mandag 27. juli 2020

Et ubehagelig rom. Og en balkong til besvær.


I dag er datoen da Winston Churchill gikk av som britisk statsminister etter valgnederlaget i 1945.

Derfor noen tanker omkring mannen som ledet britene gjennom krigsårene.

Et av de mest berømte bildene fra feiringen av det den engelsktalende verden kaller VE-Day for 75 år siden viser statsminister Winston Churchill, som hilser folkemassene fra balkongen på det daværende Ministry of Health sitt bygg i Whitehall i London. (Dette bildet må ikke forveksles med da Churchill like før på samme dag også sto på balkongen på Buckingham Palace, sammen med kongefamilien.)

 Churchill hilser folkemassene i Whitehall den 8. mai 1945. (Kilde)


Dette er altså ikke Buckingham Palace, men departementskontorer i Whitehall.

"My dear friends, this is your hour. This is not victory of a party or of any class. It's a victory of the great British nation as a whole. We were the first, in this ancient island, to draw the sword against tyranny."

Et øyeblikk for historiebøkene.

I dag er det Finansdepartementet (Her Majesty's Treasury) og Her Majesty's Revenue and Customs som holder til i disse staslige lokalene.

Slik ser bygningen ut i dag. 
Vi befinner oss altså på hjørnet av Parliament Street og Great George Street, midt i Whitehall-området - et steinkast (uheldig metafor) fra parlamentet, og bare en tverrgate fra Downing Street. (Navnet Whitehall er som kjent en metonymi - det er mer en bare en gate i London. Det er også en betegnelse på statsmaktens hovedsete, noe i retning av det som skal bli "Regjeringskvartalet" i Oslo.)
Dypt under bakken i bakkant av denne bygningen finner vi også Imperial War Museum's Churchill War Rooms.


På grunn av feiringen, folkehavet og statsministerens opptreden den 8. mai for 75 år siden, har balkongen blitt hetende Churchill Balcony og rommet innenfor ble raskt døpt The Churchill Room.

Slik har det vært i 75 år, uavhengig av hvilke departementer som har holdt til i bygget. Britene liker jo å ta vare på historie og tradisjoner. Bli med på denne omvisningen, så skjønner du hva jeg mener.

Churchill-rommets symbolske betydning har også i etterkrigstiden manifestert seg i at sentrale hendelser har funnet sted her. Her ble både etableringen av NHS og sentralbankens uavhengighet proklamert.

Interiørdetalj fra Churchill-rommet i finansdepartementet.

Men nå skjer det ting!

Den store identitetspolitiske vekkelsen som har hjemsøkt vår vestlige verden har, som kjent, rammet Winston Churchill sterkt. Statuen av den tidligere statsministeren (som forøvrig står på gatehjørnet ved siden av bygningen det her er snakk om) måtte for bare noen uker siden bygges inn i en beskyttende boks, for å hindre vandalisering.

Da var det kanskje ikke annet å vente enn at navnet på møterommet i finansdepartementet også kom i vekkelsens søkelys. Som kulturrevolusjonens rødegardister feier de nyfrelste fanatikerne gjennom gater og torg, på jakt etter mennesker og symboler de kan "avsløre" og "kritisere", for å holde oss til kulturrevolusjonær terminologi. Pensum må revideres. Folket må omskoleres.

Siste utspill er kommet fra ansatte (civil servants) i finansdepartementet, som har beklaget seg til departementsledelsen om at de "føler seg ukomfortable" med at de har et møterom i departementet som har navn etter den tidligere britiske statsministeren. Rommet må døpes om, er kravet.


Ubehag kan ikke tåles!

 "A number of junior officials raised their concerns during an official Treasury equalities team question-and-answer event, sparking panic among senior mandarins."
Det er avisen MailOnline som rapporterer dette. (Bare navnet "official Treasury equalities team question-and-answer event" gir gåsehudassosiasjoner til både Khmer Rouge og George Orwells 1984 hos denne historielæreren. Å si at jeg "føler ubehag" er nærmest et understatement. Men - jeg har kanskje en høyere smerteterskel enn byråkratene i det britiske finansdepartementet?)

Historikeren Dominic Sandbrook imøtegår fremstillingen av Churchill som har resultert i dette "ubehaget". Han skriver også interessant om hvordan synet på krigslederen har endret seg, ikke minst hos den statlige kringkasteren, BBC. Til grunn for helomvendingen i synet på Churchill er selvsagt først og fremst hungerkatastrofen i Bengal i 1943 (dette var jo før staten Bangladesh ble til).

Å karakterisere Churchill som massemorder, en som bevisst lot være å gjøre noe for å hindre massedøden, er et uttrykk for et historisk tunnelsyn uten sidestykke. Er det noe tema innenfor historiefaget som nettopp krever en evne til å heve blikket og se det brede bildet, så er det vel nettopp andre verdenskrig, med sin enorme kompleksitet.

Sandbrook skriver:

But was the famine deliberate? Was it ‘mass murder’? No, quite obviously not. As for Churchill, no serious historian blames him personally for a famine thousands of miles away. He was not running Bengal. He was in London, struggling to win a world war.
According to the London School of Economics’ Professor Tirthankar Roy, author of the definitive economic history of modern India: ‘Churchill was not a relevant factor behind the 1943 Bengal famine. The agency with the most responsibility for causing the famine and not doing enough was the government of Bengal.’

Og:
 As the historian James Holland writes: ‘Britain and America were fighting in Sicily — an island that could be supplied effectively only by ship; they were about to invade mainland Italy; they were preparing for the invasion of north-west Europe; and fighting the Japanese throughout the Pacific.


Historielæreren hadde fornøyelsen av å reise med tog over store strekninger gjennom Kina for ca 40 år siden. Med oss på reisen (fordi vi reiste "utenfor allfarvei") hadde kinesiske myndigheter sendt en ung kvinnelig "ledsager". Togetapper på rundt 24 timer ga rikelig anledning til lange samtaler over rykende tekopper i togkupen. Vi ble godt kjent med Sha, som hun het, og jeg fattet spesiell interesse for hennes fortellinger om da hun, som tenåring og student, ble rødegardist og deltok i kulturrevolusjonen. Hun var blant annet selv til stede på Den himmelske freds plass den 18. august 1966, da over en million (!) rødegardister var samlet til en massemobilisering som ble starten på den uhyggelige "Røde August"!

Flere, deriblandt ovennevnte Sandbrook, har påpekt likhetstrekk ved kulturrevolusjonen i Kina og den massemobiliseringen av aktivisme vi nå ser.

Nå lovprises aktivistungdommen for sin idealisme og ønske om å rive ned historiens kjeltringer - fordi våre forfedre altså ikke tenkte de samme tankene og hadde de samme verdiene som vi i dag. (Og fordi de ikke følte det samme "ubehaget" ved sine handlinger som vi i dag helst ser at de hadde gjort.) Denne hemningsløse forherligelsen av ungdommelig idealisme og rettroenhet i alle etiske spørsmål, ofte på bekostning av kunnskap og innsikt, gir assosiasjoner til den store Formann Mao og hans Lille Røde:
"The world is yours, as well as ours, but in the last analysis, it is yours. You young people, full of vigor and vitality, are in the bloom of life, like the sun at eight or nine in the morning. Our hope is placed on you.… The world belongs to you. China's future belongs to you."
Rødegardistene var og opptatt av å fjerne historiske symboler og monumenter. Slik så det ut da de hadde vandalisert en av Ming-gravene utenfor Beijing. Levningene av Ming-dynastikeiser Wanli, som døde i 1620, ble maltraktert og satt fyr på. 
Bildetekst på Wikipedia: "Red Guards dragged the remains of the Wanli Emperor and Empresses to the front of the tomb, where they were posthumously "denounced" and burned."

"Statuer er ikke historie", skriver to norske historikere i VG. Og tilføyer: "Statuer er ikke historie, men identitet. For å skape denne identiteten bruker vi de delene av fortiden vi mener er relevante, samtidig som vi med et minimum av historisk bevissthet er klar over at dette er i stadig endring."

Men - hvordan vi, til forskjellige tider, har ønsket å bygge vår identitet - det er jo også historie.

Hver generasjon, hver epoke, skriver sin historie på nytt. Men - det innebærer ikke at det er legitimt å "slette" forrige generasjons historie. Våre statuer, våre minnesmerker, våre steds- og gatenavn er en kilde til forståelse av hvordan datidens mennesker skrev sin historie. Det er ikke opp til hver generasjon, etter eget forgodtbefinnende, å rive ned eller slette dette.

Rødegardistenes hat mot "old ways of thinking" resulterte i en katastrofal, uopprettelig vandalisme!

Talibans hat mot annerledes tenkende har ført til det samme.

Historien ødelegges til stadighet.

Aktivisme påberoper seg alltid de edleste motiver, og en moralsk suverenitet.


Men:
"But I don’t want to live in a country where mobs rampage through the streets, tearing down anything that ‘offends’ them.
I don’t want to live in a country where the police stand idly by while crowds hurl statues into the river.
I don’t want to live in a country where vandalism and violence are perfectly justifiable, as long as they’re in the service of the latest fashionable cause. 
And I don’t want to live in a country that treats its history as an opportunity for juvenile, narcissistic posturing, and turns its ancestors into caricatured villains.
And I’m prepared to bet that you don’t, either."

Ingen kommentarer: