Historien gir trøst

Når man er blitt en gammel mann - og, for å gjøre det enda verre, atpåtil er lærer - så består livet som bekjent for en stor del i å irritere seg grenseløst over ungdommen.

Grunner til å irritere seg er legio.

Én grunn er hettegenserne.

Halvt liggende i stolen, med øynene lukket, høretelefoner som store klokker på begge ørene, av og til eser en hvit tyggegummiboble ut av en sprekk i det mørklagte ansiktet, for så å forsvinne igjen, - og med den uungåelige hetta trukket langt over hodet, så enhver identitet er totalt fraværende.

"Er det dette jeg har brukt timer på å forberede undervisninga for?", tenker en sliten åndsarbeider?

Plutselig kommer en krypende uhyggelig følelse av at det bor en Elias Rukla i oss alle!

Tanken på å ta et par sprang ned midtgangen og bearbeide dette innpakkede hodet med pekestokken er faktisk ikke så fjern... Rukla valgte riktignok et noe åpnere forum, skolegården, og et annet slagvåpen, paraplyen.

Men så, i fortvilelsens dypeste mørke, så snubler jeg over denne artikkelen. Hva leser vi? Jo, disse "hettemenneskene" var altså en pest og en plage også i middelalderens London!

Og - de var "elever" den gang også! Eller, læregutter er kanskje et mer presist uttrykk. Disse tenåringslæreguttene var ikke bare irriterende - de var lovløse, voldelige og en sann plage for hovedstadens innbyggere.

"They were away from home for seven years with no parental control and they would riot regularly for political and religious reasons," forteller Professor Robert Bartlett.

Og han fortsetter: "Hooded tops were worn by most citizens during medieval winters and they also served to hide the identity of young miscreants."

Igjen finner vi altså trøst i historien. History matters!

Uten klær? - Eller uten logikk?

SVs skolepolitiske talsperson, Lena Jensen, skriver om private contra offentlige skoler i en kronikk i Dagbladet mandag 17.3.

Overskrift: "Høyreskolen uten klær".

Bakgrunnen er at Fylkesmannens utdanningsavdeling har gjennomgått flere sider ved driften av det private Jon Bauergymnaset i Oslo. På bakgrunn av tilsynet har utdanningsavdelingen utarbeidet en tilsynsrapport. (For ordens skyld: det er Fylkesmannen, gjennom sin utdanningsavdeling, som er den formelle tilsynsmyndigheten for skoler som sorterer under Privatskoleloven.)

Jeg har lest tilsynsrapporten. Det er nedslående lesning. I hele vinter har media hatt regelmessige innslag om kritikkverdige forhold ved denne skolen. Men, at det var så ille tror jeg selv ikke de mest kritiske observatørene var klar over. Utdanningsdirektøren i Oslo Bjørg Ølstads konklusjon er krystallklar:

Tilsynet ved John Bauer Oslo AS har avdekket flere brudd på
privatskoleloven med forskrifter. Fylkesmannen vurderer det slik at mange av
disse bruddene i alvorlig grad berører elevenes rettssikkerhet. I tillegg er det
Fylkesmannens vurdering at John Bauer Oslo AS har pådratt seg kostnader som
innebærer at offentlige tilskudd og skolepenger ikke har kommet elevene til
gode.
Avvikene samlet sett har ført til at Fylkesmannen har bedt Utdanningsdirektoratet vurdere skolens godkjenning.

Fylkesmannen har altså gått til det oppsiktsvekkende skritt å oversende rapporten direkte til Utdanningsdirektoratet, med anmodning om at de vurderer om skolen fortsatt skal være godkjent. Det betyr i praksis en vurdering av om skolen fortsatt skal ha livets rett. Om Utdanningsdirektoratet skulle ta fra skolen godkjenning (= statsstøtte) vil vel sannsynligvis Jon Bauers skole i Bergen gå samme veien.

Det er altså på denne bakgrunn SVs utdanningspolitiske talsperson ruller frem sitt tyngste skyts og brenner av en hel kronikk full av bredsider mot - nei, ikke Jon Bauergymnaset - men mot partiet Høyre.

Dette er selvsagt ingen overraskelse. Dette er politisk polemikk. Og politisk polemikk har denne bloggen vært innom tidligere. Det er ikke alltid et vakkert syn.

La en ting være klart. Såvidt denne leseren kan bedømme har Utdanningsdirektør Ølstad og hennes folk gjort et grundig og profesjonelt arbeid med dette tilsynet. Og det er godt!

Dette er jo nettopp hva de er satt til å gjøre. Heldigvis. De skal kontrollere at våre skattepenger, i form av statsstøtte til private skoler, kommer elevene til gode og ikke melkes ut av systemet som profitt til eiere.

Det er her jeg mener Lena Jensen får litt problemer.

Hennes agenda er grei nok - hun vil rette et knusende slag mot Høyre. Ingen bombe. Forsvaret mot dette slaget får Høyre ta seg av.

Ikke mitt bord.

Men, hvordan argumenterer Jensen?

Jo, for henne, er Jon Bauer, Fylkesmannen, Bjørg Ølstad og tilsynsrapporten bare et springbrett, nærmest et påskudd, for et korstog som dreier seg om noe helt annet, nemlig kampen mot private skoler.

Jeg er redd Lena Jensen ville fått litt problemer til ex phil med sin logikk? Har hun forstått begrepene, og forskjellen på, induktive- og deduktive slutninger? Jeg undres.

Som den korsfarerridderen fra SV hun er mister hun saken helt av syne. Hennes store mål, hennes gjenerobring av Jerusalem, den totale krig mot alle private skoler, gjør at hun resonnerer på en, etter min mening, tvilsom måte:

Én privat skole har blitt avslørt og fått en flengende dom. Da må alle dømmes og tilintetgjøres!

Hun skriver: "Arven etter Kristin Clemet og Høyre er et feilslått forsøk på å privatisere skolevesenet og skandalene som omgir John Bauer-skolene viser hvorfor fremtidas kunnskapssamfunn må formes med utgangspunkt i en offentlig fellesskole."

Hun har sett én tyv gå inn gjennom døra. Da må alle som går inn gjennom døra være tyver! Det kan bli litt slitsomt for melkemannen og avisbudet......

Dette åpner jo for interessante analogier som jeg imøteser en strøm av kommende kronikker fra Jensen om. Vi nevner i fleng:

• Offentlige skoler "stjeler" fruktpengene og bruker dem til noe annet enn det som var forutsetningene for disse statlige overføringene. Dessuten hives frukten i søpla!Konklusjonen bør være klar, i henhold til Jensens logikk: offentlige skoler bør forbys! Sånn vil vi ikke ha det!
• Norsk utviklingshjelp har opp gjennom årene nokså regelmessig kommet i søkelyset for sin bruk av bistandsmidler. Det er kanskje tryggest å forby hele bistandsarbeidet?
• Eller hva med taxissvindelen i Oslo? Mange av disse svindlet også til seg uføretrygd fra NAV. Tror vi like godt forbyr taxiene - og legger ned hele NAV. Tryggest slik.
• (En riktig flåsete blogger ville her falle for fristelsen til å dra en helt useriøs analogi i tillegg: Sosialismen sliter litt med å kunne kalle seg en ubetinget suksess i f.eks. Nord-Korea. Burde vi ikke forby denne skumle ideologien, Jensen? Men, nei, det ville bli for useriøst, så den dropper vi. Vi er da seriøse blogger - vi driver ikke politisk polemikk, må vite.)

Deduktive og induktive slutninger, Jensen? Skumle saker.

Jeg vet ikke hva som er verst: uten klær - eller litt tynnkledd logikk?

Kanskje man kunne snu på resonnementet? Kanskje man kunne skrive: Fylkesmannens utdanningsavdeling har, gjennom grundig arbeid, gjort akkurat det de skal gjøre, nemlig avslørt misbruk og tatt de nødvendige skritt for å sette en stopper for det.

Systemet fungerer.

Tilsynet med de mange andre skolene avslører ikke tilsvarende misbruk.

Systemet fungerer.

Men, - hvordan skal vi da gjenerobre Jerusalem.........

I never get tired of London!

"Why, Sir, you find no man, at all intellectual, who is willing to leave London.

- No, Sir, when a man is tired of London, he is tired of life; for there is in London all that life can afford." (Samuel Johnson)

Disse berømte ordene av Samuel Johnson falt den 20. september i 1777, i en (av de mange) berømte diskusjoner med vennen og biografen James Boswell.

Boswell and Johnson diskuterte hvorvidt Boswell ville kunne gå lei av bylivet i London hvis han skulle bosette seg der (Boswell bodde i Skottland).

Sitatet er blitt en klisjé, men er allikevel like sant og relevant for oss anglofile den dag i dag.

Jeg har akkurat kommet hjem fra min årlige historieekskursjon med min VKII-klasse - turer som nærmest er blitt en tradisjon nå.

Årets "reisende historikere" på St. Paul's.

Tidligere elever og medreisende vil dra kjensel på programmet:

Bestigning av toppen på St. Paul's Cathedral, ("Golden Gallery") med sin unike utsikt over City. Og, ikke minst, den flotte veien opp, med "Whispering Gallery" og "Stone Gallery".

Natural History Museum og Science Museum,med sine fantastiske utstillinger om alt fra dinosaurer til humanbiologi, jordskjelv, utstoppede dyr av alle slag, gamle maskiner og siste nytt innenfor spill og simulatorer.

Camden Locks Market, med sitt virvar av kriker og kroker, der man kan kjøpe alt fra brukte skinnjakker og LP-plater til gummiundertøy og kinamat!

Imperial War Museum, med sine "experience"-utstillinger, den unike samlingen av fly, stridsvogner o.l. - og, ikke minst de to spesial- utstillingene "The Children's War" og "The Holocaust Exhibition".

London Dungeons, med all sin skrekk og gru! Som vanlig havnet jeg i tiltaleboksen (why me??) og, nytt av året: vi ble hengt! Fryktelige greier! "Galgen" minnet litt om en slags omvendt space shot, der vi altså plutselig, i stummende mørke, opplever at lemmen under galgen åpner seg - og vi faller.....

Slik ser en historielærer ut i det han blir "hengt"!

Westminster Abbey, med vandringen blant kongelige sarkofager og litteraturens og politikkens berømtheter, under de mektige gotiske buegangene.

Men, det faglige programmet er jo bare halve turen. På ettermiddager og kvelder er det fritt frem for shopping og kultur.

Av sistnevnte fikk jeg i år med meg 2 teaterstykker og en kinoforestilling. Av disse vil jeg trekke frem en teateropplevelse som satte spor! Vi er i Norge nå midt oppi en skingrende debatt om skole og undervisning. Jeg skulle ønske alle som ville ha en mening om skole og kunnskapsformidling tok en tur til London og så dette stykket! Det heter "The History Boys" og er skrevet av engelskmannen Alan Bennett. (Stykket har forøvrig også blitt filmet.)

Vi befinner oss i Sheffield i det nordlige England på 1980-tallet. En avgangsklasse har gjort det bra på sine avsluttende eksamener og både elevene og, ikke minst, skolens ambisiøse rektor drømmer om opptak ved et av de prestisjetunge universitetene, Oxbridge.

Klassen har hatt dyktige lærere. Ikke minst den tilårskomne Hector, en lærer av den gamle skolen. Kunnskapsrik og allsidig som han er, ønsker han at elevene skal bli "hele mennesker". Han gir dem språk, kultur, referanserammer for å forstå verden og livet. Han utviser suveren forakt for timeplaner, rigide pensumbestemmelser og alt annet administrativt og byråkratisk tøys. Hvis han vil at elevene skal lære litt fransk, ja så legger han inn en "fransktime", uansett hva timeplanen sier! (Denne scenen er stykkets desiderte latterbombe - rektor kommer selvsagt uanmeldt inn i klasserommet akkurat mens Hector har fått det for seg at elevene må beherske kondisjonalis på fransk. Hvorfor står en elev i underbuksa når rektor kommer inn? Kondisjonalis på fransk? Se stykket!)

Dette kan jo ikke gå bra! Det gjør sjelden det med mennesker som ikke vil innordne seg byråkratiets dilletantiske skrivebordsvirkelighet.

Rektor derimot er ekte pedokrat. Han er ikke så opptatt av hva lærerne formidler av kunnskap. Han er opptatt av læreplaner, målstyringsdokumenter, strategiplaner, resultatstatistikk og alt dette tåkepratet som får en oppegående lærer i den virkelige verden til å skjære tenner av fortvilelse.

For å bøte på Hectors feil og mangler ansetter rektor en ung, strømlinjeformet lærer som får én klart definert oppgave: lær guttene hvordan de skal skrive opptakseksamener til Oxbridge! Det viktigste er at de kommer inn der - ikke hva slags mennesker de blir, eller hva slags kunnskap de sitter igjen med.

Skildringen av de to lærernes innfallsvinkler og brakende kollisjoner (rektor klarer, i all sin visdom, å sette dem opp i et "to-lærersystem" i denne gutteklassen!) er vidunderlig vakker, sørgelig tragisk, intellektuelt utfordrende (hvem har rett?) og, ikke minst hylende morsom.

"The History Boys" er ikke en komedie. Det er ikke en tragedie. Det er et drama! Det veksler mellom gripende menneskeskjebner og absurd komikk. De unge skuespillerne som får slå seg løs som skolegutter i denne klassen er fantastiske. Her er alle fasetter av guttesinnet; pubertal usikkerhet, famlende oppdagelse av livet, selvsikre verdensmestere og klassens klovn. Denne skoleklassen vil enhver lærer kjenne seg igjen i! Når gjenkjennelsens lattertårer triller kommer plutselig gråtklumpen i halsen.

"This richly funny and superbly intelligent play about education and history, learning and culture, transports us all straight back to the classroom..." (BBC)

Kom dere til London - og se dette stykket. Det kommer til å gå frem til midt i april.

Tilbake til London, sier du? Jepp - jeg drar i vinterferien, jeg.....

Why We Read Books?

Et lite essay i Dagsavisens New York Times-bilag vekket min interesse. (Du kan lese det her.)

Motoko Rich funderer litt over hva som får oss til å bli glade i å lese. Hva gjør noen til pasjonerte lesehester, mens andre aldri fatter interesse for å lese bøker?

Og, et spørsmål til; hvordan klarer boken å holde stillingen i en tid som vår, i en uavbrutt kamp mot MySpace, Facebook, YouTube og (verst av alt!) reality søppel-TV? Essayisten bruker myten om Sisyfos som en illustrasjon på bokens håpløse kamp mot tidens mange fristende alternativer.

Hva fikk oss til å bli glade i å lese bøker in the first place? Rich lanserer ulike teorier:

Foreldre spiller selvsagt en rolle. Vokser et barn opp med bøker vil ofte en leselyst og lesetrang utvikle seg. Men dette slår ikke alltid til (til mange foreldres fortvilelse!). Hva annet?

Inspirerende lærere som kan formidle litteraturglede, gjennom innlevelse og gjenkjennelse og ikke gjennom tvang og "pliktlesing", er selvsagt viktige, ikke minst i barneskolen.

Paradoksalt nok kan nok også media (av mange betraktet som bokens verste fiende) være en svært så viktig kilde til leseglede hos mange. Bare tenk på alt medieoppstyret omkring Harry Potter, - eller Da Vinci-koden! Og hva med alle skriveriene om Berlinerpoplene her hjemme! Har ikke dette skapt leselyst hos mange kanskje?

Jeg har ofte fundert på hva som vekket lesetrangen i meg. Var det synet og lukten av bøker hjemme som barn? Var det eldre søskens referanser til bøker og fortellinger rundt middagsbordet? Jeg har ingen klar erindring, men en stor del av æren tror jeg faktisk jeg må tilskrive noe som sikkert vekker kjære minner hos mange i min generasjon, nemlig fenomenet Illustrerte Klassikere.

Gjennom disse tegneseriene tror jeg mange fikk smaken på verdenslitteraturens klassikere. Da var veien kort fra den tegnede versjonen til den originale. Nå, over 40 år senere, kan jeg fremdeles se for meg forsidene til noen av disse bladene!

Hvorfor så opptatt av lesing og litteratur, sier du?

Jo, jeg befinner meg akkurat nå i den litt underlige stemningen man av og til kommer i når noe man har levd med og vært oppslukt av er slutt. En slags "limbo-tilstand". Jeg har de siste ukene lest en roman. Nå er jeg ferdig med den. Men, jeg ville lese mer....

Den indiske forfatteren Amitav Ghosh har skrevet en praktfull roman, The Glass Palace, oversatt til norsk under tittelen Glasslottet. (Du kan lese en anmeldelse her.)


"A Doctor Zhivago for the Far East" har The Independents anmelder kalt boka, med referanse til Boris Pasternaks store epos om Russland under og etter revolusjonen. En treffende sammenligning.

Boken tar oss innledningsvis med til Burma i 1880-årene. Den tredje anglo-burmesiske krig (1885-87) fører til britisk okkupasjon av Mandalay og kongefamiliens tvungne eksil i Ratnagiri på Indias vestkyst. Tidsspennet i romanen er på litt over 100 år . Noe av det siste vi får ta del i er skildringen av en vever kvinne som, fra sin husarrest i det som nå er blitt militærdiktaturet Myanmar, taler til sitt folk fra andre siden av en stengt port. Kvinnen er selvsagt Aung San Suu Kyi, vinner av Nobels fredspris i 1991.

Med høstens nyheter fra Myanmar i frisk erindring gir denne romanen leseren et levende innblikk i Burmas moderne historie og bakgrunnen for den tragiske situasjonen dette, en gang så rike landet, er i i dag.

Romanen tar oss med fra Mandalay og Rangoon til India. Først til den avsatte kongens eksil i Ratnagiri, så til Calcutta og Bengal. Etterhvert som persongalleriet vokser føres vi til teakplantasjer i Burmas skoger og videre til gummiplantasjer i jungelen i Malaysia og til kolonitidens Penang og Singapore.

Den lille indiske foreldreløse gutten Rajkumar blir bindeleddet i en, etter hvert, stor slekt som skildres med innlevelse og troverdighet. Ghosh er pinlig detaljert i små skildringer som illustrerer utvikling, modernisering og historiske hendelser. Det kan være bilmodeller eller klesplagg, fotoapparat eller kommunikasjonsmidler. Bare sidene om en første flyreise med et stort KLM sjøfly som letter en morgen over Bengalbukta er en liten nytelse i seg selv.

Historieinteresserte (og elever som har hatt den blandede fornøyelse å ha måttet gjennomgå min historieundervisning) vil nikke gjenkjennende til de mange referanser til Sepoy-opprøret (The Indian Mutiny), imperialismen, "juvelen i kronen", Ghandi og kongresspartiet i India, den russisk-japanske krig, verdenskrisen på 30-tallet og sist men ikke minst andre verdenskrig i Asia (som jeg synes er et neglisjert emne for skoleelever i Norge!).

Vi er vitne til indernes stadig voksende frihetsbevegelse. Gjennom hovedpersonene opplever vi også de mange konfliktfylte motsetningene i denne etnisk så sammensatte regionen. Ghosh gjør et uutslettelig inntrykk på meg med sin beskrivelse av hvordan mange, drevet av sin tro på at dette var veien ut av det britiske imperiets faste tvangsgrep, velger å alliere seg med de nye makthaverne under andre verdenskrig. De skulle erfare at den japanske fascismen ikke holdt hva den lovet dem!

Dette ble mitt første skjønnlitterære møte med de mange indiske soldatene i britisk tjeneste som skiftet side etter det kaotiske nederlaget i Malaya og Singapores fall. Ikke få ganger, mens jeg leste denne romanen drev Ghosh meg til å ville finne ut mer om personer, steder og hendelser, f.eks den, for mange ukjente, Indian National Army og dens tragiske endeligt. Forfatteren fletter også inn historiske personer, som Aung San, Burmas frihetshelt og faren til den senere vinneren av Nobels fredspris.

Er dette så en roman bare for lesere med interesse for sære og perifere historiske emner? Nei, for guds skyld! Boken har et blomstrende persongalleri. Den kan leses som en slektskrønike, en som river leseren med i sorg og glede. Her er dramatiske scener og vakre dvelende skildringer. Her er alle sider ved menneskers liv, sykdom, død, kjærlighet, erotikk, sorg, glede og savn.

Har du noen gang hatt den triste følelsen av at noe er slutt, når du har lagt fra deg en bok for siste gang? Følelsen av at du vil følge disse menneskene videre? Jeg tror jeg følte dette for første gang da jeg, for mange herrens år siden, leste trilogien om Kristin Lavransdatter. Jeg kjente igjen den samme følelsen når portene til Burma, nå Myanmar, slo igjen på siste side av The Glass Palace.

"An absorbing story of a world in transition, brought to life through characters who love and suffer with equal intensity"
JM Coetzee

Les den, da vel.......

En avhengighetsskapende stat?

Det er mitt lodd å skulle undervise, i varierende grad interesserte, ungdommer i historie, samfunnskunnskap og politisk tenkning. Da står en fort overfor en utfordring.

På den annen side; forståelse av samfunn og historie blir problematisk hvis en ikke har en viss innsikt i ideologier, altså menneskenes tankesystemer som begrunner og legitimerer deres handlinger.

"Skal man klare å identifisere en ideologi", "skal man klare å holde ideologier fra hverandre", prediker jeg, - "så må vi ha noen parametre, noen felles kjennetegn vi kan måle en ideologi utfra". Det kan være menneskesynet som ligger til grunn, det kan være synet på eiendomsretten, på forholdet til institusjoner som kirke, monarki osv. Men, mest tydelig som et slikt "måleapparat" er nok synet på statens rolle.

Hvilken rolle vil en at staten skal spille? Ytterpunktene ligger langt fra hverandre, fra Adam Smiths "nattvekterstat", eller anarkismens frivillige sammenslutninger, - til den totalitære stat.

Pål Veiden har i Aftenposten den 23.9. en interessant kronikk: "Vil dere den totale stat?"
Tittelen spiller, kanskje vel dramatisk, på Göbbels berømte tale i Berliner Sportpalast i 1943: "Wollt Ihr den totalen Krieg?".

Men, den dramatiske allusjonen til side - Veiden skriver:

Den totale stat er ikke det samme som den totalitære stat; den som forbyr frie valg, fri eiendomsrett, reisefrihet, etc. Den totale stat er staten som alltid er der, den som gjør det statsløse rom til en umulighet, ikke med tvang, men gjennom velvilje.

Det ville selvsagt være meningsløst å sammenligne en norsk velferdsstat med en totalitær stat. Men, Veiden spør altså om vi er i ferd med, i ren godhet og velvilje, å skape en total stat. Når Turboneger havner på statsbudsjettet - legger vi da enda mer av det sivile uavhengige samfunn inn under velmenende og klamme statshender, spør Veiden polemisk. En lesverdig kronikk.

Én av tre norske ungdommer er venneløse! Disse sjokktallene kunne pressen opplyse oss om nylig. Tallene kommer frem gjennom en undersøkelse i regi av Folkehelseinstituttet. Vår alltid velmenende stat, representert ved den, om mulig, enda mer velmenende helse- og omsorgsminister, var raskt på pletten for å tilby en løsning. Og løsningen måtte være i statlig regi, selvsagt. Ventelistegaranti i psykiatrien var Brustads glade evangelium til ensomme tenåringer!

Gode Gud - er vi blitt komplett gale?

"Psykologer er de galeste av alle", pleide min gamle mor å sukke . Heldigvis gjelder det åpenbart ikke alle. President i Norsk Psykologforening, An-Magritt Aanonsen (også gjengitt i Aftenposten 24. sept.) rykket ut og advarte mot denne sykeliggjøringen.

"Disse ungdommene er ikke syke, og de bør dermed heller ikke sykeliggjøres", slår hun fast.

Om dette hjelper gjenstår å se. Vi vasser i velmenende politikere som ruser seg hemningsløst på enhver tanke om å kunne legge enda mer, og flere, inn under sine forvaltningsmessige vinger. Pengeautomatspilleavhengige, PC-spilleavhengige, ensomme, fartsgale, sexfikserte, skoleleie, shopaholics, sukkerslaver, - you name it - "staten må ta et ansvar for dette", lyder det glade budskapet.

We might say that the state is like an addictive drug: the more of it we have, the more we 'need' it and the more we come to 'depend' on it.

Michael Taylor; The Possibility of Cooperation (Cambridge: Cambridge University Press, 1987)

Mundus vult decipi - ja, enda en gang! (Valgspesial)

Jeg husker, for en del år siden, at det var mye snakk om politikerforakt. Lærde og kloke mennesker fryktet for demokratiet, siden mange unge mennesker så ut til å miste interessen for politikk. Politikere var jo bare opptatt av å diskreditere hverandre. Det var ingen som sto for noe selv lenger, var den gjengse kritikken vi hørte.

Som en, den gang, engasjert og entusiastisk lærer i norsk og samfunnsfag, prøvde jeg, etter beste evne, å motarbeide denne politikerforakten. Med en glød som bare et kall fra oven kan gi oppfordret jeg utrettelig elevene til å ikke bli sløve og resignerte sofavelgere. Med en misjonærs pågangsmot og optimisme førte jeg mitt korstog for engasjement og deltakelse.

Årene er gått, og valgene med dem. Hvordan står det så til med iveren og gløden, misjonstrangen?

Temmelig dårlig, er jeg redd.

Årets valgkamp fortoner seg mer og mer intetsigende og meningsløs. Årets politikere mer og mer som hemningsløse og ryggesløse opportunister. Alle lirer av seg de uendelige rekkene med klisjéer, som regel om motstandernes standpunkter heller enn sine egne.

Valgkampens desiderte bunnmål åpenbarte seg for meg da VIF-klanen holdt "valgmøte" i Valhall. Her sto herrene Gerhardsen og Lindsjørn for valgkampens suverent mest motbydelige oppvisning i vulgær og hemningsløs populisme.

For å innynde seg hos de par tusen potensielle stemmene de kunne fiske på nevnte møte demonstrerte de sin vilje til å være "en av gutta" ved å medbringe hver sin boksøl som de demonstrativt skålte med velgerne fra podiet. Alt selvfølgelig fyldig dekket av riksmedia.



Mens jeg febrilsk løp etter en bøtte registrerte jeg bare at Klanen selvsagt rallet i hemningsløs fryd over å bli velsignet med slike kule politikere. En ralling som ikke akkurat stilnet da de samme to ytterligere demonstrerte sin totale mangel på moralsk og politisk integritét ved (overraskende?) å love at de selvsagt ville støtte forslaget om at Oslo Kommune (dvs undertegnede og noen hundre tusen andre) burde skjenke klubben VIF, for den symbolske sum av én (1) krone, en tomt til en verdi av kanskje så mye som rundt hundre millioner kroner.


Brekningene mine ga seg heldigvis utover kvelden. Men, så ble jeg bekymret for alvor!

For hva registrerte jeg? Jo, ikke en kjeft av de mange politiske kommentatorene vi er velsignet med i hopetall om dagen våget å ta ordet i avsky og si eller skrive noe om denne avsindige oppvisningen i hemningsløs populistisk motbydelighet.

(Bilder fra denne uforglemmelige stunden finner du her.)

I panelet i Valhall hadde det også sittet en politiker som våget å opprettholde et minimum av moralsk integritet. Som ikke hadde med seg ølboks for å være kul. Som våget å prøve, mellom alle fy-ropene og sjikanen, å si at dette kunne han ikke gå inn for.

Politikk er fordelingen av byrder og goder.

At fellesskapet skulle overrekke en gave til en verdi av kanskje hundre millioner kroner til et forretningsforetak som de siste 30 årene har utmerket seg ved, med skremmende regelmessighet, å demonstrere mangel på evne til å forvalte verdier. En klubb som for de fleste måtelig interesserte nordmenn assosieres med den gamle karakteristikken "regnskap på pølsepapir".

Først i dag kom endelig denne meningsytringen på trykk i VG. Det tok sin tid, men til gjengjeld er dette godt skrevet. Endelig et menneske som pekte på den nakne keiseren.

Det er naturlig å spørre hvorfor det har vært så taust? Det må da være mange som har reagert på en slik oppvisning i billighet? En populisme så kvalmende at man undres på om de har en ryggrad av ripsgelé?

Kanskje er vi vitne til stemmesankingens primat. Alt er lov. Vellagrete såkalte "politiske drittpakker" kan endelig hentes frem. Skjulte mikrofoner og "lureintervjuer" er helt OK - hensikten helliggjør middelet.

"I learned to make love the old French way
- no matter to whom, as long as it pays!"

Det jeg savner er politikere som står for noe. Politikere som legger et innhold i begrepet "ideologi". Left, right or centre - spiller ingen rolle for meg, bare de står for noe!

“He is the kind of politician who would cut down a redwood tree, then mount the stump and make a speech for conservation.” (Adlai E. Stevenson)

Minner fra et museum

De etterhvert mange elever som har vært med meg på mine årlige historieekskursjoner til London vet at jeg har mine meninger om hvordan museer skal være.

Glassbokser med store "ikke rør"-skilt er dessverre altfor vanlig i Norge. Et museum skal være en opplevelse av den tiden eller det stedet du besøker! I så måte bruker jeg ofte "The Blitz Experience" og "The First World War Trench Experience" fra Imperial War Museum i London som eksempler til etterfølgelse.

Denne sommerferien brakte meg til Århus, Danmark. Et besøk i Den Gamle By, som er Danmarks svar på vårt Folkemuseum. Et museum etter min smak. Barbente unger som gikk etter presten og repeterte katekismen. Matlaging på gamlemåten, med smaksprøver. Grønnskahage, med en gartner som lukte, forklarte og ga smaksprøver på gamle urter og bærslag. Ja, til og med klessnorer med "autentisk" undertøy!

Jeg håper noen av de bildene jeg tok yter dette vakre museet rettferdighet:

Et deijligt sted....