tirsdag 12. mai 2009

Om blindtarmen, lagtinget, en oppskrapet dør og bredden på et jernbanespor


En blogger jeg leser regelmessig (men som jeg dessverre så altfor sjelden rekker å kommentere, før han for lengst har skrevet 3 - 4 nye innlegg) hadde (preteritum, ja - see my point?) et innlegg under tittelen "Instutusjonelle blindtarmer" (17. april 2009).

Dette er en fascinerende og underholdende historie om hvorfor forelesningene på BI i en årrekke begynte kl 08.35. Helt frem til lunsj opererte man altså med fem minutter over hver hele og halve time. Først etter lunsj kunne man ha forelesninger som ikke begynte til disse merkelige "fem over"-tidspunktene. Håpløst.

Men, hvorfor det var slik?

Jo, det er historiens clou. Derfor ville jeg ikke drømme om å røpe det her. Les historien!

Espens muntre tilbakeblikk på BIs historie munner ut i et budskap. Vi sliter nok mange med det han kaller institusjonelle blindtarmer. (Blindtarmen, stakkar, er, som kjent, sammen med mannens brystvorter, milten og enkelte andre menneskelige organer, havnet i den ulykkelige situasjon at mange tillater seg å stille spørsmål ved deres funksjon og berettigelse. En slags parallell til blinklys på biler i oslotrafikken, kan man vel si.)

Denne metaforen henspiller på det faktum at organisasjoner har en lei tendens til å trekke på gamle rutiner og institusjoner som kanskje ikke lenger har noen reell begrunnelse eller eksistensberettigelse. (Utgangspunktet for blogginnlegget var avskaffelsen av Lagtinget, også karakterisert som "100 års meningsløshet").

Lagtinget - Norges senat?

Da var det historikeren i meg ble aggressiv.

"Skal man liksom avskaffe alt mulig - bare fordi det ikke (lenger) har noen funksjon i dag?", bjeffet jeg ilsk til blogginnlegget. History matters, for pokker! Her må det tas til motmæle.

Den ovenfor siterte bloggskriveren har sin akademiske og ideologiske forankring i USA. Her ser vi tydelig hvordan han, gjennomsyret av amerikansk innovasjonsdrift, Frederick Taylors Scientific Management og den effektive transatlantiske "cut the crap"-mentaliteten, altså ikke ser noen som helst betenkeligheter med å skjære vekk og kaste på historiens bål alt som smaker av daukjøtt, meningsløse tradisjoner og gammelt ineffektivt slagg.

Undertegnede vil, i denne saken, stå åpent frem som anglofil. Så kom altså jeg ut av skapet også.

På de britiske øyer er nok mentaliteten og holdningen til tradisjoner annerledes.

Amerikaneren: "Det er ingen grunn til å fortsette med denne merkelige, ineffektive og meningsløse skikken å begynne fem over halv, slik vi har gjort i årevis!"

Engelskmannen: "Hvorfor vi må begynne fem over halv? Jo, det er innlysende - vi har jo gjort det i årevis!"
To verdener møtes.

Hvis det skulle forutsettes en praktisk og meningsfylt begrunnelse for at de engelske politiske, økonomiske, kulturelle og sosiale institusjonene opptrer som de gjør, ja da ville vel hele samfunnet på øyriker bryte sammen. Omtrent alt som skjer der borte forklares jo nettopp med at det er slik de har gjort det siden ditt eller datt!

Og de har jo holdt på en stund.

Jeg hadde en gang, før terroren fra IRA og senere Al Qaida og dess like, gleden av å bli vist rundt i det britiske underhuset av en MP. Noe av det jeg husker best er en dør.

Underhuset og overhuset forbindes av en korridor. Når regenten skal holde trontalen og har tatt plass på sin tronelignende stol, omgitt av sin lojale adel i overhuset, sendes en sendemann, The Gentleman Usher of the Black Rod, av sted for å banke på døren til underhuset og invitere dem til å høre dronningen tale. Døren skal da slås bestemt igjen, rett foran ansiktet på dronningens sendemann. Så må han stå og hamre på døren med en stav. Innenfor sitter alle medlemmene av underhuset og snakker ekstra høyt i munnen på hverandre, slik at det skal være spesielt vanskelig å høre sendemannen banke.

Denne bankinga har pågått siden 1642. Det kommer derfor kanskje ikke som noen overraskelse at døra er temmelig slitt.

Tror du meg ikke? Se selv:



Vår ordning med lagting og odelsting har bestått siden 1814. Nå synger denne ordningen på siste verset. Det var én som stemte i mot.

En forstokket gammel høyremann?

Nei, en relativt ung arbeiderpartirepresentant fra Akershus, Sverre Myrli (38 år). På spørsmål om hva han svarer når folk spør hvorfor han stemte i mot sier han:
"– Jeg sier at det norske systemet er en merkverdighet, men så sier jeg også at siden systemet eksisterer, og fungerer, så mener jeg det burde ha vært beholdt."
Jeg blir tykk i halsen og våt i øynene av slikt! Det er nesten så en skulle tro han hadde lest Edmund Burke:
”Det er et argument til fordel for ethvert bestående styringssett, overfor ethvert uprøvd forslag, at en nasjon har eksistert lenge og blomstret under det!”

Skulle vi ikke ha med noe om jernbanespor her også?

Joda, her kommer en artig liten anekdote som belyser nødvendigheten av å kjenne sine røtter. Jeg lar den stå på originalspråket, det er best slik. Og, ja, jeg vet dette er en vandrehistorie, men den er god nok til at den kan få vandre litt til!

The US standard railroad gauge (distance between the rails) is 4 feet, 8.5 inches. That's an exceedingly odd number.

Why was that gauge used?

Because that's the way they built them in England , and English expatriates built the US railroads.

Why did the English build them like that?

Because the first rail lines were built by the same people who built the pre-railroad tramways, and that's the gauge they used.

Why did 'they' use that gauge then?

Because the people who built the tramways used the same jigs and tools that they used for building wagons, which used that wheel spacing.

Why did the wagons have that particular odd wheel spacing?

Well, if they tried to use any other spacing, the wagon wheels would break on some of the old, long distance roads in England , because that's the spacing of the wheel ruts.

So who built those old rutted roads?

Imperial Rome built the first long distance roads in Europe (and England ) for their legions. The roads have been used ever since.

And the ruts in the roads?

Roman war chariots formed the initial ruts, which everyone else had to match for fear of destroying their wagon wheels. Since the chariots were made for Imperial Rome , they were all alike in the matter of wheel spacing. Therefore the United States standard railroad gauge of 4 feet, 8.5 inches is derived from the original specifications for an Imperial Roman war chariot.

Bureaucracies live forever.

So the next time you are handed a specification/procedure/process and wonder "What horse's ass came up with it?", you may be exactly right. Imperial Roman army chariots were made just wide enough to accommodate the rear ends of two war horses. (Two horse's asses.)

Now, the twist to the story:

When you see a Space Shuttle sitting on its launch pad, there are two big booster rockets attached to the sides of the main fuel tank. These are solid rocket boosters, or SRB's. The SRB's are made by Thiokol at their factory in Utah .

The engineers who designed the SRB's would have preferred to make them a bit fatter, but the SRB's h ad to be shipped by train from the factory to the launch site. The railroad line from the factory happens to run through a tunnel in the mountains, and the SRB's had to fit through that
tunnel. The tunnel is slightly wider than the railroad track, and the railroad track, as you now know, is about as wide as two horses' behinds.

So, a major Space Shuttle design feature of what is arguably the world's most advanced transportation system was determined over two thousand years ago by the width of a horse's ass.

And you thought being a horse's ass wasn't important? Ancient horse's asses control almost everything...

and CURRENT Horses Asses are controlling everything else.


Fra hesteromper i Romerriket, via blindtarmen, lagtinget, en oppskrapet dør og til dagens romferger. Ikke dårlig på en tirsdagskveld!

Den skarpe leser har nok skjønt hva jeg mener om saken: jeg synes undervisningen på BI burde begynne fem over halv fremdeles!

History matters!


8 kommentarer:

toffer sa...

Tog-malapropos: Jeg prøvde en gang å konfrontere en franskmann med at togene i det ellers strengt metriske og høyrekjørende Frankrike kjører på venstre side (de gjør det, æresord!), mens metroen kjører på høyre. Svaret? "It muzt be because the train is an english invention, while the metro is french!". Så ja - history matters...

Ingar: sa...

Slike svar liker jeg. Logisk (og historisk) begrunnet. "Not bad - coming from a Frog", som de sier i England.

Jeg er selvsagt også klar over en annen historisk forklaring på sporbreddevariasjoner. Det russiske jernbanenettet har en smalere sporbredde, angivelig av forsvarsstrategiske grunner.

Men, den er jo mindre spenstig enn hesterompa!

Velkommen til min blogg, forresten!

Ingar: sa...

PS: Toffer: hvordan klarer du å legge inn hyperlink i en kommentar? Det har ikke jeg klart....

toffer sa...

Jeg skrev bare <a>-taggen rett inn i boksen, tror jeg. Altså at det jeg skrev inn i tekstfeltet ser sånn ut:

<a href="http://www.youtube.com/watch?v=V5BxymuiAxQ">Denne pleier å hjelpe mot dårlig humør</a>

...og det blir sånn:

Denne pleier å hjelpe mot dårlig humør

argggh sa...

Fun fact: russerne bruker videre spor fordi de leide en amerikaner til å legge de første skinnene sine. Og alt er som kjent større i USA. (Siden modererte de seg visst, siden de nå har "standard" sporvidde på jernbanene sine.)

Når man reiser med tog fra Mongolia til Kina (hvor sporvidden er mer preget av romersk innflytelse) må man innom en diger hall hvor alle vognene løftes opp og får byttet hjulvognene sine -- mens passasjerene sitter i. Et av turens høydepunkter.

Marie sa...

At bloggen til Ingar slukner i slutten av april, for så å våkne igjen godt uti fellesferien, er like sikker som amen i kjerka.

Ingar: sa...

Helt korrekt observert!

Det skylde eksamensperioden og avslutningen på skoleåret - mye stress.

Men, jeg kommer alltid sterkt tilbake! (Og da gjerne med noen krasse utfall mot elever, lærere, pedokrater og skoleverket generelt, ikke sant?)

Marie sa...

Klart det! Jeg venter i spenning nye inn- og utfall i alle retninger.