, og har problemer med å være handlekraftig. SV ville for eksempel ikke ha opptakskrav til allmennlærerutdannelsen tross i at det kan være liten tvil om det å bli lærer ikke er noen rettighet, men noe som studenter kan kvalifisere seg til gjennom prestasjoner."

Som lærer i den videregående skolen må jeg imidlertid med skam erkjenne at det ikke bare er politikerne som må bære ansvaret. Den systematiske nedvurderingen, og fortrengningen, av fagkunnskaper er en katastrofe som også bør koste lærerorganisasjonene mange tunge timer i skriftestolen. Det var ikke mye hjelp å hente der da jaktsesongen på lektorene ble blåst i gang!  

"Fagenes forfall" kalte André Bjerke en liten epistel i sin artikkelsamling "Å kunne eller ikke kunne - Strøtanker om fag", fra 1970. Kaare Skagen på sin side oppsummerer det slik:

"Kan noe av det jeg har sagt fremheves til slutt? Ja, det historiske profesjonsperspektivet som viser hvordan venstresidens politiske grep har utvidet grunnskolelærernes arbeidsområder, flyttet førskolelærerne inn i grunnskolen og presset lektorene ut på sidelinjen - også i videregående skole. Denne historiske linjen er en skammens linje i venstresidens skolepolitikk."

Svaret på Espens spørsmål er nok: JA - vi får de lærerne vi fortjener.

Den dagen Den norske Legeforening velger en hjelpepleier til ny leder lover jeg å melde meg inn i Lærerforbundet igjen. Kors på halsen!