Måler vi volum - eller innhold?

Aftenposten hadde en interessant artikkel på onsdag, om satsingen på fremmedspråk i Oslos skoler. Overskriften var: "Tidlig start gir språkglede". Vi leser videre:

"Flest mulig elever i Oslo skal ha minst to fremmedspråk fra 5. klasse. Opplæringen skal være muntlig og morsom for å skape språkstyrke."

"Sansen for gode oster, raske biler og alpinsport får mye stimulans takket være språksterke og trygge lærere.

– Vi legger vekt på at elevene skal ha mange ulike innfallsvinkler til språket, sier Marit Ekkernes, assisterende rektor og som selv er utdannet pedagog i Italia. Noen lærebok i italiensk for norske 12-åringer eksisterer ikke, så hun skaper læremidler selv og noe finner hun på YouTube.

– Vi reiser på kartet, lærer kultur og omgangsformer. Vi synger sanger og senere i høst skal vi rulle ut litt pasta."

I artikkelen kan vi også lese at de utdanningspolitiske myndighetene i Oslo kjemper en kamp med (mot?) Kunnskapsdepartementet, om å få innføre et obligatorisk 2. fremmedspråk på ungdomstrinnet.

Det har lett for å bli litt klisjéaktig når man snakker i fine ord om hvor viktig det er med språkferdigheter i vår globaliserte verden. Men, det er jo sant!

Jeg har stor tro på språkopplæring i ung alder. Barns evne til å lære språk etter "naturmetoden" er forbløffende. Det virker også som om denne skolen som omtales i Aftenpostens artikkel er både motivert for, og kapabel til, å gjøre noe spennende og fruktbart ut av dette. Dette er altså ikke på noen måte en kritikk av denne skolen.

Men, jeg bekymrer meg for oppfølgingen.

Grunnen til min bekymring er våre erfaringer med språkundervisningen på videregående i Kunnskapsløftet (K06).

En rask innføring:
De gamle begrepene "B" og "C"-språk (fra R94) er byttet ut med begrepene "Nivå 1" og "Nivå 2". Dette kan synes å være tydeligere begreper, bortsett fra at nivå 1 altså er lavere enn nivå 2. Ikke som i seriesystemet i fotball, med andre ord.

Videre så sier reglene at alle elever som har hatt et språk på ungdomstrinnet skal ha nivå 2 på videregående, mens de som begynner på et nytt språk, eller ikke har hatt språk på ungdomstrinnet, skal ha nivå 1.

Dette høres jo logisk ut.

Noen ganger står man på et høydedrag, med kartet i hånden, og skuer ut over terrenget. Hva hvis terreng og kart ikke stemmer?

Det naturlige er vel å forholde seg til terrenget? Det blir liksom litt anstrengende å holde fast på kartet og insistere på at terrenget er feil...

Flere av våre elever (som kommer fra en rekke forskjellige ungdomsskoler i flere fylker) har fått et ubehagelig møte med "terrenget" denne høsten. De har hatt f.eks. spansk på ungdomsskolen, og derfor blitt plassert i nivå 2-gruppe hos oss, i tråd med retningslinjene. Så, etter noen få timer, kommer de løpende og sier de må flyttes ned på nivå 1, for de "kan jo ingenting"!

En fortvilet foresatt skrev til oss at den unge håpefulle var helt fortvilet over å være på nivå 2. I en av de første timene hadde klassen nemlig repetert bøyning av elementære spanske verb! Noen av elevene hadde aldri bøyd et verb. Vår innfødte spansklærer hadde skremt vannet av dem med sin repetisjon av verbbøyning.

Denne forelderen beskrev detaljert for oss en spanskundervisning på ungdomsskolen som besto i å se en del spanske filmer. Så ble læreren syk - og de hadde fransk istedet (!). Historien er ikke enestående. Vi hører mange, den ene mer kreativ enn den andre. Og elevene er fortvilet.

Det pedagogisk og psykologisk mest fornuftige ville selvsagt vært å kaste et blikk på kartet, registrere at kartet ikke stemmer, og så pælme kartet og forholde seg til terrenget. Med andre ord være pragmatiske og flytte de elevene som ikke har et tilstrekkelig grunnlag ned på "begynnernivået", altså nivå 1. Da vil de få en ny sjanse til å legge et grunnlag for å lære språket.

Svaret er NEI!

Retningslinjene åpner ikke for dette. Byråkraters skepsis til pragmatisme er omvendt proporsjonal med deres tendens i retning av dogmatisme. Iverste fall vil en samkjøring av nasjonale vitnemålsdatabaser avsløre dette avviket fra retningslinjer og resultere i at et vitnemål ikke kan genereres til eleven. Hvilken skole vil, i advokatenes tidsalder, eksponere seg for et slikt trusselbilde?

Dropp terrenget - følg kartet! We're off the hook - the pupil gets screwed.

Enda mer absurd er den "løsningen" som serveres, når man tar opp dette problemet. "Så dropp spansk, da vel - og velg fransk i stedet!". "Da vil jo eleven kunne begynne på nivå 1!"

For elever som, av ulike årsaker, har hatt problemer med å lære et språk er det neppe noen genial løsning å servere dem enda et nytt språk!?

Kvalitet eller kvantitet? Et klassisk dilemma, ikke sant?

En åpenbar fallgrube er at kvantitet er så mye lettere å måle. Kvantitet kan summeres opp i antall undervisningstimer, over antall år. Rapportskjema kan skrives, statistikk utarbeides, retningslinjer etterleves, nasjonale målstyringsdokumenter "oppfylles" og pedokraters og skolepolitikeres vakre ord om "satsing på språk i en globalisert verden" kan rammes inn og applauderes. Case closed.

Men, hva har elevene lært? Måling av kvalitet er langt mer komplisert.

Jeg tviler ikke på seriøsiteten til skolen i Aftenpostens artikkel. Heller ikke vil jeg slå malurt i begeret til engasjerte og inspirerte språklærere som de det fortelles om.

Men, prøv deg som djevelens advokat et lite øyeblikk og les formuleringen høyt for deg selv en gang til:

"– Vi reiser på kartet, lærer kultur og omgangsformer. Vi synger sanger og senere i høst skal vi rulle ut litt pasta."

Skurrer det litt i den gamle kynikerens ører?

Må man bøye verb for å lære et språk?

Noen saker tukler du bare ikke med!!

Noen ting er hellig!

Du messer ikke med noe hellig!

Tradisjoner er kultur og historie. Og History matters! Dette har vi behandlet tidligere.

Elever som har vært med meg på mine årlige historieekskursjoner til London (se her og her), og derfor har måttet gjennomgå det obligatoriske innføringskurset i "hvordan reise med tuben", vil ha et kjærlig forhold til denne:

Denne stilistisk og designmessige genistreken som har høstet utallige priser, og dannet mønster for tilsvarende kart i mange av verden storbyer! (Alle verdens "T-banebyer" er lagt inn på den Beck-inspirerte illustrasjonen under.) Harry Beck tegnet sitt første tubekart i 1931.

(Se bildet tydeligere her.)

I 2006 kåret seerne av BBC2-programmet The Culture Show Harry Becks kart til den nest beste britiske designprodukt i det 20. århundre! (Nr 1 ble overlydsflyet Concorde.)

Det spesielle med Becks design var at han brøt med den geografiske gjengivelsen av tube-nettverket, slik de tidligere versjonene hadde vært. Slik så f.eks. kartet ut i 1908:


Nå har det altså skjedd!

Noen har tukla med Becks kart!

Avisa Telegraph avslørte skandalen. Ett av få geografiske holdepunkter i kartet var Themsen, som skar seg gjennom oversikten. På den måten visste man til enhver tid om man var sør eller nord for elven.

Plutselig var Themsen borte fra Transport for London sine små hendige lommekart!

Heldigvis har ansvarlige tatt til fornuft - og hindret en slik kulturvandalisme! Det er Mayor of London, Boris Johnson, som har grepet inn og instruert transportmyndighetene om at elven skal tilbake, og det litt brennkvikt!

Så kan vi puste lettet ut - det var nære på!

Mot vandalene må vi alltid være årvåkne.

History matters!

Hvem skal representere meg?

Ideologier står sentralt i det 19. og 20. århundres historie. Derfor bruker jeg alltid en del tid i historietimene i begynnelsen av skoleåret på å ta for meg de dominerende politiske ideologiene som skulle prege menneskers tanker og valg. En elev som ikke har en elementær forståelse av hva en politisk ideologi står for, vil ha problemer med å leve seg inn i mange av lærestoffets sentrale begivenheter og prosesser.

Tror nå jeg.

En ideologi, prediker jeg, er et tankesystem som skal begrunne våre handlinger.

Jeg påstår overfor mine elever at våre valg av slike ideologier må bunne i en del sentrale spørsmål som alle må ha reflektert over. Det kan være:

• Hvilket menneskesyn har jeg?
  
• Hva er, etter min mening, et godt samfunn?
• Hvordan, og med hvilke midler, vil jeg at vi skal nå dette samfunnet?

Til dette får jeg mange interessante svar fra mine stemmeberettigede elever.

Så prøver jeg å gi en "buljongterning-presentasjon" av en del sentrale ideologier. Da må det kjøpslås og forhandles!Jeg får som regel aksept for følgende "tilbud". Mine elever går med på at vi skal prøve å sammenfatte hver ideologi med 2 - 3 fakta:

1. Vi må forbinde ideologien med et navn! (Eks: Burke, Smith, Marx, Bernstein.....)
2. Vi må knytte ideologien til et slagord, en parole som er lett å huske! ("Forandre for å bevare", "Nattvekterstaten", "Kampen for det klasseløse samfunn"......)
3. Vi bør kjenne til ett hovedverk! ("Tanker om den franske revolusjon", "Nasjonenes velstand", "Kapitalen".......)

Dette, servert med noen bilder, er en "deal" jeg som regel får tilslag på. Deal struck.

Men, så melder problemet seg!

Når vi nå har skissert opp bakgrunnen og essensen i en del sentrale politiske ideologier bør vi kunne klare å "henge bjella på katten", resonnerer jeg.

Slik skyter jeg meg selv i foten.

For, når jeg spør: hvilket av våre politiske partier i dag har hatt sitt opphav i og bygger på disse tankene, så får jeg svar i hytt og vær. Det er ofte ingen som helst sammenheng mellom de ulike "buljongterningene" og de svarene jeg får!

Er det meg eller elevene det er noe galt med, tenker jeg.

Kanskje vi begge må frikjennes? En professor på Blindern kommer oss til unnsetning.

"Makt uten mandat", er overskriften på et debattinnlegg av professor Janne Haaland Matlary som sto på trykk i Dagens Næringsliv tirsdag 25. august. (Hvorfor ligger den ikke på nettet??).

"Uten ideologi blir valgkampen uten mening. Politikerne er da bare privatpersoner, og politikken blir populisme og opinionsfrieri"

Matlarys resonnement er at en forutsetning for representasjonsdemokratiet må være et tydelig mandat. Når vi velger våre politikere må vi ha en slags avtale med dem, gi dem et mandat. Det mandatet må nødvendigvis være at de står for en bestemt ideologi, sier hun.

"En representant kan ikke spørre sine velgere i hver enkelt sak - da ville vi hatt direkte demokrati, slik man har det i Sveits. Men, indirekte demokrati, slik vi har, betyr heller ikke at politikerne kan løsrive seg fra velgernes vilje og gjøre det som passer. Tvert i mot er han eller hun bundet av den ideologiske basis partiet har, og disse hovedprinsippene er derfor helt avgjørende. Ut fra ideologien skal representanten avgjøre i den enkelte sak."

Haalands postulat er at ideologiene er borte. Politikerne funderer ikke sine standpunkter på en konsekvent ideologisk forankring, men på individuelle situasjonsbetingede faktorer, aktuelle medieoppslag og øyeblikksfrierier. Det er populisme.

I artikkelen viser hun til sosiologen Frank Furedi og hans advarsel mot det Matlary karakteriserer som "den emosjonelle, privatiserte, offentlighet hvor seriøsiteten er borte og underholdningen dominerer."

Det private angår ikke politikken.

Skulle jeg innvende noe mot hennes debattinnlegg måtte det være at hun i liten grad eksemplifiserer. Her er (selvsagt) de obligatoriske utfallene mot Fremskrittspartiet. Det blir litt enkelt, synes jeg. Å beskylde Frp for populisme er like kjedelig som å kysse søstra si. Hvis flere gjør det nå, så begynner jeg å få sympati med partiet, bare på trass!

Jeg savner litt mer mot hos professoren. Gang på gang står fremtredende politikere frem i medias glansete papir og forteller tåredryppende om hvordan private opplevelser har påvirket deres standpunkt. En av våre statsråder anførte for eksempel dype samtaler med sin sønn som begrunnelse for at hun stemte mot sitt eget partiprogram i Stortinget. Det var det partiprogrammet som var det mandatet velgerne hennes hadde gitt henne.

En valgt politiker skal ikke gjøre private valg. Om det siterer Matlary ingen ringere enn Aristoteles:

"Å fremme sine private interesser i politikkens sfære er korrupt."

Kraftig kost.

Noen dager senere, den 31. august, skriver den profilerte økonomen Knut Anton Mork en replikk i Aftenposten (Hvorfor er ikke denne på nett??), under tittelen "Hva valget gjelder".

Kortfattet, og i vesentlig enklere ordelag, sier han, i prinsippet det samme som Haaland Matlary.
Mork skriver:

"Ikke det at jeg skal ta standpunkt for eller i mot noe enkelt parti. Men jeg vil si noe om hva politiske valg egentlig gjelder. Det dreier seg ikke om hvem som vil gi flest goder til flest mulig mennesker, men om hva slags samfunn vi skal ha. Vil vi at staten skal ta alle viktige beslutninger for oss, eller skal vi som myndige mennesker primært få bygge våre egne liv?"

Deretter gjør han rede for hvilket menneskesyn han tror på og hva slags samfunn han ønsker. Det er på dette grunnlag vi må velge - ut fra ideologi.

Jeg er enig med Mork. Vi må klare å gripe fatt i de sentrale parametrene som skiller ideologier og, på grunnlag av disse, gjøre vårt valg.

Jeg orker ikke mer ad hoc-politikk, "valgreportasjer" om skjørtelengder, politikeres sykehistorier og "hemma hos meg"-journalistikk. Hvis ikke kan vi likegodt vende tilbake til grekernes athenske demokrati: loddtrekning!

Jeg vil ha representasjonsdemokrati i ordets egentlige forstand.

People never lie so much as after a hunt, during a war or before an election.

Otto von Bismarck

Ikke like beredt lenger?

"Alltid beredt!" er speidernes motto. "Be prepared!"

Beredt på hva?

Selv har jeg aldri vært speider, så jeg har ingen direkte innsikt eller erfaring med dette. Heller ingen klare anti- eller sympatier mht denne fritidsaktiviteten for unge. Grunnen til at jeg spør er et nyhetsoppslag om at den britiske speiderorganisasjonen, The Scout Association, har vedtatt at en speider ikke lenger skal bære den tradisjonelle speiderkniven i beltet.

Speiderkniven - et kjært barndomsminne for mange.

Årsaken er i og for seg ikke så oppsiktsvekkende. Det er selvsagt den urovekkende og tragiske eksplosjonen i voldelig knivbruk som britene har opplevd. Veksten er, iflg artikkelen, hele 50% på ett år!

Speiderinstruktøren dave Budd sier følgende:

“The series of high-profile fatal stabbings highlighted a growing knife culture in the UK. I think it is safest to assume that knives of any sort should not be carried by anybody to a Scout meeting or camp, unless there is likely to be a specific need for one. In that case, they should be kept by the Scout leaders and handed out as required.”

Instruksen er altså nå at speiderkniven bare skal tas med på utflukter (heter det "utflukter" i speidern?) når det er "spesielt behov for den".

Det er da jeg stusser litt. Ligger det ikke implisitt i "alltid beredt" at man skal være forberedt på nettopp de situasjonene man ikke kan vite på forhånd at det vil være "spesielt behov" for en kniv?

Det blir liksom litt som å si til ambulansefolkene at de ikke skal ta med båren på utrykning, med mindre de vet at de kommer til å få bruk for den! Eller ikke ta med kjettingene på vinterturen over Haukeli, med mindre man vet at det blir bruk for dem!

For all del - jeg prøver ikke å være morsom her - til det er jo knivvolden et altfor alvorlig tema.

Jeg synes bare det er tragisk at vi er kommet dit vi er. Hva blir det neste?

"Det var andre tider!", sier vi, og drømmer oss tilbake til en barndom da det ikke var sand under lekestativene vi ikke hadde (for vi klatret i trær!) og vi hang etter støtfangeren på bussen om vinteren.

Eller som en av leserne av artikkelen skriver i kommentarfeltet:

"When I was a Boy Scout in New York, we all learned how to carry, load, shoot and clean rifles. We would carry our rifles across the handle bars on our bicycles on the way to the shooting range. Those were the days."

Nåja - alt er jo større "over there"!