Den første var dårlig forberedt. Den andre hadde vært i Norge før - men da under et annet navn.

 

Hjemmesommerlig utflukt - som vanlig med plenty digresjoner:

Vi er midt i august og sommervarmen holder sitt solide grep om Østlandet. En perfekt dag for en historisk utflukt, tenker den pensjonerte historielæreren.

Vel vitende om at den pågående pandemien legger visse begrensninger på tilgang til mange museale severdigheter, åpningstider osv, peker Oscarsborg festning seg ut som et utmerket mål for dagens friluftsekskursjon.

Skolehverdagen har begynt igjen etter ferien, så det er liten trengsel på fergeleiet Sundbrygga i Drøbak. Etter bare noen minutter går vi i land på den berømte festningsøya, på det som egentlig jo er to øyer, Søndre og Nordre Kaholmen. Alle omvisninger med guide er dessverre avlyst pga smittefaren, så her må man klare seg på egen hånd. Dette betyr i praksis at publikum nå ikke har adgang til de "lukkede" severdighetene, de som vanligvis kan sees med guide.

Vi går i land på Søndre Kaholmen. Den buede steinbygningen er det gamle havnefortet fra 1850-tallet.

Den flotte Skolebygningen, oppført som kaserne i 1893. (Her sett fra uterestauranten i marinaen. Et rekesmørbrød på bryggekanten en solfylt sommerdag er pensjonistens privilegium.)

Rett over broen fra fergeleiet, altså på Nordre Kaholmen, ligger den staslige kommandantboligen fra midt på 1800-tallet. Den er nå museum og møtelokaler for Forsvaret.
Her befant altså den legendariske oberst Birger Eriksen seg om kvelden den 8. april 1940.

Historielæreren er imidlertid mindre imponert over synet av flaggstangen ved kommandantboligen. Oscarsborg er et av Norges mest symboltunge historiske steder. En slik flaggstang har Historielæreren aldri sett på noen av sine mange historiske ekskursjoner i utlandet og fristes derfor til å mumle litt om norsk slendrian.

Update: Etter at jeg postet dette bildet på Facebook-siden til Norsk Krigshistorisk Forening ble ny stander anskaffet og heist over kommandantboligen i løpet av bare noen dager. Bra! 

Oscarsborg på slutten av 1800-tallet, fotografert fra Småskjær, rett sør for Kaholmene. Håøya til venstre. 

Staselige kaserner og kommandantboliger er vel og bra.

Men - ethvert besøk på Oscarsborg vil imidlertid, når alt kommer til alt, selvsagt dreie seg om tre sentrale skikkelser fra Det Gamle Testamentet. Vi må opp til festningsplassen og ut til hovedbatteriet!

Og her står de altså - "Moses", "Aron" og "Josva".

Tre svære, 90 tonn tunge 28 centimeters bakladerkanoner, operative fra 1893. Bakgrunnen for navnene vil være kjent for de fleste: under omlasting til lekter på Akers Mekaniske Verksted inne i Oslo falt ett av kanonløpene i sjøen. Moses ble som kjent også berget opp av vannet. I gamle dager fikk man ikke fritak fra timene i bibelhistorie på skolen. (Dessuten lot man seg ikke krenke av litt humor....)

"Visst Fanden skal der skytes med skarpt!"

(Kommanderende på Oscarsborg festning, Oberst Birger Eriksen) 

En skjebnens ironi: Den tyske krigsmarinens nyeste stolthet, krysseren "Blücher", skulle bli skutt i brann i Drøbaksundet av 50 år gamle tyske kanoner, levert av Friedrich Krupp.

"Ingen miner var lagt ut ved Oscarsborg festning. Instruksen fra 8. april var at minene skulle legges ut etter nærmere ordre. Festningen var ikke mobilisert, Håøyas batterier var ikke besatt og hovedbatteriet hadde ikke full betjening. Kommandanten hadde ingen nestkommanderende og ingen adjutant. Beskyttelsen mot luftangrep var minimale. Lite hadde blitt gjort med festningen de siste 50 årene. Den minnet nærmest om et museum"

(fra Aage G. Sivertsen: 9. april 1940 - Et historisk bedrag)

Historielæreren foran en av de tre 28 cm kanonene. Det riflede kanonløpet veier godt over 40 tonn!
(Lengst vest i hovedbatteriet står en fjerde rugg av en kanon: "Metusalem" fra 1870-tallet, en 30,5 cm. Også denne er en Krupp-kanon.)

Det kan være fristende å spøke om "eldgamle kanoner", men vi skal huske på at disse kanonene rent teknisk langt i fra var gått ut på dato. Det avgjørende var nok heller at det hadde skjedd store nyvinninger på ammunisjonsfronten. De 255 kilo tunge TNT-fylte brisantgranatene som ble avfyrt i 1940 var altså ikke så "gammeldagse" som kanonene.

"Da skuddet ble løsnet, slo en rødglødende intens flamme på 20 meter i diameter ut av kanonmunningen. Det var som et hav av ild åpnet seg foran oss. Vi som var i batteriet ble fullstendig blendet. Vi så absolutt ingenting, men hørte desto mer. Skrik og jammer slo i mot oss, og i batteriet var det noe som lignet panikk."

(Sersjant Rækken forteller, gjengitt i Alf R. Jacobsen: Krysseren Blücher (2010)

Da vittige tunger døpte de tre kanonene "Moses", "Aron" og "Josva", måtte selvsagt den bortimot 20 år eldre kanonen få navnet "Metusalem".

Krupp har fremdeles den samme logoen, de tre sirklene.

Skuddfeltet for hovedbatteriet, altså sørover, med Drøbak til venstre i bildet. Ut av tåken kom den tyske invasjonsstyrken, "Angrepsgruppe 5", sigende for slukte lanterner en aprilmorgen i 1940. Først kom de to tunge krysserne "Blücher" og "Lützow", deretter den lette krysseren "Emden", etterfulgt av ytterligere 3 fartøyer. Mellom de tre anførende krigsskipene var det ca 600 meters avstand.

"Enten blir jeg stilt for krigsrett, eller så blir jeg krigshelt. Fyr!"

(Oberst Birger Eriksen, kl 04.21, 9.april 1940)

På grunn av mannskapsmangel om morgenen den 9. april var det bare kapasitet til å avfyre to av kanonene - og bare èn granat hver. Til og med kjøkkenpersonalet måtte være med og operere kanonene! "Josva" forble derfor ubemannet og deltok ikke i kampene. Men både "Moses" og "Aron" traff målet sitt, "Blücher", med sine enkeltsalver.

(Bilde fra Wikipedia) "Blücher" var det nyeste skipet i den tyske krigsmarinen. Da hun fikk oppdraget med å lede "Angrepsgruppe 5", altså angrepet på hovedstaden, var hun knapt ferdig med prøveseiling og modifiseringer ved Deutsche Werke i Kiel. Verre var det kanskje at mannskapet heller ikke hadde hatt tid til å øve sammen, hverken på ildgivning eller havariredning. Dette skulle vise seg å få store følger, i form av manglende ilddisiplin og tildels kaotisk redningsarbeid, da skipet kom under norsk beskytning.

"Blücher er innsatsklar, men kun for enkle oppgaver. Det tunge artilleriet er ikke prøveskutt, klarskipsøvelser er ikke gjennomført. Maskineriet er ikke testet under kampforhold; havariøvelser har ikke funnet sted."

(Sitat: Admiral Raeder, gjengitt i Sivertsen: 9. april 1940)

"Blücher" på vei mot Norge, fotografert fra dekket på skip nr 3 i angrepsrekken, "Emden". (Kilde: Wikipedia)

Inne på museet finner vi denne flotte modellen av "Blücher".

Her går også en kontinuerlig film med en god visualisering av hendelsesforløpet i Drøbaksundet om morgenen den 9. april 1940.

"Blücher" var over 200 meter lang og 22 meter bred. Hun hadde en toppfart på 32 knop (59 kmt). Hovedbestykningen var 8 stk 20,3 cm kanoner.

Etter "Blücher" oppover Oslofjorden fulgte den tunge krysseren (lommeslagskipet) "Lützow". Skipet hadde sin jomfrutur våren 1933, under sitt opprinnelige døpenavn; "Deutschland". 

Den oppmerksomme leser vil dra kjensel på navnet. Ja - det var ombord på dette skipet, mens det fremdeles het "Deutschland", at Adolf Hitler besøkte Norge (vestlandsfjordene) våren 1934. 

Hitler i norske fjorder, ombord i "Lützow", mens hun fremdeles het "Deutschland". 

(Hitlers motiv for navneendringen skal visstnok ha vært at han fryktet den psykologiske effekten av en evt senkning av skipet, hvis det bar nasjonens navn. Vel så avgjørende kan det nok ha vært at admiral Raeder, med et navneskifte, ville kaste blår i øynene på omverden omkring det samtidige salget av den helt nybygde krysseren "Lützow" til Sovjetunionen i 1939.)

Los Martin Karlsens losregning for å ha ført "Deutschland" i Sognefjorden. Deretter overlot han losansvaret til....

... loskollega Johannes Hummelsund, som loste Hitler, Admiral Raeder, forsvarsminister General Werner von Blomberg m.fl. ombord på skipet i Hardangerfjorden og Sørfjorden. Signaturen  til "Fører" (sic!) på attestasjonen her er skipets kaptein Hermann von Fischel, som senere ble utnevnt til admiral i sept 1941.
Fortellingen om de to norske losene og deres møter med Hitler finner du her.

"Metusalem"; sårene på kanonløpet skal, i følge Wikipedia, være påført av beskytningen fra "Lützow" den 9. april.

Oberst Birger Eriksen, fremstilt av skuespiller Erik Hivju i filmen "Kongens nei". I bakgrunnen den samme Birger Eriksen i form av Egil Dahlins statue, avduket av Kong Harald i anledning av frigjøringsjubileet i 1995.

Fra innspillingen av "Kongens nei"; "Moses" fyrer av for første gang på 70 år. (Noen kilder oppgir at kanonen ble prøveskutt siste gang i 1947. Andre sier 1952.)

Nåvel - det ble kanskje noen digresjoner...

Tilbake til Oscarsborg.

Historieinteresserte vil jo være fullstendig klar over at det nok ikke var kanonene "Moses" og "Aron", eller de noe mindre kanonene på Kopås-batteriet, for den saks skyld, som senket "Blücher".
Da "Blücher" hadde passert hovedbatteriet, og var kommet så langt nord at Kopås-batteriets 15 cm kanoner måtte flytte ildgivingen mot "Lützow" fordi "Blücher" var i en posisjon som brakte Oscarsborg inn i kanonenes skuddfelt, var skipsføreren, kommandør Heinrich Woldag, trygg på at skipet var sjødyktig nok til å kunne seile til Oslo. Fartøyet var stygt herjet med av den intense beskytningen. Det brant om bord og styremekanismene var delvis slått ut. Men "Blücher" fløt og hadde styrefart. Skipet kunne føres til Oslo og berges.

Det kan synes underlig, men alt tyder på at hverken tysk etterretning eller offiserene på "Blücher" kjente til at Oscarsborg også var oppsatt med et hemmelig torpedobatteri. Fra sin utskytingsplass sprengt inn i fjellet på Nordre Kaholmen fyrte kommandørkaptein Andreas Anderssen av 2 torpedoer, som begge traff "Blücher" under vannlinjen. Det var spesielt den andre torpedoen som beseglet skipets skjebne. 

Totalt hadde "Blücher" vært i kamp i mellom 7 og 8 minutter. Skipet slapp anker, dreide 180 grader rundt, og gikk deretter ned, litt under 2 km nord for Oscarsborg.

Pga smittesituasjonen gis det ikke omvisninger på Oscarsborg. Dermed får besøkende heller ikke adgang til torpedobatteriet, men må nøye seg med en utstilt torpedo utenfor inngangen til fjellanlegget som sto ferdig i 1901. "Blücher" ble truffet av to trykkluftdrevne Whitehead M Vd torpedoer (oppkalt etter den britiske ingeniøren Robert Whitehead). Hver torpedo var ladet med 110 kg TNT. Senkingen av "Blücher" er det siste kjente eksempelet på bruk av denne Whitehead-torpedoen i strid.

Slik ser "Blücher" ut i dag:

https://www.youtube.com/watch?v=3YmohwkJhRE

 

Torpedobatteriets utskytningsrør befinner seg under vannlinjen i fjellrabben midt i bildet.

Bildene gir en pekepinn om hvor smalt Drøbaksundet faktisk er. Her skulle altså "Angrepsgruppe 5" forsøke å smyge seg forbi om morgenen den 9. april.

I dag er Oscarsborg ikke lenger et operativt militært festningsanlegg. Den eneste "kommandoen" som er operativ i dag er geitene som holder vegetasjonen i sjakk.

Men Oscarsborg festningskompleks besto av mer enn bare kanonene og torpedobatteriet på de to Kaholmene. Som oversiktskartene under viser - dette var et omfattende og, over mange år, utbygd befestningskompleks.

Mye var gammelt. En del var tatt ut av tjeneste allerede før andre verdenskrig.

Hva gjelder 9. april 1940 snakker vi om i alt 4 artilleribatterier, 1 luftvernbatteri, og det hemmelige torpedobatteriet. På Drøbak-siden, tvers over fjorden for Søndre Kaholmen, lå Kopåsbatteriet, med 3 stk 15 cm hurtigskytende Armstrong-kanoner. Nedenfor Kopås, ved sjøkanten, lå Husvikbatteriet, med 2 stk 57 mm kanoner og 2 stk 40 mm Bofors luftvernkanoner (forøvrig en gammel kjenning av Historielæreren). På andre siden av fjorden, altså på Hurum-siden, lå Nessetbatteriet med sine 3 stk 57 mm kanoner. Batteriet på Nesset deltok ikke i kamphamdlingene den 9. april.

Historielæreren tar ferjen tilbake til Drøbak-siden. Ikke langt fra fergeleiet finner han en sti og klatrer deretter opp skrenten til Kopåsbatteriet.

 

Kopås fikk inn 3 fulltreffere på "Lützow" med sine 15 cm kanoner, noe som medførte 19 omkomne ombord. I alt avfyrte Kopåsbatteriet litt over 20 salver mot først "Blücher" og deretter "Lützow".
Kanonene som står her i dag er ikke de samme som i 1940. Dagens gjenstående 10,5 cm kanoner er tyskbygde og ble montert i 1952. 

Fra toppen av Kopåsbatteriet har en fin utsikt til festningen og torpedobatteriet skjult i fjellet omtrent midt i bildet, midt mellom ferjen og den nordlige odden. 

Siktelinjen fra øverst på Kopåsbatteriet, sett sørover i fjorden. Herfra fyrte batteriet løs mot både "Blücher" og "Lützow".

Det hører med til historien at Kopåsbatteriet også kunne ha fortsatt ildgivningen mot fartøyene som vendte om og seilte sørover, etter at "Blücher" var tapt. Skipene var nærmest "sitting ducks" der de stoppet opp i det trange sundet, og godt innenfor kystartilleriets ødeleggende rekkevidde ennå. Det var oberst Birger Eriksen som ga ordre om ildopphør. Dermed kunne "Lützow", "Emden", "Møwe" og de mindre fartøyene slippe unna - og ilandsette invasjonsstyrken lenger sør i fjorden. 

Men - vi kan klatre enda høyere!

Er en først på en slik ekskursjon til Kopås, er det heller ikke langt opp til Veisvingbatteriet på Seiersten.

Dette anlegget ble bygget midt på 1890-tallet og vender også utover fjorden. Det er imidlertid ikke så lett å skjønne i dag pga vegetasjonen, som gir nærmest inntrykk av at kanonene vender rett mot skogen.
Et besøk hit anbefales - det gir en flott utsikt over Oscarsborg og hele det området som var skueplass for dramaet 9. april.

Batteriet har 4 Armstrong munnladningskanoner. De tre til høyre (lengst vest) på bildet er 22,5 cm og den østligste, den såkalte "Norgeskanonen" er en 26,5 cm. Kanonene ble bygget i 1866 og 1871 og var opprinnelig tiltenkt Oscarsborg festning. 

"Norgeskanonen"
I dag stirrer den inn i tett løvskog - ikke utover fjorden, slik den opprinnelig gjorde, for å beskytte hovedstaden. Mellom 1867 og 1887 sto denne kanonen på Vippetangen i Oslo og gikk på folkemunne under navnet "Styggebeistet". 

Ingen av disse kanonene har blitt avfyrt siden 1913, men da tyskerne angrep i 1940 var det montert en luftvernkanon her, som ble avfyrt heftig under flyangrepet på Oscarsborg, se denne øyenvitneskildringen.

Å avslutte en dag på Oscarsborg med et besøk på Veisvingbatteriet kan anbefales, ikke minst pga utsikten og det strategiske overblikket denne gir.

"In one of the more peculiar battles of the war, a hundred year old fortification, manned by raw recruits and pensioners and armed with 40- to 50-year-old weaponry of German and Austro-Hungarian manufacture, had destroyed a ship so new, its crew was still finishing training. Oscarsborg had fulfilled its mission and denied an invader access to the capital. Even though it and the country were ultimately captured and occupied, the effects of delaying the German advance were immediate and considerable."

 

Lese mer?

Ole Kr. Grimnes: "Oscarsborg festning 9. april 1940" (udatert hefte) Forsvarets krigshistoriske avdeling
Tamelander og Zetterling: Niende april. Oslo, 2001
Alf R. Jacobsen: Krysseren Blücher. Oslo 2010
Aage G. Sivertsen: 9. april 1940 - Et historisk bedrag. Oslo, 2014

https://www.forsvarsbygg.no/no/festningene/finn-din-festning/oscarsborg-festning/
http://forsvaretsmuseer.no/Oscarsborg
https://www.aftenposten.no/kultur/i/XwkLE/her-er-mannen-som-reddet-kongen-fra-nazistene
https://www.aftenposten.no/norge/i/M8MJ/saa-kanonen-bli-roedgloedende
http://www.seilskuteklubben.no/index.php?option=com_content&view=article&id=572:kanonene-pa-oscarsborg-festningens-historie-og-begivenhetene-9-april-1940&catid=82&Itemid=213
https://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Dr%C3%B8bak_Sound

 

Et ubehagelig rom. Og en balkong til besvær.

I dag er datoen da Winston Churchill gikk av som britisk statsminister etter valgnederlaget i 1945.

Derfor noen tanker omkring mannen som ledet britene gjennom krigsårene.

Et av de mest berømte bildene fra feiringen av det den engelsktalende verden kaller VE-Day for 75 år siden viser statsminister Winston Churchill, som hilser folkemassene fra balkongen på det daværende Ministry of Health sitt bygg i Whitehall i London. (Dette bildet må ikke forveksles med da Churchill like før på samme dag også sto på balkongen på Buckingham Palace, sammen med kongefamilien.)

 Churchill hilser folkemassene i Whitehall den 8. mai 1945. (Kilde)

Dette er altså ikke Buckingham Palace, men departementskontorer i Whitehall.

"My dear friends, this is your hour. This is not victory of a party or of any class. It's a victory of the great British nation as a whole. We were the first, in this ancient island, to draw the sword against tyranny."

Et øyeblikk for historiebøkene.

I dag er det Finansdepartementet (Her Majesty's Treasury) og Her Majesty's Revenue and Customs som holder til i disse staslige lokalene.

Slik ser bygningen ut i dag. 

Vi befinner oss altså på hjørnet av Parliament Street og Great George Street, midt i Whitehall-området - et steinkast (uheldig metafor) fra parlamentet, og bare en tverrgate fra Downing Street. (Navnet Whitehall er som kjent en metonymi - det er mer en bare en gate i London. Det er også en betegnelse på statsmaktens hovedsete, noe i retning av det som skal bli "Regjeringskvartalet" i Oslo.)

Dypt under bakken i bakkant av denne bygningen finner vi også Imperial War Museum's Churchill War Rooms.

På grunn av feiringen, folkehavet og statsministerens opptreden den 8. mai for 75 år siden, har balkongen blitt hetende Churchill Balcony og rommet innenfor ble raskt døpt The Churchill Room.

Slik har det vært i 75 år, uavhengig av hvilke departementer som har holdt til i bygget. Britene liker jo å ta vare på historie og tradisjoner. Bli med på denne omvisningen, så skjønner du hva jeg mener.

Churchill-rommets symbolske betydning har også i etterkrigstiden manifestert seg i at sentrale hendelser har funnet sted her. Her ble både etableringen av NHS og sentralbankens uavhengighet proklamert.

Interiørdetalj fra Churchill-rommet i finansdepartementet.

Men nå skjer det ting!

Den store identitetspolitiske vekkelsen som har hjemsøkt vår vestlige verden har, som kjent, rammet Winston Churchill sterkt. Statuen av den tidligere statsministeren (som forøvrig står på gatehjørnet ved siden av bygningen det her er snakk om) måtte for bare noen uker siden bygges inn i en beskyttende boks, for å hindre vandalisering.

Da var det kanskje ikke annet å vente enn at navnet på møterommet i finansdepartementet også kom i vekkelsens søkelys. Som kulturrevolusjonens rødegardister feier de nyfrelste fanatikerne gjennom gater og torg, på jakt etter mennesker og symboler de kan "avsløre" og "kritisere", for å holde oss til kulturrevolusjonær terminologi. Pensum må revideres. Folket må omskoleres.

Siste utspill er kommet fra ansatte (civil servants) i finansdepartementet, som har beklaget seg til departementsledelsen om at de "føler seg ukomfortable" med at de har et møterom i departementet som har navn etter den tidligere britiske statsministeren. Rommet må døpes om, er kravet.


Ubehag kan ikke tåles!

 "A number of junior officials raised their concerns during an official Treasury equalities team question-and-answer event, sparking panic among senior mandarins."

Det er avisen MailOnline som rapporterer dette. (Bare navnet "official Treasury equalities team question-and-answer event" gir gåsehudassosiasjoner til både Khmer Rouge og George Orwells 1984 hos denne historielæreren. Å si at jeg "føler ubehag" er nærmest et understatement. Men - jeg har kanskje en høyere smerteterskel enn byråkratene i det britiske finansdepartementet?)

Historikeren Dominic Sandbrook imøtegår fremstillingen av Churchill som har resultert i dette "ubehaget". Han skriver også interessant om hvordan synet på krigslederen har endret seg, ikke minst hos den statlige kringkasteren, BBC. Til grunn for helomvendingen i synet på Churchill er selvsagt først og fremst hungerkatastrofen i Bengal i 1943 (dette var jo før staten Bangladesh ble til).

Å karakterisere Churchill som massemorder, en som bevisst lot være å gjøre noe for å hindre massedøden, er et uttrykk for et historisk tunnelsyn uten sidestykke. Er det noe tema innenfor historiefaget som nettopp krever en evne til å heve blikket og se det brede bildet, så er det vel nettopp andre verdenskrig, med sin enorme kompleksitet.

Sandbrook skriver:

But was the famine deliberate? Was it ‘mass murder’? No, quite obviously not. As for Churchill, no serious historian blames him personally for a famine thousands of miles away. He was not running Bengal. He was in London, struggling to win a world war.
According to the London School of Economics’ Professor Tirthankar Roy, author of the definitive economic history of modern India: ‘Churchill was not a relevant factor behind the 1943 Bengal famine. The agency with the most responsibility for causing the famine and not doing enough was the government of Bengal.’

Og:

 As the historian James Holland writes: ‘Britain and America were fighting in Sicily — an island that could be supplied effectively only by ship; they were about to invade mainland Italy; they were preparing for the invasion of north-west Europe; and fighting the Japanese throughout the Pacific.

Historielæreren hadde fornøyelsen av å reise med tog over store strekninger gjennom Kina for ca 40 år siden. Med oss på reisen (fordi vi reiste "utenfor allfarvei") hadde kinesiske myndigheter sendt en ung kvinnelig "ledsager". Togetapper på rundt 24 timer ga rikelig anledning til lange samtaler over rykende tekopper i togkupen. Vi ble godt kjent med Sha, som hun het, og jeg fattet spesiell interesse for hennes fortellinger om da hun, som tenåring og student, ble rødegardist og deltok i kulturrevolusjonen. Hun var blant annet selv til stede på Den himmelske freds plass den 18. august 1966, da over en million (!) rødegardister var samlet til en massemobilisering som ble starten på den uhyggelige "Røde August"!

Flere, deriblandt ovennevnte Sandbrook, har påpekt likhetstrekk ved kulturrevolusjonen i Kina og den massemobiliseringen av aktivisme vi nå ser.

Nå lovprises aktivistungdommen for sin idealisme og ønske om å rive ned historiens kjeltringer - fordi våre forfedre altså ikke tenkte de samme tankene og hadde de samme verdiene som vi i dag. (Og fordi de ikke følte det samme "ubehaget" ved sine handlinger som vi i dag helst ser at de hadde gjort.) Denne hemningsløse forherligelsen av ungdommelig idealisme og rettroenhet i alle etiske spørsmål, ofte på bekostning av kunnskap og innsikt, gir assosiasjoner til den store Formann Mao og hans Lille Røde:

"The world is yours, as well as ours, but in the last analysis, it is yours. You young people, full of vigor and vitality, are in the bloom of life, like the sun at eight or nine in the morning. Our hope is placed on you.… The world belongs to you. China's future belongs to you."

Rødegardistene var og opptatt av å fjerne historiske symboler og monumenter. Slik så det ut da de hadde vandalisert en av Ming-gravene utenfor Beijing. Levningene av Ming-dynastikeiser Wanli, som døde i 1620, ble maltraktert og satt fyr på. 

Bildetekst på Wikipedia: "Red Guards dragged the remains of the Wanli Emperor and Empresses to the front of the tomb, where they were posthumously "denounced" and burned."

"Statuer er ikke historie", skriver to norske historikere i VG. Og tilføyer: "Statuer er ikke historie, men identitet. For å skape denne identiteten bruker vi de delene av fortiden vi mener er relevante, samtidig som vi med et minimum av historisk bevissthet er klar over at dette er i stadig endring."

Men - hvordan vi, til forskjellige tider, har ønsket å bygge vår identitet - det er jo også historie.

Hver generasjon, hver epoke, skriver sin historie på nytt. Men - det innebærer ikke at det er legitimt å "slette" forrige generasjons historie. Våre statuer, våre minnesmerker, våre steds- og gatenavn er en kilde til forståelse av hvordan datidens mennesker skrev sin historie. Det er ikke opp til hver generasjon, etter eget forgodtbefinnende, å rive ned eller slette dette.

Rødegardistenes hat mot "old ways of thinking" resulterte i en katastrofal, uopprettelig vandalisme!

Talibans hat mot annerledes tenkende har ført til det samme.

Historien ødelegges til stadighet.

Aktivisme påberoper seg alltid de edleste motiver, og en moralsk suverenitet.


Men:

"But I don’t want to live in a country where mobs rampage through the streets, tearing down anything that ‘offends’ them.

I don’t want to live in a country where the police stand idly by while crowds hurl statues into the river.

I don’t want to live in a country where vandalism and violence are perfectly justifiable, as long as they’re in the service of the latest fashionable cause. 

And I don’t want to live in a country that treats its history as an opportunity for juvenile, narcissistic posturing, and turns its ancestors into caricatured villains.

And I’m prepared to bet that you don’t, either."

Historielæreren fatter interesse for droger! Men - hva i all verden er ådring? Og: hvorfor etablere forretningsprovisorium?

Historielæreren avsluttet sommerens museale rundreise med en tur til Elverum og et besøk på et av Nordens største friluftsmuseer, Glomdalsmuseet.

Her kan kultur- og historieinteresserte, foruten å se innendørsutstillingene i hovedbygningene, også vandre fritt blant hele 92 gamle bygninger, samlet fra Os, Tynset, Folldal og Rendalen i nord, til Solør i sør. Dette er altså et imponerende stort og omfattende museum, viet Hedmarks kulturhistorie og Østerdalen og Glåmdalen i særdeleshet. 

Beklager - men allerede her må Historielæreren begi seg ut på den første digresjonen. Nøkkelen her er altså Norges viktigste elv, Glomma. Og Glomma har vi både utforsket og omtalt ved flere anledninger tidligere, ikke sant?

Det hersker allikevel en del forvirring omkring stavemåter her. På Wikipedia finner vi således navnet Glåmdalen definert som navnet på:

"..distriktene Odalen, Vinger og Solør i den sørlige delen av Hedmark fylke, som dekker Glåmas (sic!) dalføre mellom Elverum i nord og Romerike i sør." 

Her bruker altså Wikipedia den gamle skrivemåten Glåma. Klikker man imidlertid på selve navnet i samme artikkel, så lenker den til Wikipedias egen artikkel om elven - med stavemåten Glomma! Wikipedia kan heldigvis berolige sine lesere med at:

"Begge navneformene er autoriserte og i offentlig bruk. I den nedre delen av elveløpet er formen Glomma mest utbredt, mens i det øvre løpet er Glåma vanligere." 

Museet vi skal besøke heter altså offisielt Glomdalsmuseet, mens f.eks. avisen som utgis i Kongsvinger heter Glåmdalen.


OK - nok om det. Norske målformer, målføre og, ikke minst, rettskrivning, er som kjent mer enn ett kapittel for seg....

Historielæreren begir seg forventningsfullt inn på innendørsutstillingene først. Og blir umiddelbart henrykt!


Den midlertidige utstillingen "Marmor og akantus - dekorasjonsmaling i Østerdalen"gir et fascinerende innblikk i gamle malerteknikker, som f.eks. rosemaling, marmorering og ådring.

Det skal godt gjøres å "avsløre" marmoreringen på toppen av dette vakre skapet!

Kommode fra Lundeby i Våler. En slik etasjeoppsats ble kalt en "Pyramide". Hvor mange "hemmelige rom" har denne?

Dette skapet er godt og vel 2,5 m høyt!

Kista var, sammen med senga og bordet, det sentrale møbelet i middelalderens hjem. Og - alle gifteferdige piker hadde selvfølgelig sin "utstyrskiste".

For ordens skyld: Denne utstillingen varer frem til 31. oktober 2019.

En permanent opplevelse er derimot utstillingen "Norsk stilhistorie og folkekunst i Solør og Østerdalen".

Fra praktfull kirkekunst fra 1600-tallet.....

... til 1800-tallets borgerhjem.

Historielæreren fatter umiddelbar interesse for det vakre bokskapet med glassdører.

Hvorfor?

Jo - fordi det ligner da veldig på hans eget!

Vi begir oss videre innover i bygget - til utstillingen "Latjo drom" - om taternes kultur og historie i Norge.

Taterne, eller romanifolket, som er betegnelsen som brukes i dag, kom til Norge på begynnelsen av 1500-tallet. (Den engelske betegnelsen "gypsies", og spanske "gitanos", har nok sitt opphav i at dette folket selv fortalte at de kom fra Egypt, dvs gjennom Midt-Østen.)

"Reisende i skogen" (Bilde fra museets sider.)

"Det som primært kjennetegner romanifolket/taterne er deres livsform som reisende. Reisingen har både vært vesentlig for dette folkets økonomiske tilpasning og en grunnleggende del av deres identitet. I dag er de fleste tatere bofaste, men om sommeren er de ofte på farten i campingvogna, for som folket selv sier: «Når våren kommer, så koker det i blodet»."

I 1951 kom Dyrevernloven og det ble forbudt for "omreisende" å bruke hest og kjerre.

"Bare noen måneder etter at hesten ble tatt fra oss, skaffet vi oss den første bilen, en 28-modell Buick. Jeg kjørte tre turer med en kjørelærer i Tønsberg og så fikk jeg lappen. Dette var i 1951 og jeg var 19 år." 

Langs kysten ble de "sjøreisende" - ombord på "fanteskøyter".

Med forbudet mot hestehold overtok campingvognen og bilen.

Museets sider om denne utstillingen er spennende og tankevekkende lesning.


Hovedbygget, med sine utstillinger, er vel og bra. Men - sommerværet innbyr til utforskning av uteområdet!

Og det er svært!

Friluftssamlinger

1   Stræte skole
2   Steinbygningen (utstillinger)
3   Schrøderbutikken
4   Petershagen kro
5   Leketunet
6   Tynsettunet
7   Os, Alvdal, Folldal
8   Vassdrevne anlegg
9   Samisk boplass fra Engerdalen
10 Rendalstunet
11 Stor-Elvdalstunet
12 Åmottunet
13 Elverumstunet
14 Telthuset
15 Solørtunet
16 Finnetunet
17 Husmannsplassen
18 Koier/hus fra skogen
19 Setergrend

For en, om enn nylig pensjonert, historielærer, er det naturlig å begynne med en skolebygning! Vi begir oss inn i gamle Stræte skole, fra Strætåsen i Våler, slik den må ha fortonet seg på annen halvdel av 1800-tallet. (Skolen ble nedlagt i 1954.)

Stræte skole, slik den sto i Våler (Kilde)

... og slik den står på Glomdalsmuseet i dag.

I første etasje ser vi leiligheten til læreren med hans familie.

I andre etasje ligger klasserommet (og også en liten hybel til skolens lærerrinne).

Dette er et klasserom etter Historielærerens smak!

Ved siden av skolen ligger den såkalte steinbygningen, den første utstillingsbygningen på Glåmdalsmuseet, fra 1939. Her finner vi utstillingen "Apoteket", som viser Rena apotek fra 1902, med en imponerende samling av tøkede urter - droger (på svensk brukes ordet i dag om narkotika, jfr drugs på engelsk).
Utenfor steinbygningen finner vi nettopp en rikholdig urtehage - Apotekerhagen.

Drogesamlingen!

Noen eksempler på apotekhagens mdisinske urteplanter finner du her.

Utstillingen "Gammeldoktoren - distriktslegenes historie i Norge ca 1850 - 1950" er den eneste museumsutstillingen i Norden som tar for seg distriktslegenes historie i hundreårene etter 1850. Her føres vi bl.a. inn i et autentisk legekontor fra 1920-tallet.

Tuberkulosesanatoriet er en uhyggelig påminnelse om sykdommen tæring - og en tid før antibiotika endret mye.

Distriktslegens kontor

Røntgenfotografering i sin spede barndom.

Teknologisk utvikling innen medisinen: hofteproteser og pace makere.

I den samme steinbygningen finner vi også en utstilling om Hedmarks militære historie gjennom 1000 år, "Fra sverd til stridsvogn".

Om 1800-tallets legekontor var primitivt, så var ikke den militære feltskjærerens praksis noe særlig mer å trakte etter...

Dette militærhistoriske perspektivet bringer oss over til Elverums rolle under angrepet på Norge i april 1940. Historielærerens elever vil være godt kjent med Elverumsfullmaktens ordlyd, etter grundig kildeanalyse i historietimene.
Den 11. april ble byen herjet av nesten 20 tyske Heinkel 111 bombefly. Tallet på omkomne oppgis å ligge et sted mellom 35 og 40 og store deler av bebyggelsen ble lagt i ruiner. Invasjonsstyrkene var godt kjent med at kongen ikke lenger befant seg på Elverum, derfor var dette en ren avstraffelse for det vi i dag kjenner som "kongens nei" på Elverum.

Den såkalte Schrøderbutikken er et eksempel på det som ble kalt et forretningsprovisorium. Dette var midlertidige bygg som ble reist i all hast for å få i gang forretningslivet etter bombingen i april 1940.

Historielæreren poserer foran et forretningsprovisorium.

Men nå - ute i friluft - beveger vi oss tilbake i tid.

De over 90 bygningene på Glomdalsmuseet er, for en stor del, gruppert i tids- og geografiske tun. Da er det naturlig å starte med det største, Elverumstunet:

Elverumstunet

Haugstua, opprinnelig fra tidlig på 1700-tallet, men 2. etg ble bygget på omkring 1800.

Det er også her på Elverumstunet barna vil finne glede i å se dyra på museet.

 

Vi vandrer videre og kommer inn på Solørtunet:

På Finnetunet får vi et innblikk i den fascinerende historien om de finske innvandrerne som bosatte seg på Finnskogen så tidlig som på begynnelsen av 1600-tallet. Finnetunet er en fremstilling av en slik gård, slik den må ha fortonet seg på 1800-tallet.
Finnene drev sitt spesielle svedjebruk, så her finner vi treskehus for rug og, selvsagt badstu! 

Røykstue fra Austmarka i sørenden av Finnskogen.

Videre går vi til Rendalstunet:

Denne østerdalsstua er fra Bjønngarden og datert til 1792.

Dette var det første huset som ble flyttet til Glomdalsmuseet

Aller lengst nord i Østerdalen finner vi Os kommune. På museet er Os lagt i tun sammen med Alvdal og Folldal. Disse tre er nært knyttet til bergverksindustrien fra midt på 1600-tallet (Røros Kobberverk og Folldal verk).

Olenstua, fra Øvre Stein i Alvdal ble antagelig bygget omkring 1770.

Så - Tynsettunet:

Historielæreren lot seg spesielt fascinere av dette vinterfjøset fra Brennbakken.

Fjøset er murt i naturstein og hadde plass til 12 kuer på bås, i tillegg til kalvebinge og soveplass for budeiene. På Tynset er det kaldt, så her er også ildsted for tining av vann til dyra.

Nærhet til Glomma og rikelig med rennende vann har også gitt grunnlag for vannkrevende virksomhet. Foruten møller og sagbruk er det en annen slik vannbasert virksomhet som vi ikke må glemme: stampemøllene og garveriene!
Garveriene ble gjerne lagt litt unna bolighusene pga den intense lukten. Foruten lukten fra forråtnelsesprosessene ble det også brukt store mengder urin i garvingen....

På garveriet roterer den kjempestore tønna med huder som vaskes og bløtes.

Herfra ser vi også en av de to broene som fører over til Norsk skogmuseum. Kjøp av billetter til begge museene under ett gir rabatt og de er, som vi ser, forbundet rent fysisk med broene. Historielæreren valgte imidlertid å dele museumsbesøkene opp i to dager.

Glomdalsmuseet er et museum som kan anbefales. Det er stort og variert - og har tilbud til alle aldersgrupper. Kjøretiden fra Oslo er heller ikke avskrekkende, selv for en dagstur. Dieselskam må påregnes.

Skulle Historielæreren komme med noen kritiske bemerkninger til slutt, måtte det bli at han irriterte seg over manglende / mangelfulle informasjonstavler ved de ulike tunene. Det utdelte oversiktskartet (felles for både Glomdalsmuseet og Norsk skogmuseum) gir en grei oversikt og gjør at en kan orientere seg over dette nokså store området. På de enkelte tunene derimot, var informasjonen av dårligere kvalitet.

På f.eks. Finnetunet sto en liste over bygningene, men ikke noe tilhørende kartplansje som forklarte hva som var hva.

Dette er enkle pedagogiske tiltak som en pensjonert historielærer ville kunnet lage på ganske kort tid. 

Ja - jeg er klar over at mye informasjon ligger på nettet. Det er jo slik jeg har funnet mye i ettertid. Historielæreren motsetter seg imidlertid på det sterkeste konstant å måtte gå og glane ned i mobiltelefonen når han er på museumsbesøk!

Det behøves over hode ikke lysende PC-skjermer med interaktive "opplevelsesknapper" i hver bygning - fri og bevare oss! Men - en oversiktsplansje med grunnleggende informasjon ved hvert tun burde ikke være vanskelig (eller dyrt) å etterse/vedlikeholde.

God tur til Elverum!