lørdag 21. november 2009

Because it's there!

8,849.868 meter over havet!

Hvem var først?

- Og hva gjelder som "først"?

Ta Ferdinand Magellan for eksempel. Han får jo gjerne æren av å være den første som reiste jorda rundt. Men, det gjorde han ikke. Det var ekspedisjonen hans som gjorde det, Magellan selv døde på Filippinene i april 1521.

Eller Robert Peary, amerikaneren som var først på den geografiske nordpol. Det skjedde 6. april 1909. Eller, gjorde han det? I dag er Pearys påstand omdiskutert.

En kuriositet i denne sammenhengen er vel oppdageren Christopher Columbus. Columbus visste som kjent ikke hvor han reiste da han dro, han visste ikke hvor han var da han var der - og han visste heller ikke hvor han hadde vært da han kom tilbake. Det er jo imponerende av en oppdager, får en si.

Sir Edmund Hillary, mannen som den 29 mai 1953, sammen med Tenzing Norgay, besteg Mount Everest og dermed ble de første menneskene på verdens høyeste fjell, skal ha uttalt at en slik bestigning ikke gjelder hvis du ikke også vender trygt tilbake til utgangspunktet. Da får vår venn Magellan et problem.

Dessuten: Hillary og Tenzing kunne selv fort blitt en liten fotnote i historiebøkene. Den 26. mai 1953 var nemlig de to britiske klatrerne Tom Bourdillion og Charles Evans på vei mot toppen av verdens høyeste fjell. Bare 100 meter (ett hundre meter!) fra toppen måtte de snu på grunn av utmattelse. Bourdillion ville fullføre, men den eldre og mer erfarne Evans forutså det som er blitt everestklatrernes nemesis - det er på vei ned du dør!

To dager senere kunne ekspedisjonens andre klatrerpar, Hillary og Tenzing, dra nytte av spor, rutevalg og deponerte oksygentanker og lykkes!

Tom Bourdillion, stående nr 3 fra venstre. 100 meter skilte ham fra historiebøkene.
Edmund Hillary, en av new zealenderne i ekspedisjonen, sitter foran til høyre.

Alle har hørt om Hillary og Tenzing. Men, hvem har hørt om Bourdillion og Evans? Ett hundre meter skilte dem fra historiebøkene! Makes you think....

Kom til poenget, sier du?

OK - jeg har lest en bok igjen.

Bøker får en til å begynne å gruble på ting.

Den nokså omstridte britiske forfatteren, eks-politikeren og fengselsdømte Jeffrey Archer har tatt meg med til en av historiens ubesvarte gåter: Var Mallory der før Hillary?

Med andre ord: hvem besteg verdens høyeste fjell først? Boka heter Paths of Glory.

Det første Edmund Hillary og hans følgesvenn, sherpaen Tenzing Norgay angivelig skal ha gjort da de nådde toppen av Mount Everest, eller Chomolungma ("Hellige Mor"), som de innfødte sier i Nepal, var å sjekke om det var noe tegn på at engelskmannen George Mallory hadde vært der 29 år tidligere. De fant ingenting. Mallorys kropp ble ikke funnet før 1. mai 1999, hele 75 år etter at han og klatrermakkeren Andrew Irvine forsvant.

Andrew ("Sandy") Irvine og George Mallory før fremstøtet mot Everest

I de snart 86 årene som er gått har klatrermiljøene diskutert gåten: var de på vei ned fra toppen, da ulykken inntraff?

Det har blitt gjort forsøk på å "rekonstruere" Mallorys ekspedisjon, dvs uten kart og ferdig monterte stiger, med datidens klær, telt, proviant og klatreutstyr. Mest kjent i denne forbindelse er Conrad Anker, mannen som fant Mallorys kropp i 1999.

Liket av George Mallory ble ikke funnet før i 1999, 75 år etter han omkom. Han lå med ansiktet ned, delvis tildekket av små steinras. Det spesielle klimaet har nærmest mumifisert kroppen, selv om mange av kleslagene er tæret bort av vind og snø. En undersøkelse av liket viste en tydelig skade i pannen, et brukket ben og tydelige vev- og bløtdelsskader rundt livet.

Klatereren Andy Politz ved siden av Mallorys kropp. Skadene rundt livet er tydelige og er, i følge klatrere, velkjente skader etter brutale fall i tau.

I dag diskuteres dette spørsmålet intenst i klatrermiljøene verden over. Dessverre er aldri Irvine funnet, selv om det spekuleres i at kineserne vet mer om dette enn de vil ut med. Minst én kinesisk klatrer skal ha hevdet å ha funnet Irvine. Mount Everest danner som kjent grensen mellom Nepal og Tibet. Den historiske utviklingen i dette politisk sensitive området, sammen med rene klatretekniske forhold, gjør at de fleste bestigninger i dag skjer fra Nepalsiden og ikke fra det kinesiskokkuperte Tibet, slik tilfellet var da Mallory gjorde sitt forsøk i 1924.

Irvines isøks er funnet, men han hadde også med et kamera. Dette kameraet, med en mulig film som dokumenterer at toppen ble nådd, er blitt en slags hellig gral for everestinteresserte. Hva om det dukker opp en dag?

Paradoksalt nok er det imidlertid nettopp en ikke funnet gjenstand som er kronargumentet til de som heller til at Mallory faktisk klarte bestigningen og altså omkom på veien ned fra toppen. Mallory hadde alltid med et bilde av kona Ruth i brystlommen. Dette bildet hadde han lovet å legge på toppen. Slik Mallory lå, med brystet ned, var innholdet i lommene intakt.

Bildet var ikke der.

Slik beskriver de som fant ham den 1. mai 1999 funnet:
In the early afternoon of that same day, just below CampVI, the team's efforts were rewarded. After searching for less than two hours, Conrad Anker called the team over, saying he'd found something he wanted them to see. The climbers made their way across the steep, rocky slope to Anker, and found him standing over a man who had been missing for almost 75 years. Reporting to MountainZone.com, the Seattle-based website that broke the news to the world, climber Dave Hahn described what he saw: "Already the answers to age-old questions were flooding our senses. He had died from a fall. Trauma was present, but not overwhelming, so it most likely had not been a fall from the Northeast Ridge Crest where the legendary ice axe had been found in 1933. That would be too much for a body. Yes, this man had fallen in the rocks, and he then must have slid some distance down snow slopes, but he lived through it all. He'd arrested his fall with outstretched arms, and grasping hands, and he'd composed himself to die, crossing his broken leg over the other to get some last relief."

The climber's many layers of cotton, wool and tweed clothing had been worn away by the cruel weather. His still muscular back was exposed, bleached white by the years of high-altitude sun. A faded white climbing rope was wrapped around his waist, showing that he and his partner had climbed together until the last. Small stones had tumbled down the mountain, piling up on his shoulders, head and outstretched hands.

The climbers then began the reverential task of searching this tired, broken body for clues. Time had frozen him to his rocky bed, making him a part of the mountain he had so much wanted to climb, and making it difficult to search under him for the elusive camera.

In the process of examination, a manufacturer's label on a shirt was lifted and beneath it was a tag with a neatly stitched "G. Mallory". They had found the man himself.

The climbers continued their search, finding letters from Mallory's family tucked into his chest pocket. Another pocket held his sun goggles, suggesting that the sun had set before he fell. They retrieved a skin sample, for DNA testing, from Mallory's muscular forearm. When they had finished their work, at the request of the Mallory family, the team performed a committal ceremony for him and covered his long-lost body with painstakingly gathered stones.
Jeffrey Archers roman er ikke litteratur i toppklasse. Snarere balanserer Archer ofte på kanten av ukebladromanen. Men, historien om Mallory fenger. Særlig fenger den lesere som er opptatt av den samtidige historien, ikke bare fjellklatring. Boka er snarere en skuffelse for de som er opptatt av everestklatring. Archer sier selv at dette ikke er hans fagfelt og at han bevisst ikke har villet lese seg opp på senere everestlitteratur, av frykt for å "miste" samtidsperspektivet og tidskoloritten i romanen. I så måte har han lykkes, for beretningen om George Mallory mangler ikke kontaktpunkter med historien:
  • George Mallorys yngre bror var Trafford Leigh-Mallory, Air Chief Marshal og øverstkommanderende i RAF under andre verdenskrig. Denne Mallory skulle spille en sentral rolle både under Battle of Britain og den allierte landgangen i Normandie. (Skjebnens ironi ville at også han skulle miste livet til et fjell - han omkom da flyet hans styrtet i de franske alpene i 1944.)

  • Arthur C Benson, George Mallorys lærer ved Cambridge, er kjent som mannen som skrev teksten til den berømte "Land of Hope and Glory".
  • Den unge dikteren Rupert Brooke blir Mallorys studiekamerat. Brooke skulle senere skrive seg inn i litteraturhistorien med sin lyrikk fra første verdenskrig, spesielt "The Soldier". En annen medstudent er økonomen John Maynard Keynes.
  • Under første verdenskrig tjenestegjorde Mallory i artilleriet i Frankrike. Hans overordnede var major Gwilym Lloyd George, sønn av den britiske statsministeren David Lloyd George.

Archer fanger inn tidsånden i Storbritannia i tiden før og etter den store krigen. Han tar leserne med på møte i det fornemme Royal Geographical Society for å høre marineoffiseren Robert Falcon Scott fortelle om den forestående ekspedisjonen til sydpolen. På spørsmål fra salen om hva som gjenstår når begge polene er beseiret svarer Scott bestemt: "Everest!"

Da Mallory senere ble spurt hvorfor han på død og liv (sic!) måtte bestige dette fjellet svarte han:
"Because it's there!"
Krigen la mange kjelker i veien for unge menneskers drømmer og planer. Mallorys klatrementor i Alpine Club var Geoffrey Young. Han ville vært det naturlige valget som leder for klatreekspedisjonene til Everest, om han ikke hadde mistet et ben som frivillig sanitetsmann i skyttergravskrigen (han var samvittighetsnekter). I 1928 klatret han Matterhorn og i 1935 (59 år gammel!) Zinalrothhorn - med trebein!

Mallorys tid er årene for imperiets svanesang. Tiden da britene fremdeles betraktet seg som herskere over en fjerdedel av jorda og som om de hadde en selvsagt rolle i teten når nye barrierer skulle brytes. Tiden for "all our glorious failures", som de litt kyniske gjerne sier.

Scotts ulykkelige skjebne er velkjent. Mallory skulle heller ikke vende triumferende hjem. Et interessant poeng er at "førstelaget" i 1953, Bouillard og Evans, begge var oxfordutdannede briter. Selv på 1950-tallet falt det noen tungt for brystet at det var en innfødt sherpa, Tenzing, og en new zealender, Hillary, som skulle lykkes, som lag nr 2.

Det rigide britiske klassesamfunnet i mellomkrigstiden ble også, etter mange eksperters mening, det som felte Mallory. Det suverent beste, og opplagte, klatrerparet var George Mallory og George Finch, eller "the other George", som han ble kjent som i klatremiljøet.

"The other George"

Finch var kanskje den beste klatrer i verden på denne tiden. I tillegg var han en skolert kjemiker, med oksygenbruk i tynn luft som sitt spesialfelt!

Hvorfor var det den unge og relativt urutinerte Irvine som ble Mallorys makker på den skjebnesvangre ekspedisjonen i 1924, og ikke Finch, som hadde satt ny høyderekord i Everest sammen med Mallory to år tidligere? Svaret må ses i sammenheng nettopp med den engelske klassebevisstheten og kulturen:
  • Finch var skilt (Not a decent chap at all!).
  • Finch mente man måtte bruke oksygen for å nå toppen (I say, definitely not cricket!).
  • Finch hadde tatt i mot honorar for å holde noen foredrag (My goodness, not an amateur?).
  • Finch var ikke oxbridge (No class!)
  • Finch var australier (Not one of our boys!).
Hva som veide tyngst her er ikke godt å si, mest sannsynlig det siste. Her ligger det en del gruff den dag i dag. Leser en anmeldelser av Archers bok i new zealandske aviser er kommentarfeltene nesten mer interessante enn selve anmeldelsen! Da er vi i Hillary-land!

George Finch er forøvrig faren til den oscarvinnende skuespilleren Peter Finch.

Minneplaten over Mallory og Irvine står ved Base Camp.

George Mallorys barnebarn, George Leigh Mallory II, bor i dag i Australia. Tidlig på morgenen den 14. mai 1995 sto han på toppen av Mount Everest. Der plasserte han et bilde av sine besteforeldre for, som han selv sa:
"I was completing a little outstanding family business!".

History matters for ham også, tydeligvis!

... og et sted der oppe ligger det et kamera....

7 kommentarer:

Marie sa...

Greit for meg, så lenge de gjør det på egen risiko og ikke forlanger at UD stiller opp med helikopter etc for å få dem ned når de tryner...

Filmen i det kameraet tåler vel ikke 50 år ufremkalt? Jeg lot en film ligge et års tid en gang, og det ble elendig kvalitet på bildene. Men alt var jo bedre før...

Ingar: sa...

Jeg tror nok kanskje dette kameraet vil bli gjenstand for en behandling som er noe dyrere og mer omfattende i sin bruk av ekspertise og ressurser enn dine feriebilder fra Dublin med Julie?

Faktisk så har Kodak antydet at de ikke ser det som helt usannsynlig at det skal være mulig å gjøre noe meningsgfylt med denne filmen! (Men, det forutsetter vel at kameraet ikke er knust i småbiter?) Skulle det befinne seg innpakket i en ryggsekk og skjult i en bresprekk, så vil vel oddsene være bedre? Dessverre så sier ekspertene at selv menneskekropper rives i biter i det fallet som mest sannsynlig ble denne klatrerens bane.

Ellers mener jeg å kunne spore en noe lunken mangel på fascinasjon for historiens mysterier i ditt ordvalg? Jeg lykkes m.a.o. ikke som historielærer med akkurat denne eleven.......

You can't win'em all, can you?

Ingar: sa...

En annen ting: 1924 - 2009(?) = litt mer enn 50 år?

Marie sa...

Neida, du er jo min yndlingshistorielærer! Ingen over, ingen ved siden... Synes stort sett alltid at vinklingen er interessant når du legger frem historiske saker. Jeg bare kom til å tenke på Jarle Trå og alt styret der.

Og 1924? Her gikk det visst litt for i svingene, ja. Men det gjør jo mitt lille poeng enda bedre, i grunn.

Rebecca sa...

Interessant avbrekk fra eksamens lesing! Savner timene dine på treider ! Nå går det bare i pengepolitikk, AFP og fruktbarhet i uland. Hilsen Rebecca på Blindern!

Ingar: sa...

Hei, Rebecca!
Long time - no see!
Blindern? Er det Internasjonale studier?

rebecca sa...

Mm, veldig lenge siden!

For tiden studerer jeg utviklingsstudier med økonomi og litt statsvitenskap, ikke så veldig galt gjettet altså. Går jo i mye av det samme! Mye jobb, men veldig spennende.

Alt bra på Treider også? Blindern er nesten like koslig som Treider, men jeg savner Treider likevel !