Historielærerens hjertelige gjensyn med en slagferdig svenske!

Ny dag i London. Historielæreren & Sønn er klare for en skikkelig guttedag. Dag nr 2 er alltid guttas dag.

Guttedag betyr som regel mye pang og brum!

Reiser vi litt østover langs Themsen, forbi Greenwich, kommer vi til det gamle, og fremdeles eksisterende, fergestedet over elven ved Woolwich. Siden denne fergeforbindelsen er en del av ringveisystemet rundt London er fergen gratis! (Ja - du leste riktig - den er gratis. Disse engelskmennene har neppe hørt om Senterpartiet og Nasjonal Transportplan.)


Her ligger det gamle Woolwich Arsenal, med sitt Royal Artillery Museum. Det aller enkleste er å ta DLR til Woolwich Arsenal Station. Dette er imidlertid utenfor sone 2, så, hvis den historieinteresserte pilegrimen ønsker å spare litt penger, anbefales Jubilee line til Greenwich North (som er innenfor sone 2) og buss 472 derfra (oysterkortet har ikke sonebegrensninger på bussene!).

Det fine med denne ruta er at du, fra toppdekket på bussen, ser både det mektige Thames Barrier-anlegget, som vokter hovedstaden for tidevannsflom, og den nye spektakulære Emirates Air Line, gondolbanen over Themsen.

Woolwich Arsenal er den britiske hærens gamle anlegg for produksjon og utprøving av artilleri og granater. Den fotballinteresserte vil vite at det var her klubben Arsenal ble stiftet, av nettopp arbeiderne på kanon- og ammunisjonsfabrikken. Dette skjedde i 1886. Klubben har faktisk hatt navnene Royal Arsenal og Woolwich Arsenal, før det opprinnelige navnet Arsenal ble gjeninnført, da klubben ble flyttet nord for elven til Highbury i 1913.

April 1906: Woolwich Arsenal (mørke trøyer) møter Newcastle United i FA-cupens semifinale på Victoria Ground i Stoke.

Royal Artillery Museum, med sin Firepower-utstilling, ligger helt ned mot elven og Woolwich Pier, også kalt Royal Arsenal Pier. Herfra går det også båtforbindelse til London sentrum syv dager i uka.

Inngangspartiet til museet. Den massive rørdelen til venstre for inngangen er en del av kanonløpet til en av Saddam Husseins kjempekanoner fra 1980-tallets Irak.

Fra sjøsiden, ned mot Woolwich Pier.

Hva var det jeg sa? Brum og pang!

Her må vi inn!

Museet har en informativ oversikt over alle krigsskueplasser som Royal Artillery har vært en del av.

Artilleriet har, i realiteten, om ikke formelt, vært en våpengren i den britiske hæren helt siden slaget ved Crécy i 1346.

Originalt artillerikart fra Falklandskrigen.

Her er den! Den mye omtalte "kortstokken"! Produsert av USAs militære styrker i 2003 for å hjelpe sine soldater med å identifisere de viktigste "bad guys" i det irakiske systemet.

Et litt annet persongalleri enn på kortstokken!

Her er mange interessante objekter fra de mange krigene det britiske imperiet har utkjempet, ikke minst i Asia. Dette er en kreativ kombinasjon av skytevåpen og stridsøks, for sikkerhetsskyld med en dolk skjult i skjeftet! Datidens multiverktøy?

 Og her - litt av en godbit fra militærhistorien - en vaskeekte Gatling! En andektig Historielærer lar tankene løpe til den amerikanske borgerkrigen. Det er 150 år siden slaget ved Gettysburg i år!

Så er vi i museets sentrale utstilling: The Gunnery Hall. Her er det heftige saker!

Historielæreren kjenner pulsen stige. Han drar kjensel på en gammel kjenning borti et hjørne!

Joda - der står en vaskeekte Bofors L60, 40mm luftvernkanon. Disse svenske kanonene var ryggraden i det norske luftvernartilleriet etter at den ble standardvåpen for NATOs luftvern i 1953. Selve kanonen er opprinnelig fra 1930 og fremdeles i bruk i 2013! Dette gjør denne Boforskanonen til "both one of the longest-serving artillery pieces of all time as well as most wide spread". Under andre verdenskrig ble denne kanonen brukt av både aksemaktene og de allierte.

Og - vips - så er Historielæreren nesten 40 år tilbake i tid! I et helt år var hans plass som skytter på en slik kanon, posisjonert ved siden av flystripa på Bodø Flystasjon. Dette var i 1975-76, altså midt under den kalde krigen i nord. Dette var riktignok den videreutviklete L70-versjonen, tilknyttet radarstyrt RSS-40 sikte- og målfølgesystem. Men, selve kanonen er den samme. Også Kongsberg Våpenfabrikk produserte denne kanonen på lisens.

Et gripende gjensyn med en kjær svensk venn fra mange år tilbake!

Historielæreren har, som kjent, stor respekt for svensk forsvarsindustri.

Historielæreren er ikke helt sikker på om dette hadde vært helt comme il faut ved et norsk museum? Ungene stiller seg opp i kø, og en høyrøstet sersjant kjører ildgivningsdrill med hver enkelt - med avfyring av løspatron og hele greia! (Lurer litt på hva naboene synes om denne praksisen hver dag?)

Hva vil Historielæreren finne på neste gang?

Er det tid for litt teater?

Og - er det ikke enda et museum Historielæreren aldri har fått med seg her?

Historielæreren smyger seg inn under den tunge, gamle damen!

Hva synes du om den overskriften?

I konkurranse med de store nettavisene må også Historielæreren ty til en erotisk ladet headline! Hvordan skal han ellers få lesere? 

Det har vært vinterferie - og Historielæreren har hatt sin årlige kulturelle restitusjonsuke i byen han elsker.

Det burde selvsagt være helt unødvendig, men hvis det, mot formodning, skulle være noen der ute som, i sin grenseløse ignoranse, faktisk stiller seg uforstående til hvorfor noen elsker London, så holder det i massevis om dere ville gjøre omverden den tjeneste å være så snille å lese denne historien her. Maybe that's because I'm a Londoner? (Forestill deg at dette hadde kunnet skje med våre herostratisk berømte lokale størrelser i Ruter og på T-banen her i Oslo. I don't think so!)

Og - mens vi snakker om T-bane og kollektivtrafikk - Historielæreren er usikker på om så mange i Norge faktisk er klar over hvilket kjempeløft som gjøres på dette feltet i London i disse dager?

Joda - norske aviser har også fått med seg at tuben er 150 år i år. Aftenposten hadde en god artikkel om dette. (Denne bloggeren har, i all beskjedenhet, også skrevet litt om tuben ved tidligere anledninger, se her og her.)

Det skjer imidlertid mye mer enn jubileer på kollektivfronten i London. Dypt nede, rett under beina på oss, der vi vandrer rundt og shopper i metropolen, bygges det (enda) et kolossalt nytt tilskudd til det eksisterende tube-nettet. Kjære lesere - velkommen til Crossrail! 

Kart over det planlagte stasjonsnettet for Crossrail. Legge merke til at det alltid tenkes "interchange". (Prøv å forklare dette til politikerne i Oslo og Akershus, som har brukt 20 år på å krangle om Kolsåsbanen og en evt bane til Fornebu.)

Interchange i praksis! Her er det ikke om å gjøre å hegne om sitt revir. Alt skal knyttes sammen. - til de reisendes beste.

Crossrails hjemmesider har fyldig bildestoff om dette prosjektet. Ellers anbefales også denne bildeserien fra The Telegraph.

Det er dimensjoner over tilførselssjaktene til det underjordiske banenettet.

 

En av boremaskinene heises ned så den kan ta fatt på jobben.

Det er fem svære boremaskiner som er i drift samtidig. I vest-London borer "Ada" og "Phyllis", i øst "Elizabeth" og "Victoria" mens "Sophia", som vi ser her, befinner sør-østlige Plumstead. Senere i år kommer maskin nr 6 og 7 i drift i Plumstead og Pudding Mill Lane.

 Her ser vi ned på sjakten som fører ned til deler av den nye store Tottenham Court Rd Station. (På bildet ser vi hjørnet av Oxford Street og Dean Street. (Soho altså "oppover" på bildet.)

Tottenham Court Rd. Her flettes Central Line (rød), Northern Line (sort) og Crossrail (lyseblått) sammen. Centre Point ruver over det hele. Litt av en oppgave å holde orden på en slik spaghetti under jorden!

Og her befinner vi oss midt under White Chapel-området i East End.

 Mest fascinerende av alt er kanskje "gjenbruken" av gamle eksisterende tunneler, som det jo finnes mange av under verdensmetropolen. Her er anleggsarbeidet langt inne i den gamle Connaught Tunnel fra annen halvdel av 1800-tallet! I dette arbeidet ble gamle rapporter fra "bomb spotters" under andre verdenskrig nøye studert og en egen pansret kjøretøy stilt til rådighet for desarmering!

Legg merke til den gjennomgående grunntanken her:

• Alle stasjoner søkes knyttet sammen ("interchange") med eksisterende stasjoner, det være seg ordinære jernbanestasjoner, eller stasjoner på nettet til London Underground, Docklands Light Railway og London Overground.
• Alle disse ulike transportmulighetene (+ bussnettet, selvsagt) knyttes til samme billettsystem, f.eks. Oyster Card og Travelcard. Slagordet er London First.

Den evige kjeklinga mellom Oslo og omegns-kommunene synes absurd, sett i lys av hva vi er vitne til her.

Som vi vet er situasjonen i Oslo at alle vet det må bygges (minst) én ny T-banetunnel under byen. Dette har vi visst i en årrekke - uten at det skjer noe. Hvorfor klarer de dette i London-området (og Stockholm), men ikke i Oslo?


Så var det den tunge gamle damen i overskriften.

Joda - hun er tung.

Og hun er gammel.

Men - hun er, om mulig, enda mer praktfull enn noen gang!

Sist Historielæreren ville kurtisere denne gamle damen fikk han dessverre ikke lov. Hun tok ikke i mot besøk. Hun var sterkt brannskadet! En forståelig grunn for å avvise en beiler fra Norge.

Nå er hun atter tilgjengelig! Historielæreren forføres lett av slike former og gjør et nytt fremstøt!

Her ligger hun - Cutty Sark - nyrestaurert og vakker! Den byggtekniske løsningen er omdiskutert, men en kan ikke bli annet enn imponert. Hun flyter i dag på en glassramme som samtidig er tak over museet. Det blåaktige glasset skaper en illusjon av bølgende hav rundt båten.

Baugen peker, med all mulig historisk korrekthet, rett mot andre siden av Themsen, mot skyskraperne i Canary Wharf. Dette er jo egentlig de gamle dokkene der Cuttys Sark i sine glansdager losset sin dyrebare last av te fra Kina eller ull fra Australia. Beretningen om det dramatiske toktet i 1890-91 er spennende lesning!

I dag henger hun i luften og sultne lunsjgjester kan innta sitt måltid rett under det blanke kobberbeslåtte skroget. En merkelig følelse.


Tenk om.....  Nei - det vil vi helst ikke tenke på!




Utstillinger gir et innblikk i sjøfartens betydning for London.

En seilskute er et levende museum.

En rundtur i klipperens indre gir et innblikk i seilskutetiden på godt og vondt. Her er offisersmessa. Legg merke til den smarte hengende glassholderen! Her skulle ikke skipets slingring føre til at dyrebare dråper gikk til spille.

Byssa. Porselen til offiserene, ja.

I lasterommet fremstilles skipets historie, der to varer dominerer: ull og te!

Teen fra Kina ble pakket i forseggjorte sinkkledde "chests". Ull ble fraktet i svære firkantede baller. Modellen viser viktigheten av å pakke tett, slik at turen ble mest mulig lønnsom. 

Luksusvarer fra Østen var selvsagt også viktig last.

Historielæreren rusler utmattet hjem til hotellet, etter å ha vært i den gamle damens favntak.

I neste episode vil han også ha et stevnemøte med glemte år: En slagkraftig svenske med lang rekkevidde, kaliber 40 mm.

Følg med!

Det finnes alltid et svar...

Mediene melder at Norge igjen har kommet svært dårlig ut i en undersøkelse av utdanningssystemene rundt omkring i verden.

What's new?

Denne gangen er det Economist Intelligence som, iflg Aftenposten torsdag 29. november, plasserer Norge på 26.-plass (av 39 land). Grunnlaget for denne lite flatterende rangeringen er manfoldig, bla.a. resultatene fra flere forskjellige undersøkelser, som f.eks. PISA, TIMSS og PIRLS.

Nå er vel ikke lenger slike resultater så overraskende her på berget. Det som er nedslående er reaksjonene resultatene møtes med.

Aftenposten kan melde at en post-doktor ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning (ILS) ved Universitetet i Oslo har følgende beroligende melding til det norske folk:

1. Undersøkelsen bygger på både PISA og TIMSS - og der har jo Norge alltid gjort det dårlig!
2. Vi hadde kommet mye bedre ut av undersøkelsen hvis den hadd målt elevenes demokratiforståelse.

Det er, med andre ord, ingen grunn til bekymring. Vi tar dem på demokratiforståelsen!

Dette minner meg om en god gammel anekdote:

En kunde kommer inn i bokhandelen og blir ekspedert av en ansatt.

Kunden: Har dere romanen "Uten en tråd"?

Ekspeditøren: Nei, dessverre - men vi har boken "Moro med garn"!

Det finnes alltid et svar, ikke minst fra ILS.

Et par dager etter viste TV2-nyhetene et innslag om en skole som jobbet intenst med å stimulere til toleranse hos elevene. Henrykte TV-seere fikk se en skoleklasse som tok på seg forskjellige fotballdrakter og sang hverandres fotballsanger!

På den måten tilegnet elevene på en norsk skole seg verdifull kunnskap om toleranse.

I mens satt antakeligvis elevene på skolen i Singapore og regnet annengradsligninger..........

Om formidling: Må vi levere så kidsa catcher det!

Fødselsdag er fine saker!

Også i år fikk Historielæreren noen interessante bøker. En artig liten godbit på gavebordet var The History of the World According to facebook, av Wylie Overstreet.

Boken er selvsagt svært underholdende, slik god og intelligent satire skal være. Jeg kan garantere mye lun humring for enhver leser med et minimum av referanserammer på plass.

Boken fikk meg imidlertid til å reflektere litt over et stadig tilbakevendende tema for historielærere: finnes det nye og morsomme måter å formidle historisk stoff?

Og: kan det presenteres i en mer aktuell og tidsnær (gjenkjennelig, om du vil) form?

Da jeg var gutt hadde jeg glede av en liten bok som het History Can Be Fun (1950), skrevet av Munro Leaf. Ja - du husker riktig - det var han som skrev historien om oksen Ferdinand, en bok om en okse som ikke ville slåss i tyrefekterarenaen, utgitt under eskaleringen av konflikten som utløste den spanske borgerkrigen!

Boken er altså over 60 år gammel og er i dag temmelig outdated, men da jeg leste den som gutt, var den et friskt pust i ellers nokså billedløse og tørre historiebøker. Her gir boken en introduksjon til et sentralt tema: føydalismen

I 1974 ga Pax Forlag ut den progressive og svært tidstypiske Fremad og aldri glemme - Ei bok om norsk historie. Også dette et forsøk på å levendegjøre og aktualisere historieformidlingen.

I dag er denne boka selv blitt en unik kilde til innsikt i det radikale AKP-ml og deres historiesyn. Slik skildres alliansen mellom borgerskap og kongemakt som leder opp mot innføringen av eneveldet i Danmark-Norge:

Ingen av disse har noen særlig appell til dagens ungdom. Tegneserieformen var dristig dengang. En skoleelev i dag blir ikke forført så lett!

Nettopp derfor er facebook-vinklingen interessant. Vil den fenge?

La oss more oss med noen eksempler, og like godt starte med bibelhistorien:

Selv er jeg akkurat ferdig med gjennomgåelsen av antikken med mine Vg2-elever. Burde jeg heller gjort det slik som dette:

Snart står middelalderen på dagsorden. Da har jeg muligheten:

 Vil elevene skjønne og verdsette humoren omkring Mayflower-ekspedisjonen?

Vg3-pensumet er selvsagt også godt representert:

Facebook-analogien knyttet til Hitler og andre verdenskrig er allerede velbrukt, f.eks. her. However, let's give it another try:

Det glade og bekymringsløse 50-tallet:

 

Idyllen sprekker på 60-tallet:

Boken har selvsagt fyldige referanser til vår tid også:

Humor er selvsagt individuelt. Selv fant jeg deler av boken hysterisk morsomme.

So - why am I not convinced?

Det jeg frykter er referanserammene. Har elevene de nødvendige kunnskapene til å forstå denne her, f.eks:

Eller denne:

Vanskelig å si.

Guess I'll just have to try it out! 

Ellers får jeg bare si som gladiatoren ovenfor: Are You Not Entertained?