Måler vi volum - eller innhold?

Aftenposten hadde en interessant artikkel på onsdag, om satsingen på fremmedspråk i Oslos skoler. Overskriften var: "Tidlig start gir språkglede". Vi leser videre:

"Flest mulig elever i Oslo skal ha minst to fremmedspråk fra 5. klasse. Opplæringen skal være muntlig og morsom for å skape språkstyrke."

"Sansen for gode oster, raske biler og alpinsport får mye stimulans takket være språksterke og trygge lærere.

– Vi legger vekt på at elevene skal ha mange ulike innfallsvinkler til språket, sier Marit Ekkernes, assisterende rektor og som selv er utdannet pedagog i Italia. Noen lærebok i italiensk for norske 12-åringer eksisterer ikke, så hun skaper læremidler selv og noe finner hun på YouTube.

– Vi reiser på kartet, lærer kultur og omgangsformer. Vi synger sanger og senere i høst skal vi rulle ut litt pasta."

I artikkelen kan vi også lese at de utdanningspolitiske myndighetene i Oslo kjemper en kamp med (mot?) Kunnskapsdepartementet, om å få innføre et obligatorisk 2. fremmedspråk på ungdomstrinnet.

Det har lett for å bli litt klisjéaktig når man snakker i fine ord om hvor viktig det er med språkferdigheter i vår globaliserte verden. Men, det er jo sant!

Jeg har stor tro på språkopplæring i ung alder. Barns evne til å lære språk etter "naturmetoden" er forbløffende. Det virker også som om denne skolen som omtales i Aftenpostens artikkel er både motivert for, og kapabel til, å gjøre noe spennende og fruktbart ut av dette. Dette er altså ikke på noen måte en kritikk av denne skolen.

Men, jeg bekymrer meg for oppfølgingen.

Grunnen til min bekymring er våre erfaringer med språkundervisningen på videregående i Kunnskapsløftet (K06).

En rask innføring:
De gamle begrepene "B" og "C"-språk (fra R94) er byttet ut med begrepene "Nivå 1" og "Nivå 2". Dette kan synes å være tydeligere begreper, bortsett fra at nivå 1 altså er lavere enn nivå 2. Ikke som i seriesystemet i fotball, med andre ord.

Videre så sier reglene at alle elever som har hatt et språk på ungdomstrinnet skal ha nivå 2 på videregående, mens de som begynner på et nytt språk, eller ikke har hatt språk på ungdomstrinnet, skal ha nivå 1.

Dette høres jo logisk ut.

Noen ganger står man på et høydedrag, med kartet i hånden, og skuer ut over terrenget. Hva hvis terreng og kart ikke stemmer?

Det naturlige er vel å forholde seg til terrenget? Det blir liksom litt anstrengende å holde fast på kartet og insistere på at terrenget er feil...

Flere av våre elever (som kommer fra en rekke forskjellige ungdomsskoler i flere fylker) har fått et ubehagelig møte med "terrenget" denne høsten. De har hatt f.eks. spansk på ungdomsskolen, og derfor blitt plassert i nivå 2-gruppe hos oss, i tråd med retningslinjene. Så, etter noen få timer, kommer de løpende og sier de må flyttes ned på nivå 1, for de "kan jo ingenting"!

En fortvilet foresatt skrev til oss at den unge håpefulle var helt fortvilet over å være på nivå 2. I en av de første timene hadde klassen nemlig repetert bøyning av elementære spanske verb! Noen av elevene hadde aldri bøyd et verb. Vår innfødte spansklærer hadde skremt vannet av dem med sin repetisjon av verbbøyning.

Denne forelderen beskrev detaljert for oss en spanskundervisning på ungdomsskolen som besto i å se en del spanske filmer. Så ble læreren syk - og de hadde fransk istedet (!). Historien er ikke enestående. Vi hører mange, den ene mer kreativ enn den andre. Og elevene er fortvilet.

Det pedagogisk og psykologisk mest fornuftige ville selvsagt vært å kaste et blikk på kartet, registrere at kartet ikke stemmer, og så pælme kartet og forholde seg til terrenget. Med andre ord være pragmatiske og flytte de elevene som ikke har et tilstrekkelig grunnlag ned på "begynnernivået", altså nivå 1. Da vil de få en ny sjanse til å legge et grunnlag for å lære språket.

Svaret er NEI!

Retningslinjene åpner ikke for dette. Byråkraters skepsis til pragmatisme er omvendt proporsjonal med deres tendens i retning av dogmatisme. Iverste fall vil en samkjøring av nasjonale vitnemålsdatabaser avsløre dette avviket fra retningslinjer og resultere i at et vitnemål ikke kan genereres til eleven. Hvilken skole vil, i advokatenes tidsalder, eksponere seg for et slikt trusselbilde?

Dropp terrenget - følg kartet! We're off the hook - the pupil gets screwed.

Enda mer absurd er den "løsningen" som serveres, når man tar opp dette problemet. "Så dropp spansk, da vel - og velg fransk i stedet!". "Da vil jo eleven kunne begynne på nivå 1!"

For elever som, av ulike årsaker, har hatt problemer med å lære et språk er det neppe noen genial løsning å servere dem enda et nytt språk!?

Kvalitet eller kvantitet? Et klassisk dilemma, ikke sant?

En åpenbar fallgrube er at kvantitet er så mye lettere å måle. Kvantitet kan summeres opp i antall undervisningstimer, over antall år. Rapportskjema kan skrives, statistikk utarbeides, retningslinjer etterleves, nasjonale målstyringsdokumenter "oppfylles" og pedokraters og skolepolitikeres vakre ord om "satsing på språk i en globalisert verden" kan rammes inn og applauderes. Case closed.

Men, hva har elevene lært? Måling av kvalitet er langt mer komplisert.

Jeg tviler ikke på seriøsiteten til skolen i Aftenpostens artikkel. Heller ikke vil jeg slå malurt i begeret til engasjerte og inspirerte språklærere som de det fortelles om.

Men, prøv deg som djevelens advokat et lite øyeblikk og les formuleringen høyt for deg selv en gang til:

"– Vi reiser på kartet, lærer kultur og omgangsformer. Vi synger sanger og senere i høst skal vi rulle ut litt pasta."

Skurrer det litt i den gamle kynikerens ører?

Må man bøye verb for å lære et språk?