Verdens 8. underverk som ble til en hvit elefant!

Følger vi Themsen østover, fra Tower Bridge og Tower of London, kommer vi, like før elven gjør en stor S-sving, til Wapping på nordsiden og Rotherhithe på sørsiden av Themsen. Target for today: Rotherhithe og The Brunel Museum.

Gamle Rotherhithe jernbanestasjon (åpnet i 1869) er i dag en stasjon på London Overground. Den enkleste måten å komme hit på er å ta Jubilee Line til Canada Water og der bytte til et London Overground-tog én stasjon nordover, til Rotherhithe. Navnet Rotherhithe kommer av at stedet i gamle dager var losseplass for kveg til storbyen London. Vi er altså i det området av London som kalles Docklands.

Med en gang vi svinger ut av den gamle stasjonsbygningen ser vi at vi nå er i midt i historisk "Brunel-land"! Her er Brunel Road, Tunnel Road, Brunel Court og Railway Avenue.

Gamle Rotherhithe jernbanestasjon, selvsagt på hjørnet av Brunel Road og Railway Avenue.

 Og bare noen meter unna finner vi altså The Brunel Museum.

Hvem er så denne Brunel?

Spørsmålet er feil!

Det er ikke én Brunel - det er tre av dem. Marc Isambard Brunel (1769 - 1849), sønnen Isambard Kingdom Brunel (1806 - 1859) og hans sønn Henry Marc Brunel (1842 - 1903). Vi befinner oss altså solid plantet i det som har fått navnet Victoria-tiden.

"The nineteenths century's movers and shakers changed our world. Photography revealed Queen Victoria to her subjects for the first time; lavatories and proper sewers halted the epidemics of cholera and typhoid; railways carried London time or 'railway time' across Britain, and before the Queen died in 1901 came the telephone and the near-magic of X-rays and radioactivity. The Victorians invented the rubber ball and lawn tennis, not to mention ice-creams, the concept of weekend and rules for football."

Adam Hart-Davis, i forordet til What the Victorians Did for Us (2001)

I 1825 begynte arbeidet med å bygge historiens første tunnel under Themsen. Tanken var å forbinde Rotherhithe med Wapping i Øst-London, på nordsiden av elven. Etter 18 års arbeid, i 1843, sto ingeniørbragden ferdig. Dette var det eneste prosjektet som far, Marc Brunel, og sønn, Isambard Kingdom Brunel, samarbeidet om å bygge. Sønnen var da bare 19 år gammel!

 

 Tunnelen var opprinnelig det vi i dag ville kalt en fotgjengertunnel. Brunel hadde, som det fremgår av bildet, designet den for hester og kjerrer, men, av økonomiske årsaker, ble det ikke penger til å bygge de nødvendige "nedkjørslene" til at hester kunne bruke tunnelen. Dermed ble det storslagne prosjektet etterhvert en "white elephant".

 

Tunnelen ble en publikumssuksess. Bare det første året hadde 2 millioner prøvd den. Inne i tunnelen var det salgsboder og underholdning!

 I dag er den originale tunnelen fremdeles i bruk, men som en del av London Overgrounds T-banesystem. Den ble omgjort til jernbanetunnel i 1869 - og til T-banetunnel i 1914.

Dette er altså den eldste tunnelen i det eldste T-banesystemet i verden!

Det er nesten synd og skam at den flotte arkitekturen ikke lenger kan oppleves, annet enn fra T-banevogn i en mørklagt jernbanetunnel.

 "It is a strange feeling which comes over one as he stands in the centre of the tunnel, and knows that a mighty river is rolling on over his head, and that great ships with their thousands of tons burthen, sail over him. ... There is no single work of Art in London (with the exception of St. Paul's Cathedral) which excites so much curiosity and admiration among foreigners as the Tunnel. Great buildings are common to all parts of Europe, but the world has not such another Tunnel as this. There is something grand in the idea of walking under a broad river—making a pathway dry and secure beneath ships and navies!"

(David W. Bartlett, amerikansk forfatter (1828 - 1912), 

om sin opplevelse av Brunels tunnel under Themsen,

 som da var verdens første undersjøiske tunnel.) 

I tilknytning til tunnelprosjektet bygget Brunel et stort dampdrevet "engine house". Her arbeidet maskinene som bl.a. skulle pumpe vann ut av tunnelen under anleggsperioden. Det er dette "engine house" som i dag huser The Brunel Museum.

Brunels tunnel er blitt kalt "Verdens 8. underverk", men endte altså opp som en hvit elefant - inntil jernbaneselskapene så potensialet i å utnytte en slik tunnel. Dette er forøvrig ikke det eneste av Brunel-familiens hvite elefanter. Isambard Kingdom Brunels enorme dampskip SS Great Eastern fikk på mange måter den samme skjebnen. Men også den "elefanten" ble reddet av nye krav i tiden, bl.a. som kabelskip for leggingen av den første transatlantiske telegrafkabel i 1866.

Historielærerens konklusjon hva angår Brunelmuseet i London er følgende:

1. Museet i seg selv er en gedigen skuffelse. Det er egentlig bare et ganske lite lokale, riktignok med mange interessante fotografier og videovisning. Et impulsbesøk hit er m.a.o. en nedtur.
2. Har man derimot muligheten for å planlegge besøket noe mer på forhånd må dette være en stor opplevelse for alle historie- (og teknologi- ) interesserte. Museet arrangerer nemlig regelmessige guidete turer inn i den gamle "Grand Entrance Hall" (se bildet under). I tillegg tilbyr London Overground organiserte nattlige vandringer inn i tunnelen.

Da snakker vi opplevelser!

Neste gang Historielæreren reiser til London håper han å få til en slik omvisning!

Historielærerens hjertelige gjensyn med en slagferdig svenske!

Ny dag i London. Historielæreren & Sønn er klare for en skikkelig guttedag. Dag nr 2 er alltid guttas dag.

Guttedag betyr som regel mye pang og brum!

Reiser vi litt østover langs Themsen, forbi Greenwich, kommer vi til det gamle, og fremdeles eksisterende, fergestedet over elven ved Woolwich. Siden denne fergeforbindelsen er en del av ringveisystemet rundt London er fergen gratis! (Ja - du leste riktig - den er gratis. Disse engelskmennene har neppe hørt om Senterpartiet og Nasjonal Transportplan.)


Her ligger det gamle Woolwich Arsenal, med sitt Royal Artillery Museum. Det aller enkleste er å ta DLR til Woolwich Arsenal Station. Dette er imidlertid utenfor sone 2, så, hvis den historieinteresserte pilegrimen ønsker å spare litt penger, anbefales Jubilee line til Greenwich North (som er innenfor sone 2) og buss 472 derfra (oysterkortet har ikke sonebegrensninger på bussene!).

Det fine med denne ruta er at du, fra toppdekket på bussen, ser både det mektige Thames Barrier-anlegget, som vokter hovedstaden for tidevannsflom, og den nye spektakulære Emirates Air Line, gondolbanen over Themsen.

Woolwich Arsenal er den britiske hærens gamle anlegg for produksjon og utprøving av artilleri og granater. Den fotballinteresserte vil vite at det var her klubben Arsenal ble stiftet, av nettopp arbeiderne på kanon- og ammunisjonsfabrikken. Dette skjedde i 1886. Klubben har faktisk hatt navnene Royal Arsenal og Woolwich Arsenal, før det opprinnelige navnet Arsenal ble gjeninnført, da klubben ble flyttet nord for elven til Highbury i 1913.

April 1906: Woolwich Arsenal (mørke trøyer) møter Newcastle United i FA-cupens semifinale på Victoria Ground i Stoke.

Royal Artillery Museum, med sin Firepower-utstilling, ligger helt ned mot elven og Woolwich Pier, også kalt Royal Arsenal Pier. Herfra går det også båtforbindelse til London sentrum syv dager i uka.

Inngangspartiet til museet. Den massive rørdelen til venstre for inngangen er en del av kanonløpet til en av Saddam Husseins kjempekanoner fra 1980-tallets Irak.

Fra sjøsiden, ned mot Woolwich Pier.

Hva var det jeg sa? Brum og pang!

Her må vi inn!

Museet har en informativ oversikt over alle krigsskueplasser som Royal Artillery har vært en del av.

Artilleriet har, i realiteten, om ikke formelt, vært en våpengren i den britiske hæren helt siden slaget ved Crécy i 1346.

Originalt artillerikart fra Falklandskrigen.

Her er den! Den mye omtalte "kortstokken"! Produsert av USAs militære styrker i 2003 for å hjelpe sine soldater med å identifisere de viktigste "bad guys" i det irakiske systemet.

Et litt annet persongalleri enn på kortstokken!

Her er mange interessante objekter fra de mange krigene det britiske imperiet har utkjempet, ikke minst i Asia. Dette er en kreativ kombinasjon av skytevåpen og stridsøks, for sikkerhetsskyld med en dolk skjult i skjeftet! Datidens multiverktøy?

 Og her - litt av en godbit fra militærhistorien - en vaskeekte Gatling! En andektig Historielærer lar tankene løpe til den amerikanske borgerkrigen. Det er 150 år siden slaget ved Gettysburg i år!

Så er vi i museets sentrale utstilling: The Gunnery Hall. Her er det heftige saker!

Historielæreren kjenner pulsen stige. Han drar kjensel på en gammel kjenning borti et hjørne!

Joda - der står en vaskeekte Bofors L60, 40mm luftvernkanon. Disse svenske kanonene var ryggraden i det norske luftvernartilleriet etter at den ble standardvåpen for NATOs luftvern i 1953. Selve kanonen er opprinnelig fra 1930 og fremdeles i bruk i 2013! Dette gjør denne Boforskanonen til "both one of the longest-serving artillery pieces of all time as well as most wide spread". Under andre verdenskrig ble denne kanonen brukt av både aksemaktene og de allierte.

Og - vips - så er Historielæreren nesten 40 år tilbake i tid! I et helt år var hans plass som skytter på en slik kanon, posisjonert ved siden av flystripa på Bodø Flystasjon. Dette var i 1975-76, altså midt under den kalde krigen i nord. Dette var riktignok den videreutviklete L70-versjonen, tilknyttet radarstyrt RSS-40 sikte- og målfølgesystem. Men, selve kanonen er den samme. Også Kongsberg Våpenfabrikk produserte denne kanonen på lisens.

Et gripende gjensyn med en kjær svensk venn fra mange år tilbake!

Historielæreren har, som kjent, stor respekt for svensk forsvarsindustri.

Historielæreren er ikke helt sikker på om dette hadde vært helt comme il faut ved et norsk museum? Ungene stiller seg opp i kø, og en høyrøstet sersjant kjører ildgivningsdrill med hver enkelt - med avfyring av løspatron og hele greia! (Lurer litt på hva naboene synes om denne praksisen hver dag?)

Hva vil Historielæreren finne på neste gang?

Er det tid for litt teater?

Og - er det ikke enda et museum Historielæreren aldri har fått med seg her?

Historielæreren smyger seg inn under den tunge, gamle damen!

Hva synes du om den overskriften?

I konkurranse med de store nettavisene må også Historielæreren ty til en erotisk ladet headline! Hvordan skal han ellers få lesere? 

Det har vært vinterferie - og Historielæreren har hatt sin årlige kulturelle restitusjonsuke i byen han elsker.

Det burde selvsagt være helt unødvendig, men hvis det, mot formodning, skulle være noen der ute som, i sin grenseløse ignoranse, faktisk stiller seg uforstående til hvorfor noen elsker London, så holder det i massevis om dere ville gjøre omverden den tjeneste å være så snille å lese denne historien her. Maybe that's because I'm a Londoner? (Forestill deg at dette hadde kunnet skje med våre herostratisk berømte lokale størrelser i Ruter og på T-banen her i Oslo. I don't think so!)

Og - mens vi snakker om T-bane og kollektivtrafikk - Historielæreren er usikker på om så mange i Norge faktisk er klar over hvilket kjempeløft som gjøres på dette feltet i London i disse dager?

Joda - norske aviser har også fått med seg at tuben er 150 år i år. Aftenposten hadde en god artikkel om dette. (Denne bloggeren har, i all beskjedenhet, også skrevet litt om tuben ved tidligere anledninger, se her og her.)

Det skjer imidlertid mye mer enn jubileer på kollektivfronten i London. Dypt nede, rett under beina på oss, der vi vandrer rundt og shopper i metropolen, bygges det (enda) et kolossalt nytt tilskudd til det eksisterende tube-nettet. Kjære lesere - velkommen til Crossrail! 

Kart over det planlagte stasjonsnettet for Crossrail. Legge merke til at det alltid tenkes "interchange". (Prøv å forklare dette til politikerne i Oslo og Akershus, som har brukt 20 år på å krangle om Kolsåsbanen og en evt bane til Fornebu.)

Interchange i praksis! Her er det ikke om å gjøre å hegne om sitt revir. Alt skal knyttes sammen. - til de reisendes beste.

Crossrails hjemmesider har fyldig bildestoff om dette prosjektet. Ellers anbefales også denne bildeserien fra The Telegraph.

Det er dimensjoner over tilførselssjaktene til det underjordiske banenettet.

 

En av boremaskinene heises ned så den kan ta fatt på jobben.

Det er fem svære boremaskiner som er i drift samtidig. I vest-London borer "Ada" og "Phyllis", i øst "Elizabeth" og "Victoria" mens "Sophia", som vi ser her, befinner sør-østlige Plumstead. Senere i år kommer maskin nr 6 og 7 i drift i Plumstead og Pudding Mill Lane.

 Her ser vi ned på sjakten som fører ned til deler av den nye store Tottenham Court Rd Station. (På bildet ser vi hjørnet av Oxford Street og Dean Street. (Soho altså "oppover" på bildet.)

Tottenham Court Rd. Her flettes Central Line (rød), Northern Line (sort) og Crossrail (lyseblått) sammen. Centre Point ruver over det hele. Litt av en oppgave å holde orden på en slik spaghetti under jorden!

Og her befinner vi oss midt under White Chapel-området i East End.

 Mest fascinerende av alt er kanskje "gjenbruken" av gamle eksisterende tunneler, som det jo finnes mange av under verdensmetropolen. Her er anleggsarbeidet langt inne i den gamle Connaught Tunnel fra annen halvdel av 1800-tallet! I dette arbeidet ble gamle rapporter fra "bomb spotters" under andre verdenskrig nøye studert og en egen pansret kjøretøy stilt til rådighet for desarmering!

Legg merke til den gjennomgående grunntanken her:

• Alle stasjoner søkes knyttet sammen ("interchange") med eksisterende stasjoner, det være seg ordinære jernbanestasjoner, eller stasjoner på nettet til London Underground, Docklands Light Railway og London Overground.
• Alle disse ulike transportmulighetene (+ bussnettet, selvsagt) knyttes til samme billettsystem, f.eks. Oyster Card og Travelcard. Slagordet er London First.

Den evige kjeklinga mellom Oslo og omegns-kommunene synes absurd, sett i lys av hva vi er vitne til her.

Som vi vet er situasjonen i Oslo at alle vet det må bygges (minst) én ny T-banetunnel under byen. Dette har vi visst i en årrekke - uten at det skjer noe. Hvorfor klarer de dette i London-området (og Stockholm), men ikke i Oslo?


Så var det den tunge gamle damen i overskriften.

Joda - hun er tung.

Og hun er gammel.

Men - hun er, om mulig, enda mer praktfull enn noen gang!

Sist Historielæreren ville kurtisere denne gamle damen fikk han dessverre ikke lov. Hun tok ikke i mot besøk. Hun var sterkt brannskadet! En forståelig grunn for å avvise en beiler fra Norge.

Nå er hun atter tilgjengelig! Historielæreren forføres lett av slike former og gjør et nytt fremstøt!

Her ligger hun - Cutty Sark - nyrestaurert og vakker! Den byggtekniske løsningen er omdiskutert, men en kan ikke bli annet enn imponert. Hun flyter i dag på en glassramme som samtidig er tak over museet. Det blåaktige glasset skaper en illusjon av bølgende hav rundt båten.

Baugen peker, med all mulig historisk korrekthet, rett mot andre siden av Themsen, mot skyskraperne i Canary Wharf. Dette er jo egentlig de gamle dokkene der Cuttys Sark i sine glansdager losset sin dyrebare last av te fra Kina eller ull fra Australia. Beretningen om det dramatiske toktet i 1890-91 er spennende lesning!

I dag henger hun i luften og sultne lunsjgjester kan innta sitt måltid rett under det blanke kobberbeslåtte skroget. En merkelig følelse.


Tenk om.....  Nei - det vil vi helst ikke tenke på!




Utstillinger gir et innblikk i sjøfartens betydning for London.

En seilskute er et levende museum.

En rundtur i klipperens indre gir et innblikk i seilskutetiden på godt og vondt. Her er offisersmessa. Legg merke til den smarte hengende glassholderen! Her skulle ikke skipets slingring føre til at dyrebare dråper gikk til spille.

Byssa. Porselen til offiserene, ja.

I lasterommet fremstilles skipets historie, der to varer dominerer: ull og te!

Teen fra Kina ble pakket i forseggjorte sinkkledde "chests". Ull ble fraktet i svære firkantede baller. Modellen viser viktigheten av å pakke tett, slik at turen ble mest mulig lønnsom. 

Luksusvarer fra Østen var selvsagt også viktig last.

Historielæreren rusler utmattet hjem til hotellet, etter å ha vært i den gamle damens favntak.

I neste episode vil han også ha et stevnemøte med glemte år: En slagkraftig svenske med lang rekkevidde, kaliber 40 mm.

Følg med!