Hvem skal representere meg?

Ideologier står sentralt i det 19. og 20. århundres historie. Derfor bruker jeg alltid en del tid i historietimene i begynnelsen av skoleåret på å ta for meg de dominerende politiske ideologiene som skulle prege menneskers tanker og valg. En elev som ikke har en elementær forståelse av hva en politisk ideologi står for, vil ha problemer med å leve seg inn i mange av lærestoffets sentrale begivenheter og prosesser.

Tror nå jeg.

En ideologi, prediker jeg, er et tankesystem som skal begrunne våre handlinger.

Jeg påstår overfor mine elever at våre valg av slike ideologier må bunne i en del sentrale spørsmål som alle må ha reflektert over. Det kan være:

• Hvilket menneskesyn har jeg?
  
• Hva er, etter min mening, et godt samfunn?
• Hvordan, og med hvilke midler, vil jeg at vi skal nå dette samfunnet?

Til dette får jeg mange interessante svar fra mine stemmeberettigede elever.

Så prøver jeg å gi en "buljongterning-presentasjon" av en del sentrale ideologier. Da må det kjøpslås og forhandles!Jeg får som regel aksept for følgende "tilbud". Mine elever går med på at vi skal prøve å sammenfatte hver ideologi med 2 - 3 fakta:

1. Vi må forbinde ideologien med et navn! (Eks: Burke, Smith, Marx, Bernstein.....)
2. Vi må knytte ideologien til et slagord, en parole som er lett å huske! ("Forandre for å bevare", "Nattvekterstaten", "Kampen for det klasseløse samfunn"......)
3. Vi bør kjenne til ett hovedverk! ("Tanker om den franske revolusjon", "Nasjonenes velstand", "Kapitalen".......)

Dette, servert med noen bilder, er en "deal" jeg som regel får tilslag på. Deal struck.

Men, så melder problemet seg!

Når vi nå har skissert opp bakgrunnen og essensen i en del sentrale politiske ideologier bør vi kunne klare å "henge bjella på katten", resonnerer jeg.

Slik skyter jeg meg selv i foten.

For, når jeg spør: hvilket av våre politiske partier i dag har hatt sitt opphav i og bygger på disse tankene, så får jeg svar i hytt og vær. Det er ofte ingen som helst sammenheng mellom de ulike "buljongterningene" og de svarene jeg får!

Er det meg eller elevene det er noe galt med, tenker jeg.

Kanskje vi begge må frikjennes? En professor på Blindern kommer oss til unnsetning.

"Makt uten mandat", er overskriften på et debattinnlegg av professor Janne Haaland Matlary som sto på trykk i Dagens Næringsliv tirsdag 25. august. (Hvorfor ligger den ikke på nettet??).

"Uten ideologi blir valgkampen uten mening. Politikerne er da bare privatpersoner, og politikken blir populisme og opinionsfrieri"

Matlarys resonnement er at en forutsetning for representasjonsdemokratiet må være et tydelig mandat. Når vi velger våre politikere må vi ha en slags avtale med dem, gi dem et mandat. Det mandatet må nødvendigvis være at de står for en bestemt ideologi, sier hun.

"En representant kan ikke spørre sine velgere i hver enkelt sak - da ville vi hatt direkte demokrati, slik man har det i Sveits. Men, indirekte demokrati, slik vi har, betyr heller ikke at politikerne kan løsrive seg fra velgernes vilje og gjøre det som passer. Tvert i mot er han eller hun bundet av den ideologiske basis partiet har, og disse hovedprinsippene er derfor helt avgjørende. Ut fra ideologien skal representanten avgjøre i den enkelte sak."

Haalands postulat er at ideologiene er borte. Politikerne funderer ikke sine standpunkter på en konsekvent ideologisk forankring, men på individuelle situasjonsbetingede faktorer, aktuelle medieoppslag og øyeblikksfrierier. Det er populisme.

I artikkelen viser hun til sosiologen Frank Furedi og hans advarsel mot det Matlary karakteriserer som "den emosjonelle, privatiserte, offentlighet hvor seriøsiteten er borte og underholdningen dominerer."

Det private angår ikke politikken.

Skulle jeg innvende noe mot hennes debattinnlegg måtte det være at hun i liten grad eksemplifiserer. Her er (selvsagt) de obligatoriske utfallene mot Fremskrittspartiet. Det blir litt enkelt, synes jeg. Å beskylde Frp for populisme er like kjedelig som å kysse søstra si. Hvis flere gjør det nå, så begynner jeg å få sympati med partiet, bare på trass!

Jeg savner litt mer mot hos professoren. Gang på gang står fremtredende politikere frem i medias glansete papir og forteller tåredryppende om hvordan private opplevelser har påvirket deres standpunkt. En av våre statsråder anførte for eksempel dype samtaler med sin sønn som begrunnelse for at hun stemte mot sitt eget partiprogram i Stortinget. Det var det partiprogrammet som var det mandatet velgerne hennes hadde gitt henne.

En valgt politiker skal ikke gjøre private valg. Om det siterer Matlary ingen ringere enn Aristoteles:

"Å fremme sine private interesser i politikkens sfære er korrupt."

Kraftig kost.

Noen dager senere, den 31. august, skriver den profilerte økonomen Knut Anton Mork en replikk i Aftenposten (Hvorfor er ikke denne på nett??), under tittelen "Hva valget gjelder".

Kortfattet, og i vesentlig enklere ordelag, sier han, i prinsippet det samme som Haaland Matlary.
Mork skriver:

"Ikke det at jeg skal ta standpunkt for eller i mot noe enkelt parti. Men jeg vil si noe om hva politiske valg egentlig gjelder. Det dreier seg ikke om hvem som vil gi flest goder til flest mulig mennesker, men om hva slags samfunn vi skal ha. Vil vi at staten skal ta alle viktige beslutninger for oss, eller skal vi som myndige mennesker primært få bygge våre egne liv?"

Deretter gjør han rede for hvilket menneskesyn han tror på og hva slags samfunn han ønsker. Det er på dette grunnlag vi må velge - ut fra ideologi.

Jeg er enig med Mork. Vi må klare å gripe fatt i de sentrale parametrene som skiller ideologier og, på grunnlag av disse, gjøre vårt valg.

Jeg orker ikke mer ad hoc-politikk, "valgreportasjer" om skjørtelengder, politikeres sykehistorier og "hemma hos meg"-journalistikk. Hvis ikke kan vi likegodt vende tilbake til grekernes athenske demokrati: loddtrekning!

Jeg vil ha representasjonsdemokrati i ordets egentlige forstand.

People never lie so much as after a hunt, during a war or before an election.

Otto von Bismarck