Mundus vult decipi! Del 5

At verden vil bedras mener jeg å ha bevist flere ganger: her, her, her og her.


Jeg kobler av med Aftenposten Aften etter middag. Et leserbrev vekker min interesse. Vi har med kulturstoff å gjøre. (Denne bloggeren er kulturinteressert. Det kan dokumenteres!)

I avisens spørrespalte er det en leser som tillater seg å spørre hva poenget er med å strø 22 gamle pengeskap bortover plenen utenfor Munchmuseet på Tøyen. Den naive leseren blir raskt irettesatt for sin manglende kunstneriske forståelse. Vi lesere blir fortalt at dette dreier seg om en installasjon, må vite!

Det er kunstneren Lars Ramberg som står bak dette kunstverket. I mine øyne er dette fullt på høyde med å skrike konsonanter!

Dessverre er det blant oss plebs en skremmende mangel på innsikt i hva en slik installasjon vil formidle. Ofte blir endog kunstnere møtt med en helt uakseptabel vrangvilje fra sine omgivelser. Et eksempel på det siste var da denne installasjonen dukket opp i Markveien, midt i Oslo:

(Kilde: http://skulpturarena.no/ )

Det var visst Trafikketaten som grep inn i kunstens verden dengang. Typisk Trafikketaten - total mangel på estetisk sans, de folka der...

Den misforståtte og hardt prøvede kunstenerens frustrasjon over pålegget om å fjerne dette kunstverket avfødte denne reaksjonen på nettet (samme kilde som ovenfor):

"Prosjektet CAMPERS handler jo som kjent om å stille spørsmål ved det etablerte offentlige rom - å omdefinere, kommentere og aktivisere det eksisterende rommet. Erfaringene vi har hatt fra utstillingens gang, og saksbehandling i kommunen viser at deler av det offentlige rom er svært sementert i etablerte konvensjoner og at det skal ganske mange søknader og telefonsamtaler til for å få tillatelse til å gjøre midlertidige kunstprosjekter på offentlige steder. Vi synes dette er svært interessant i sammenheng med utstillingens tema."

Jeg kunne ikke sagt det bedre selv.... (Bortsett fra at jeg kanskje ville brukt "asfaltert" fremfor "sementert", men det er vel bare et uttrykk for kunstnerisk frihet?)

Men, la oss vende tilbake til pengeskapene i parken på Tøyen. Også her må vi belæres av en som har sett det lyset vi andre sliter med å skimte mellom skapene, for å si det sånn.

Det er prosjektleder Linda S. Olsen i Skulpturarena öst, Norsk Billedhuggerforening som øser av sin visdom. (Ja, de skriver "öst", ikke "øst". Aha, tenker jeg: et signifikant kunstnerisk uttrykk!)

Jeg sakser fra Aften, 14.10.09, s 3:

Hun forteller at kunstnerne skulle lage installasjoner som omformet stedet, lage et rom i rommet eller et sted i stedet, som omdefinerer, kommenterer eller aktiviserer det eksisterende rommet med hensyn til status/karakter/funksjon. Et viktig poeng i prosjektet er at kunstokkupasjonene stiller spørsmål til det etablerte offentlige rom - hvordan det brukes, forvaltes og hva det inneholder.
(...)
Hun forteller videre at installasjonene i CAMPERS ikke kommer med en forklarende ramme som sier at dette er kunst, de har ingen merkelapp som forteller publikum hva de skal tenke og føle. Her kommer møtet med kunsten i første rekke og informasjonssøket i etterkant.

Dette burde innsenderen ha skjønt, synes jeg - og ikke plaget Aftenposten med utidige leserbrev!

"Her kommer møtet med kunsten i første rekke."

Den satt, tenker jeg!

Skaperen har skapt noe av skapene, slår det meg! WOW!

“Culture is roughly anything we do and the monkeys don't.”

(Lord Raglan)

"To Kandidater" - Et drama fra virkeligheten!

De pågår en debatt om eksamenspraksisen i videregående skole. En bloggende kollega har omtalt dette med utgangspunkt i sitt fag. Astrid Falck Olsen, også hun lektor i videregående skole, hadde en kronikk i Aftenposten den 16. september, under tittelen "Skoleeksempel på juks". I dagens Aftenposten har hun et nytt innlegg (et tilsvar til Utdanningsdirektør Petter Skarheims svar på hennes kronikk, som jeg dessverre ikke finner igjen på nettet, men som hadde den meningsfulle overskriften: "De fleste elever prøver ikke å jukse").

Falck Olsens påstand er sterk kost:

"Eksamen i videregående skole får stadig mer preg av vilkårlighet, der vi ikke lenger kan ha full tillit til ordningene og heller ikke til karakterene."

Dette er et tema som opptar oss som jobber med, og er opptatt av, skolespørsmål. Men, det burde også oppta mange flere. Jeg vil tro det er mange i Norge som ikke er klar over hvor mye vilkårlighet og forskjellsbehandling som faktisk finner sted innenfor dette området.

I Norge liker vi å tro at vi har et sentralisert og, for elevene, rettferdig eksamenssystem. Vi har f.eks. Samordna opptak til de aller fleste større høyere utdanningsinstitusjoner. Ved hovedopptaket til Samordna opptak i 2009 var det totale søkertallet 104 238 søkere, iflg pressemelding fra SO. SO styrer opptaket til mer enn 1200 studier! Dette er m.a.o. helt avgjørende for svært mange unge menneskers utdanningsmuligheter i Norge.

Et slikt sentralisert opptakssystem har den åpenbare fordelen at det sikrer alle søkere lik behandling. (Som mangeårig lærer er det ikke få anbefalingsskjema jeg har fylt ut for elever som har ønsket opptak ved universiteter i f.eks. USA. For oss som er flasket opp med sosialdemokratisk likhetsideologi og egalitære norske verdier, er slike amerikanske søknads-prosedyrer mildest talt ganske ubekvemme.)

En viktig forutsetning for en oppslutning omkring vårt norske system er imidlertid en overbevisning om at vi vurderes på lik linje. Eksamensavvikling, sensur og vitnemål må være slik at den endelige og avgjørende poengberegningen inngir tillit fordi den oppfattes som objektiv og fair. Det er hard kamp om opptak ved mange studiesteder. De håpefulle søkerne vil være sikre på at konkurransen er rettferdig.

I videregående skole, studieforberedende utdanningsprogram, har vi i prinsippet to eksamensformer, skriftlig og muntlig. Som hovedregel kan vi si at de skriftlige eksamenene er sentralgitte og de muntlige er lokalgitte. (Det er litt mer komplisert enn som så, men det berører ikke mitt poeng i denne sammenhengen, så jeg lar det ligge.) En sentralgitt eksamensoppgave utarbeides i regi av Utdanningsdirektoratet, mens de lokalgitte eksamener er fylkenes, og den enkelte skoles ansvar. For en muntlig eksamen i, la oss si Historie, innebærer dette at fylket utarbeider sine lokale retningslinjer for eksamensavviklingen og oppnevner sensorer, mens den enkelte skole lager sine eksamensoppgaver og avvikler eksaminasjonen, i tråd med retningslinjene.

Mye av debatten omkring dette emnet har fokusert på skriftlig eksamen, ikke minst konsekvensene av den varierende bruken av PC og IT i eksamenssituasjonen. Jeg vil derfor vende blikket mot et aspekt som ikke har vært like mye trukket frem, nemlig muntlig eksamen.

Denne våren hadde jeg en interessant opplevelse av muntlig eksamen i mitt eget fag, Historie. Foruten at jeg, som vanlig, både hadde egne elever oppe til eksamen og også sensurerte på annen skole, fikk jeg i år anledningen til å følge to kandidater til muntlig eksamen fra et litt annet perspektiv enn jeg er vant til. Nå begynner jeg (snart) å komme til poenget, just in case you wondered.

De to spente unge Vg3-elevene var h.h.v. min egen sønn og hans kamerat, sistnevnte bosatt i Sogn og Fjordane fylke. Her begynner historien om de to kandidatene:

"To Kandidater"
(Et drama fra virkeligheten)

Muntlig eksamen er, for ordinære elever, organisert slik at elevene skal ha 48 timers såkalt forberdelsestid. Dette vil si at alle får vite hvilket fag de skal prøves i 48 timer før eksamensdagen.

Der stopper også likheten. Nå begynner moroa!

Min sønn (heretter "S") får melding om at han er trukket ut i faget Historie - og samtidig oppgitt temaet Den kalde krigen. Med utgangspunkt i dette temaet kan han selv formulere en problemstilling og forberede en presentasjon som han skal holde på eksamensdagen. Den etterfølgende eksaminasjonen vil være basert på hans problemstilling og presentasjon. Han kan m.a.o. legge vekk mesteparten av to års pensum (ca 3000 års historie!) og fokusere på én epoke, ett tema.

Hans kamerat (heretter "K") får melding om at han er trukket ut i faget Historie - og at han skal forberede seg på det i de neste 47 timene. Først én ( 1 ) time før eksaminasjonen skal starte får han vite hvilke(t) emne(r) han skal prøves i. Han må m.a.o. finne frem fjorårets pensum (Vg2) i tillegg til årets (Vg3). Han må være forberedt på alt fra Perserkrigene til borgerkrigen i Rwanda.

S tar kontakt med sin far (heretter "F") - og de begynner å diskutere problemstillinger.

K tar kontakt med den samme F, faren til hans kamerat, som er historielærer. F gir generelle tips og sender ham pr e-post notater som kan være nyttige. Nytteverdien er imidlertid relativt ukjent, da hverken tema eler problemstilling er klart for K eller F på dette tidspunkt.

I de neste to døgnene jobber S og F intenst med å forberede en relevant men original problemstilling og en solid presentasjon. Samtidig diskuterer de ulike perspektiver og retninger den etterfølgende eksaminasjonen kan ventes å ta.

K, på sin side, må pløye igjennom sine rundt 3000 års historie og vente spent på sin siste time, so to speak. Først da vil han få vite hva han vil bli eksaminert i!

Den store dagen opprinner:

S avleverer sin godt forberedte presentasjon. Eksaminasjonen går over all forventning. Sammen med F, med et kvart århundres erfaring i hva som kan ventes, og hvilke veier eksaminasjonen kan ventes å ta med utgangspunkt i dette temaet, har S truffet perfekt med sine forberedelser i løpet av de tilmålte 48 timene med forberedelsestid.

K får, etter 47 timers forberedelesetid, vite at han, om én time, skal eksamineres i de to emnene Faraoenes Egypt og Den kalde krigen.

Det hører med til historien at begge kandidatene klarte seg svært godt. Sånn sett altså et drama "based on a true story" med happy ending.

Men, kan vi konkludere med at disse to norske Vg3-elevene hadde en noenlunde lik eksamen. Kan vi si at, når disse to skal søke på de samme høyskoler eller universtieter, så søker de på like premisser?

De fleste, til og med innenfor skoleverket, som jeg har referert denne selvopplevde historien for rister på hodet og sier at de ikke ante at det var slik i Norge. Hvordan er det mulig?

Svaret er enkelt: muntlig eksamen er lokalgitt. Da utarbeides retningslinjene for eksamen lokalt i de enkelte fylkene. Oslo har sine retningslinjer (som skolen til S lojalt rettet seg etter), mens Sogn og Fjordane har sine retningslinjer (som skolen til K like lojalt adlød).

Hvor mange fylker har vi? See my point?

Som om dette ikke er absurd nok så må jeg jo tilføye at enorme Norge, med sine litt over fire millioner innbyggere, selvsagt også har enda en annen ordning for avvikling av muntlig eksamen, nemlig privatistenes. De praktiserer den gamle tradisjonelle halve timen med forberedelse i et oppgitt emne, med etterfølgende eksaminasjon.

Forvirret?
Jeg har i dette dramaet fra virkeligheten eksemplifisert systemets iboende ulikheter. Det er imidlertid mye mer som kunne sies i denne sammenheng:

1. Kan det forsvares å ha så ulike eksamensformer i vårt "standardiserte" system?
2. Er elevene sikret lik behandling?
3. Er opptakskriteriene reelle, når eksamen er så ulik?

Mer interessant er vel kanskje diskusjonen omkring motivet for at eksamensformen(e) ble slik. Våre skolepolitikere har vært opptatt av at eksamen, i likhet med skolen generelt, ikke skal sementere sosiale skiller. Elever fra ressurssvake hjem skal ha de samme vilkår og muligheter som elever fra ressurssterke hjem. Jeg har også i et tidligere blogginnlegg referert til Paul Chaffeys tanker omkring dette.

Kan noen forklare meg hvordan ordningen med at eleven har to døgn på seg til å forberede sin eksamenspresentasjon over et oppgitt emne kan sies å skape større sosial likhet mellom elever?

Beats me.