Ferdaminne frå sumaren - Del fem: Ein pilegrim kjem til Nidaros. Men munken såg han diverre ikkje.

Historielærerens feriereise fortsetter langs norskekysten. Reisens mål er selvsagt symbolsk: Nidaros!

Pilegrimenes mål.

En biltur mellom Bergen og Ålesund
innebærer 4 ferjereiser. Mellom
Ålesund og Trondheim holder
det med 2. Her: ferja mellom
Vestnes og Molde.

Innseilingen til Molde er spektakulær.
På toppen i bakgrunnen skimtes neste
stopp: Vardestua.

"Røkkeløkka". Dette er flott!
Det er selvsagt helt politisk ukorrekt
å si noe positivt om noe som helst som
har den minste befatning med Røkke.
Politisk korrekthet har imidlertid dessverre /
heldigvis aldri vært denne bloggerens sterke side.

Vardestua - et av landets
fineste utsiktspunkt?

Er det hurtigbåten fra Sekken som kommer
smygende inn mellom øyene?

Her kan en historielærer selvsagt ikke styre seg og må svinge raskt innom Slaget ved Sekken. Året er 1162 og Håkon Herdebrei braker sammen med Erling Skakke. Kanskje så mange som 1000 mann fikk sine banesår i dette noe ukonvensjonelle men desto bitrere sjøslaget. Håkons død åpnet for at Erling Skakke og hans sønn Magnus Erlingsson kunne konsolidere makten i Norge - inntil en viss Sverre dukker opp i manesjen .....

Historien om Håkon Herdebrei gir et innblikk i kongemakten i norsk middelalder. Han ble unnfanget på grunn av en vakker sangstemme!

Snorre forteller om den dagen kong Sigurd Munn, på vei til Viken, red forbi storbonden Simon Thorbergsons gård. Der hørte han, fra møllehuset, den nydeligste sangstemme. Det var tjenestejenta Thora som sang mens hun malte kornet. Dette ble rent for mye av det gode for kongen, så han steg av hesten og ble bedre kjent med Thora. Ikke den dårligste sjekkehistorien jeg har hørt.

Dette besøket resulterte altså i at lille Håkon kom til verden.
En ny kongssønn.
En ny tronpretendent.
Mer borgerkrig.

Slik forestiller tegneren Wilhelm Wetlesen
seg Sigurds besøk hos Thora med den
vakre sangstemmen. (Fra Snorre)

Men - dette var kanskje en digresjon?

Utsikt over Molde by, med "Røkke-
løkka" nede til høyre.

På veien mellom Molde og
Trondheim er det naturlig å legge
ruta om Atlanterhavsveien.
Som brura sa: det var fint
- men det var litt fort unnagjort!

Reisens mål: Nidaros.
Her: Gamle bybro og "Lykkens Portal",
med Bakklandet i bakgrunnen.

Trondheim er selvsagt proppfull av historie. Det ble dessverre ikke tid og anledning til alt en skulle ønsket denne gangen. Her måtte det prioriteres steinhardt og valget falt på Nidarosdomen, Stiftsgården og Kristiansten festning.

Rusler en over den gamle bybrua og opp gjennom Bakklandet kommer en til Kristiansten festning. Festningens storhetstid var under den store nordiske krig. Den svenske generalen Carl Gustav Armfeldt måtte oppgi forsøket på å innta Trondheim, mye pga Kristiansten. Det ble opptakten til den store tragedien, de tusenvis av svenske soldater som frøs i hjel under dødsmarsjen tilbake til Sverige.

Under andre verdenskrig brukte tyskerne Kristiansten som rettersted. Mange motstandsmenn ble skutt her. En av dem var Peder Morset som ble henrettet 19. mai 1943. Vi kjenner fortellingen om Morsetfamilien fra Per Hanssons bok Og tok de enn vårt liv, fra 1963. De som ikke har lest den: gjør det!

Minnesmerket over de falne skimtes innerst til høyre på bildet over. Det hører også med til historien at både Henry Rinnan (se forrige reisebrev) og Gestaposjefen i Trøndelag, Gerhard Flesch, ble henrettet her etter rettsoppgjøret.

Det går nedover med vårt

forsvar. Nå klarer de ikke å heise
flagget helt opp en gang! (Eller er
også flaggheisinga outsourcet i våre
dager?) Det er Forsvarsbygg som i
dag har ansvaret. Jeg gremmes....

Fra festningen er det en flott
utsikt over Bakklandet, Nidelven
og majestetiske Nidarosdomen.

En kan fantasere over hvilket
enormt inntrykk katedralen må
ha gjort på middelalderens pile-
grimer, der de nærmet seg reisens
mål og fikk se dette storslagne bygg-
verket dominere synsfeltet!

Bakklandet: sakralt og idyllisk på en gang...

Nidarosdomen er en katedral i ordets virkelige forstand. Europeisk middelalderhistorie er sterkt preget av disse monumentale byggeprosjektene. Byggeprosessen tok flere hundre år og trakk til seg håndverkere, handelsmenn, pilegrimer, lek og lærd. Det var rundt kirke- og borgbyggingen at byene ofte oppsto (derav navnet "borgere"). De fungerte som katalysatorer i urbaniseringsprosessen og ofte også i etableringen av stats- og kongemakten. Hvorfor ikke finne frem Ken Follets The Pillars of the Earth igjen og friske opp historien om kirkebyggerne i middelalderen?

Digresjon: Ken Follets The Pillars of the Earth er blitt en storslått 8-timers TV-serie. Det er ingen ringere enn Ridley Scott som står bak. Ta en titt her for å se klipp og stillbilder - dette ser flott ut!
Slutt på digresjon.

Så må det vel like godt tilstås at denne bloggeren har en familiær interesse i Norges eneste virkelige katedral. Saken er nemlig den at den beste førstehåndskilden vi har til en positiv observasjon av selveste Munken i Nidarosdomen er en Gleditsch! Nærmere bestemt bispinne Marie Gleditsch. Hun var gift med biskopen i Nidaros, Jens Gran Gleditsch.

Det var under en aftengudstjeneste i 1924 hun så ham, gjenferdet - spøkelset - munken. I vår familietradisjon fortelles det at hun så munken gå opp på prekestolen, bak hennes mann, biskopen, og legge hendene rundt halsen hans. I ettertid skal biskopen ha fortalt at han fikk en fornemmelse av at han ikke klarte å snakke en gang under prekenen.

"Han hadde tonsur og bar munkekutte, ansiktet beskrives som vakkert, med skarpe trekk og lysende øyne. Han passerte deretter rett gjennom en av tilhørerne. Mens presten stod foran alteret, beveget Munken seg bak ham. På dette tidspunktet løftet han hodet, og bispinnen så at han hadde en blodig stripe over halsen."

Også senere biskop Alex Johnson forteller å ha møtt Munken. Det var i triforiet i 1930.

Digresjon nr 2: Jens Gran Gleditsch var en omdiskutert utnevnelse da han ble biskop i Nidaros i 1923. Han var en såkalt "liberal teolog", i så måte kan vi kanskje se ham som en forløper for den like omdiskuterte utnevnelsen av Kristian Schelderup i 1947. Ovenfornevnte Alex Johnson overtok Hamar bispedømme etter nettopp Schelderup i 1964.
Small world, eh?
Slutt på digresjon.

Siste bilde: Nidarosdomen ved 23-tiden -
en vakker sommerkveld i Trondheim.

Det vart det siste ferdaminnet frå sumaren 2010. Sogeskrivaren vonar at han har prova sitt poeng: history matters.

Hva nå?

Kanskje noen uker med zen-coaching kunne være på sin plass? Nei, forresten - der treffer man på så mye rart.

Ferdaminne frå sumaren - Del fire: soga om ei jakke som vart vidgjeten!

Sumarferda held fram! No i målrørslas heimland.

Like utenfor Ålesund ligger idylliske Sunnmøre Museum - en virkelig naturperle som må oppleves. I tillegg til en moderne museumsbygning med interessante utstillinger har museumsområdet 55 gamle hus av alle slag og 40 båter! Her bør man sette av tid og rusle rundt i ro og mak.

Inne i selve museumsbygget var det særlig to ut-
stillinger som fanget min interesse. Den ene var
"Anders Hovden-rommet" og den andre var ut-
stillingen "Bønder i byen". Bildet over er fra
"Anders Hovden-rommet"

Bildene får tale for seg selv:

- og plutselig, mens man nyter museumsområdet i stille kontemplasjon, så står man der, andektig, foran vakre Borgund kirke, en korskirke fra 11-hundretallet.

Sentral i båtsamlingen er M/K "Heland",
med en dramatisk historie som
"Shetlandsbuss" under andre verdenskrig.

Nært knyttet til M/K "Heland" er også tragedien knyttet til motorkutteren "Viggo" som har fått en egen utstilling i båthallen. Den uhyggelige Rinnanbanden, også kjent som "Sonderabteilung Lola", fra Trondheim hadde lykkes i å infiltrere en flyktningetransport fra Ålesund i slutten av februar 1942. Gestapo kjente til datoen for flukten, men ikke ruta.

Av de 29 flyktningene som skipperen på "Viggo" skulle smugle ut til en shetlandsbuss, antakelig nettopp "Heland", var altså katastrofalt nok to av Rinnans angivere! Infiltratørene lykkes i å sette forfølgerne på sporet av flyktningetransporten. Katastrofen var et faktum.

Avsløringen førte til at til sammen 52 personer ble arrestert. Den 30 april 1942 ble skipperen Ole Dyrøy og 17 andre henrettet ved skyting på Trandum. I tillegg ble én slått i hjel under avhør i Rinnans hovedkvarter på Misjonshotellet i Trondheim (i dag Quality Hotel Augustin) og én døde senere på Grini.

En av disse englandsfarerne som ble arrestert ombord i "Viggo" var forfatteren Sigurd Evensmo. Han skulle senere slite med skyldfølelse for at han overlevde (han ble løslatt under det såkalte "juleamnestiet" i 1943) og debuterte som forfatter i 1945 med romanen Englandsfarere som ble en stor suksess.


Har en først tatt turen ut til Sunnmøre Museum anbefales å kjøre videre ut, rundt fjorden, til Langevåg og et unikt stykke norsk industrihistorie. Her ligger den tradisjonsrike Devoldfabrikken, med sitt fabrikkutsalg og et eget helt spesielt museum.

Ole Andreas Devold startet sin ullvarefabrikk i Ålesund i 1853. "Islenderen" og "Blåtrøya" er i dag 150 år gamle merkevarer fra Devold. Ideen var å produsere varmt kvalitetstøy til fiskere og sjøfolk, klær som tålte arbeid i tøffe værforhold.

Devold var en mann som fulgte med i tiden. Han forsto raskt at den nye energiformen, elektrisk strøm, ville bli viktig for hans fabrikk. Derfor ble en ny fabrikk bygget i Langevåg i 1868. Bare fire år etter at Edison hadde funnet opp glødelampen var Devolds fabrikker i Langevåg opplyst av elektrisk strøm og de store veve- og spinnemaskinene drevet av strøm. Allerede året etter at Bell hadde oppfunnet telefonen var det telefonforbindelse mellom fabrikken i Langevåg og bedriftskontorene i Ålesund!




Midt på 1950-tallet reiste en av sjefene på Devoldfabrikken til hovedstaden. Der så han "My Fair Lady" på teateret. Synet av Professor Higgins i den spesielle "Higgensjakken" ga forretningsmannen fra Sunnmøre en lys idé! Vel tilbake i Langevåg tegnet han en jakke som ble satt i produksjon og ble en stor salgssuksess.

"Blåtrøya" (til venstre), "Islenderen" (hengende
over kisten) og flere versjoner av "Higgensjakken"
- tre eksempler på norsk industrihistorie!

I neste bolk av historielærarens sumarminne: vegen ut mot havet og ferda til Nidaros!
Fylgj med - fylgj med!

Midnatt i Ålesund...

Ferdaminne frå sumaren - Del tre: Den utrulege soga om egget!

Fra Bergen gikk turen til Ålesund.

Utforskningen av norgeshistorien fortsetter!

Etter noen riktig trivelige og opplevelsesrike dager i og omkring Bergen bar det videre nordover. Skal man utforske norsk kyst- og skipsfartshistorie må man til Ålesund.

Ålesund er ikke noen stor by, men historie har den! Her er det mye å kose seg med.

Første stopp var Fiskerimuseet. Beliggenheten er genial - en praktfull gammel sjøbu. Her vandrer du rett inn klippfiskproduksjonens, bacalaoens og, ikke minst, tranproduksjonens hjerte! (Jeg tror fremdeles det skal være mulig å klikke på bildene for forstørrelser?)

Fiskerimuseet - i gamle Oluf Holm Ltd sin sjøbod.

En innføring i historien om tranproduksjon i Norge.

Tranproduksjonen var gjenstand for streng offentlig kvalitetskontroll og klassifisering.

Norwegian Cod Liver Oil!

Fra utstillingen om klippfiskproduksjonen. Her er det mange godbiter for historieinteresserte. De mange utstillingsobjektene om bacalao illustrerer hvilken rolle denne norske eksportvaren hadde for særlig Sør-Europa og Sør-Amerika.

Egne utstillinger behandler også synerginæringer til fiskeeksporten, ikke minst tønnemakerne.


Denne bloggeren erkjenner å ha blitt mest fascinert av alle gjenstandene relatert til bacalao. Sjablonger til emballering, originalemballasje, kart og rederiopplysninger illustrerer hvilken sentral rolle klippfiskproduksjonen og -eksporten hadde i verdenshandelen.

Fra Fiskerimuseet er det ikke lange biten å rusle bort til Ålesund Museum, vakkert beliggende i en gammel villa på en høyde med utsikt over byen.

Her er en rekke små utstillinger og tablåer som gir et innblikk i dagligliv og historie. For eksempel får vi grøssende oppleve et gjenskapt komplett tannlegekontor og, litt mindre ubehagelig, både fotoatelier og hattemakeri.

En ekte krambu.

Her støter vi på den enestående historien om egget.

Man kan være mer eller mindre opptatt av historie. Undertegnede hører utvilsomt til de førstnevnte.

En skal imidlertid leve i et rimelig empatisk vakum og kunnskapsmessig limbo for ikke å bli betatt og berørt av historien om Brudeegget. Her, på Ålesund Museum, finner du originalen!

"Brudeegget" Uræd - hvor lenge ville du holdt ut inne i denne?

Ålesunderen Ole Martin Brude var overbevist om at langt flere sjøfolk ville komme levende fra forlis hvis alle skip hadde overbygde livbåter. Han hadde selv opplevd forlis og livsfare til sjøs. Ut fra denne teorien konstruerte han det han mente var den optimalt sikre livbåten. Dette skulle bli begynnelsen på den utrolige historien om "Brudeegget" Uræd.

Den 7. august 1904 forlot Ole Brude, Iver Thoresen, Lars Madsen og Karl Thomas Hagevik Johansen Ålesund ombord i dette 18 fots egget. Reisens mål var - hold deg fast - New York!

Etter å ha blitt herjet med av stormer opp i orkans styrke nådde de fire tapre seilerne i "egget" på kvelden den 6. januar 1905 den amerikanske østkysten, ikke langt fra Boston.

Fem (5 !) måneder tilbrakte de fire mennene inne i dette lille "egget".
Er det mulig å forestille seg påkjenningene de må ha vært utsatt for under vinterstormer og orkan? Ising var også en overhengende fare.

"Vi fikk tiden til å gå med prat, lesing og tobakksrøyking"

Ole Brude

Slik så Brudeegget ut da det ble kastet opp på stranden, 5 måneder etter at de satte seil fra Ålesund. Hvordan så de fire karene ut? Hvordan luktet de?

Dessverre skulle det gå mange år før verden forsto rekkevidden av hva Brude hadde bevist med denne utrolige reisen. Slik er det vel ofte med de store innovatørene?

I dag er hans prinsipper for livbåtkonstruksjon heldigvis akseptert og anvendt. Fortellingen kan også leses på hjemmesidene til Brude Safety Solutions.


Ålesundsområdet gir også mange muligheter for et innblikk i hvor viktig norskekysten var for okkupasjonsmakten under verdenskrigen. Både på Tueneset og på Aksla finner vi bunkerser og kanonstillinger fra krigens dager.

Stemningsbilder fra kveld på Tueneset.

To bilder fra Aksla.

Men - på samme måte som på Sotra - det slår meg at dette kunne det vært gjort mye mer med! Mine utallige historieekskursjoner til England har vist meg at historien må oppleves! Der lages det experiences ut av sporene fra fortiden!

Jeg vet ikke om det er fordi vi mangler ildsjelene, eller om vi er for bortskjemte med at myndighetene skal ta ansvaret for alt her i landet, men jeg griper meg selv i å lukke øynene og forestille meg hva man faktisk kunne gjort ut av slikt som dette. I stedet flyter det søppel og gror igjen.

Når skal vi i Norge forstå at history matters?

I neste bolk av Soga om sumarferda til historielæraren: om disponenten som reiste til hovedstaden og så "My Fair Lady" - og hvilken salgssuksess det medførte, samt båten som ble avslørt og forfatteren som unngikk dødsdom.

Var ikke det en "cliff hanger" - så vet ikke jeg!